Historien om Hollywoods best betalte
skuespiller og norsk skøyte dronning!
Denne biografien om skuespilleren og skøytestjernen Sonia Henie er
skrevet av Leif, Sonja eldre bror sammen med Raymond Strait - han har skrevet
flere Hollywood biografier.
Leif ønsket ikke å glamorisere Sonja Henies liv, men ville i denne
boka fortelle ærlig hvordan dette livet var for Sonja, han og foreldrene. Det
var slett ingen dans på roser.
Denne biografien har jeg lest, fordi jeg driver og lager et
"Hommage til Sonja Henie" smykke, i mitt prosjekt "Kvinneskikkelser".
Leif var fem år når Sonja ble født 8. april 1912. Hun var
familiens midtpunkt fra dag en. Sonja vokste opp med foreldre som forgudet
henne og hun ble oppmuntret til å opptre fra barnsben av når foreldrene hadde
fester i hjemmet, de var en skikkelig overklasse familie på Frogner i Oslo.
Faren drev kåpe og pelsforretning i Oslo og begge foreldrene hadde arvet mye
penger.
Sonja fikk timer i ballett fra hun var liten, hos kjente
ballerinaer og begynte å gå på skøyter sammen med broren etterhvert. Musikk var
det også viktig at hun lærte, så pianotimer og trommer ble hun drillet i som
liten. Skøytene tok mer og mer av hennes tid, hun gikk ikke på skøyter som
broren, men danset på skøyter.
Hun vant som 10-åring norgesmesterskapet i kunstløp. Allerede som
11 åring var hun meg i OL i Chamonix i 1924, (nesten 12 år), hun kom på 8.
plass. Da Sonja var 11 år, sluttet hun på skolen og familien dro periodevis til
utlandet slik at hun fikk de aller beste trenerne, instruktørene og
privatundervisning i skolefag. Sonja hadde talent og familien midler.
14 år gammel i 1927 ble hun verdensmester i sin hvite klokkekjole,
hvor hun hadde et nummer hvor dans og ballett var blandet sammen, det var
nytt. Kong Haakon og Dronning Maud gratulerte henne og var stolte.
OL 1928, i St Moritz vant hun også, og forsvarte tittelen i 1932
og 1936. Hun vant tilsammen 10 verdensmesterskap og 6 europamesterskap.
Faren Wilhelm og Sonja dro i 1929 med amerikalinjen til Amerika.
Faren var forretningsmann og viste å sno seg når han kom dit. Han fikk i stand
store arenaer hvor hun skulle opptre med sitt show og han krevde enorme summer
i kontanter for Sonja og sin opptreden, med troppen.
Sonja ble en kjendis med sitt show som var helt nytt og hvor det
ble brukt enorme summer på kostymer og rekvisitter. Hun ble en alle viste om og
snakket om, - en skikkelig kjendis. Dette ble inngangsporten til alle filmene
hun spilte inn.
Det var ingen dans på roser, det var beinhard jobbing for Sonja,
hun trente og hadde forestillinger hele tiden. Hun kunne være veldig sliten og
aggressiv, hun hadde et voldsomt temperament.
Fra 1936 ble hun profesjonell og Sonja var bevisst på at det var skuespiller
hun skulle bli. Hun hadde spilte inn to norske filmer før 1929. Faren og Sonja
ville satse på Hollywood, og fikk napp hos sjefen for 20th Century Fox, -
Darryl Zanuck. Det betydde enormt mye for henne økonomisk og hennes berømmelse,
hun tjente fantastisk mye penger.
Faren og Sonja var uatskillelige, han presset på og fikk de beste
kontrakter man kunne tenke seg over alt, han forhandlet og firte ikke noe på
sine krav. Han kjøpte seg fram, leide arenaer og laget annonsene.
Sonja hadde bare et stort problem, hun var så dårlig i engelsk,
selv ikke intens trening hos spesialister som prøvde å hjelpe henne hjalp.
Hennes tykke aksent slo igjennom at hun var fra Europa. Hun ville være den nye
Greta Garbo, men på skøyter. Sonja trente tropper opptil 50-60 kunstløpere som
skulle være med i showene, hun kjefta på Norsk hele tiden.
Faren døde plutselig i mai 1937, han hadde bankboksen full med
dollar som Sonja forvaltet videre i farens stil. Showet i Chicago med ti tusen
tilskuere gikk som planlagt. Sonja ble etterhvert det vi kaller stormannsgal,
hun gjorde alt for penger. Reklamejobber og utnyttet mediene 100 %
I 1938 fikk Sonja en ny femårskontrakt med 160 000 dollar pr,
film, med tre filmer pr. år. Hun ble verdens best betalte filmskuespiller.
Sonja giftet seg med Dan Topping i 1940-45, en skikkelig playboy. Hennes andre ekteskap med rikmannssønnen Winthorp Gardier 1949 - mai 1956. Moren Selma var sterkt imot at hun enda en gang skulle gifte seg med en sosietets-boms.
De hadde et skikkelig stormfullt ekteskap og han var alkoholiker. Sonja begynte også å drikke, -mye, veldig mye. Hun var gjerrig gav ikke en krone i driks til noen, men kunne plutselig gi en ring eller et gullarmbånd til en hun likte.
Sonja var den alltid smilende, velstelte og opplagte damen som var full av energi, på isen. Men, privat var hun er sur furie, særlig etter at hun ble alko-lisert var hun forferdelig mot sine medarbeidere, moren og broren, som hun ble fiende med.
Boka dekker alt for mye om deres private feider. Sonja overtalte moren Selma til å underskrive testament på at hun skulle arve moren, og broren ble arveløs når moren døde.
Tredje ekteskap var med skipsreder Niels Onstad i juni 1956. De
samlet begge på kunst, Sonja samlet på Rembrandt og Rubens, mens Niels
samlet på abstrakt kunst som Picasso. Niels lærte henne mye om moderne kunst,
så Sonja solgte sin samling og sammen kjøpte de mye ny moderne kunst.
Allerede i 1962 begynte de å
snakke om et kunstsenter på Høvikodden. Det sto ferdig med høytidelig kongelig
åpning 23. august 1968. Det var et enormt prosjekt og for første gang
sier Sonja: " Det som er mitt er også ditt".
Sonja ble syk i september 1968,
hun fikk leukemi og døde 12.oktober 1969.Det ble en storstilt begravelse
med hele kongefamilien tilstede.
Broren Leif arvet ikke et øre
av henne, heller ikke Dorothy Howes som var hennes sekretær og håndlanger i 26
år. Alle smykkene hennes, skulle stilles ut på Henie -Onstad senter, men de
forsvant i Niels sin familie. Resten ca. 40-50 millioner kroner arvet mannen
Niels Onstad.
Denne boka er preget av at det er broren Leif som har vært med skribent og alle kranglene mellom dem. Men, jeg har funnet en annen bok om henne, så jeg skal lese den også for å finne ut om det stemmer at hun var så gjerrig, tøff, pengegrisk, sjalu og vanskelig som han beskriver henne.
Sonja Henie-Niels Onstad senteret på Høvikodden
Det er et fantastisk flott sted som har utviklet seg mye de siste årene også, med utvidelser og endringer. Det er fortsatt mange fine utstillinger der som er verd å se.
Heisen, fra 1968 imponerer enda. Der har jeg i ungdommen tilbrakt mye tid, opp og ned til dramaklubben jeg var med i der og på ungdomsklubben Hades, som hadde lokaler i kjelleren.
Henie- Onstad senteret var et sted vi hang i helgene, traff venner på kafeen og var på mange konserter. Det var bare konserter og foredrag det kostet å gå på, ellers var det gratis å komme inn der, slik er det ikke mer.
Fra nybygget, hvor man ser ut over fjorden! Jeg har tilbrakt så mye tid i det huset også seinere, da jeg var med å brodere Jan Groth sitt store sceneteppe til Det Norske Teater i 1985, da satt vi der å jobbet en hel sommer. (Bilde av meg og Jan under arbeid)
Orginaltittel: Queen of ice, queen of shadows
|