Hamsun Marie "Regnbuen"

Dette er Marie Hamsun sin egen biografi som hun skrev 1950-1953.

Jeg har tidligere lest og blogget om biografien til Gjernes, Birgit om "Marie Hamsun, et livsbilde" fra 1994. Hun skildrer kort Maries oppvekst, ungdom, og resten av livet med Knut. Ta en kikk på bildene av familien hennes, husene/gårdene hun og Knut bodde på og av henne, og resten av familien. Det tar jeg ikke en repetisjon av her. Boka er også spekket med brevvekslingen mellom Knut og Marie, når de ikke var sammen, det utelater jeg.

I denne boka kommer vi mye nærmere Marie, der hun selv forteller om sine følelser, lengsler, drømmer, savn og opplevelser.  Boka er skrevet på 1950 tallet og de hadde det trangt økonomisk og Knut var en gammel mann som dør på slutten av boka. Hun sier: jeg kan skrive min historie, så slipper andre å gjøre det etter at jeg er død.

Denne boka er skrevet i den tiden etter krigen at de slet hard økonomisk på grunn av at folk ikke ville kjøpe Knut Hamsun sine bøker mer og de hadde enorme bøter å betale etter rettsoppgjøret. Marie var sterkt plaget over at Knut ikke hadde ordentlige klær, men satt der i fillene sine og taket lekker, alt forfaller på Nørholm plaget henne veldig.

De hadde det tøft og som vi vet døde han i 19.februar 1952 (92 år), de hadde ikke penger til prest, ingen taler, svøpt i det vårt store flagg, ingen blomster bare de fem familiemedlemmer ved kisten som sa farvel til mannen som fikk Nobelpris i 1920.

Jeg tar med noen fakta opplysninger, men mesteparten av dem er omtalt i Gjernes sin bok. Her er det mer hennes opplevelser og syn på livet jeg vil ta med, det blir svært kort.

Komposisjonen er kronologisk, men siden boken ble påbegynt i 1951, har hun med noen små notiser fortløpende med kommentarer fra tiden hun skrev boka, hva som skjedde med Knut og annet episoder, det utelates her.

Marie Andersen ble født i Elverum, 1881 som eldst av 9 søsken (bilder i Gjernes bok).  Faren hadde butikk og gikk konkurs så de måtte flytte fra huset, Lundgaard i Leiret. Fra det staselige huset med store stuer og den fine butikken. De flyttet fra hus til hus de var Konkursfanter.

Flyttet til Langengen i Strandbygda ca. ei mil fra Leiret(sentrum i Elverum). Hun skriver at det var et stort halvferdig 2 1/2 etg. Hus og alt annet på gården var vanskjøttet. De som hadde eid det dro til Amerika. 

Utsikten over Glomma var det eneste vakre og etterhvert fikk de to kuer, Svarta var hennes og Kvita var søster Ingeborg sin. To kuer i et stort fjøs. Marie følte lykke og stolthet over at de var på vei oppover igjen. Lykken var setra Nupen der de tilbrakte mye tid og gjete andres dyr, slik tjente det litt smør og ost.

Gården vokste og søskenflokken. De avholdt frivillig auksjon i 1897 og flyttet fra Langenga etter bare 6 år, til Kristiania. Hun var sterkt imot det for nå hadde de det så fint. Dette var en lykkelig tid som hun minnes, tross alt slitet. Det var det frie livet hun elsket og å være sammen med dyrene.

Hun forteller om maten de spiste, lykke og ulykker.

Hun likte å lese og leste alt hun kom over, faren ville at hun skulle gå på skole og bli noe. Hun var 151/2 år og synes Kristiania luktet vondt. De flyttet rund hele tiden. Det eneste som var fint var at hun fikk nye klær, men måtte ta opp mange fag, noe som gikk greit. Hun var skoleflink. 

Hun skriver at hun var ei freidig og litt frekk jente som fikk det slik hun ville. Da hun var 18 år skulle moren ha et nytt barn, da nektet hun å bo hjemme mer for hun skammet seg over at de var så mange.

Hun fikk seg guvernante jobb i Solør, seinere jobb som lærerinne. Der dukker Dore Lavik (en skuespiller) opp, en skallet mann på 38 år og hun forelsker seg hodestups i han. Mor ble syk av sorg og det ble en konflikt med foreldrene, en skilt skuespiller, uff!

Hun sluttet i jobben og ble med den lille teater truppen, rund om i Norge i fem år. Først som elev og seinere som skuespiller. Hun sier at hun og Lavik var gode samarbeidspartnere og de hadde planer om å gifte seg, men det ble utsatt. 

Hun var på Nasjonalteateret, der hun var på et jobbintervju og møtte tilfeldig Knut Hamsun som var der. Hans første ord var "Nei herregud, så pen De er da, barn". Hun fikk jobben og kjærligheten mellom de to blomstret.

Marie synes Knut var et mystisk menneske, han skrev brev til henne hver dag. Hun lå på sykehuset hele sommeren 1908. Hun levde og lengtet etter brevene fra han. 

Knut var ingen enkel mann og være sammen med. Hun innfinner seg med at ikke må forstyrre han når han leser avisen, eller skriver, han styrer alt og skriver på boka: Rosa. Hun er svært skuffet over at hun ikke finner seg igjen i boka.

Gifter seg med Knut etter at skilsmissen gikk i orden juni1909. De var sammen bare noen dager før han tok med datteren Victoria for å tilbringe en uke sammen med henne på Brænd gjestegård, Sollia..

Knut henter etterhvert Marie og sammen drar de til Sollia, Brænd gård. Der blir de veldig lenge, høst, vinter og vår. 

Marie kjeder seg voldsomt der oppe for Knut vil ikke at hun skal omgås ansatte eller andre gjester på gjestegården. Knut har ei lita skrivestue hvor han tilbringer hele dagen så hun er alene, de møtes til middagsbordet. Hun merker at han tåler mer av andre enn av meg. Hun går lange turer og minnes livet i Elverum.

Han var en merkelig skrue og gjorde ting ganske spontant. Han tok på seg skiene og gikk til Foldalen 4-5 mil unna, overnattet og kom tilbake dagen etter, etter det gikk han aldri mer på ski.

De ble faktisk boende der hele vinteren, men i mai, dro Marie i sinne til Koppang og leide seg inn der, Knut kom etter og fikk klar beskjed.. 

"Drømmen om et firkantet sted var bare ord", sier hun til Knut

Bilder som jeg tok i sept. 2017 av Brænd gjestegård, Sollia

.

De drømte om en liten gård, kjøpte møbler og inventar som de lagret. Humøret til Knut var veldig skiftende. Han var gjerrig på småting, men kastet om seg med store ting som smykker ol. Han måtte ha eget soverom også, for han måtte ofte opp om natten og skrive litt. Så han måtte sove der han skrev.

Utpå høsten leide de et lite hus i Elverum, et hus hun husket fra barndommen, som drømmehuset sitt. Endelig et hjem etter å ha vært gift i to år. Hun var så glad for det, men for det meste er hun alene der for Knut må vekk når han skriver. Skrev på "Den sidste glæde».

Etter et halvt år, pakker de sammen og drar nordover til Skogheim på Hamarøy. De kjøpte det "Jeg var ør og yr av glede", skriver hun. Seks år seinere var det han som var lei Skogheim og solgte det før hun viste noe. Hun ble enormt skuffet, for hun elsket livet, med arbeidsfolk, fjøset og stedet på Hamarøy. 

En vårdag i 1917 forlot de Hamarøy, på seks år hadde de fått tre barn og hun var gravid i 8mnd når de flyttet til Larvik. Hun følte at hele hennes fundament raste sammen. Han skriver på "Markens grøde". Da den kom ut ble hun så skuffet, der skrev han om alt hun måtte forlate i Nord Norge.

Datteren Cecilia ble født og skulle døpes, Knut var så opptatt av sin skriving, så han dro vekk, hun måtte ordne alt selv.

Han vantrives i Larvik og vil finne en gård. Hun fikk ikke delta i handelen om Nørholm heller. Knut sin døvhet var tydelig i 1918, men gård ville han ha. Nørholm med tradisjonelt tilbake til Vikingtiden, da den het Knorr Holm, ble stedet de kjøpte.

Marie kjente en slags bitterhet over at han kjøpte denne store dyre gården. Ikke var det lys/strøm eller innlagt vann der. De flyttet inn i nov 2018 og det tok tre år med fire barn uten strøm og innlagt vann.

Knut hadde store planer og kalte seg gårdbruker, skrev ingenting på to år. Han får beskjed om at han skal få Nobelprisen i Litteratur. Han gruet seg voldsomt og pønsket ut mange muligheter for å slippe å dra til Stockholm. For Marie ble dette en veldig stor opplevelse hun aldri glemte, selv om Knut måtte fikse på kjolen hennes. Det var alle menneskene og særlig Selma Lagerlöf snakket hun mye med, hun var så ur-svensk sier hun. Der på Nobel-talen var det første gang hun hørte han tale offentlig, hun ble skikkelig rørt for han var en så god taler.

Knut hadde et utrolig godt forhold til barna sine. Han gamle mannen lekte med dem på gulvet, leste for dem om kvelden og hadde alltid tid til en prat med dem. Han var veldig stolt over barna sine, men klaget til Marie at han måtte reise bort for å skrive for de bråket så mye.

Marie Hamsun har skrevet mange barnebøker, historier som egentlig var ment for barna, men ble utgitt. De har blitt oversatt til mange språk og var i mellomkrigstiden veldig populære. Barna betydde alt for henne.

Barna hører vi også naturligvis mye om, men det har jeg valgt å kutte ut her. Det siste som nevnes er bilulykken som Ellinor, nyttårsaften 1936 i Berlin, der hun ble alvorlig skadet.

Det er en bok til som heter "Under Gullregnen" den tar for seg tiden før krigen og etterpå. Den ligger klar. 

Helt til slutt!

Marie Hamsun har skrevet en veldig personlig og god biografi, den virker ærlig og hun skriver utrolig bra. Jeg er imponert over hennes styrke, men samtidig frustrert over at hun lar seg styre slik av mannen, men man må se tidsbildet og kvinnes lodd i livet den gang, for hundre år siden.

Les flere av mine innlegg om Knut og Marie Hamsun :HER

De som lurer på hvorfor jeg leser så mye om Marie, er fordi jeg skal hedre henne med et smykke.

Utgitt på Aschehoug, Oslo 1953

302 sider, Lånt Biblioteket

Rottem Øystein "Hamsuns liv i bilder

En fin biografi, kortfattet med bilder fra familien Hamsun sitt liv!

Marie og Knut Hamsun med hunden Dux på trappa til Nørholm. 

Knut elsket å gå lange turer med hunden.

Knut Pedersen ble født på denne gården i Lom i 1859, fattigslig og avsides. Da han var tre år flyttet familien til Hamarøy i Salten. Det var en lykkelig tid sammen med seks søsken. Da han var 9 år kom han i tjeneste hos morbror Hans Olsen, der ble han satt til hard arbeid, tyrannisert og det var mye sulten i de fem år.

Som 14 åring dro han til onkelen i Lom, jobbet hos han og ble konfirmert der. 

Året etter i 1875 drar han nordover og blir betjent hos kjøpmann Walsøe på Hamarøy i ca et år. Det er handelsstedet som ble modell til Sirilund hvor Kjerringøy er kulissene som ble brukt i filmene Pan, Benoni og Rosa.

Så ble han omreisende kramkar, skomakerlærling. 1877-1879 var han i Bø der var han skolelærer og lensmannsbetjent. Han fikk gode attester derfra.
Han leste og skrev fikk tre romaner på trykk, hvorav den siste Bjørger, 1878 er verdt å lese.
Den mektige Zahl gir han penger, han er modellen for handelsmannen Mack, i Sirilund.

 

1879-1890, kalles Vagabond tiden, eller kall det en 10 år lang dannelsesreise.  Vinteren 1880 var pengene fra Zahl brukt opp og han levde på sultegrensen. Han måtte tilslutt ta seg arbeid og jobbet som vegarbeider i 2år. Han trivdes godt, men spilte vekk alt for mye penger. Han var en sosial, oppvakt og hyggelig mann så han fikk innpass i borgerskapet. Han var to ganger i Amerika, første gang i 1882 med penger han fikk. Han jobbet med alt mulig for å klare seg, som vegarbeider, trikkekonduktør, gårdsarbeider osv. andre gangen var i 1886. Han var en stor sterk mann. Knut Hamsun var veldig inspirert av Nietzsche, Dostojevskij og Strindberg. Han leste mye og holdt foredrag rundt om og fikk litt på trykk.

Over Knut med damehatt, fra første Amerikaturen.  

Det andre bilde er fra Danmark, hvor de har kledd seg ut, 1890.

1890-1908, Sult kommer ut- sensasjon - genialt! Han tolker det moderne menneskets sjeleliv. Mange mislikte boka og andre roste den opp i skyene. Han brettet ut sin forakt for kjente forfattere, idrettsfolk i dag hadde vi nok sagt at han var litt høy på seg selv. Han var attpåtil stor og flott kledd litt spesielt så folk snudde seg etter han på gata.

Han flakker omkring og får mange venner, det første maleriet av han er malt av Alfred E. Andersen i 1891. På det andre bildet er han fotografert sammen med Henrik Jæger. Strindberg som han var så opptatt av ble han aldri noen venn med(de var nok for like).

Han er i mange kunstnermiljøer og mytologi er i tiden. Pan er en symbolreise i Rousseaus ånd. Hvor ren livsglede og lykke går hånd i hånd med det nervøse, forfinede menneske.

I 1898 gifter han seg med Bergliot, hun var vakker, rik og besatt av henne. Han skriver sin poetiske kjærlighetsroman Victoria.

De dra ut på reiser østover da han får stipend i 1898, til Helsinki hvor han blir kjent med Axel Gallen-Kallela og andre kunstnere. Bildet over er fra St.Petersburg. Moskva var eventyrvakker sier Hamsun.

Videre tar de toget til Vladikaukas og derfra hest opp i Kaukasusfjellene, der likte han seg godt. 

Det var en normal livsform som minnet han om Nord-Norge, der kunne han tenke seg å bo. Reisen gikk videre til Tiflis, Baku(et sted han mislikte). 

De ankom Konstantinopel/Istabul med dampskip. Der likte han å vandre rundt i basarene.

Victoria og Bergliot foto 1903.

Ekteskapet med Bergliot skranter, hun betaler mange spillegjelder for han. I april 1906 er det slutt, de tar ut separasjon. Bergliot får samværsretten til lille Victoria, som Knut forgudet.

I 1909 har han truffet skuespilleren Marie på 26 år, han har blitt 49 år, de gifter seg.

Han og Marie har ønske om jord og naturalhusholdning. Etter en tid i Elverum får de tak i et gårdsbruk på Hamarøy. Bildet over og Maria med sønnen Tore fra 1914. På fem år fikk de tre barn.

Markant vending i forfatterskapet, skifter helt stil når han flytter tilbake til Nord Norge. Realistiske samfunnsnormer og sosiale tendenser blir viktig og tematikk som nøysomhet, rotfatshet og det enkle livet med naturalhusholdning og bondekultur blir viktig. Som det skrives om i Sværmere 1904, Benoni og Rosa fra 1908 og En vandrer spiller Sordin, 1909. 

Hovedverkene fra Hamarøy tiden er: Børn av tiden 1913 og Segelfoss by 1915. Det handler om et samfunn som forfaller moralsk og eksistensielt. De flytter til villa i Larvik. 

Den kunstinteresserte Olaf Ørvig kalte båten sin "AS. Dampskipet Knut Hamsun"i 1914.

 

Som vi alle vet var det Nørholm i 1918 et gammelt gods som ble deres sted tilslutt, etter et kort opphold i Larvik. Der var han lykkelig og fikk ro, bare ikke barna kranglet og bråkte for mye. Knut var en god far som elsket å leke med barna sine, men ekteskapet var ikke alltid like enkelt. Marie var og forble en sterk støttespiller for han. 

Knut Hamsun var imot teknikk, men var den første til å skaffe seg traktor og la silofôr. Han jobbet ikke mye med jordarbeidet selv, men hadde ansatte. Han brukte tiden til å skrive bøker og i 1918 kom den humørfylte og lystige romanen "Konene ved vannposten".

Bilde av barna; Arild, Cecilia, bak Ellinor og Tore

Bildet av Marie og Knut, fra 1930. De hadde store gnisninger og var uenige. Marie ble mer og mer bitter og Knut ble mer og mer døv. På slutten av 30 tallet drar hun på opplesningturer til Tyskland, Østerrike osv. mange ganger. Der leser hun fra sine barnebøker og Knut sine bøker, da er hun lykkelig. 

Marie var den som tok kjørekort, tøft bilde og det andre er fra en forelesning hun hadde.

Dette var et lite innblikk i denne boka. Utrolig mange bilder av kjente forfattere og andre kunstnere som Knut kjente og har hatt betydning for han. Dette er en kortfattet og grei bok som sier litt om bøkene, reisene hans og livet. Mange fine fotografer som ofte kan si mer en tusen ord.

Skrevet av Øystein Rottem, billedredaktør Sissel Falck

Utgitt på Gyldendal i 1996

149s + stikkord.

Lånt på biblioteket

En liten liste over Hamsun bøkene jeg har lest nå og blogget om: 
Biografi, del 1 "Svermeren" om Knut Hamsun av Ingar Sletten Kolloen
Biografi, del 2 "Erobreren" om Knut  Hamsun av Ingar Sletten Kolloen
Biografi om Marie Hamsun, av Birgit Gjernes
Romaner:
Konene ved vannposten, 1920 
Segelfoss by, 1915 
Markens grøde, 1917,Roman Nobelprisvinneren 1918
På gjengrodde stier, 1949

Figueiredo Ivo de "En fremmed ved mitt bord"

En av de mest fascinerende familiefortellingene jeg har hørt om

Jeg var i full sving med å lese denne boka, så oppdaget jeg at den var kommet ut som lydbok, så da startet jeg på nytt med Mads Ousdal som oppleser. En fantastisk fascinerende bok om et folk sitt levde liv og hva de har opplevd og hvordan de holder sammen/kontakt. Tross politiske situasjoner, forflytninger over flere kontinent som skyldes mange ulike forhold. Vi får i boka høre en skikkelig spesiell familiefortelling. På godt og ondt!

Boka starter litt dystert, med at Ivo ikke har hatt kontakt med faren Xavier Hugo, på fem år. Han tror han sendte en epost til han på 70 årsdagen.
Ivo begynner med å besøke tantene i Boston, USA. Der fikk han mange brev og lydbånd, han ble mer interessert  i sitt opphav og hvem han var.
Bømble-indianeren?
Farens foreldre kom fra den portugisiske  kolonien Goa vest for India. Hvor begynte fars historie?

Ivo andre reise tok han til Zanzibar der faren hadde vokst opp som barn. Han måtte se og føle stemningen der. Se mine bildene under fra Zanzibar.

Faren forlot Nairobi,19 år gammel og dro til England i 1958, Europa. Det blir et sjokk for han, med raseskille og opptøyer. Etter et par år treffer han mor, Marit Walle som jobber au pair i London, hun er fra Norge. Hun sjokkerer den kristen familiene sin fra Bamble med beskrivelsene av hva hun opplever på klubbene i London.
Hun er en ivrig skribent og i brevene utfordrer hun foreldrene med å si at hun kom hjem med en hotten tott, hun var 19 år.  Hun er en moderne ung kvinne som lever i den moderne tidsånden. Jeg er ikke rasehater, håper ikke dere er det? skriver hun til foreldrene.
  Hun kom hjem, med ikke hjem med en hotten tott, men en Inder. Fikk jobb på Langesund  mek. verksted, han var langt høyere utdannet, men fornøyd. Han respekterte Marits far, mye var rart, han  levde av treskjæring langt inne i skogen. Det skjønnte han ikke . Han kunne ikke føle seg hjemme i Norge, de var så andreledes. han drar tilbake til London og studier.

Mange brev og Marit drar tilbake til England, og de gjennforenes. De giftet seg i Porsgrunn -63. Hun i sari og faren i vestlige klær. Ingen fra farens side er tilstedte, men for bestefar  er nok dette en underlig opplevelse.
Var ikke besteforeldrene skeptisk til Goaneseren som mor tok hjem? Nei sier moren. Man fryktet ikke det ukjente, den gang. Han hadde et vinnende og selvsikkert vesen og alle likte han

i 1963 skjer det store endringer i Kenya. Zanzibar opplever massakrer i  -64 opplever han at  to av Hugos søstre ble skutt. Imperienes tid var over. Portugisisk India og Britisk Øst-Afrika opphørte å eksisterte. De fikk tilbud om å bli kenyansk statsborgerskap, rundt 200 000 takket nei. Familien var blitt statsløse og hvor skulle de dra..
De kunne reist til Portugal? De måtte dra til Storbritannia eller USA, hvordan skulle de få penger....
Å få pass var ikke enkelt. Hvilket pass har du, jeg er hjemløs sier farmor. Alle barna flyttet ut over flere kontinent. Besteforeldrene leter måleløst med å komme seg ut av Kenya, til Portugal, India eller England?
Det er spennende og høre om det historiske som skjedde i Afrika. Bestemor ville så gjerne se alle barnebarna som hun aldri har sett.......eller fikk se.

Faren hadde det fint i den katolske  menigheten og han var populær mann som alle likte. Men, hjemme var det mye sinne og forvirring. De kjøper et stort hus i Langesund hvor foreldrene og de tre guttene fikk god plass. Ivo opplever at moren blir mishandlet av faren. Faren var i ferd med å ødelegge sin verden i hjemmet. Han var forvirret og splittet, det lot han gå ut over familien. Ivo var livredd faren, særlig hver gang faren ville leke med han. Makten som han brukte, og latteren som Ivo skulte seg bak. En dag var det nok og de flyktet, til besteforeldrene og faren måtte flytte på hybel. Etter det mistet han  respekten, 13 år gammel. Førts når han ble voksen kuttet han ut kontakten med faren sin.

Ivo sin reise:
2012 finner Ivo at han skal ta kontakt med faren, et år etter at han var i Boston.
Ivo drar til slutt til Spania for å treffe faren. Tar flyet til Alicante og der på flyplassen står faren som han ikke har sett på mange år. Det blir et emosjonelt møte med fars leilighet som er full av bilder av meg, mine søsken og mine døtre på veggene. Broren hans er fotograf og Ivo var et yndet foto objekt for han i tenårene.
Dette blir et møte som ikke ender så godt som han hadde håpet, faren er uforandret i sin oppførsel i forhold til han er vanskelig. Ivo får med seg mange brev og lydbåndopptak.

I brevene og lydbåndopptakene får vi feks høre om farfaren som er blitt 77 år i 1977, har funnet ut at han skal gifte seg med ei dame i India. Lydbåndopptakene forteller historien til farfaren og faren som drar til India. Dette mnd. etter at skilsmissen mellom moren og faren er underskrevet. Så på slutten av boka viser det seg at faren ikke var bedre enn farfaren og treffer en nett brud som presser han for penger.

En ærlig og historisk god bok. Jeg likte alle avstikkerne som kom som en tankestrøm. Med tilbakeblikk på livet, hendelser, historien og alt det tapte. Men, også den fantastiske historien om besteforeldrene som fikk ni barn og hvordan de forsvant rundt på kloden. Denne boka er stappfull av så mye. Som lydbok har jeg hørt flere sekvenser to ganger for virkelig å skjønne alt. Fantastisk bra lest av Mads Ousdal.
Jeg kunne si så mye mer om den, men dette får holde, les den selv!
Kanskje man får øynene opp for at det ikke er så lett å reise fra noe eller ankomme Norge som en fremmed fugl.

Anbefales på det varmeste!

Andre som har blogget om boka : Rose- Marie, 


Produsert av: LBF                  LYDBOKFORLAGET
Først utgitt: 30.11.2016
Spilletid: 10:09:31
ISBN Lydfil: 9788242164353
Målform: Bokmål
Sjanger: Biografier og memoarer
Lytter eksemplar

Dette er Ivo som ble intervjuet på Brenner i høst. Boka jeg holdt på å lese, flott å følge med i

Jeg var så heldig å være på en 3 ukers lang rundtur i Afrika jul/nyttår 2006-07. Turen gikk med fly til Nairobi, en 9 timer lang busstur gjennom Rift Valley til Kisumu i Kenya. Der møtte vi vennene våre som jobbet der og vi dro til byen der de bodde, i Musuma ved Victoriasjøen. Vi var i Serengeti nasjonalpark og opplevde masse og feiret julen sammen med dem. Vi tok småfly til Zanzibar og var der siste uka. Her er noen bilder fra Zanzibar som jeg lengter tilbake til, et fantastisk sted.

 Fra nord på øya, der fiskerne drar ut for å fiske tidlig på morgenen

 Det var skikkelig langgrunt der

   

Ivo forteller at faren og søsknene ikke badet, det skjønner jeg ikke helt. Det var så fantastisk å bade i det Indiske hav.

 

Ei sjøstjerne har forvirret seg på land!

 

 Flotte dører fra Stone Town. Ivo forteller om dørene og hva den sier om de som bor bak der.

 Et band som spiller på en bar, de  var skikkelig flinke på svært enkle instrumenter.

 fra Stone Town

 

 Fantastisk mange merkelige frukter og frukt som vi kjenner, men ikke i innpakket tilstand. Muskatnøtt til høyre.

 

Se på veggene bak jentene, dette er nord på øya

Ivo skriver mye om maten og krydrende som betydde så mye for goaneserne. Morteren var bestemorens stolthet og betydde mye for henne og hennes hjem. Mye om mattradisjoner, spennende å høre om. Mat, bilder, lydbånd og smalfilmen var viktig midler for å holde familien sammen. Ivo sier at han var kjent i hele familien pga av filminnspillingene de sendte rundt på tre kontinent. "Carrytriangelet". Faren som tok bilder på en uformell måte som familien elsket, mens alle de andre var oppstilte.Ulikhetene om dokumentasjon, som sier noe om samfunnet og holdningene vi har oven for hverandre.

En kvinne i Zanzibar, hun får hjelp til oppvasken, men maten smakte fantastisk!

Det var varmt på Zanzibar, og her ser vi en smart hund!

Zanzibar var fantastisk og drømmer en dag om å dra tilbake dit!