Herrmann Richard "Maria Stuart og hennes verden"

Marie Stuart, taperen, den tragiske kvinnen verden aldri blir ferdig med!

Jeg hadde akkurat vært i Skottland, på Stirling Castel, der Maria Stuart ble født. Noen dager etter hjemkomsten gikk filmen "Mary, Queen of Scots" på kino og da ble jeg interessert i denne damen. Filmen var et flott kostyme show og visuelt sett en vakker film. Mary ble født på Stirling og erklært som dronning bare seks dager gammel. Litt skuffende var det at det ikke var noen filming derfra, kun fra Slottet i Edinburgh.

Bildene fra Slottet og byen Stirling kan du se her.

Navneforvirring?

Hun som heter Maria Stuart, ble blant sine egne hetende Mary og for britene vil hun for alltid omtales som "Mary, Queen of Scots". Hun selv undertegnet seg som Marie - den franske varianten. Den latinske formen Maria er så innarbeidet i det norske språk, så det vil være unaturlig å endre det skriver Richard Herrmann i boka.

Maria Stuart, født på Stirling Slott (1542 - 1587). Hennes far James V døde rett etter at hun ble født, antagelig av melankoli/depresjon. Han brydde seg ikke om noe mer og ville bare dø, å få en datter var enda et nederlag for han,  for han tenkte på kongekronen(etter å ha tapt en krig). Lille Maria ble skottenes Dronning bare seks dager gammel, kronet ni mnd. gammel til Dronning av Skottland.

Maria vokste opp i Frankrike (moren var fransk, derfor ble hun sendt dit, 5 år gammel). Maria var en sterk stolt jente som lærte seg mange språk og ble gift med den franske arveprinsen FransII av Frankrike i 1559, en pusling som døde et år etter at de ble gift. Maria var bare 18 år og enke - dermed var Marie Stuart sin tid som Frankrikes dronning var over.

Hun dro hjem for å overta styre og stell som herskerinnen over Skottland. Hun mente selv at hun hadde rett til Englands kongekrone også,(hun hadde tudor-blod i årene) men Dronning Elizabeth hadde ikke samme oppfatning, så det ble konflikten på mange plan. Deriblant striden om at Elizabeth bryter med katolisismen og pavekirken og blir protestant. Maria er katolikk og underkjente Edinburgh- avtalen.

Maria, giftet seg med fetteren sin Henry Stuart, Lord Darnley og de fikk sønnen James VI av Skottland, født 1566. 
Darnley døde kort tid etter i en eksplosjon i huset, der han var. Mange mente det var Maria som sto bak og at det var et mord. 
Utført av hennes nye venn  Botwell (som hun giftet seg med kort tid etter mordet) . 
De føler seg truet og rømmer fra slottet, hun prøver å få forlik med Dronning Elizabeth.
En svært lang historie(som filmen viser tar tak i) det ender med at Maria blir halshugget etter nesten tjue år som Elizabeth sin fange. Henrettelsen skjedde på borgen Fotheringay i Midt- Englang, i riddersalen. Maria var kledd i martyrens farge, en rød kjole og tre hugg måtte til.

De mente hun hadde deltatt i tre konspirasjoner som hadde til hensikt å drepe Elizabeth I, som var barnløs. Slik at Maria som rettmessig arving kunne få tronen over England.

Kong James V tok helt feil da han( sa: "It came with a lass - and it vil pass with a lass" Det kom med en jente - og det vil gå med en jente. 
Men slik skulle det ikke gå for slekten hennes skulle komme til å herske over England i et helt århundre, nesten like lenge som Tudorene, den slekten dronning Elizabeth stammet fra. Når Elizabeth døde var det slutten for Tudortiden og gikk over til  Stuarttiden, med Marias sønn. Kong James de VI av Skottland, ble Konge James I over Skottland og England, når Elizabeth døde i 1603.

Maria elsket prakt og gleder. Hun var visstnok en høy og vakker kvinne. Hun hadde stort tjenerskap i fangenskap og mange støttet henne og hennes rettigheter ovenfor Elizabeth I, mens like mange var imot.

Det sies om disse to kvinnene:

Elizabeth I – den geskjeftige bestyrerinnen

Maria – den farlige, med en tragisk slutt. Etter å ha vært Elizabeth sin fange halve livet.

Kort resyme av hva som skjedde videre med Stuart-ene:

Maria sin sønn (James VI av Skottland) ble kong James 1 av England 1603 - 1625, giftet seg med danske Anne.

Deres sønn Carles 1, (1600-49) blir konge 1625-1649, Kunstsamleren, han blir henrettet av Cromwell

Oliver Cromwell 1650- 1660, enevelde kongen. Han solgte alt de kongelige regalier og ødela mye.

Carles 11, (sønnen til Carles 1)vender tilbake til England, rundbrenneren med 14 barn, men ingen med sin kone Mary. Han dør i 1685.Carles sin søster Anne sin mann, blir

James 11, 1685-1688. De fikk 8 barn bare 2 levde opp. Mary var den eldste og var gift med nederlendere William, han faller av en hest i 1702 og dør.

Dronning Mary 11 og Kong William, 1688-1702, hadde ingen barn.

Hennes søster Anne som var gift med prins Georg av Danmark, overtar.

1702 -1714 Dronning Anne fikk 17 barn, bare en tilbakestående levde til han var 11år, alle de andre døde. Hun regnes som den dummeste og tykkeste dronning.

Med henne er det slutt på Stuart dynastiet, de må gå mange slekt-ledd tilbake for å finne en arving og det blir Georg 1, en Hannover som ikke kunne engelsk. Det er hans slekt som fremdeles sitter i det Engelske Kongehus.

Er tegnet bilde av Maria og sønnen, fra 1583 av ukjent kunstner.

Bildet er konstruert, de to møtte aldri hverandre etter 1567.

 Maria Stuarts grav er nå i Westminster Abbey.

Jeg har funnet ut at jeg må ha henne med i min utstilling som jeg skal ha (høsten 2020 i Kunstbanken, Hamar). Det er en utstilling hvor jeg skal hedre mange kvinner ved å smykke de ut med tilbehør/smykker til heder for hver av dem av ulik størrelse, materialer og uttrykk.

Jeg har Dronningen Elizabeth I. og moren hennes Anne Boleyn, så dette blir en trio.(se bilder, klikk på lenka)

Richard Herrmann sine bøker er fantastiske, hans måte til å håndtere litt kjedelig stoff gjør han på  morsomt og kunnskapsrik måte, alltid. Om man leser hans bøker eller hører han på lyd.

Boka kom ut 1988. Cappelens Forlag.
Denne kom ut i 1994 i Bokklubben Kunnskap og Kultur.
Sider 485
Kilde: Biblioteket

Biografisirkelen

To bøker om "Betzy Kjelsberg" En pioner, brobygger og feminist" av Ingulstad, Frid og Folkvord, Magnhild

Betzy Kjelsberg  f.1866 - 1950 en viktig foregangskvinne, kvinnesakskvinne, 

politiker, feminist og hun var mor til seks barn.

 Betzy var ingen rikmanns datter, men hadde store ambisjoner om å få en utdannelse og gjøre noe med lovene, fordi hun synes det var så store klasseforskjeller mellom fattige og rike. Hun startet på det første artium- kurset for kvinner i Kristiania, 17 år gammel. De var seks kvinner som utgjorde Halds Privatskole i Damstredet, 1883. Samme år opprettet hun og medelevene diskusjonsforeningen Skuld. De fikk en rekke medlemmer blant annet Cecilie Thoresen, Norges første kvinnelige student. Brått var hun inne i kvinnesak som skulle bli hennes røde tråd gjennom livet

Hun var Norges første fabrikkinspektør fra 1910 med ansvar for ca. 2000 bedrifter spredt utover Norges land. Betzy var opptatt av sikkerhet, arbeidsforholdene de jobbet under, de 23 000kvinnene som jobbet i fabrikker i Norge.  Når man tenker på at det var ca. 895 av dem var barn mellom 12-14år og mellom 16-18 år var det 4830. De jobbet tolv timer i døgnet hver dag.

Jeg må innrømme at jeg kom ganske tilfeldig over denne kvinnen, men for en kvinne!
Hun fikk virkelig utrettet utrolig mye. Jeg startet med å lese denne boka.
Forfatteren sier selv av dette er en bok med fakta og litt fri fortelling. Betzy skriver lite om memoarene sine, derfor har hun tatt fantasien til hjelp. Det som var viktig var å få frem hvor målbevisst, energisk og dyktig Betzy var for å bedre kvinner og barns rettigheter og levekår.

Det ble litt mye diktning om romantikk og rundt møter, men jeg lot meg imponerer av kvinnen. Så, det gav meg lyst til å finne ut litt mer konkrete faktaopplysninger om denne driftige kvinnen. Det fant jeg i boka som kommer under av Magnhild Folkvord.

Boka ble utgitt på Cappelen Damm i 2015,
247 sider.
Kilde: biblioteket

En god biografi, en virkelig reflektert bok om Betzy Kjelsberg!

Faren til Betzy, Børresen dør når Betzy bare er 6 år gammel. Han var skipper på et lasteskip som gikk mellom Norge og Skottland. Moren til Betzy var fra Skottland, så Betzy behersket både engelsk og norsk.

Faren etterlot seg bare gjeld, men moren leide en stor leilighet og drev et lite pensjonat i Drammen.

Moren giftet seg på ny og Betzy hun fikk tre nye søsken. Familien flyttet til Kristiania da hun var 12 år. Hun ble konfirmert 188 jobbet i to år, før hun kom inn på artiumskurset til Hald, 1883. Der traff hun kvinner som hadde de samme tanker som henne. De fem andre jentene var rikmann døtre, mens stefaren hennes var snill og betalte for skolegangen hennes. (han gikk konkurs, men hun fikk fortsette).

Disse seks jentene startet "Skuld ", en kvinnegruppe til kvinnesakens fremme med politiske formål:

-for likhet mellom kjønn, -for fysisk aktivitet og - frihet til å gå uten korsett, høye hæler osv.

Dette ble den røde tråden i Betzy Kjelsberg liv: Å krever rettferd og likeverd for kvinner.

Fra denne gruppa fikk Betzy kunnskap, erfaring og inspirasjon som hun tok med seg videre i sitt arbeid med kvinneorganisasjoner, lokalt, senere landsomfattende og etterhvert internasjonalt.

Camilla Collett var en kvinne mange så opp til, på den tiden.

Betzy forelsker seg i den fem år eldre juristen Oluf Fredrik Kjelsberg. Gifter seg 1885 og får sønnen Otto i 1886 i Drammen der Oluf åpnet eget sakførerkontor. De fikk fem barn mellom 1892- 1901, men de hadde både kokke og barnepike, for at hun kunne være så politisk aktiv. Betzy jobbet for Oluf, på sakførerens kontor på dagtid.

Hun skilte seg ut, hun var en friskus og hun var alltid på farten på sin sykkel som hun fikk i 1894, det vekket oppsikt og mye omtale,(baksnakking) i Drammen, men etterhvert kom mange henne i møte og skjønte hvor mye bra hun fik utført i sitt lange liv.

Det er så mye jeg kunne skrevet om denne kvinnen, men her er de viktigste merittene hennes:

I 1884 var hun sentral i etableringen av Norsk Kvindesaksforening

I 1894 dannet hun Kvinnelig Handelsstands Forening

1 1896 dannet hun Drammen Kvinnesaksforening

I 1899 var hun sentral i etableringen av Kvinnelig Stemmerettsforening

I 1899 dannet hun Drammen Sanitetsforening

I 1903 dannet hun Drammen Kvinneråd

I 1904 var hun med i Norske Kinders Nasjonalråd, også som leder

I 1905 ble hun innvalgt i Kommunestyret for Avholdspartiet

I 1909 ble hun Norges første fabrikkinspektør for hele Norge

1 1926 - 38 var hun med i sentralstyret for Venstre, som det første kvinnelige medlemmet

Fra 1926 var hun viseformann for Internasjonal Council of Women, var flere ganger i USA.

1935, 30. januar ble hun utnevnt til ridder av 1.klasse av St. Olavs orden "For allmennyttig virksomhet"

1916, fikk hun Kongens fortjeneste av gull.

Betzy Kjelsberg er oldemor til Siv Jensen FRP og Nina Jensen WWF

Utgitt på Samlaget 2016,
371 sider + register
Kilde: Biblioteket

Simonsen Anne Hege "Kjærlighet og mørke, en biografi om Marie Hamsun"

En bok som belyser dikterhustruen, Marie Hamsun og hennes liv!

Jeg har lest flere biografier om Marie Hamsun, men denne er mer dyptgående enn de andre jeg har lest. Den er lettlest og godt fortalt, med fine bilder som har samsvar med teksten. Utrolig mange små snutter fra brev som gikk mellom Knut og Marie, de sier så mye. 

Alle brevene mellom venninnene Cecilia Aagaard og Aslaug Haug forteller utrolig mye. Her får vi høre om de dypeste tankene til Marie Hamsun, om Knut, ekteskapet, sjalusien, fraværet hans, barna, politikk, slanking osv. Dette er veldig informativ og den beste biografien jeg har lest om Marie, her blir vi kjent med henne.

Jeg har lest Marie Hamsun sin egen biografi "Regnsbuen"og Birgit Gjernes "Marie Hamsun, et livsbilde", i begge disse bøkene har jeg tatt med bilder fra bøkene. 

Alle bildene jeg viser her er nye for meg og avbildet fra denne boka.

Marie Andersen ble født i Elverum, den 19. november 1881. Faren drev landhandleri og de bodde i Lundgaarden, et vakker møblert hjem i Leiret (som er sentrum i Elverum) Det var harde tider og faren gikk konkurs og de flyttet til Langengen, det ligger i Strandbygda et stykke utenfor Elverum mot Rena. Bildet over er hovedhuset som ble revet i 1960. Det er litt morsomt å se bilder av huset. Jeg har tidligere ikke sett bilde derfra. (Jeg har bodd i Elverum i 20 år, jobbet der i 26år, så kjenner stedet.)

Til Langengen flyttet familie Andersen, etter at faren hadde gått konkurs. Det var et halvferdig hus, etterlatt etter en mann som dro til Amerika. Marie var blitt ti år og var den eldste av de seks barna, fire jenter og gutter.  Gården lå ved Glomma og hadde en dårlig beliggenhet, med skrinn jord og stor fare for flom om våren.

Hun skriver i sine memoarer at dette var hennes lykkeligste barneår, særlig om sommeren når hun kunne være på sitt paradis Nupen, som var setra der hun og søsteren Ingeborg regjerte. De bodde bare seks år på Langengen, for Marie var dette det stedet som gav henne grunnlaget for hvem hun ble, sa hun. 

Familie flyttet til Kristiania, der Marie fikk bedre skolemuligheter.

    

Marie fikk seg en jobb i Solør, først som guvernante og etterpå som lærerinne. Hun er på en diktopplesning der Dore Lavik leste dikt. Hun treffer Dore, eller Dorotheus Olivarius Lavik het han egentlig. Han var opptatt av teater og var omreisende skuespiller med en liten trupp. Dette bildet av Marie og hennes første kjærlighet skuespilleren Dore Lavik. 

Året 1901, slår hun seg sammen med hans teater trupp. Han er 38 år, gift og 18 år eldre en Marie som er 20 år. Foreldrene til Marie var sjokkert over at hun var samboer med denne mannen. Han skilte seg og det var meningen de skulle gifte seg i 1906. Det å være en omreisende trupp og økonomien var vanskelig. Marie fikk en liten jobb på Nationalteateret. Hun håpet en dag å få spille Elina, fra stykket "Ved Rigets port" av Knut Hamsun. En dag møtes de i 1908 for å snakke om rollen. Der startet det lange livet og kjærlighet....med Knut Hamsun.

Dore døde av tarmslyng og dermed kunne de gifte seg bare Knut fikk skilt seg fra Bergliot, som var mor til hans datter Victoria (bilde til venstre). Bryllup ble i juni 1909. Livet med denne mannen ble nok ikke helt som hun hadde drømt om.  Sjalusien og hans egosentriske liv gikk foran alt. Han tvang henne til å forlate skuespilleryrket og gjorde narr av skuespill.

Hun ønsket å slå seg til ro og få sitt eget hjem, det ble noen år med rotløshet. Hun falt til ro og likte seg veldig godt i Nord-Norge, på Hamarøy. En dag drømmen brått slutt etter seks år, de flyttet til villa i Larvik. Det følte hun som et svik, på Skogheim var hun lykkelig og hadde født tre barn og var gravid med nr. fire når de forlot gården og Hamarøy. Noe hun skriver mye om i Regnbuen.

Marie fikk en god venninne i Cecilia Aagaard mens de bodde i Larvik, før de flyttet til Nørholm. Brevvekslingen mellom dem er flott og spennende. Her ser vi hvordan Marie forandrer seg, og får etter hvert mange sterke politiske meninger og blir uvenner med Cecilia. Det er veldig mye nytt og spennende stoff, som løfter denne boka fra tidligere biografier jeg har lest om henne.   

Barna får vi vite mye om, både hva hun synes om dem og sorgen og savnet etter dem da Knut vil sende de vekk for å gå på skole, uten at Marie fikk ha noen videre mening i den saken. Hun gikk inn i depresjon hver gang et av de flyttet ut. Hvordan kunne hun tillate dette?

Knut Hamsun må ha vært sykelig sjalu, han var den store kunstner og gjorde som han ville, han var aldri tilstede ved barnefødslene eller store begivenheter, alt og alle skulle lystre han og hans skriving. Det var ikke like lett i et hus med fire unger, så da flyttet han ut, på hotell, han måtte ha ro. Marie skrev også mange barnebøker.

Arild ble bonden på Nørholm og der skrev Marie sine memoarer over Knut og hennes samliv, etter krigen og avsluttet soning. Denne brevvekslingen til Aslaug sier mye om Marie sitt politiske syn. Marie gav ikke opp sitt jødehat og var stolt over hvordan hun glødet i Tyskland på sine opplesningsforestillinger der. Noe som styrket hennes idealistiske tro og støtte til NS. Hun, Tore og Arild var alle tre medlemmer av NS, de måtte betale dyrt for det med fengsel og bøter etter krigen. Knut fikk også sin straff. Kanskje var den hardeste straffen for Marie at ikke fikk komme hjem til Knut på fem år, han ville ikke se henne. Hvordan han plutselig kunne ombestemme seg og be henne komme.

Hjem til en olding hun skulle pleie, til hans død.

Denne boka er så ryddig og fin. Jeg liker spesielt godt at bøkene som Knut skriver omtales med tittel og at det blir skrevet litt om hva han tar opp i den enkelte boka, for det er jo ofte en parallell mellom livet og skrivingen hans på en merkelig måte. 

Eks; den vinteren de var nygifte og bodde i Sollia, da skrev han på "En vandrer spiller med Sordin", der han betrakter ekteskapet, med mye sjalusi. Eller da de flytter fra Hamarøy til villa i Larvik og han skrev "Markens grøde", mens drømmen om bonde var fremdeles i hodet hans.

Takk for en fantastisk flott biografi, denne sier så mye mer enn tidligere leste biografier om Marie Hamsun og hennes liv. Jeg viste faktisk heller ikke at Arild hadde skrevet diktbøker og en bok. Mye nytt, trist og skremmende kom frem, men Marie ble iallfall jeg kjent med på en helt annen måte. 

Livet med Knut må ha gjort henne til den hun ble, hun måtte legge hatet til noen, eller…? 

En bok jeg virkelig kan ANBEFALE!

Utgitt på Res Publica 2018,

348 sider + noter

Leseeksemplar fra forlaget.

Forfatteren, Anne Hege Simonsen (f. 1965) er førsteamanuensis ved Institutt for journalistikk og mediefag, Oslo Met.

Bøker jeg har lest om og av  Marie Hamsun

Bøker jeg har lest om og av Knut Hamsun

Andre som har lest og blogger om biografier: Tones bokmerker

Hamsun Marie "Regnbuen"

Dette er Marie Hamsun sin egen biografi som hun skrev 1950-1953.

Jeg har tidligere lest og blogget om biografien til Gjernes, Birgit om "Marie Hamsun, et livsbilde" fra 1994. Hun skildrer kort Maries oppvekst, ungdom, og resten av livet med Knut. Ta en kikk på bildene av familien hennes, husene/gårdene hun og Knut bodde på og av henne, og resten av familien. Det tar jeg ikke en repetisjon av her. Boka er også spekket med brevvekslingen mellom Knut og Marie, når de ikke var sammen, det utelater jeg.

I denne boka kommer vi mye nærmere Marie, der hun selv forteller om sine følelser, lengsler, drømmer, savn og opplevelser.  Boka er skrevet på 1950 tallet og de hadde det trangt økonomisk og Knut var en gammel mann som dør på slutten av boka. Hun sier: jeg kan skrive min historie, så slipper andre å gjøre det etter at jeg er død.

Denne boka er skrevet i den tiden etter krigen at de slet hard økonomisk på grunn av at folk ikke ville kjøpe Knut Hamsun sine bøker mer og de hadde enorme bøter å betale etter rettsoppgjøret. Marie var sterkt plaget over at Knut ikke hadde ordentlige klær, men satt der i fillene sine og taket lekker, alt forfaller på Nørholm plaget henne veldig.

De hadde det tøft og som vi vet døde han i 19.februar 1952 (92 år), de hadde ikke penger til prest, ingen taler, svøpt i det vårt store flagg, ingen blomster bare de fem familiemedlemmer ved kisten som sa farvel til mannen som fikk Nobelpris i 1920.

Jeg tar med noen fakta opplysninger, men mesteparten av dem er omtalt i Gjernes sin bok. Her er det mer hennes opplevelser og syn på livet jeg vil ta med, det blir svært kort.

Komposisjonen er kronologisk, men siden boken ble påbegynt i 1951, har hun med noen små notiser fortløpende med kommentarer fra tiden hun skrev boka, hva som skjedde med Knut og annet episoder, det utelates her.

Marie Andersen ble født i Elverum, 1881 som eldst av 9 søsken (bilder i Gjernes bok).  Faren hadde butikk og gikk konkurs så de måtte flytte fra huset, Lundgaard i Leiret. Fra det staselige huset med store stuer og den fine butikken. De flyttet fra hus til hus de var Konkursfanter.

Flyttet til Langengen i Strandbygda ca. ei mil fra Leiret(sentrum i Elverum). Hun skriver at det var et stort halvferdig 2 1/2 etg. Hus og alt annet på gården var vanskjøttet. De som hadde eid det dro til Amerika. 

Utsikten over Glomma var det eneste vakre og etterhvert fikk de to kuer, Svarta var hennes og Kvita var søster Ingeborg sin. To kuer i et stort fjøs. Marie følte lykke og stolthet over at de var på vei oppover igjen. Lykken var setra Nupen der de tilbrakte mye tid og gjete andres dyr, slik tjente det litt smør og ost.

Gården vokste og søskenflokken. De avholdt frivillig auksjon i 1897 og flyttet fra Langenga etter bare 6 år, til Kristiania. Hun var sterkt imot det for nå hadde de det så fint. Dette var en lykkelig tid som hun minnes, tross alt slitet. Det var det frie livet hun elsket og å være sammen med dyrene.

Hun forteller om maten de spiste, lykke og ulykker.

Hun likte å lese og leste alt hun kom over, faren ville at hun skulle gå på skole og bli noe. Hun var 151/2 år og synes Kristiania luktet vondt. De flyttet rund hele tiden. Det eneste som var fint var at hun fikk nye klær, men måtte ta opp mange fag, noe som gikk greit. Hun var skoleflink. 

Hun skriver at hun var ei freidig og litt frekk jente som fikk det slik hun ville. Da hun var 18 år skulle moren ha et nytt barn, da nektet hun å bo hjemme mer for hun skammet seg over at de var så mange.

Hun fikk seg guvernante jobb i Solør, seinere jobb som lærerinne. Der dukker Dore Lavik (en skuespiller) opp, en skallet mann på 38 år og hun forelsker seg hodestups i han. Mor ble syk av sorg og det ble en konflikt med foreldrene, en skilt skuespiller, uff!

Hun sluttet i jobben og ble med den lille teater truppen, rund om i Norge i fem år. Først som elev og seinere som skuespiller. Hun sier at hun og Lavik var gode samarbeidspartnere og de hadde planer om å gifte seg, men det ble utsatt. 

Hun var på Nasjonalteateret, der hun var på et jobbintervju og møtte tilfeldig Knut Hamsun som var der. Hans første ord var "Nei herregud, så pen De er da, barn". Hun fikk jobben og kjærligheten mellom de to blomstret.

Marie synes Knut var et mystisk menneske, han skrev brev til henne hver dag. Hun lå på sykehuset hele sommeren 1908. Hun levde og lengtet etter brevene fra han. 

Knut var ingen enkel mann og være sammen med. Hun innfinner seg med at ikke må forstyrre han når han leser avisen, eller skriver, han styrer alt og skriver på boka: Rosa. Hun er svært skuffet over at hun ikke finner seg igjen i boka.

Gifter seg med Knut etter at skilsmissen gikk i orden juni1909. De var sammen bare noen dager før han tok med datteren Victoria for å tilbringe en uke sammen med henne på Brænd gjestegård, Sollia..

Knut henter etterhvert Marie og sammen drar de til Sollia, Brænd gård. Der blir de veldig lenge, høst, vinter og vår. 

Marie kjeder seg voldsomt der oppe for Knut vil ikke at hun skal omgås ansatte eller andre gjester på gjestegården. Knut har ei lita skrivestue hvor han tilbringer hele dagen så hun er alene, de møtes til middagsbordet. Hun merker at han tåler mer av andre enn av meg. Hun går lange turer og minnes livet i Elverum.

Han var en merkelig skrue og gjorde ting ganske spontant. Han tok på seg skiene og gikk til Foldalen 4-5 mil unna, overnattet og kom tilbake dagen etter, etter det gikk han aldri mer på ski.

De ble faktisk boende der hele vinteren, men i mai, dro Marie i sinne til Koppang og leide seg inn der, Knut kom etter og fikk klar beskjed.. 

"Drømmen om et firkantet sted var bare ord", sier hun til Knut

Bilder som jeg tok i sept. 2017 av Brænd gjestegård, Sollia

.

De drømte om en liten gård, kjøpte møbler og inventar som de lagret. Humøret til Knut var veldig skiftende. Han var gjerrig på småting, men kastet om seg med store ting som smykker ol. Han måtte ha eget soverom også, for han måtte ofte opp om natten og skrive litt. Så han måtte sove der han skrev.

Utpå høsten leide de et lite hus i Elverum, et hus hun husket fra barndommen, som drømmehuset sitt. Endelig et hjem etter å ha vært gift i to år. Hun var så glad for det, men for det meste er hun alene der for Knut må vekk når han skriver. Skrev på "Den sidste glæde».

Etter et halvt år, pakker de sammen og drar nordover til Skogheim på Hamarøy. De kjøpte det "Jeg var ør og yr av glede", skriver hun. Seks år seinere var det han som var lei Skogheim og solgte det før hun viste noe. Hun ble enormt skuffet, for hun elsket livet, med arbeidsfolk, fjøset og stedet på Hamarøy. 

En vårdag i 1917 forlot de Hamarøy, på seks år hadde de fått tre barn og hun var gravid i 8mnd når de flyttet til Larvik. Hun følte at hele hennes fundament raste sammen. Han skriver på "Markens grøde". Da den kom ut ble hun så skuffet, der skrev han om alt hun måtte forlate i Nord Norge.

Datteren Cecilia ble født og skulle døpes, Knut var så opptatt av sin skriving, så han dro vekk, hun måtte ordne alt selv.

Han vantrives i Larvik og vil finne en gård. Hun fikk ikke delta i handelen om Nørholm heller. Knut sin døvhet var tydelig i 1918, men gård ville han ha. Nørholm med tradisjonelt tilbake til Vikingtiden, da den het Knorr Holm, ble stedet de kjøpte.

Marie kjente en slags bitterhet over at han kjøpte denne store dyre gården. Ikke var det lys/strøm eller innlagt vann der. De flyttet inn i nov 2018 og det tok tre år med fire barn uten strøm og innlagt vann.

Knut hadde store planer og kalte seg gårdbruker, skrev ingenting på to år. Han får beskjed om at han skal få Nobelprisen i Litteratur. Han gruet seg voldsomt og pønsket ut mange muligheter for å slippe å dra til Stockholm. For Marie ble dette en veldig stor opplevelse hun aldri glemte, selv om Knut måtte fikse på kjolen hennes. Det var alle menneskene og særlig Selma Lagerlöf snakket hun mye med, hun var så ur-svensk sier hun. Der på Nobel-talen var det første gang hun hørte han tale offentlig, hun ble skikkelig rørt for han var en så god taler.

Knut hadde et utrolig godt forhold til barna sine. Han gamle mannen lekte med dem på gulvet, leste for dem om kvelden og hadde alltid tid til en prat med dem. Han var veldig stolt over barna sine, men klaget til Marie at han måtte reise bort for å skrive for de bråket så mye.

Marie Hamsun har skrevet mange barnebøker, historier som egentlig var ment for barna, men ble utgitt. De har blitt oversatt til mange språk og var i mellomkrigstiden veldig populære. Barna betydde alt for henne.

Barna hører vi også naturligvis mye om, men det har jeg valgt å kutte ut her. Det siste som nevnes er bilulykken som Ellinor, nyttårsaften 1936 i Berlin, der hun ble alvorlig skadet.

Det er en bok til som heter "Under Gullregnen" den tar for seg tiden før krigen og etterpå. Den ligger klar. 

Helt til slutt!

Marie Hamsun har skrevet en veldig personlig og god biografi, den virker ærlig og hun skriver utrolig bra. Jeg er imponert over hennes styrke, men samtidig frustrert over at hun lar seg styre slik av mannen, men man må se tidsbildet og kvinnes lodd i livet den gang, for hundre år siden.

Les flere av mine innlegg om Knut og Marie Hamsun :HER

De som lurer på hvorfor jeg leser så mye om Marie, er fordi jeg skal hedre henne med et smykke.

Utgitt på Aschehoug, Oslo 1953

302 sider, Lånt Biblioteket

Henie Leif og Raymond Strait "Min søster Sonja Henie i sin egen skygge"

Historien om Hollywoods best betalte skuespiller og norsk skøyte dronning!

Denne biografien om skuespilleren og skøytestjernen Sonia Henie er skrevet av Leif, Sonja eldre bror sammen med Raymond Strait - han har skrevet flere Hollywood biografier.

Leif ønsket ikke å glamorisere Sonja Henies liv, men ville i denne boka fortelle ærlig hvordan dette livet var for Sonja, han og foreldrene. Det var slett ingen dans på roser.

Denne biografien har jeg lest, fordi jeg driver og lager et "Hommage til Sonja Henie" smykke, i mitt prosjekt "Kvinneskikkelser".

Leif var fem år når Sonja ble født 8. april 1912. Hun var familiens midtpunkt fra dag en. Sonja vokste opp med foreldre som forgudet henne og hun ble oppmuntret til å opptre fra barnsben av når foreldrene hadde fester i hjemmet, de var en skikkelig overklasse familie på Frogner i Oslo. Faren drev kåpe og pelsforretning i Oslo og begge foreldrene hadde arvet mye penger.

Sonja fikk timer i ballett fra hun var liten, hos kjente ballerinaer og begynte å gå på skøyter sammen med broren etterhvert. Musikk var det også viktig at hun lærte, så pianotimer og trommer ble hun drillet i som liten. Skøytene tok mer og mer av hennes tid, hun gikk ikke på skøyter som broren, men danset på skøyter.

Hun vant som 10-åring norgesmesterskapet i kunstløp. Allerede som 11 åring var hun meg i OL i Chamonix i 1924, (nesten 12 år), hun kom på 8. plass. Da Sonja var 11 år, sluttet hun på skolen og familien dro periodevis til utlandet slik at hun fikk de aller beste trenerne, instruktørene og privatundervisning i skolefag. Sonja hadde talent og familien midler.

14 år gammel i 1927 ble hun verdensmester i sin hvite klokkekjole, hvor hun hadde et nummer hvor dans og ballett var blandet sammen, det var nytt.   Kong Haakon og Dronning Maud gratulerte henne og var stolte.

OL 1928, i St Moritz vant hun også, og forsvarte tittelen i 1932 og 1936. Hun vant tilsammen 10 verdensmesterskap og 6 europamesterskap.

Faren Wilhelm og Sonja dro i 1929 med amerikalinjen til Amerika. Faren var forretningsmann og viste å sno seg når han kom dit. Han fikk i stand store arenaer hvor hun skulle opptre med sitt show og han krevde enorme summer i kontanter for Sonja og sin opptreden, med troppen. 

Sonja ble en kjendis med sitt show som var helt nytt og hvor det ble brukt enorme summer på kostymer og rekvisitter. Hun ble en alle viste om og snakket om, - en skikkelig kjendis. Dette ble inngangsporten til alle filmene hun spilte inn. 

Det var ingen dans på roser, det var beinhard jobbing for Sonja, hun trente og hadde forestillinger hele tiden. Hun kunne være veldig sliten og aggressiv, hun hadde et voldsomt temperament.

Fra 1936 ble hun profesjonell og Sonja var bevisst på at det var skuespiller hun skulle bli. Hun hadde spilte inn to norske filmer før 1929. Faren og Sonja ville satse på Hollywood, og fikk napp hos sjefen for 20th Century Fox, - Darryl Zanuck. Det betydde enormt mye for henne økonomisk og hennes berømmelse, hun tjente fantastisk mye penger.

Faren og Sonja var uatskillelige, han presset på og fikk de beste kontrakter man kunne tenke seg over alt, han forhandlet og firte ikke noe på sine krav. Han kjøpte seg fram, leide arenaer og laget annonsene.

Sonja hadde bare et stort problem, hun var så dårlig i engelsk, selv ikke intens trening hos spesialister som prøvde å hjelpe henne hjalp. Hennes tykke aksent slo igjennom at hun var fra Europa. Hun ville være den nye Greta Garbo, men på skøyter. Sonja trente tropper opptil 50-60 kunstløpere som skulle være med i showene, hun kjefta på Norsk hele tiden.

Faren døde plutselig i mai 1937, han hadde bankboksen full med dollar som Sonja forvaltet videre i farens stil. Showet i Chicago med ti tusen tilskuere gikk som planlagt. Sonja ble etterhvert det vi kaller stormannsgal, hun gjorde alt for penger. Reklamejobber og utnyttet mediene 100 %

I 1938 fikk Sonja en ny femårskontrakt med 160 000 dollar pr, film, med tre filmer pr. år. Hun ble verdens best betalte filmskuespiller.

Sonja ble slått til Ridder 1. klasse av St. Olavs orden i 1938, den yngste som noen gang har fått den. En idrettskvinne, et forbilde for norske idealer. Sonja var ikke sett på med positive øyner under krigen i Norge, fordi hun hadde snakket og gjort Hitler hilsen til han under en forestilling.

Sonja giftet seg med Dan Topping i 1940-45, en skikkelig playboy. Hennes andre ekteskap med rikmannssønnen Winthorp Gardier 1949 - mai 1956. Moren Selma var sterkt imot at hun enda en gang skulle gifte seg med en sosietets-boms.
 De hadde et skikkelig stormfullt ekteskap og han var alkoholiker. Sonja begynte også å drikke, -mye, veldig mye. Hun var gjerrig gav ikke en krone i driks til noen, men kunne plutselig gi en ring eller et gullarmbånd til en hun likte.

Sonja var den alltid smilende, velstelte og opplagte damen som var full av energi, på isen. Men, privat var hun er sur furie, særlig etter at hun ble alko-lisert var hun forferdelig mot sine medarbeidere, moren og broren, som hun ble fiende med.
Boka dekker alt for mye om deres private feider. Sonja overtalte moren Selma til å underskrive testament på at hun skulle arve moren, og broren ble arveløs når moren døde.

Tredje ekteskap var med skipsreder Niels Onstad i juni 1956. De samlet begge på kunst, Sonja samlet på Rembrandt og Rubens, mens Niels samlet på abstrakt kunst som Picasso. Niels lærte henne mye om moderne kunst, så Sonja solgte sin samling og sammen kjøpte de mye ny moderne kunst.

Allerede i 1962 begynte de å snakke om et kunstsenter på Høvikodden. Det sto ferdig med høytidelig kongelig åpning 23. august 1968.  Det var et enormt prosjekt og for første gang sier Sonja: " Det som er mitt er også ditt".

Sonja ble syk i september 1968, hun fikk leukemi og døde 12.oktober 1969.Det ble en storstilt begravelse med hele kongefamilien tilstede.

Broren Leif arvet ikke et øre av henne, heller ikke Dorothy Howes som var hennes sekretær og håndlanger i 26 år. Alle smykkene hennes, skulle stilles ut på Henie -Onstad senter, men de forsvant i Niels sin familie. Resten ca. 40-50 millioner kroner arvet mannen Niels Onstad.

Sonja Henie fikk aldri samme anerkjennelse i Norge som i USA, der hun ble ansett som den internasjonale mest kjente idretts-kvinnen gjennom historien og har en stjerne på Hollywood Walk of Fame.

Denne boka er preget av at det er broren Leif som har vært med skribent og alle kranglene mellom dem. Men, jeg har funnet en annen bok om henne, så jeg skal lese den også for å finne ut om det stemmer at hun var så gjerrig, tøff, pengegrisk, sjalu og vanskelig som han beskriver henne.

Sonja Henie-Niels Onstad senteret på Høvikodden

Det er et fantastisk flott sted som har utviklet seg mye de siste årene også, med utvidelser og endringer. Det er fortsatt mange fine utstillinger der som er verd å se. 

Heisen, fra 1968 imponerer enda. Der har jeg i ungdommen tilbrakt mye tid, opp og ned til dramaklubben jeg var med i der og på ungdomsklubben Hades, som hadde lokaler i kjelleren. 

Henie- Onstad senteret var et sted vi hang i helgene, traff venner på kafeen og var på mange konserter. Det var bare konserter og foredrag det kostet å gå på, ellers var det gratis å komme inn der, slik er det ikke mer.

    

Fra nybygget, hvor man ser ut over fjorden! Jeg har tilbrakt så mye tid i det huset også seinere, da jeg var med å brodere Jan Groth sitt store sceneteppe til Det Norske Teater i 1985, da satt vi der å jobbet en hel sommer. (Bilde av meg og Jan under arbeid)

Utgitt i USA,1985. Det var først i 2008 boka ble utgitt Juritzen, på ca 300 s. + svært mange bilder (2 foto fra boka) Orginaltittel: Queen of ice, queen of  shadows Jeg har også blogget om bodil Stenseth sin bok om Sonja