En vakker, varm og rørende fortelling om besteforeldrene.
Besteforeldrene bodde på Finsland utenfor Kristiansand og fortellingen bygger på filmer og annen dokumentasjon han har fra dem. Vi er i 1977 og bestefaren har sagt opp jobben som konduktør på NSB, der har han jobbet i 34 år, på togstrekningen mellom Oslo og Stavamger. Han har regnet ut at det er en strekning på 59 ganger rundt jorda. Han drømmer om at når han nå skal han bli pensjonist få mye tid til å tegne, male, jobbe i hagen og til å være sammen med kona.
Bestefaren starter sin pensjonist tid med å rydde på arbeidsrommet og vi skjønner at dette er en mann som har likt å utfordre sin skaperkraft på ulike måter. På sin siste tur til Stavanger kjøpte han nye maling stuber og pensler i Stavanger, og satte igang. Maleriet blir hengt opp på kjøkkenet, men da broren betrakter det og stiller skeptiske spørsmål og kommer med kommentarer om feil, havner det i kjelleren.
Han kjøpte et smalfilmkamera til seg selv i julegaven, han var ikke riktig klar over hva han skulle bruke det til, men han likte å følge med på tekniske ting og dette var en del av utviklingen i den moderne tid. Han filmet hagen, bestemor og de dagligdagse ting.
Men han blir så fort sliten, hva er det? Han skjøv alt foran seg og orket ikke noen ting mer. Ligger på sofaen og følger med på togtidene, dagene går. Så en morgen får han hjetinfark og kommer på sykehuset i Mandal.
Angina pectoris, en villvin i hjertet har han fått, som han sier det. En diagnose, det var godt og trøst å få så en diagnose på hvorfor han var så sliten og tiltaksløs.
I mars kom han ute av sykehuset, godt å komme hjem til kona og til hennes kjøttkaker. Hans kjærlighet og tanker om hvordan hun hadde hatt det når han var på sykehuset tenkte han mye på. Hun er livred for at dette skal skje på ny og endrer seg. Bestemor som var så sterk, men sykdommen hans hadde sjokkert henne. Han skjulte for henne voldsomme avisartikler og når brannene herjer i bygda sommeren 1978, skåner hen henne for slik lesing. Dette har Heivoll skrevet om i boka som kom ut med for noen år siden som het:
Før jeg brenner ned.
En lavmælt bok som skildrer deres daglige omgang, kjærlighet, støtte og livsførsel. Vi hører om familien,
døtrene, moren som får han, broren, Knut som kommer og slakter grisen og hagen som betydde så mye for dem.
Han hadde skyldfølelse for at de dro på ferietur til Stavanger, på ferie for første gang. Men det ble ikke en tur som han trodde og hadde håpet på. Når de kom hjem hadde noen rotet i hagen deres. Men det var ikke grevlingen som gikk i fella...
Bestemor varr 61 år og han 62, de fikk fem årstider sammen etter et langt arbeidsliv. En roman om å se slutten på livet, om nødvendigheten av å skape mens man ennå har mulighet og kjærligheten og omtanken om hverandre og det lille samfunnet de bodde i. Han hadde en slyngplante i hjertertet .........
Jeg likte bok veldig godt, den var rørende vakker. Så flott han skildret dette ekteparet som minnet meg slik om besteforeldrene til min mann, hvor bestefaren også hadde jobbet i Nsb hele sitt liv. Han tok alltid opp klokka fra lomma når toget passerte på Barkald, når vi besøkte de der (men det er lenge siden).
Lest av Even Rasmussen, vakkert på sørlands dialekt
Tid: 5timer og 17 minutter
Lydbokforlaget