"Det røde rommet" av August Strindberg

 

 Denne romanen ble Strindberg sitt gjennombrudd som forfatter.

Strindberg skrev boka i 1879, da var han 30 år. En av  litteraturs første naturalistiske, sannferdig og ærlig forfatter fra Sverige. Han beskriver i denne boka hvordan samfunnet fungerte og var i endring. Han var som Georg Brandes, den svenske store modernist, med signaler om det moderne gjennombruddet i samfunnet og formidlingen av dette på slutten av 1800 tallet.

Vi møter Arvid Falk og følger han i et år. Penger er ikke alt for han, frihet og sannheter er mye viktigere prinsipper for han. Familien hans, har en helt annen oppfatning enn han. Arvid  og broren Carl Nicolas blir uvenner, når han forteller om en artikkel han har skrevet som vil avsløre noe stort og viktig i samfunnet. Broren mener han misbruker familiens gode navn og rykte ved å skrive dette i avisa.

Arvid velger å holde seg unna familien og prøver seg på mange ulike jobber, for å finne ut av hvordan det idealistiske samfunn bør være. Vi møter han i mange ulike scener, hos sine venner malerne som er sjalu på hverandre når noen får oppdrag. De selger lite  og er ofte ekstremt fattige og må gå «Til onkel» (pantelåneren) stadig vekk for å få noe i magen.  

Flotte skildringer fra ulike miljøer blant fattige, hvor noen lever i ytterste fattigdom, lider. I trangboddhet, lite mat og kulden om vinteren. Dette på den ene siden og borgerskapet på den andre siden som lever i sus og dus med tjenere og stuepiker. Kvinnen som bruker mesteparten av dagen på å kle seg riktig til de ulike foreninger og tilstellinger de skal på. En skikkelig satirisk skildring av borgerskapet.

Fine skildringer fra kunstnermiljøet på Lill-Jans, det var et fattigkvarter på Stockholms Söder. Sellen som sluttet på Kunstakademiet, og prøver å levere tegninger til illustrerte magasiner for å kunne overleve.  Lundell som er en mester ligger på slagbenken og overvåker lærlingen som maler. Men, han ble også observert i horestrøket for å finne en modell til altertavlen. Mange skjebner fortelles det om, både av kunstnere, teaterfolk og folk som jobbet som dagarbeidere osv.

Litt kvinnesak har han også fått med. Broren er gift med Eugenie og hun har blitt lovet at hun kunne få sove så lenge hun ville og hun vil bestemme over seg selv, ha likestilling og arverett. det skjønte broren Carl N. ingenting av og lo av henne.  

Arvid må etter hvert erkjenne at et idealistisk samfunn ikke eksisterer, han må heller innordne seg slik at han kan tjene penger og han noe fast å leve av. Gift ble han også så penger må man ha.

Jeg synes boka var tung å lese, det var alt for mange dialoger, som ble kjedelig. Litt tung og gammeldags skrevet, men tross dette var det en fin bok, selv har brukt lang tid på å komme igjennom den. Skjønner at dette manus har vært lett å overføre til teater. Jeg har en gang sett det som teaterstykke, det var veldig morsomt. Boka har også mye humor og satiriske replikker.  

August Strindberg (1849- 1912) «Røde rommet» er en selvbiografisk roman og er hans mest kjente. Den har både blitt filmatisert, vist på teater og som tegneserie (den har jeg og kommer tilbake til). Han var også billedkunstner, journalist og dramatiker. Han regnes som en av de stor klassiske forfatterne i Sverige.

Det røde rommet utkom i 1879. denne utkom i 1995, 330 sider

Lest i "1001 bøker" sirkelen. Tema i Juni: Europeisk forfatter,

Linket til smakebit på søndag

Stormfulle høyder av Emily Brontë

 

En kjent roman som har mange tolkninger

Emily Brontë f.1818 - 1848 i Yorkshire. Der bodde hun sammen med sin far, pastoren og sine to søstre Charlotte og Anne. Alle de tre søstrene utgav bøker. Emil gav ut bare en roman, det var denne Stormfulle Høyder.  Hun var den store drømmeren av søstrene Brontë. Emily sin bok Stormfulle høyde ble ansett for å være for dristig for sin tid, så hun havnet litt i skyggen av si søster Jane Eyre. Nå i dag regnes denne romantiske og ganske så tragiske fortellingen som en av verdenslitteraturens fremste kjærlighetsromaner.

Jeg leser denne som bok i lesesirkelen 1001 bøker, med tema for oktober: Victober som betyr bøker fra Victoriatiden. Da måtte det bli noe om  slott og kjærlighet.

Til boka: Dette er en bok som ved første øyekast bare kan leses som en kjærlighetsroman, men det er den absolutt ikke, den er så mye mer. Boka starter med at Mr. Lockwood, år 1801 leie eiendommen Thrushcross Grange som eies av Heathcliff, som bor på Wuthering Heights ikke så langt unna. Der bor han sammen med svigerdatteren sin Chathy og hennes halvbror Hareton Earnshow. Derfra går fortellingen tilbake i tid og vi får vite hva som skjedde i tre generasjon bakover. Den tar for seg tidsbilde, kjærligheten, omsorgen og tolker det samfunnskritisk på en skarp og frimodig måte. Særlig forholdet fattig - rik, menneskesynet og rasisme.  

Det er Heathcliff, hittebarnet eller sigøyneren som han ble kaldt som er den egentlige hovedpersonen i boka, synes jeg. Det er hans liv og hvordan han ble mottatt som barn som har skapt han til den mannen han ble. Adoptivfaren Earnshaw, var god mot han, men når han døde ble han bare sett ned på av søsknene, han ble betraktet som en rival og ble behandlet uverdig av alle i huset, til og med av tjenerne. At han ble en mann som ikke fikk den omsorg og kjærlighet som barn han trengte, og seinere at han ble snytt for Catherine var nok et for stort psykisk press på han. Dette kan ha gjort han til den vonde og strenge, ulykkelige manne han ble. 

Kort om hendelsen og historien: Heathcliff vokste opp med Catherine som var hans lekekamerat, han forgudet og var forelsket i. Hun sviktet han og giftet seg med en annen og han giftet seg med Isabella kort tid etter. Catherine døde i barsel og datteren ble oppkalt etter moren, Chathy. Heathcliff og Isabella fikk sønnen Linton. Boka spinner for det meste rundt dem, men også hvordan det gikk med hel og halvsøsknene i historien.

Det er utrolig gammelmodig syn på kvinner, som ikke kunne arve, men skulle giftes bort. Ikke til hvem som helst men for å få under seg mer og mer eiendom og gods. Kvinnene hadde ingen rettigheter og jeg har nok lest boka med det samfunnskritiske øye. Hvordan forhold menneskene levde under, hvordan de så på mennesker med en annen hudfarge.

Det er mange fortellerstemmer og det kan til tider ta en stund å skjønne hvem som forteller hvor, men det gikk greit. Komposisjonen er god, men stadige forventninger og litt morsom slutt der to får hverandre i graven, om ikke annet. Det var mange morsomme partier, noen litt tåredryppende og triste, fortalt nøkternt og med en passe dose ironi.

En bok jeg trodde skulle bli kjedelig, men som absolutt ikke ble det!

Stormfulle høyder, engelsk tittel: Wuthering Heights -1847,                                                                                                                                                 335 sider, lånt på biblioteket

Nå har jeg vært og lånt filmen fra 2009 med Tom Hardy, Charlotte Riley og Andrew Lincoln. Ser frem til å se den.