En fin bok om Edvard sin barndommen og ungdomstid.
Denne gangen har han skrevet om
seg selv, jeg har faktisk lest bortimot alt han han utgitt. Så egentlig føler
jeg at jeg kjenner til hans forfedres familie veldig godt. Men, her handler det
bare om han som ungdom og frem til han reiser fra hjemplassen sin og til Molde,
for å leve sitt eget liv og gå på skolen.
Selve boka starter med at han nå har blitt
en eldre mann, 75 år og vil fortelle om hvordan han nå elsker å komme tilbake
til hjemplassen der han vokste opp, med søsken, foreldre og bestefar. Stedet
han nærmest flyktet fra som ung.
Huset sitt, som han i dag eier og hvor
forfedrene som han har skrevet om i så mange bøker. Huset hvor forfedrene har
levd, drømt og realisert sine drømmer. Selve huset på Hoem var forfallent når
han kjøpte det, men nå er både huset og div uthus restaurert. Mest av alt
er det de lyse nettene som han elsker mest, den åpne horisont og utsyn, det er
som et eventyr å komme dit, skriver han.
Fortellingen handler mest fra
ungdoms-tiden for 60 år siden, da han forlot gården og reiste til Molde som 14
åring for å gå videre skoler i 5 år. Han var fast bestemt på at han aldri skulle
bli bonde, selv om han var eldste gutten og Odelsgutten. Foreldrene hadde
forståelse for det, men det kostet familien ganske mye, særlig moren som hadde
det daglige ansvaret, for faren var predikant og mye på farten. De hadde i
løpet av 10 år fått 4 sønner og 2 døtre, så det ble travle dager for moren. Svigerfaren
hennes var en god sjel som hun likte godt, han viste at hun hadde et jentebarn
med en tysker. En dag sa han til henne at hun fikk dra å hente barnet, det fikk
vi ikke høre mer om…ble hun hentet?
Hybellivet som 14 åring var nok ikke bare,
bare, men han bodde hos en hyggelig familie. Snart ble biblioteket hans store
interesse, så kom politikken og lyrikken etter hvert. Morsomt å høre om
Lyrikk-stevnene de hadde i Molde. Det første i 1966 som ble et brak suksess. Året
etter i 1967 ble derimot ikke det samme. De gikk med et underskudd de ikke
hadde forventet og vennen Frenden stakk av fra det hele til Oslo og sine
Teologi studier.
Også turen han tok til Oslo, for å treffe
Skrede var morsomt å høre om. Edvard var nok litt høy på seg selv, og han hadde et
merkelig forhold til Susanna? Ble det noe mer av det? Han holdt visstnok en flott tale 17 mai tale, som imponerte folk. Samme år dro han fra Molde i
1968, etter artium.
Jeg har hørt boka som lydbok og høre han
selv som leser. Han leser sine bøker på en særegen flott måte. Jeg kjenner
igjen tidsbildet han beskriver så fint, fra den politiske tiden, med
Vietnamkrigen. osv. Selv om jeg ikke er så gammel som han, så hadde/har jeg
eldre søsken, mann og venner som var nærmest er parallell til hans historie, og
som vi nå kan se tilbake på og nikke. Ja, ja slik var det!
Jeg likte lydboka, men tror nok boka hadde blitt litt kjedelig for meg, for noen steder var den litt for navlebeskuende. Men, det skal vel kanskje biografier som man selv skriver om livet sitt være. Fine tidsskildringer, fra musikken, politikken og lyrikken, det likte jeg kjempegodt!
Alle de andre 15 bøkene/innleggene jeg har av Edvard Hoem finner du HER!
