Anne Stine Ingstad "Oseberg Dronningens grav"

 

Nordens forhistorie om tekstiler, fra 1000 år tilbake

Osebergskipets gravkammer er den største og mest varierte samling av tekstiler og tekstil-redskaper som er funnet i en enkelt grav i Norge.

 Fra utgravingen, 1903

 Det er tre forfattere i denne boka, men det er bare Arkeolog Anne Stine Ingstad, sin jobb jeg har vært interessert i å lese om, denne gangen. Hun ble i 1977 statsstipendiat og startet arbeidet med tekstil-funnene fra utgravingene av Kaupang og Oseberg funnene. Hennes del av boka er på 180 sider. Med diverse henvisninger til sine to medforfattere. Professor Emil Christensen og arkeolog Bjørn Myhre.

 I Oseberg-funnet fant de to kvinner begravet. Dette funnet var like ved Tønsberg i Slagendalen. Graven er fra ca. 850 e. kr, men dette gravkammeret har blitt røvet i middelalderen en gang, og ble forlatt i et kaos. Det er tydelig to kvinner som ble begravet der. Antagelig en dronning (en fornem kvinne, der det ikke er spart på noe) kledd i rødt og tjenerinnen kledd i blått. 

Dronningen hadde gjennomgående vakre klær med høy kvalitet, som de bare fant fragmenter av, mange av dem var farget i rødt, det sier noe om luksus. Fargestoffet var krapp, et eksklusivt fargestoff. Fargestoff fer fra en plante, som er giftig, det er røttene som gir rødfarge. Fragmenter av flotte broderier og silke applikasjoner, fantes også i graven.

Den andre kvinnen som var kledd i blått, i fine klær, men av dårligere kvalitet. Blått får man fra planten - Vaid. Frø til planten fant de også i graven.  

Bilder av fragmenter av funn fra Gravkammeret, som er tegnet, slik de tror de var i farger

Anne Stine omtaler mange fragmenter fra billedvevnadene, tepper og andre tekstiler som er vevd i ull og lin, i ulike mønstre, og silketøy og broderier. Der ulla fra Spælsau har hold seg, mens linen har råtnet og forsvunnet. Hun skriver en del om tekstil redskapene som ble funnet i Oseberg-graven. 

Det var to vev-stoler, to rund-vever, båndvever og en brikkevev med 52 brikker. Alt i nydelig trearbeid. Silke-strimlene antar man kommer fra Bysants, (Istanbul) fordi man har funnet lignende i Birka gravfunn i Sverige, en stor silke fragment som nå er bevart i Lyon, Frankrike. 

Ulike vevteknikkene som: to-skaft, fire-skaft som kalles "Krypert" og diverse ulike varianter av krypert teknikker, vises i boka. Men, for å få til alt dette var naturligvis "Håndteinen" et viktig redskap for alle kvinner den gangen. Håndteinen brukes til å lage tråd, fra ull til spunnet trå.  

Hvem var Oseberg-dronningen? Ja, det vet man ikke helt sikkert, men i 1918 mente A.W. Brøgger at graven måtte være Dronning Åsa sin grav. Hun var mor til Halvdan Svarte, de tilhører Ynglingætten dvs. Hårfagre ætten. Dronning Åsa var Gudrød Veidekongens andre hustru, og døde ca. år 850. At kvinnen de fant var Dronning, det kan man fastslå ganske så sikkert. 

Dette er skisser av billedvevnadene - som man kaller "Revlene" antagelig vevet av Dronningen selv, med hjelp av hennes "terner". Disse lå i graven og skildrer ulike scener fra slag og livet ellers. 

En fin bok om Oseberg funnene, med masse skisser, forklaringer og mye man ikke vet med sikkerhet. Dette er en del av hva Arkeolog Anne Stine Ingstad jobbet med. Lest i forbindelse med kvinneprosjektet mitt "Hommage til..."

                    Alle bildene har jeg avfotografert fra boka. Utgitt av Schibsted, 1992. 

Hege Duckert "Norsk kvinne historie, på 200 sider"

 

 Det er ufattelig hva kvinner har fått til i løpet av de siste 150 årene. 

Fått medmenneskelige forhold, sosialt akseptert, ble fri til å bestemme over egen kropp. Før ble de umyndiggjort ved giftemål, etter hvert fikk de medbestemmelses rett og kunne uttale seg politisk for å nevne noe.

Boka starter med å fortelle om noen navngitte ulike kvinners kår fra 1850: Eks:

Karoline Korsødegården, f 1850 Tangen: Kom fra stor gård i Stange, giftet som 30 åring, med Ole Olsen Skar som hadde fargeri i Lillehammer. Fra et rikt liv, fritt liv som gårdsjente, til et trist og et kjedelig liv, hvor hun måtte be om penger til mat og alt annet hun trengte til seg og barna. Hun ble en underdanig kone. Når hun giftet seg mistet hun alle rettigheter, hun ble like umyndig som et barn, også arverett. 

Hun ble enke og drev fargeriet, forsørget 2 av sine 3 barn. Hun kom inn i kommunestyre fra 1901 på Lillehammer. Mange gårds-koner fra Gudbrandsdalen solgte håndarbeidene sine hos henne. Fra 1913 ble fargeriet gjort til husflids-forretning. Karoline hadde vært på en studietur til Hebridene, avisa ville ha et intervju med henne, "om mannfolk drev med husflid der" svarte hun, "Dom gikk og drev som her".

Om de fattige som fikk luselønn, nesten ikke til å leve av. Tjenestejenter som måtte være tilstede før dagen grydde for å fyre i ovnen og til å vente til mannen i huset kom hjem og kunne åpne for han, når han kom fra herrelag sent om kvelden. 

Fyrstikkarbeiderne, fra de var 9 år, ferie på noen dager var uhørt før de hadde jobbet der i flere år. Ukelønn, 5-6 kr, knapt til å leve av. streiket i 1889, etter 7 uker gikk de tilbake, uten å få mer lønn og ble truet med at pakkemaskiner skulle overta arbeidet deres Hvert 10 spedbarn døde, av                          "Den hvite Pesten" = tuberkulose

Og hva var Anstendige yrker for kvinner på slutten av 1800tallet, det var 7yrker: Lærerinne, bibliotekar, bokhandlere, handelskontordame, bankdame, postsorteringers og telegrafist (samme utdannelse for begge kjønn, men kvinnen fikk mindre lønn). Klaget man var svaret: det er forskjell på margarin og meierismør. (professor Lochman)

Skuespiller: uanstendig jobb: Johanne Juell, spilte Nora av Ibsen, halv lønn og måtte bekoste kjolene selv. Mann i birolle på samme stykke fikk full lønn. 

Piker med løs moral: Kristiania i politiregisteret var det 672 prostituerte, - de var umoralske, - fikk ikke komme inn på kino, konserter, restauranter eller å ta trikken. Det var ofte syersker som ikke klarte å leve av det. De fikk ikke gå på gata før etter kl. 9 til 24 om kvelden, (menn måtte skjermes for ikke å møte dem på gata). Karl Johan, Kongensgate osv. var ikke lovlige områder. 

NORSKE Lover stemmerett (1890-1915): Gifte kvinner var ikke myndige, kunne ikke ta opp lån, ikke stemme osv. Menn var styrt av fornuft, mens kvinner av følelser, og var ikke tilregnelige. Fra 1898, fikk de privilegerte menn stemmerett (et privilegium), ikke rettighet. Om kvinner fikk stemmerett ville samfunnet bryte sammen, de skulle passe barn og støtte mannen sin.1901 fikk kvinner stemme ved kommunevalg, - mange ble forkastet. Først i 1913 fikk kvinner stemmerett

Betzy Kelsberg: inspektør for arbeidstilsynet, Seksbarnsmoren f 1910. Hennes strakstiltak var: Sekstimersdag, - 6 uker lønnet arbeid i fødselspermisjon og forbud mot barnearbeid til barn under 10 år. -De minste til skolebenken, -de eldste skal pensjoneres, -Kvinnelige tekstilarbeidere skulle slippe å dele seng, - forbud mot spytting, - krav om tilgang til vann, såpe og rene håndklær.

Vi følger alle nye krav om abortloven, og andre stridigheter og endringer som har skjedd for oss kvinner, her i Norge. VI må heie på våre formødre!

Boka ble utgitt i 2021, da kjøpte jeg den naturligvis. På den tiden drev jeg med å "fin og ferdigstille" mitt eget manuset til boka mi "Smykker til unike kvinner". Så derfor fikk jeg aldri lest denne. Satt den i hylla og der ble den stående, til nå. Nå jobber jeg veldig aktivt igjen med prosjektet, og klarte å finne igjen boka. Hurra!  

Som Hege Duckert skriver bak på boka. Det er mest menn som har dominert og fått sine statuer, her på berget. I denne boka møter vi mange kvinner og deres historier. Denne boka ønsker forfatteren å løfte fram kvinner og deres historie. 

Jeg har lest mye om ulike kvinner, og jobbet med dette i mange år, så for meg var dette veldig kjent stoff. En bok som unge kvinnene absolutt burde ha som pensum i dag. Her kan man se hvor langt og hvor mange dyktige kvinner vi har hatt og stått på, for oss kvinner i Norge ang. rettigheter og likestilling.

utgitt på Kagge , 221, 231 sider

"Hanna Resvoll- Holmsen" En viktig norsk botaniker, og naturvernforkjemper

 

"Polarheltinner" av Sigri Sandberg Meløy+ noe Anka Ryall fra nettet, og div. andre skriv. 

Hanna Marie Resvoll- Holmsen,  f. 1873 i Vågå - d. 1943 

Norsk første kvinnelige Naturvern-forkjemper, naturforsker, botaniker, plante-samle, polarforsker og den første "Grønnstrømpe" som ville verne viktige natur i Norge og på Svalbard. 

Hun kjempa  mot oppdemmingen av Gjende og Sjoa-vassdraget ved Besseggen. Hun var en av kvinnene som la grunnlaget for at Norge ble en polarnasjon, og den første naturforsker som brukte fargefoto til dokumentasjon.

Hanna Marie Resvoll ble født i Vågå 1873. Faren Hans Resvoll, bank-kasserer. Moren Julie Martine Deichmann, datter av stortingsmannen Johannes Deichmann. Foreldrene oppmuntret Hanna og søsteren Thekla til å studere. Begge søstrene følte seg sterkt knyttet til fjellet, morens interesse for planter og hennes vakre hage i Vågå, der de tilbrakte barndommen. Begge søstrene utdannet seg i Botanikk og giftet seg med hver sin av brødrene Holmsen.

Familien flyttet til Kristiania, 12 år gammel ble Hanna utsatt for en alvorlig klem ulykke, klemt mellom en vogn og en vegg. Det ble flere kompliserte operasjoner. Hun var borte fra skolen i 7 år, men tok middel skole eksamen på et halvt år.

I 1890 fikk Hanna seg jobb på en gård i Østerdalen, på Dieset Gard i Rendalen. Der giftet hun seg med odelsgutten Hans Dieset, i 1894. De fikk sønnen Helge i februar 1895. Et ulykkelig ekteskap, mellom Østerdals-bonden og den intellektuell Hanna. Hun og sønnen flyttet til Kristiania, der hun fortsatte skolegangen og fullførte latin-artium i 1902. Startet på universitetet og skilte seg i fra Hans Dieset. Helge var boende hos faren på Dieset fra 1901.  Mor og sønn hadde i mange år kun kontakt pr. brev. 

Svalbard: Hanna ble med på en forskningsferd sommeren 1907 til Spitsbergen, hun deltok som botaniker på Gunnar Isachsen ekspedisjonen. Feltarbeidet var en del av hennes hovedfagsarbeid i botanikk. Det var 1.gang en botanikker skulle gjøre undersøkelser på øya. Hun ble satt i land på nordvest-hjørnet av Spitsbergen, den 25 juli- 4 sept. Hun gikk i dager og uker alene, med en Krag - Jørgensen rifle over skuldrene, samlet planter, presset dem og noterte jordsmonn og landskapet.

Året etter i 1908, var hun ved Coles Bay, sør for Longyearbyen, ved Isfjorden. Aftenposten og Fyrst Albert av Monaco hjalp henne til å finansene oppholdet. Hun elsket livet med telt i ødemarken, alene. Hun botaniserte og fotograferte mye, også fargebilder og skrev en mengde reisebrev, til Aftenposten.   

Fra venstre Hjalmar Johansen, Hanna og Gunnar Holmsen. 

Hun traff der sin 2. ektemann. Gunnar Holmsen, statsmetrologen i 1908. De giftet seg i 1909.

            

 Bilde er fra Hanna sin to telt på Coley Bay/ Colesbukta i 1908 her bodde hun i to måneder alene for å samle og fotograferte planter. 

Et telt til å sove i, og et telt til planter og utstyr/pressing av blomster og annet viktig materiale. Hanna elsket polar-somrene, men vinteren kom tidlig og bakken har vært frosset etter 29 aug, skrev hun. Polar-naturen og særlig den spesielle stemningen over den kalde naturen, elsket hun. Breene som kalvet, fuglene og havet og vinden som ble til storm.  Den 12 september ble hun hentet, da hadde det vært storm i flere dager. Å klatre i fjell var hun ikke redd for, og var like ved å falle langt en gang, men reddet seg med en hammer. Etter fallet var hun mest lykkelig over at fossilene var like hele. 

Hanna presset 700 ark med planter, og 200 glass med planter på sprit, og kasser med levende planter, pluss en frø-samling ble skjenket Universitet, botanisk museum. 

 I 1910 ble hun invitert til åpningen av det oseanografiske museet i Monaco, hvor flere av hennes planter ble stilt ut. Hovedfagsoppgaven i Botanikk ble ferdig, skrevet på fransk. Den ble seinere oversatt og publisert som "Svalbards flora" og ble grunnlaget for seinere bøker om plantelivet på Svalbard.  Hennes arbeid la grunnlaget og hun ble en viktig aktør når store områder ble vernet på Svalbard i 1932.

Hun skrev dikt, reisebrev, avhandling, artikler og holdt foredrag i fleng. Fra 1921- 1938  jobbet Hanna som dosent i plante-geografi ved Universitetet i Kristiania. Året1927 kom Svalbards Floraen ut, med hennes egne bilder. 

Naturvern og miljøvern: 

Hanna kjempa mot oppdemmingen av Gjende og Sjoa-vassdraget ved Besseggen på 1920 tallet. Hun ville bevare Gjende, Bygdin og Sjoa. Hun fikk tilnavnet "Den første naturverner". Den 4 juli 2009 ble det avduket en minnestein over henne ved Gjendesheim.

På Svalbard fikk hun en elv, en slette og noen vann oppkalt etter seg mellom Magdalene fjorden og Kongsfjorden som ligger nord vest for Ny -Ålesund. Dieservatna og Diesetsletta. (Hun var gift Dieset i 1907)

Tidsskriftet Naturfredning var Hanna redaktør for i 7 år. Hun kritiserte nyplanting av granskog og var opptatt av å verne den naturlige fjellskogen. Hun ble svært upopulær hos de som drev med skogbruk. Hanna torde å gå inn i konflikter, der industri ville kollidere med økonomi. Hun elsket uberørt natur, den virkning opplevelsen som natur har på sinn og helse, er viktig.

Hanna studerte Norske naturområder på Svalbard og Norsk fjellflora. Hun kjempa for vern av disse områdene og gav ut flere verk om naturen, og en etterlot seg en fotografi samling. På Nasjonal biblioteket finnes en egen Resvoll- Holmsen samling. Visstnok var Hanna også en dyktig akvarell- maler og malte blomster over alt og på alt av skatoll osv. 

Dette er Hanna sine to sønner. 

Helge ble bare 29 år, han døde i Spanskesyken i 1923. Hanna satt hos han de 9 siste døgnene han levde. Helge holder på bildet broren Per, sønnen hun fikk med Gunnar Holmsen, Per ble født i 1911.

Historien om Hanna er kun en av kvinnene fra boka "Polarheltinner". Jeg skal hedre Hanna fra Vågå på en sommer utstillingen som skal være på Galleri Ullinsvin, i Vågå. Jeg prøver å ha med et par lokale kvinner, som kommer fra eller har bodd der jeg skal være med på utstilling.  

Norsk polarinstitutt har utgitt Boka: "Natur bevart i Bilder av Hanna Resvoll- Holmsen".

Anka Ryall har i 2022 utgitt boka "Hanna Resvoll-Holmsen, en artisk pioner", utgitt på Orkana Akademiske. Den har jeg bestilt og venter på.

Hanna er en kvinne jeg ha lyst til å ha med på utstillingen i Vågå til sommeren. Jeg har startet med noen skisser, så får vi se hva det bli. 

Utstilling på Galleri Ullinsvin i Våga blir det i alle fall i sommer, fra 22.6 - 8.9. 2024.

Selma Lagerlöf , litt biografi og annet om henne

 

Noen hyggelige minner fra jula 2023

Jeg fikk rett før jul den vakre biografien fra Solum Bokvennen forlag (leseeksemplar) om Elisabeth Meyer, f1899 - 1968. Elisabeth, var fra Tønsberg. Hun ble reporter og fotograf som har satt sine spor, hun reiste til de utroligste steder i verden. En kvinne jeg ser, at hun må jeg nok visualisere med et smykke etter hvert. Boka er skrevet av Elisabet Vallevik Engelstad. (NB: Dette er ingen omtale av boka, har bare startet på denne vakre boka, som jeg hygger meg med).

Den biografien handler om Elisabeth Meyer sitt liv, og hennes første oppdrag var:

Elisabeth 27 år gammel skal på reportasjetur, til Selma Lagerlöf, sommeren 1927 i Frykendalen i Värmland. Hun skulle intervjue selveste Selma Lagerlöf, verdens første, og lenge den eneste, kvinnelige Nobelprisvinner. Elisabeth er lykkelig over å få denne sjansen, for Selma Lagerlöf avslo svært ofte, eller av prinsipp nektet å ta imot journalister. 

Elisabeth hadde skrevet hun ville skrive om Mårbacka og at hun selv hadde vært i Jerusalem og ville snakke om det. Hun var godt forberedt og hadde i noen dager travet rundt på egne bein i Fykendalen, noen dager opptil to mil, noen herlige dager hvor hun hadde gjort seg kjent med landskapet og snakket med folk på alle gårdene hun kjente navnene på fra Selma sin bøker. . Hun hadde blitt godt over alt.

Elisabeth gruet seg litt for måte med den kjente kvinnene, men fikk en god mottakelse, med te og masse latter på Mårbacka, sammen med Selma. Hun som hadde hørt at Selma aldri lo, hun var en vennlig og forekommende kvinne, synes den unge journalisten. De snakket om alt mulig, om religion, om Sigrid Undset, gårdsbruk osv. Selma avslører også noen sannheter for den unge journalisten. Det avslører ikke jeg her, de står i biografien.   

Alle som leser min blogg skjønner, at jeg tenkt å hedre Selma Lagerlöf med et smykke, ja! Når jeg nå fikk lest denne historien over og har  sett tv- serien om henne og lest diverse om henne, så må hun nesten med i samlingen min. 

Så får vi se hva det blir til. Elisabeth Meyer sin bok kommer det mer om, og Selma etter hvert. 

Selma Lagerlöf (1858-40) vokste opp på gården Mårbacka i Sunne i Värmland. Hun giftet seg aldri, men utdannet seg til lærerinne, som så mange ugifte kvinner gjorde den ganger. Selma Lagerlöf undervist  på en pikeskole som lærer og skrev på fritiden. Hun gav ut et tyvetalls bøker der Gösta Berlings saga fra 1891, Jerusalem 1901-02, Nils Holgerssons vidunderlige reise 1906 -07 og Keiseren av Portugalien fra 1914 er hennes mest kjente. Se flere 

Selma Lagerlöf var den første kvinne som mottok Nobelprisen i 1909, og i 1914 ble hun den første kvinnelige medlem i Svenska Akademien.

Selma engasjerte seg tidlig for at kvinner skulle få stemmerett og hadde en tydelig stemme mot Jødehatet og forfølgelsene i Tyskland. Hun hadde realistiske samfunnsmessige meninger, mens romanene hennes var mer romantiske, og noen ikke helt realistiske fortellinger. 

Boka: "Den hellige natten" som jeg hygget meg med i jula:

Selma var i stor sorg da farmoren døde, hun fortalte og fortalte. Da Selma var fem år døde farmoren, hun savnet henne voldsomt. Hun sang, fortalte eventyr og historier av alle slag og sang viser for henne. Hun minnes spesielt hjørnesofaen som ble tom og at barna måtte kysse den dødes hånd. 

Selma husker en jul farmoren fortalte hun denne fortellingen. Farmor var blitt for gammel og jeg for ung til å være med til kirken, husker hun.. 

Denne lille fortellingen:.  

En hyrde så mannen som kom løpende å ba om hjelp til kvinnen som skulle føde de kalde natten. Hyrden undret seg over at hundene ikke glefset og bet etter han og glørne han bærer i kappen sin tar ikke fyr, hm? Hyrden følger etter mannen, de kommer til stallen og ser et nyfødt barn ligger der nakent. Hyrden drar fram en lite saueskinn og gir det til barnet. Og resten kjenner vi...les eller hør den selv. En visuell vakker minni fortelling.   

"Rosa Luxemburg" av Ellen Engelstad og Mimir Kristjansson

 

 Historien om den lille polsk-jødiske kvinnen som både Stalin og Hitler fryktet.

 Litt historiske fakta om en kvinne jeg ikke har vist så mye om, selv om jeg var veldig ofte på kafe Rosa Luxemburg på Huset, de årene jeg bodde og studerte i København på slutten av 70 tallet. Sånn er det når politikk ikke har vært høyt prioritert, spesielt ikke nå jeg var ung. 

Jeg må få laget et par smykker hvor jeg skal hedrer Polske kvinner, til utstillingen jeg er invitert til å delta på i Polen til sommer. Så får jeg se om jeg klarer å få til noe på Rosa Luxemburg. Har ellers bare en polsk kvinne, Marie Curie. 

Rosa, eller Rozalia Luksenburg født 5.mars 1871 i Zamosc i Sørøst Polen.  Polen fantes ikke den gangen, landet var delt mellom tre keiserriker, det tyske, russiske, og østeriske-ungarske rike. Familien bodde i den russiske -styrte delen og ble styrt av den eneveldige tsaren, som styrte med jernhånd. Hennes familie var jøder og som var forvist til egne gettoer. Jødene ble utestengt av ulike yrker. Det var spesielle krav til dem, om hårklipp, barbering, lengde på frakker, form på hatter osv. for alle jøder.

Tre år gammel flyttet den velstående familien til Warszawa, for å sikre barnas fremtid. Rosa gikk på byens beste pikeskole, der det var forbudt å snakke polsk. Der de beste elevene fikk gullmedalje ved skoleslutt. Rosa sin ble holdt tilbake fordi hun ikke hadde de rette holdningene til myndighetene. 

Som 16 åring ble hun med i en sosialistisk undergrunnsorganisasjon "Proletariat". Hun kom i tsarens hemmelige politi sitt søkelys, det ble farlig så hun måtte rømme. Fordi hun mislikte det Russiske keiserdømme som styrte Polen. En prest hjalp henne og hun kom seg til Zürich, Sveits i 1889.

Der ble Rosa leder i en sosialistisk bevegelse. Rosa ville ha en bedre og mer rettferdig verden, hvor det skulle være sosialisme nedenfra, (fra folket) ikke ovenfra med en ene hersker som styrte. Hun ville ha en bedre og mer rettferdig verden. Hun mente også at kampen mot kapitalismen var viktig, forsvinner den forsvinner også kvinne-undertrykking og antisemittismen, mente hun.

Rosa og Leo Jogiches ble kjærester, en kjekk, revolusjonær jøde, fra Vilnius, Litauen.  De grunnla i 1893 et tidsskrift som tok for seg arbeider-saker, og kjempet mot kapitalismen. Hennes mest kjente slagord: "Frihet er alltid frihet for den annerledes tenkende".

Rosa utdannet seg ved universitetet i Zürich. Hun studerte filosofi og samfunnsøkonomi. Tok i 1897 Doktorgrad i økonomi som en av de første kvinnene i Europa. Hun fikk skrevet 8 bokverk. 

Rosa giftet seg(proforma) i 1898 med tyske Gustav Lübeck. Slik at hun fikk tysk statsborgerskap og stemmerett. Hun flyttet til Berlin og engasjerte seg i venstrefløyen i SPD - Det tyske sosialdemokratiske Parti. Hun engasjerte seg i de polsktalende delene av Tyskland, der det var keiser Wilhelm 11 som styrte. Valgordningen favoriserte naturligvis de rike. Hun var en god taler og hadde en disputt med Bernstein og etter den ble hun sett på som en stor tenker, og hun fikk større politisk innflytelse i partiet. 

Blodbadet i st. Petersburg i 1905 der tusenvis av bønder og arbeidere gikk til Vinterpalasset, ble den man kaller "Den blodige søndag". Det ble mange år med uro og streik i Russland. Det endte med "Revolusjonen i Russland 1917, og tsarens fall". Rosa var ikke der, men fulgte med.  

Rosa reiser til Warszawa, under falskt navn der kjæresten Leo hadde organisert en revolusjonær aktivitet som ende i fengsel for begge. Tyskerne kausjonerer for henne og hun slapp fri etter noen mnd. og dro tilbake til Berlin. Leo blir dømt til åtte års straffarbeid i Polen, men klarte etter noen måneder å rømme til Berlin. Leo og Rosa fortsatte det politiske samarbeidet.

1914 bryter 1. verdenskrig ut. Rosa var krigsmotstander. Hun mente krig var en forlengelse av Kapitalismen og at den ville tvinge seg fram pga. at verden var inndelt i stormakter. Fredshissing var en forbrytelse, og hun mente det var barbarisk, usosialt og reaksjonært. Rosa ble anklaget for sivil ulydighet, og rettsaken ble omtalt i tysk presse. Hun ble et viktig navn, og fikk 12 mnd. i fengsel, det skulle bli flere fengselsopphold.

Jeg var ikke klar over at Keiser Wilhelm 11, (samme type som Donald Trump). Tsar Nikolay 11 i Russland og Kong Georg av England. Alle tre var fettere og ville ha et Europa i krig ... hmm. Skuddene i Sarajevo der Erkehertugen ble skutt var bare et påskudd til å starte krigen, for de hadde rustet seg i flere år og var klare for krig.

Arbeiderbevegelsen var imot og hadde mange møter for å stoppe krigen. Rosa var sterkt imot krig, mens hennes kollegaer i SPD støttet krigen. Hun gikk inn i en politisk og personlig krise når krigen brøt ut. Rosa, Leo og Clara Zetkin startet  Spartakusforbundet. De laget illegale aviser. "Rosa ble en trussel mot rikets sikkerhet". 

1917 Revolusjonen i Russland, mannfolk i alle aldre ble send til fronten. Den sikre død ventet dem der tyskerne meiet dem ned med maskingevær- gjennom tre år. Det førte til sult og lange brødkøer fordi forsyningslinjene brøt sammen. Clara Zetkin, Rosa sin venninne hadde i 1911 foreslått, at 8.mars skulle bli en kvinnedag. 

Den 8.mars 1917 forlot kvinnen brødkøen og laget et demonstrasjonstog mot tsaren. Det endte med at alle i St. Petersburg la ned arbeidet og det ble full kaos. Tsar Nikolay11, gav ordre om å skyte inn folkemengden. Mange hundre ble drept, så nektet kosakkene og la ned våpnene. Det var starten på Revolusjonen som for alvor brøt ut i mars, og fullført i november med tsarens død som vi kjenner. Rosa satt i fengsel, men var opptatt av hva som skjedde i Russland. Hun var skeptisk til hva som ville skje, noe hun fikk helt rett i når Lenin ble enevelde styrer. Rosa var for stemmerett og politisk frihet til folket.

Verdenskrigen-1918 går mot slutten, tyskeren skjønner at krigen ville de ikke vinne. Utover høsten ble det store demonstrasjoner. Enkelte vil ha revolusjon. Ebert blir statsminister og Rosa kommer syk ut av fengselet, hennes svarte hår har blitt grått og hun ser skrøpelig ut. Folk er trøtte av krig, sult og fiendskap. Det ble store uenigheter i Tyskland, kaotiske tilstander.

Hun og Liebknecht er redaktører i avisa "Den røde fane". Det ble farlig, så de gikk i dekning, men den 15 januar 1919 ble de tatt. Rosa måtte identifisere seg, noe hun gjør. Otto Ruge slår til henne med geværkolben to ganger. Kurt Vogel skyter henne i hodet og liket blir kaste i Landwerhrkanalen. Hvor liket av Rosa, 47 år gammel flyter av gårde. Hun ble funnet 31 mai.  

Rosa ble gravlagt den 13 juni 1919 på Friedrichsfelde kirkegård i Berlin. Begravelsen ble fulgt av rundt 200 000 mennesker i stille protest og sorg. 

Dette var noen stikkord over hva som hendte. Det er et tankekors om hvordan Rosa Luxemburg sine tanker fra den gang da, har blitt aktualisert. Særlig med tanken på politikken som høyere siden fikk drevet fram i Norge over en lang periode. Hvordan klasseskille har blir større og større.  osv…..  

 Utgitt på Forlaget Manifest, 0slo 2019, 127 sider, lånt på biblioteket. 

Med tanke på alt som foregår i Ukraina så er det ille at Putin enda driver med dette. Jeg heier på Rosa sine tanker!

"Morslinjer" av Madeleine Schultz

 

Voldens skildres gjennom tre generasjoner kvinner

Kan smerte arves, kan man spørre seg?   Boka bygger mye på selvbiografisk stoff, om mormor som opplevde mye vold i ekteskapet. Forfatteren hadde et godt forhold til mormoren sin og fikk en del innsikt i hennes liv. Men, vi skjønner også at moren til forfatteren ble misbrukt som barn. Vold, smerte og skam kan det føres videre til neste slektsledd? Hva gjør vold, og traumer med en morsrolle? Spennende temaer som tas opp i denne boka, synes jeg.

Morfar og mormor, giftet seg1952 i Oslo. De var av samme pariakaste. (nordlendinger). Han hadde vært i Tysklandsbrigaden, der han opplevd et sønderbombet Tyskland, under krigen? Var han blitt påvirket og blind over alt det grusomme han så, og sikkert opplevde selv. Vold avler vold, sier man, og man blir blind og blir voldelig selv i gitte situasjoner.....

Morfaren forlot familien sin i 1972, han bare dro og mormoren ble aleneforsørger. Hun slet økonomisk, men den voldelige ektemannen som drakk var borte, og hun satt igjen med alle smertene etter årene med han. Datteren (moren til forfatteren) var 11år da han dro og mormoren var kreftsyk, hun måtte låne penger så ungene fikk mat, for faren ville ikke betale. Kunne det virkelig være så liten hjelp å få på 70 tallet, undrer jeg meg over?

Madeleine drar til Nord Norge, hun vil se stedet der moren kom fra. Vi får høre om livet der og mormorens oppvekst. Det var et hardt og fattig liv, kvinner som slet og menn på sjøen. (Høres ut som min bestemors oppvekst på Træna, men der var det ikke vold i hjemmet, bare fattigdom).

Vinteren 2016 begynte Madeleine å arbeide for krisesenter bevegelsen, det var starten på at hun ønsket å skrive en bok om vold mot kvinner. Samme år mottok hun en bunke håndskrevne brev fra sin avdøde mormor, hun og moren blir tvunget til å forstå volden. Hun tar med moren, de går i terapi og det viser seg at moren også har vært utsatt for litt av hvert. Det må ha vært tøft, tenker jeg.

Madeleine, har selv blitt mor, og vil skjønne mer om sine formødres opplevelser av vold. Hun har opplevd en del annet, som forskjeller i lønn, få fast arbeid, selvmord, mobbing  osv.

Hun hevdet at barn som blir misbrukt som små og føler seg brukt, blir ofte et offer for stadig nye misbruk. Det tror faktisk jeg også, og støttet hennes tankegang. 

En lydbok som tar opp så mange ting kvinner har kjempet for, og stadig kjemper for. Hvorfor blir det ikke forsket like mye på kvinnehelse, som på menns sin helse, kan man undre seg over i 2022. 

En reflekter og fin bok, til alle som er opptatt av kvinnesak, kvinnekultur og kvinne velferd bør lese eller lytte til. Hun referer også til mange kjente forfatter som har skrevet om tematikken. Kan absolutt anbefales, mye fine refleksjoner og fakta!

Lydbok fra Storytel lest av Reidun Berntsen 4t 8min, utgitt 2021

«Kvinnene jeg tenker på om natten» av Mia Kankimäki, del 1.

"I fotsporene til mine heltinner" 

Denne forfatteren skriver om 11 ulike kvinner som har imponert henne, og meg.  Jeg må dele denne boka opp i noen ulike deler. Så første del er om Karen Blixen. Del to om Oppdagelsesreisende og tredje del er om Kunstnerne.  

Forfatteren Mia er finsk, hun har solgt leiligheten sagt opp jobben og har akkurat utgitt en bok, hva gjør jeg nå, sier hun? Mia er 42 år, uten mann, barn, leilighet eller jobb og er arbeidsløs. Hun har blitt kjent med villdyr-forskeren Finske Olli, og drar til han i Arusha, Tanzania for å bli bedre kjent med Afrika og gå i Karen Blixen sine fotspor. Dette er en fortelling om Karens liv, og om finske Mia sin reise i Afrika. 

DEL 1. KAREN BLIXEN, ca. 150 sider.

Mia, forfatteren hatt en drøm om å reise til Afrika, i Karen Blixen sine fotspor. Hun drar og besøker Olli som også er Finsk. Han og kona Flotea (fra Tanzania) har en datter på to år. Mia blir tatt imot og bor hos dem. Ingen ting fungerer slik hun er vant med i Tanzania, alt blir et sjokk, ikke strøm, vann osv. de bor i et hus som de driver og bygger. Hun sjokkeres over mørkeret som kom så raskt, over skurene folk bor i, i og alle bodene langs støvete veier, hvor kjøtt henger i solsteiken. 

Denne boka kom i 2014, jeg var der i 2007 og dette er som en beskrivelse som jeg selv kunne ha skrevet fra mine tre uker i Tanzania. Jeg storkoste meg med å gjenoppleve Tanzania. Folket, frisørsalongene, maten, å bli glodd på osv. gjennom Mia sin beretning. Den stemmer perfekt med mine opplevelser, som jeg hadde. Måtte bare bla i noen bilder fra da jeg var i Tanzania, en opplevelse jeg aldri vil glemme. Mitt besøk var også hos venner, som bodde og jobbet i Tanzania, vi var på også på Safari i Serengeti og overnattet. 

  

Vi var i Serangeti to dager, så fantastisk mye flotte dyr. Oppvasken var man ikke så nøye med.

Jeg har valgt å ta med noe mer biografisk, enn det jeg har skrevet om Karen før, da jeg hedret henne med et smykke i mitt prosjekt "Hommage til unike kvinner". Dette fordi Mia legger så stor vekt på alle brevene hjem til Danmark og familien i denne boka, mye er derfor nytt for meg, mer troverdig.

 

Mia referere stadig til brevene Karen, brevene hun skrev hjem til familien sin, biografisk:

Karen var 28 år, dro fra Danmark med tog til Napoli og båt til Mombasa, turen tok 19 dager. I Mombasa ventet hennes vordene mann Bror på henne. De ble gift dagen etter den 14 januar 1914. Da ble Karen, Baronesse Karen von Blixen - Finecke. 

Det hun ikke visste var at Bror var en rundbrenner og hadde syfilis. Hun ble smittet og led fryktelig, men skrev i brevene hjem til moren at det sikkert bare var malaria, eller andre sykdommer. Karen viste selv at hun hadde syfilis, men fortalte ikke det i brevene. Karen fant ut at hun hadde to muligheter, å skyte mannen sin, - eller godta det, hun valgte det siste. Et ulykkelig ekteskap, Bror var ikke mye tilstede i hennes liv. 

Våren 1915 dro hun til Europa, Paris og København hvor hun lå på sykehus i til sammen tre mnd. Hun fikk en kur mot syfilisen som gikk på kvikksølv og arsenikk behandling. Hun dro tilbake til Afrika, hun likte afrikanerne og hjalp med mye. Noe ikke mange av de andre kolonistene gjorde. Karen var veldig mye syk, faktisk i årevis mer eller mindre sengeliggende. Var det syfilisen eller forgiftningene av behandlingen hun hadde fått, som var det verste, det vet man ikke. Hun mistet håret, var svimmel, tålte dårlig varmen osv. 

 Når hun klarte å komme seg på jakt, det elsket hun og var lykkelig. Karen fortalte entusiastisk til familien i sine brev, om jakten, om å bo i telt osv. Hun var ofte deprimert, ulykkelig over hvordan hennes liv ble, spesielt at livet ble barnløst. Hun hadde fått penger av slektningene sine for å kjøpe land i Øst-Afrika, og det gikk ikke så bra som forventet. 

En dag traff hun en mann hun hadde hørt mye om, og hun skrev entusiastisk til moren over endelig å få møtt Denys Finch Hatton, som hun hadde hørt så mye om. Den engelske aristokraten og jegeren. Karen fortalte Bror om at hun var lykkelig som hadde truffet han, mannen i mitt liv, som hun sa. Bror kalte Denys for sin gode venn og min kones elsker, men Karen og Bror forble gifte tross Brors ord. 

 1918 ble det tørke og ingenting grodde. Tiden og årene gikk.  Karen hadde vært hjemme en periode og kom tilbake til Mombasa på nyåret 1921. Hun kom hjem til et nesten ribbet og herjet hjem. Møbler og sølvtøy pantsatt, krystallglass og service hadde Bror og hans venner i festenes vill slag brukt som skyteskiver. Den økonomiske situasjonen var katastrofal. Resultatet ble at Karen overtok driften og Bror måtte forlate gården. 

 Karen ble endelig skilt etter 8 år, hun var da 36 år, klipte håret og gikk i bukser og kjørte automobil. Hun følte at hun levde i et helvete berg og dalbane, hun levde lykkelig så lenge Denys var hos henne, når han ikke var der var hun deprimert og ofte sengeliggende. Hun hadde mange tanker i hodet om livet videre. I 1925 når skilsmissen endelig var ferdig, skulle hun dra hjem eller bli....hun ble.

 1 1926, var hun hjemme i 8 mnd., depressiv, ensom og hadde en fortvilelse over hva fremtiden ville bli. Da hun kom tilbake til Afrika, var det hungersnød på høysletten, en apeflokk hadde ødela mais åkeren og sykdom herjet, særlig spanskesyken. Karen gikk med selvmordstanker, skulle hun orke dette livet….

 Hun ble gravid med Denys, men mistet barnet. Karen følte seg gammel og var ugift, led av syfilis og hadde ikke penger. Hun var forelsket i Denys, men han ville ikke gifte seg. Hun konsentrerte seg om å oppdra farmens barn, siden hun ikke fikk egne barn. Laget skole for dem osv. Nyttårsaften var Karen og Danys på jakt og skjøt først en stor løve, så to til. Etter det fikk Karen til-navnet "Ærede løvinne" av Danys. Det satte hun pris på.

 Finansene av The Karen Coffee Company, som onkelen hadde finansiert, gikk tapt i den endelig konkurs 1931. Det var pengenød, tørke og spanskesyke i 1930. Det ble begynnelsen på slutten for Karen, da en eiendomsmegler i Nairobi kjøpte eiendommen. 

1931 brukte hun tiden på å selge unna alt av møbler og annet husgeråd, Danys var ikke tilstede. Den 1. mai 1931 styrtet Danys fly, han døde. Karen sitt liv gikk i svart. Etter at Danys ble begravet i Ngong åsen, forlot Karen Nairobi. Denys døde, gjorde at all ventingen var ferdig, hun var fri og dro hjem til Danmark, til Rungsted lund!

Fattig og helt utkjørt ble hun fulgt til jernbanestasjonen av sine tidligere ansatte. Reiste gikk videre hjem på billigste billett. Det ble 3dje klasse med dekksplass for baronessen, det var det hun hadde råd til, for å komme seg hjem. Tenk om hun den gang hadde vist at hun skulle bli en svært kjent forfatter.

 Det tok fem år før hun begynte å skrive om livet sitt i Afrika, og 12 år før hun åpnet kassene sine med bøker og minner fra huset sitt i Ngong.  Det var i 1937 at hun skrev boka "Den Afrikanske farm" som 51 åring.  Hun ble to ganger nominert til Nobelprisen, men fikk den ikke.

 Karen levde sitt tredje liv som forfatter og elsket fester. Det står i boka, at i 1959 danset hun på bordene i USA med Marilyn Monroe. Karen døde en mnd. etter Marilyn. Da var Karen 77år, veide 38 kg og så ut som om hun var hundre år.

I 1985 kom filmen "Mitt Afrika", om Karens liv i Afrika. Den filmen har jeg sett mange ganger, og den er så vakker. Men den skildrer ikke livet hennes helt korrekt, det var nok mye hardere enn det filmen viste.

 

 

 Smykket jeg laget til Karen Blixen. Blonde-korall, med pels (Karen frøs bestandig, og elsket pels). Finger-koraller tredd på ei hvit lær-snor, festet med sølv og kulturperler. Korallene fant jeg på Zanzibar, i Tanzania.

Mia sin Historie: Mia måtte nok innse at Karen var en mye mer modig kvinne enn henne, og at livet ofte ikke var så rosenrødt som Karen fortalte i brevene hjem til Danmark. Karen elsket å være sammen med Afrikanerne. Særlig Farah hennes gode kompanjong (tjener) gjennom 18 år, de to var ofte på farmen alene eller dro på safari bare de to sammen.  

 Mia får sin safaritur, med Fazal i Arusha nasjonalpark, og flere andre nasjonalparker. Det ble en fin opplevelse for henne. Men, kanskje en prøvelse å være sammen med Mia, som beskriver seg selv som introvert og røper hverken entusiasme eller glede på det hun ser. Hun sitter helt urørlig og glor på dyrene, naturen osv. i 14 dager. Fazal er en trivelig fyr og hun opplevde mye fordi han ordner og fikser alt, han vet alt om hvordan man innretter seg på slike turer.  Mia skildrer turen med mye selvironi og humor. Hun har sine drømmer og opplever også mye skummelt, og skjønner at hun ikke kunne klart seg uten han, men på dag 12......sier ikke mer.

En morsom, spennende og god bok. Særlig for dem som er opptatt av kule, sterke og modige kvinner fra historien. 

Roman, biografisk, utgitt 2020 på Gursli Berg forlag, 2020, lånt på biblioteket.   

 

"Katti Anker Møller" av Jens Olai Jenssen og Elisabeth Lønnå

 

En fin biografi om en feministisk pioner, hun står bak mange endringer!

Katti  Anker, ble født på Hamar (1868- 1945). Foreldrene drev Norges først folkehøyskole, Sagatun. Et sted som var et møtested for mange viktige mennesker på den tiden, folk som hadde radikale og nytenkende tanker. Katti sine kampsaker var prevensjon, fødselspolitikk og lover omkring barn, hun fikk igjennom av lovverk og endringer i Norge. Hun bidro med å forme den sosialpolitikk og velferdspolitikk som vi har i dag, og var den første som snakket høyt om selvbestemt abort, mødrehjem og sunnhetslover. Hun var en viktig Pioner!   

Som ung pike leste hun boka: Albertine av Christian Krogh, en bok som gjorde et varig inntrykk på henne. Jeg måtte legge biografien om Katti, til side for å få repetert Albertine. Den boka har en hjerteskjærende og vond historie fra slutten på 1800 tallet. En historie som påvirket henne. Boka skulle bli en viktig rettesnor for hennes arbeidsmål, i det voksne liv. Hun var en overklassejente som ville sette alt inn for blant annet å begrense uønskede barnefødsler, ansvaret for begge parter når kvinnen ble gravid og fattigdommen som fulgte med store barneflokker.  

Jeg har hedret henne med et smykke i mitt "Hommage til..." prosjekt (se lenger ned). Jeg har også snakket om henne til alle 7. klassinger på Hamar i fjor høst, de hadde aldri hørt om henne (litt sjokkerende). Det var i et prosjekt med: Den kulturelle skolesekken. Katti var en av Norges aller viktigste kvinner for kvinners rettigheter, en stor pioner. 

Til Boka: Katti Anker Møller er en kvinne jeg trodde jeg visste mye om, men her i denne boka kom det nye historier om henne. Boka er delt i to, med hennes oppvekst i den første delen, som jeg synes var spennende fordi jeg bor på Hamar. Den er godt fortalt og vi får vite mye om omgivelsen og hvilket miljø hun vokste opp i og som viste seg å prege henne resten av livet.

Noen av de nye momenter f.eks: At hun og Hulda Garborg  (som jeg også har hedret) var mye sammen. Hulda bodde også på Hamar til hun og moren flyttet til Kristiania da hun var 13 år.

Jeg visste helle ikke at Johan Castberg, var en god venn av henne og nærmest kjæreste med Katti i ungdommen. Da skjønner man at de to kjente hverandre godt, og at han også var en god venn av hele familien. Han ble giftet med Katti sin søster Karen. 

Del to, handler om hennes voksenliv. 

Hun giftet seg med sin fetter Kai Møller i 1889. Han drev Thorsø Herregård ved Fredrikstad, og etter en to mnd. lang bryllupsreise i Europa ble hun godseierfrua på Thorsø, 20 år gammel med et kjempestort ansvar overfor mange ansatte og husmenn.  Kai var en engasjert mann i venstre og utviklingen i landbruket. 

Katti observerte mye ulykker og fattigdom hos tjenestefolket på landet, mellom 140-150 mennesker var tilknyttet gården. Det var mye flørting og nattefrieri og hvert år var det flere jenter som ble gravide. Hun støttet jentene, alle som ble alenemødre, og gutter som ikke ville betale bidrag. Og ikke minst alle barnedrapene, som ble utført av ulykkelige kvinner, dette preget henne. 

Katti og Kai fikk tre barn. 18. desember 1899 brenner hovedhuset på Thorsø ned og blir bygget opp igjen. Fra 1900 var Kai stortingsmann for venstre og de flyttet til Kristiania. Her kom hun i et miljø som var feministisk, og hun stod opp for mange saker. Blant annet stemmerett for kvinner som i 1913 ble godkjent av stortinget. Barnehjem og mødrehjem fra 1906 kom på plass, men det viktigste var nye lover for  barna. Katti bidro til en rekke banebrytende sosialpolitiske reformer. Hun var en viktig pådriver og hovedarkitekt til De Castbergske barnelover av1915.  Johan Castberg, var formann i Stortingets sosialkomite og med hans hjelp ble de godkjent: 

En viktig sak var forholdet for ugifte mødre og barn født utenfor ekteskap.  Barn født utenfor ekteskap fikk arverett etter sine fedre. Fedre fikk plikt til å vedkjenne seg farskap og måtte betale barnebidrag. Dersom far ikke betalte måtte kommunen bidra. Det var ekstremt radikalt mål som var nådd og ble forløperen til den moderne velferdsstaten vi har i dag.  Denne loven vekket oppsikt og forargelse, for å få barn utenfor ekteskap var skam.  Hun arbeidet også for å avkriminalisere abort, det var den gang straffbart, abortloven kom i 1978. 

Dette er en bok med alt for mange opplysninger til å nevnes her, så les BOKA

Tidsbildet og fotografiene er med på å gjøre historien om Katti enda bedre, ved at vi får se følge henne med oppvekst, bosted og som engasjert kvinne, slik blir vi enda mer kjent med henne.

  
Smykket over er det jeg har laget til henne," et symbolsk hjerte og/eller en kvinnes bekken. Vi ser at hun bærer på et nytt liv. Sølv og stein fra Mjøsa, kjede sølv og onyx.

Helt til slutt: Jeg satt akkurat her i går (onsdag 27 oktober) og hørte på diskusjonen om abort i P2, hvor langt har vi kommet? Hvorfor diskuteres abortsaken stadig vekk, og hva mener politikerne nå i dag, det er enda uklart? Det er altfor mange synspunkter som må sees på, mener de. Tenk at i USA i flere stater hvor de nå forbyr abort, de går baklengs inn i framtiden. 

I dette programmet ble naturligvis Katti Anker Møller nevnt, der hun stod og snakket om prevensjon, i stede for fosterfordrivelse i 1915. Et tankekors! 

Kjenner du ikke til historien om Katti, kan denne boka absolutt anbefales! 

Den er veldig god, ryddig og fin!

Den er innholdsrik med mange fine bilder, både av henne og samtiden. 

Leseeksemplar fra PAX forlag, utgitt 2021, 227 sider + masse noter

Vil du se bilder av Sagatun på Hamar klikk her

"Babettes Gjestebud" av Karen Blixen.

 

En fin fortelling fra Berlevåg i Nord-Norge! 

Jeg har hedret Karen Blixen med et smykke, og det er ikke til salgs (se foto under). Typisk da er det mange som viser interesse for det. Jeg ble stående sammen med noen å diskutere Karen Blixen på min siste utstilling på Biri. Vi kom inn på denne novellen og jeg husket egentlig svært lite av den fortellingen. For mange år siden så jeg filmen som gjorde et sterkt inntrykk på meg, men film og bok er ikke det samme. Derfor har jeg nå lest denne skjønne novellen på nytt.  

Vi er i et nordnorsk bygdesamfunn på slutten av 1800-tallet, rettere sagt i Berlevåg. Sitat: Berlevåg by ligger som et leketøy by av små klosser, malt i grå, gule, hvite og andre farger. (fint sagt av den danske forfatteren). Der i Berlevåg bor to litt eldre peppermøer, døtre etter den avdøde presten, som var en svært streng prest. Kvinnene heter Martine og Philippa, og de bor i det gule huset. Martine hadde hatt en beiler, i en ung offiser ved navn Lorens Lövenhielm, men det ble ikke til noe. Philippa forelsker seg i en sanger Achille Papin fra Paris, men det rant også ut av tiden.   

En regnværsnatt i juni 1871 banker det på døren i det gule huset. en utslitt, likblek kvinne faller besvimt om på dør-terskelen deres. Hun har med et brev, skrevet på fransk fra Achille Papin, der han skriver at han har tenkt på Phillipa i 16 år og han håper Babette kan få være hos dem, hun er en dyktig kokke. Den franske revolusjonen herjer i Paris.  

Babette forteller ikke mye om sitt liv i paris, men en dag opplyser hun at hun har vunnet en stor gevinst på det franske lotteriet, som hennes venninne i Paris har fornyet. Babette vil gjerne hedre søstrenes far, den døde prosten på hans 100 års fødselsdag.  Hun vil lage et fantastisk måltid for han, noe søstrene ikke helt liker tanken på ... men, selskap ble det. 

 En fantastisk fortelling om kokekunst, festen og hvordan vi blir kjent med gjestene livshistorier gjennom de første kapitlene og hvordan personene endres under måltidet. 

Dette er en novelle som kan tolkes på mange vis, uti fra hvilket perspektiv man ønsker å se dette: -på handlingen, - den religiøse, -det medmenneskelige, - menneskesynet generelt, -kjærlighetens alle sider, -mat, -penger, fellesskap, trygghet osv. 

 Utgitt på Gyldendal 2011, 83 sider. Novelle fra boka Skjebneanakdoter fra 1958. Bibliotekbok

 Jeg ville se filmen på nytt (den fikk Oscar i 1987) og skulle bestille den på biblioteket, men der kom jeg over denne fantastiske boka om Babettes Gjestebud. Den rommer alt, novellen, tolkninger, bilder fra filmen, mat oppskrifter av hva Babette laget og varianter over disse. 

En bok med et skikkelig dypdykk i Babettes gjestebud. Der står novellen, tolkninger, bilder fra filmen og mye om maten hun laget til selskapet. Anbefales!  

I denne boka finner du oppskriftene på hva Babette servert i prestens minnefødselsdag, 100 år. 

Den til venstre er forretten,  "Blinis Demidoff", den andre er "Vakler i butterdeigskiste". 

Det er mange andre varianter, med tips til hvilken viner eller annet passende å drikke til.

En skikkelig fin bok!

 Dette er smykket jeg hedret Karen Blixen med. Mitt smykket heter:" Afrikaminner" Det er koraller jeg har plukket på stranda på Zanzibar, Tanzania i 2007. Tidlig om morgenen før badegjestene kom og tråkker korallene i stykker. Jeg tok med meg disse fem fingerkorallene og en blondekorall derfra, som ble til dette smykket. 

Det symboliserer den hvitkledde, hvite kvinnen Karen fra den tiden hun bodde på farmen sin og livet i Øst - Afrika, litt nord for Zanzibar. Smykket har en hvit mink over skuldrene slik Karen alltid gikk med, etter at hun kom hjem fra Afrika, hun synes det var kaldt i Danmark og var mye syk. Ellers er det sølv, hvite kulturperler på den hvite lærsnoren. 

Nå er alt arbeidet samlet mellom to permer!

 

Ja, så er ble den endelig ferdig! 

Noen ord under fra forordet i boka.

«Smykker til unike kvinner»

Det er et feministisk prosjekt, hvor formålet er å hedre ulike kvinner. Kvinner som har betydd mye i sin samtid, viktige i nåtid og inspirerende for fremtiden. Dette er kvinner som har bemerket seg og gjort inntrykk på meg, gjennom det jeg har lest om, eller av dem. Et prosjekt jeg har jobbet med, over flere år.

Jeg har latt meg inspirere av disse kvinnene sine liv, hva de har utført og eller huskes for. Jeg har laget et smykke som symboliserer hver enkelt av disse unike kvinnene. Inspirasjonen har vært hva den enkelte kvinne har jobbet med eller gjorde i sin tid. Hva som særpreger/særpreget hennes arbeid eller henne selv, opplevelser hun har hatt i livet eller noe hun har blitt kjent for. 

Dette er et prosjekt som bygger mye på det litterære, dvs. bøker jeg har lest om dem. Jeg ønsker i denne katalogen/boka å formidle i noen setninger deres historie, hva som har inspirert meg og hvorfor nettopp hun har blitt valgt.

Mitt hovedmateriale er sølv, noen gull detaljer, ulike edelsteiner, perler eller steiner jeg selv har funnet i Mjøs-kanten. Noen smykker er laget i treverk, med sølv detaljer, eller med en mix av andre materiale. Smykkene har to funksjoner, de kan henge på veggen som bilder, eller bæres.                                                                                                                       

Alle smykkene er derfor helt unike i formuttrykket og i materialvalget. Materialvalget er viktig for å få fram det ønskede uttrykk i kvinnens personlighet, hva den enkelte likte/liker, brukte livet eller fritiden sitt til.

Hulda sitt smykke har jeg naturligvis laget i tradisjonell bunadsstil, montert bak glass med foto av min Hulda Garborgdrakt, som bestemor sydde til sin konfirmasjon i 1915.

Disse bildene er kjappe mobilbilder, men en illustrasjon. 

Har sendt Facebook melding til Åse Kleveland, så håper hun leser meldingen, med diverse bilder. 

Ellen Vahr skrev om Anne Brannfjell i boka "Gaven", Anne var fra Gjøvik og hun lærte mye om blomster og de helbredende effekter de kan brukes til i medisin av Elsby som kom fra Biri, det er på Biri utstillingen er. (Dette bildet ble veldig grått.) 

Jeg har også med bilder som viser inspirasjonen min til hvorfor smykket ble slik!

Boka ble på 97 sider. 

Håper mange kommer og ser utstillingene på vakre Fjordheim!

Min i galleri Anton og Marit sin i huset, i Lisesalen.