Karolina Ramqvist "Brød og melk"

 

En bok om morskap, omsorg med fokus på mat, lukt, smak og stemninger.

 En svært annerledes bok, som handler om minner av smak, lukter og mat, men også om å bli tatt hånd om og hvordan omsorgen hun fikk i barndommen var vanskelig. Hun forteller om sine gode, vonde og dårlige opplevelser fra barndommen. Hovedpersonen i boka er jeg, som blir "hun" her. En roman som troverdig forteller om tre kvinner fra ulike generasjoner, og deres forhold til, oppvekst, mat og barn.  

Boka starter da hun forteller om sine barndomsopplevelser. Hun minnes som treåring, da moren hadde kjøpt klementiner til jul. De lå på et fat og hun klarte å spise alle 13 klementinene, mens moren satt i naborommet og jobbet. Hun husker den søte gode smaken, som ble som en besettelse, og moren som ikke ble sint for at hun hadde spist opp alle, bare forundret, over at hun reagerte på klementinene og fikk utslett.  

Her skildres en liten jentes oppvekst, med mor som måtte jobbe om kveldene og fatet med pannekaker som sto på det hvite bordet og ventet på henne. På det store arvede bordet som var ment for mange mennesker, satt hun alene som barn og spiste kalde pannekaker. Hvor var mor, den lille jenta var ofte ensom og redd. Var mor på jobb, eller hos en kjæreste, noen ganger ble hun borte hele natten. Noen ganger hadde de ikke mat i skapet, de levde uten mye penger og utskeielser.  

Besteforeldre, var folk som vil henne alt godt. Mormor som bakte de mest fantastiske bollene, som hun fikk servert melk til. Mormoren som viste kjærlighet og god omsorg for henne på alle måter. Mormoren som pyntet huset sitt med pepperkakehus og annen julepynt til jul for å glede barnebarnet. Moren hadde vokst opp hos disse gode foreldrene, hvorfor viste ikke moren den samme omsorgen for henne, og gav henne ordentlig mat?

Hun var mye hos besteforeldrene. De hadde helt andre matvaner enn hva hun var vant med hjemme. Besteforeldrene spiser rista brød, det var så fantastisk! Varmt brød, med smør og kamille-te til. De tok seg mye av barnebarnet sitt og lærte henne mye. Beskrivelser som får meg til å bli sulten og rørt.

Da hun var liten var bare moren til stede, hadde hun ikke far? Jo, faren hennes var fraværende i hennes tidlige barndom, han bodde langt vekk. Men, som litt eldre fikk hun møte han og hans kone. Han var den som laget fantastisk gode middager til henne, men hun klarte ikke å spise der, i det vakre huset.   

Hun ble voksen og fikk selv en datter som hun også vil gi det beste og mest utsøkte av alt, slik hennes mormor hadde vært.  Hun skilte seg fra pappaen til datteren, og datteren skulle bo en uke hos hver. Hun ville lage noe godt til sin datter. Rispudding slik hun husket bestemoren hadde laget den, med rosiner og smør og alt som skal være i, til sin lille datter. 

Hennes datteren ville ikke en gang smake, på rispuddingen. Mammaen ble litt lei seg og synes datteren ikke var opptatt av hennes ønsker om å formidle sine barndomsminner til henne, men hun tar seg sammen og trøster datteren, Ingen klarte ikke tvinge henne til å smake når hun var liten, og minnes at hun heller ikke ville smake på mormors rispudding, det var noe med de varme rosinene! 

Moren fortviler over at hun ikke husket, at noe mat er noe man må venne seg til. Hun spiste opp alt selv og trøstet seg med enda mer. Forferdelig med slike spiseforstyrrelser. En vond historie på mange måter, men hun fikk hjelp, til slutt! 

Hun og moren var sammensveiset, og følte trygghet i hverandre når de sov i samme seng, men ikke like greit når mor ikke kom hjem om natten...ååå, et sårt og vondt minne som ingen barn burde oppleve. Hun elsket å lage kaker, og bake. Da var hun i sitt ess, hun glemte tid og sted. Hun bakte fantastiske kaker til morens 70 årsdag, for å glede henne.  

En sterk og opprivende roman, langt unna alt annet fokus for det som er vanlig å skrive om.

Jeg har lest noen bøker av Karolina Ramqvist før og hun skriver fantastisk bra. Hun er en av mine favoritter for tiden. 

 Les gjerne Beathes omtale.

Utgitt Gyldendal 2023, 269 sider, på svensk utgitt 2022

 

Kristof Agota "Analfabeten"

En skjønn liten bok av den ungarsk forfatter født 1935.

Hun kunne å lese allerede når hun var fire år, hun hadde en far som var lærer. Hver gang hun og broren var litt masete, skysset moren dem ut av huset. Hun gikk til faren som underviste elever i et rom tvers over gårdsplassen, der faren hadde elever fra 1-6 klasse. Broren, Jano gikk til vedskålen og lagde opptennings-ved, slik at moren ble blid. Leste gjorde hun hele tiden, besteforeldrene var så stolte av henne. Hun ble også en mester til å fortelle historier.

Fjorten år gammel flyttet Agota på internat, kaldt, fatterslig, to hundre jenter fra 14-18 år fikk kost og losji av staten. Hun fikk ikke besøke broren sin, og gråt over barndommen sin. Med far i fengsel og mor som jobbet, der det var jobber å få. Hun torde ikke fortelle moren at klær og sko var utslitt, for hun viste at moren ikke kunne kjøpe noe nytt til henne. 

Født i Ungarn, ni år gammel flyttet de til den Østerrikske grense, der russisk ble obligatorisk. Da hun var tjueen år kom hun som flykning til Sveits, med "los" over grensa med sitt 4 mnd. gammelt barn og mannen sin. Der snakket de fransk. 

Etter tretti år, synes hun det fremdeles er et vanskelig språk, hun kaller det et fiendespråk, som tar livet av morsmålet hennes. Da vi rømte fra Ungarn, fra brødrene mine, familien min i slutten av november 1956, mistet jeg alt som jeg aldri får tilbake, også tilhørigheten med mitt folk.

I Ungarn døde ca. tretti tusen i 1956 og diktaturet kneblet folket: Deres tenkningen, kunsten og litteraturen. De ble flykninger i Sveits, og ble godt tatt imot og hjulpet. Hun forteller om hvordan det er å bo på flyktning-mottak. Hun skriver at hun ville nok ha skrevet samme hvor hun hadde havnet i verden, hun hadde en egen drift til å måtte fortelle. 

Å være flykning er ikke helt lett. Hun får en statisk jobb på en fabrikk og der kan hun sitte å få form på diktene sine, i hodet. Hun beskriver situasjonen som å leve i en ørken, hvor man ikke skjønner språket og alt er ukjent for dem, stillhet, ensomheten og tomhet. Når vi flyktet mistet vi fellesskapet, familien, venner og det er altfor dyrekjøpt, og drømmer om hjemlandet.

Videre i livet begynte hun å skrive teaterstykker som ble fremført av amatører. Så ble hun hørespillforfatter, opplest av profesjonelle skuespillere på radio. Så ble det mer og mer dramaelever osv. Hun brukte barndommen som inspirasjon, til øvelser i drama. 

Hun skriver på en roman, det er "Tvillingenes dagbok" tre år etter er den utgitt på 18 språk, fantastisk! 

Hun skriver at etter fem år i Sveit kan jeg snakke fransk, men ikke lese det. Jeg kunne lese som fireåring, men ikke nå mer, da begynner hun på franskkurs og etter to år får hun topp karakterer.

En vakker liten biografi om Agota Kristof sitt eget liv, hun døde i 2011, 75 år . 

Har du ikke lest historien om: Tvillingenes dagbok,  ta en titt Her

Denne boka ble utgitt på Cappelen Damm, utgitt 2021, 54 sider + fint etterord av Simon Stranger =71 sider.

"Lilla Smycket" av Patrick Modiano

 

En ensom og trist oppvekst, på leting etter minner i Paris.

Den 18 år gamle Therese oppdager en kvinne i metroen i rushtiden på det endeløse rullebåndet, hun har på seg en gul frakk. Therese kjenner henne igjen. Det har gått tolv år siden hun så henne sist, det må være min mor? Hun følger etter henne for å se hvor hun bor, men gir seg ikke tilkjenne. Hun blir ganske forvirret for hun har i de siste 12 årene fått vite at moren er død, hun døde i Marokko. 

Moren som kalte henne mitt lille smykke, dro en dag fra henne og hvor ble hun av? Å bli forlatt av sin egen mor i seks års alderen er ganske spesielt og vi får etter hvert høre hennes historie. Hvordan moren var, hvem hun var og hvordan de to levde, uten en far.

Hennes barndom var uklar og hun hadde forsøkt å viske den ut. Så begynner hun å lete etter de stedene de to hadde bodd. Therese er ikke kjent i Paris, men finner og minnene strømmer på. Det store huset de bodde i, hunden som forsvant også moren som forsvant.

Therese får seg en jobb med å passe ei navnløs jente. Hun opplever at foreldrene er likeså fjerne for sin datter som moren hennes var. Er det mulig med to så like historier, undrer hun seg over. Hun er så ensom, men en dag inntreffer noe, så hun blir kjent med en kvinne som jobber på et apotek, de blir venner.  

Denne lille fortellingen sier mer enn ei tykk bok, det skal jeg love deg. Jeg hørte den i små porsjoner, for den var ganske spesiell og jeg følte at den måtte bearbeides, tolkes underveis.

Dette er min andre bok av forfatteren og han begge har tema fra Paris sine gater. Fantastisk flotte beskrivelser av folk, stemninger og følelser. Poetisk vakker. 

Fra Storytel på svensk i 3t26 min. Boka 128 sider. Utgitt 2014 Original tittel er: Le Petite Bijou

Katteøyet av Margaret Atwood

 

Kunstneren som tar opplevelser og hendelser fra barndommen opp i sine malerier 

Elaine Risley har kommet tilbake til sitt barndoms by Toronto for å ha en retrospektiv utstilling med sine malerier. Det er ikke bare kunstneren Elaine som kommer tilbake, men også hele barndommen velter opp i henne. Alle minnene som både er gode og vonde får vi å høre om. Hele livet hennes passerer i revy, alt fra barndommen og ungdomstiden. Hvordan hun opplevde vennskap og det vanskelige forholdet hun hadde til venninnene og særlig Cordelia som hun trodde lenge var en venn, men som hun føler seg forfølger av. En venn man aldri kunne stole på og som plaget henne.

Historiene fra barndommen tar veldig mye av boka og jeg synes at den kanskje ble i det lengste laget til å begynne med, men som i hennes andre bøker er starten den lange tunge starten en viktig del for seinere og skjønne Elaine.

Svært kort så hadde hun en merkelig barndom, med mor, far og broren Stephen. De hadde ingen fast bopel før faren ble professor i Toronto og de flyttet inn i et halvferdig hus. Hun fikk venninner og ble kjent med familier som var annerledes i skikker og religion enn det hun var vant med. Dette satte sin spor som hun brukte i sin kunst.

Det er 25 år siden dro hun fra byen og et umulig ekteskap og bosatte seg i Vancouver. Nå skal hun vise mange av bildene sine i Toronto og vi skjønner dermed hvordan hun gruer seg, for gjennom bildene blottlegger seg. 

Denne bok handler mye om hvordan hun ble kunstner, feminist og vil ta igjen, særlig ovenfor Cordelia, nå har de på en måte byttet plass. Moren til Grace får også gjennomgå, et spark til de religiøs.

Noe jeg likte veldig godt var historien om hvordan hun utviklet seg som kunstner. Hvordan hun søkte i gamle maleteknikker for å finne sitt språk og hvordan hun brukte gamle maleteknikker som Jan van Eyck i det kjente maleriet Bryllupsportrett fra 1400 tallet, hvor speil brukes. Også hvordan hun skildrer bildene med inspirasjon fra barndommen 

Tidsbildene i denne boka er fantastisk bra skildret med klær, stil og moter. Hennes malerier er i en tradisjonell kunststil, mens hennes første mann som også var kunstner var stadig på søken etter det nye som var i tidsbildet innenfor abstrakt kunst og hva han levde av, så litt stilhistorie får man også med i fortellingen. Hennes kjærlighetsliv osv.

Denne boka handler om hvordan vi kan bli påvirket og modner som menneske. Hvordan vi blir den man blir, ikke av arv og miljø, men utfra indre behov for å formidle noe. Jeg likte boka veldig godt, for særlig tematikken var inspirerende for meg.

Cat`s Eye er orginaltittel, utgitt 1988
Katteøyet på Norsk, Utgitt 1989
Lydbok 16t 18 min lest av
Storytel, svensk

Andre bøker jeg har lest av forfatteren: 

Den blinde Morderen  fra 2000 (The Blind Assassin) på N. 2001

Røverbruden, fra 1993(The Robber Bride) på N. 1994

Alias Grace fra 1996  (Alias Grace) på N. 1997

Tjenerinnens beretning  fra 1985 (The Handmaid`s Tale) N. 1987

Gileads døtre fra 2019

Spor i støvet av Katherine Webb

Leter man grundig nok i hukommelsen er det mangt som dukker opp. 

Både de gode minnene og de dårlige minnene.

Boka starter med bombingen av Bath i 1942. Frances skal passe en liten gutt, Davy Noyle seks år. Hun hadde gått seg en tur ut da bombeangrepet over Bath begynte. Davy var bort da hun kom tilbake, hun fikk panikk og en voldsom skyldfølelse over hva som har skjedd med han. Kan han ha død, ligger han på sykehuset, hvor er han? Hun leter desperat etter han over alt, moren som er litt likeglad, sier at han dukker nok opp.

Da bomberegnet gir seg og man starter med oppryddingen finner man et barnelik, men det er ikke Davy. Dette er et gammelt lik av Frances venninne Wyn, som har vært savnet i over tyve år.

Frances går inn i en traumatisk periode og jobber iherdig med gamle spor for å prøve å huske hva hun og Wyn gjorde den dagen Wyn forsvant åtte år gammel. Tankene hennes går tilbake til 1917, hva skjedde egentlig?

Hun har noen vage minner om hva som skjedde med henne rett før Wyn forsvant. De hadde en hemmelighet sammen. De hadde funnet en skadet og utsultet Østerriksk soldat Johannes 19 år som skjuler seg i Leprasykehuset. De gav mat, som de stjal hjemme og hjelper han med tepper så han ikke skal fryse. Det begynte som en hemmelig lek, men så skjønner de etterhvert at dette er mye mer vanskelig å holde på hemmeligheten og å få tak i mat til han i tillegg. Skal de fortelle om han, til hvem?

Johannes ble dømt for drapet på Wyn, men det kan ikke være ha vært han. Hun må huske, det er 24 år siden Wyn forsvant.... 

Dette er en fortelling som hele tiden veksler mellom 1942 og historien om Wyn forsvinning. Det er mange likhetspunkter, og det handler stort sett om de samme familiene. Vi blir lurt inn i mange sidespor.

Historien i seg selv er god, fragmenter med historier som virkelig hadde skjedd i Bath under 2. verdenskrig, pluss litt fantasihistorier. Jeg liker egentlig slike lydbøker, men denne gangen litt for mye dill, dall prat.

Noen ganger lurer man på om noen forfattere synes at til tykkere boka er desto bedre blir den? Boka har litt vell mange repeterende elementer som jeg blir lei av å høre, en fortelling som burde vært fortalt på halve tiden. Når noe er fortalt en evt. to ganger, holder det. Jeg blir irritert og tenker at man må ikke høre om hver knapp som blir snudd og fra ulike synsvinkler det blir litt kjedelig.  

 Bodil Vidnes- Kopperud leser veldig godt, så jeg holdt ut de 13 timer og 34 minutter.

Jeg var litt steng nå, for det var mye bra i boka også. Hvor viktig det er å fortelle en sannhet, om skyldfølelse som kan plage en i årevis- hele livet, selv om man bare var barn når noe skjer. 

Den handler også naturligvis om tapt kjærlighet og vunnet kjærlighet .....

Kanskje tror jeg at den passer bedre til ungdom, for det ligger en del skjulte holdninger, lærdom og oppdragelse i den.  

Utgitt på Lydbokforlaget 2019

Spilletid 13. 34.38

Kilde: Biblioteket