En skjønn liten bok av den ungarsk forfatter født 1935.
Hun kunne å lese allerede når
hun var fire år, hun hadde en far som var lærer. Hver gang hun og broren var
litt masete, skysset moren dem ut av huset. Hun gikk til faren som underviste
elever i et rom tvers over gårdsplassen, der faren hadde elever fra 1-6 klasse. Broren,
Jano gikk til vedskålen og lagde opptennings-ved, slik at moren ble blid. Leste
gjorde hun hele tiden, besteforeldrene var så stolte av henne. Hun ble også en
mester til å fortelle historier.
Fjorten år gammel flyttet Agota på internat, kaldt, fatterslig, to hundre jenter fra 14-18 år fikk kost og losji av staten. Hun fikk ikke besøke broren sin, og gråt over barndommen sin. Med far i fengsel og mor som jobbet, der det var jobber å få. Hun torde ikke fortelle moren at klær og sko var utslitt, for hun viste at moren ikke kunne kjøpe noe nytt til henne.
Født i Ungarn, ni år gammel flyttet de til den Østerrikske grense, der russisk ble obligatorisk. Da hun var tjueen år kom hun som flykning til Sveits, med "los" over grensa med sitt 4 mnd. gammelt barn og mannen sin. Der snakket de fransk.
Etter tretti år, synes hun
det fremdeles er et vanskelig språk, hun kaller det et fiendespråk, som tar
livet av morsmålet hennes. Da vi rømte fra Ungarn, fra brødrene mine, familien
min i slutten av november 1956, mistet jeg alt som jeg aldri får tilbake, også
tilhørigheten med mitt folk.
I Ungarn døde ca. tretti tusen i
1956 og diktaturet kneblet folket: Deres tenkningen, kunsten og litteraturen.
De ble flykninger i Sveits, og ble godt tatt imot og hjulpet. Hun forteller om
hvordan det er å bo på flyktning-mottak. Hun skriver at hun ville nok ha
skrevet samme hvor hun hadde havnet i verden, hun hadde en egen drift til å måtte fortelle.
Å være flykning er ikke helt lett. Hun får en statisk jobb på en fabrikk og der kan hun sitte å få form på diktene sine, i hodet. Hun beskriver situasjonen som å leve i en ørken, hvor man ikke skjønner språket og alt er ukjent for dem, stillhet, ensomheten og tomhet. Når vi flyktet mistet vi fellesskapet, familien, venner og det er altfor dyrekjøpt, og drømmer om hjemlandet.
Videre i livet begynte hun å skrive teaterstykker som ble fremført av amatører. Så ble hun hørespillforfatter, opplest av profesjonelle skuespillere på radio. Så ble det mer og mer dramaelever osv. Hun brukte barndommen som inspirasjon, til øvelser i drama.
Hun skriver på en roman, det er "Tvillingenes dagbok" tre år etter er den utgitt på 18 språk, fantastisk!
Hun skriver at etter fem år i Sveit kan jeg snakke fransk, men ikke lese det. Jeg kunne lese som fireåring, men ikke nå mer, da begynner hun på franskkurs og etter to år får hun topp karakterer.