Edvard Hoem "Ung mann vil ut"

                                          

 En fin bok om Edvard sin barndommen og ungdomstid.

Denne gangen har han skrevet om seg selv, jeg har faktisk lest bortimot alt han han utgitt. Så egentlig føler jeg at jeg kjenner til hans forfedres familie veldig godt. Men, her handler det bare om han som ungdom og frem til han reiser fra hjemplassen sin og til Molde, for å leve sitt eget liv og gå på skolen.  

Selve boka starter med at han nå har blitt en eldre mann, 75 år og vil fortelle om hvordan han nå elsker å komme tilbake til hjemplassen der han vokste opp, med søsken, foreldre og bestefar. Stedet han nærmest flyktet fra som ung.

 Huset sitt, som han i dag eier og hvor forfedrene som han har skrevet om i så mange bøker. Huset hvor forfedrene har levd, drømt og realisert sine drømmer. Selve huset på Hoem var forfallent når han kjøpte det, men nå er både huset og div uthus restaurert. Mest av alt er det de lyse nettene som han elsker mest, den åpne horisont og utsyn, det er som et eventyr å komme dit, skriver han. 

Fortellingen handler mest fra ungdoms-tiden for 60 år siden, da han forlot gården og reiste til Molde som 14 åring for å gå videre skoler i 5 år. Han var fast bestemt på at han aldri skulle bli bonde, selv om han var eldste gutten og Odelsgutten. Foreldrene hadde forståelse for det, men det kostet familien ganske mye, særlig moren som hadde det daglige ansvaret, for faren var predikant og mye på farten. De hadde i løpet av 10 år fått 4 sønner og 2 døtre, så det ble travle dager for moren. Svigerfaren hennes var en god sjel som hun likte godt, han viste at hun hadde et jentebarn med en tysker. En dag sa han til henne at hun fikk dra å hente barnet, det fikk vi ikke høre mer om…ble hun hentet? 

Hybellivet som 14 åring var nok ikke bare, bare, men han bodde hos en hyggelig familie. Snart ble biblioteket hans store interesse, så kom politikken og lyrikken etter hvert. Morsomt å høre om Lyrikk-stevnene de hadde i Molde. Det første i 1966 som ble et brak suksess. Året etter i 1967 ble derimot ikke det samme. De gikk med et underskudd de ikke hadde forventet og vennen Frenden stakk av fra det hele til Oslo og sine Teologi studier. 

Også turen han tok til Oslo, for å treffe Skrede var morsomt å høre om. Edvard var nok litt høy på seg selv, og han hadde et merkelig forhold til Susanna? Ble det noe mer av det? Han holdt visstnok en flott tale 17 mai tale, som imponerte folk. Samme år dro han fra Molde i 1968, etter artium.

Jeg har hørt boka som lydbok og høre han selv som leser. Han leser sine bøker på en særegen flott måte. Jeg kjenner igjen tidsbildet han beskriver så fint, fra den politiske tiden, med Vietnamkrigen. osv. Selv om jeg ikke er så gammel som han, så hadde/har jeg eldre søsken, mann og venner som var nærmest er parallell til hans historie, og som vi nå kan se tilbake på og nikke. Ja, ja slik var det! 

Jeg likte lydboka, men tror nok boka hadde blitt litt kjedelig for meg, for noen steder var den litt for navlebeskuende. Men, det skal vel kanskje biografier som man selv skriver om livet sitt være. Fine tidsskildringer, fra musikken, politikken og lyrikken, det likte jeg kjempegodt!

 Alle de andre 15 bøkene/innleggene jeg har av Edvard Hoem finner du HER!

Bjørn Hatterud "Mjøsa rundt med mor"

En skjønn liten fortelling om livet til Bjørn, "en livsreise" som jeg ble betatt av .

 Bjørn Hatterud.( se wikipedia) er funksjonshemma, han forteller om livet og oppveksten i Ringsaker, i Veldre nærmere bestemt på Byflaten. Byflaten var ei grend hvor alle kjente alle, der var det butikk, posthus og benker å sitte på. Nå er det bare private hus der, og ingen steder og møtes. Bjørn bor nå i Oslo, i Groruddalen sammen med Peder. Han flykta fra bygda når han var 21 år, for han ble mobbet som homofil. Nå har han bodd i Oslo i 21 år, men drømmer om å få bo i en lita bygd. 

Bjørn og moren drar ut på en biltur, hvor de minnes mye. Dette er en reise-metafor som har mange vinklinger. Historiene kommer i nåtid og fortid om hverandre. Fortiden handler om hvordan ting var når han eller forfedrene hans var unge, hvordan de levde og hva de drev med. 

Det er ikke bare den fysiske reisen som han skriver om, men en historie som forteller om hans barndom, med mange historiske tilbakeblikk på endringer at steder, byer, og om hvordan vi omgås hverandre. Hvor viktig det var å holde kontakten med slekta, og alt det den sto for. Samtidig å huske på hvor man kom fra, om klasseskille i bygde-Norge, det var enormt stort. Fra storbøndene på Hedemarken til husmanns standen man kunne hesje med og bestemme over, de som var nederst på rangstigen, som Prøysen. 

Den sosiale reisa som Bjørn har opplevd fra å være kroppslig dårlig, til å bli den mannen han er i dag. Jeg er imponert over han og alt han ble utsatt for i barndommen av u vitenskap og fordommer. Gutten som kom fra et arbeidermiljø på landsbygda, til å jobbe med kunst og ulike former av kultur i Oslo. (se linken over). Hans humoristiske måte å fortelle om seg selv, folk og steder er imponerende. Han forteller om hyttelivet, slekta, historiske ferjer, bruer som ble bygd og hvordan vi har endret reisemåter. 

 Moren var flink, de hadde lite penger og de hadde dårlig råd, men Bjørn minner tiden som en lykkelig tid. Moren sydde alle klærne til seg selv, og reparerte. Bjørn var gjerne fjerde person som arvet klær fra slekta. Hvor stas det var å få moped, da følte han seg fri. 

En hyllest til oppveksten han hadde, til foreldrene og stedet han kom fra, Ringsaker. For man glemmer aldri stedet og folkene man omgav seg med, det som var så viktig i barndommen. Nå har ikke slekta den samme betydningen, og man besøker ikke hverandre på samme måten. Vi dra til "Syden" i stedet.  

En fortelling som jeg likte godt, fordi den forteller om mitt nærmiljø, stedene og folket jeg kjenner så godt. Jeg ble inspirert av boka og skal få med meg mannen min, å ta meg en sommer biltur rundt Mjøsa. 

 Vinner av Kritikerprisen 2020 og ble Nominert til Brageprisen i 2020. 

"Bipersonar" av Carl Frode Tiller

 

En Tiller bok fra 2003

Dette er en bok som omhandler mange personer, hvor alle er bipersoner, og alle spiller en viktig rolle i livene til hverandre og i fortellingen. Kjell bor sammen med faren sin Thomas Isaksen som er musiker, spiller blues og lever og ånder for det. Moren til Kjell sitter i rullestol på sykehjemmet, hun har mista språket og sikler. En dag etter øving kommer ei av syngedamene Solveig inn på rommet til Kjell, hun forteller at hun og faren er kjærester, og skal ha barn. "Den helvetes kjerringa", Kjell blir skikkelig forbanna og vil rømme, men hvor? Kjell tar bussen (en veldig parallell hendelse som i boka Flukt) Kjell, er en gutt som ikke føler seg sett, akseptert og lengter etter at moren skal være som før, ikke sitte der og bli behandlet som ei gammel kjerring. Det går ikke bra med Kjell.

Thomas er deprimert og drar hjem til hjemplassen, han stakk av fra som ung. Broren Ivar driver gården og er dypt kristen. Ivar bor sammen med to sterke kvinner, kona Bodil og moren og de to døtrene, som stadig er i konflikter med hverandre. Det blir for vanskelig for Thomas og bo sammen med Ivar og moren som nekter han å drikke, osv. Han drar hjem, for ingen skjønner hans savn.

 Marselius (litt morsomt det het faktisk faren min også, det er ikke mange som heter det), er Thomas sin svigerfar. Han er en sta, gammel opprører som vil gå i begravelsen til ei kvinne, Sakrine. Noe han absolutt ikke skal, for ingen vil se der. Han og Sakrine har datteren Solveig sammen.

Årene går og Thomas får en ny sønn, og Peter vokser til og kommer skeivt ut, og lever på kanten av loven. Han fester, drikker og klarer ikke å holde på en eneste jobb. Men, så plutselig får han en telefon fra vaskeriet om at han kan få tilbake jobben der. Men om kvelden drikker han seg snydens full hos Joakim, der skjer det noe forferdelig.

Arnt er forfatteren som lever sammen med Charlotte og hennes lille sønn. Han kommer ikke videre i fortellingen og drikker for å tenke over livet mens Charlotte er på fest. Thomas dukker fortvilet opp hos han og griner, livet hans er så depressivt. 

Peter tar helt av og lurer foreldrene sine trill rundt, men kommer han unna?… det røper jeg ikke. Dette blir en sår, skremmende av slutning på boka, om hvordan Peter ser på seg selv sine omgivelser og prøver å redde livet. 

Det er en roman, sier Arnt. Et ganske finurlig grep Tiller har gjort med denne fortellingen, å tolke de ulikes oppfatninger, tolkninger osv. 

Veldig typisk Tiller,  den kom som en forsmak på hvordan han skrev Innsirkeling serien synes jeg, og noen av episodene i Flukt er ganske like, men bearbeidet.

Utgitt 2003. Hørt som lydbok fra Book Bites 10 t 33min. Lest av Anders Eide, veldig bra!