Teatertur til Det Norske Teatret: "Tonje Glimmerdal"

 Så kom jeg meg av gårde og fikk sett den 1.ste søndags forestillingen på Det Norske Teatret.

 En utrolig fasinerende forestilling!

Det handler om ei tøff jente, Tonje som vokser opp på vestlandet "der ingen skulle tru, moderne barn kunne bu". Noe hun i høyeste grad viser at de kan og hvor viktig det er at vi har aldersforskjeller, både barn og eldre boende i bygder og byer. Mange fine temaer taes opp!

Hele stykket spilles på Sunnmørs dialekt slik forfatteren Maria Parrs, selv snakker ( hun har vært dialektkonsulenten). En scenografi som var helt uvanlig og morsom av Unni Walstad (hun var også kostymedesigner). Reissør var: Ivar Tindberg.

Jeg sier bare: Dra og se det!

Ved skolestart hadde jeg med elevene mine til Det Norske Teatret, der var vi rundt på verkstedene.

Da drev de og laget scenografien til Tonje Glimmerdalen, og da tenkte jeg at dette stykket måtte jeg få med meg barnebarnet Aleksander, snart 8 år å se på!

Nå har jeg klart det! 

Det var en kjempeopplevelse, en skikkelig bankers for han og vi andre!

Morsomt å se scenografien underveis.
Man kan ikke ta bilder under forestillingen (det er bra),
derfor er disse bildene morsomme og se tilbake på

og her som liten modell. 

Enormt stort rom hvor det foregikk mye på en gang.

Kostymene fikk vi en kikk på oppe på kostyme syersalen, ikke i virkeligheten men i slike moodboards.

 Det er morsomt å se og lese hva designeren har tenkt, ved å se på skissene.
Kostymedesigner Unni Walstad

se HER om du vil kikke på det andre innlegget fra vi var på besøk på Det Norske Teatrets verksteder.

Det er alltid morsomt å komme på Det Norske Teatret,
Der står skulpturen av Alf Prøysen laget av broren min Svein Tore Kleppan i bronse.
Og jeg minnes fra den gang jeg satt og broderte sceneteppet, designet av Jan Groth,
se bilder derfra HER 

Grytten Frode "Bikubesong"

Hverdagshistorier fra Odda

Om dette er en roman eller ei novellesamling er usikkert. Historiene kan leses hver for seg for alt dreier seg om Odda og mest om folkene som bort i murboligen der, vanlige hverdagsmennesker. I Odda, der skjer det ingenting, sier forfatteren. Hør denne da skjønner du at det er løgn. 

Murboligen er altså fellestema der mange av historiene utspiller seg. På en fargerik og morsom måte ser jeg raskt alle bygdeorginalene for meg med sine beskrivende karakteristikker og kallenavn. Alle historiene har helt ulike temaer og hver kapittel er ei novelle. Tematikken kan være om å leve sammen i 40år, så dør den ene, hva da?. Eller om sønnen som føler at han må presentere en kjæreste for mora, som ligger for døden.

Utrolig mye spennede og uventet skjer. 

Novellene har morsomme tittler som "Fittetyven", "Mannen fra Mars" og "politidrømmer"osv.

De omhandler hverdagslige temaer og personer, men er skrevet så morsomt og så flott fortalt at man sitter og humrer og ler. Der vi hører om fyllekjøring, utroskap, drømmer og tanker om hvem man er og hvorfor ting gikk som det gikk. osv

Denne boka kom ut i 1999 og Grytten fikk Brageprisen for boka. Den ble også nominert til Nordisk Litteraturpris og P2-lytternes pris.

2003 kom sceneversjone på Det Norske Teater i Oslo (vet du at jeg var med å broderte sceneteppet til Det Norske Teater i 1984, Jan Groth har tegnet det. Kikk og les om det HER

I Bergen var det premiere i oktober 2006.

Spilletid 9timer og 5min

Opplest av mang ulike skuespillere som Jon Eikemo, Lasse Kolsrud, Ingrid Bolstad Berdall osv

En utrolig fasinerende fortellerkunst og språk blir bruk, anbefales så absolutt!

Frode Grytten er forfatter og journalist fra Odda. Jeg har tidligere lest novellesamlingen : "Rom ved havet, rom ved byen". Det var før jeg begynte og blogge, men den var også veldig bra. 

Besøk på Det Norske Teatret

Forrige uke var vi på besøk på Det Norske teatret sin kostymeavdeling, med elevene.

Det er jo en drøm å være på kostymelageret og få prøvd masker..

Her var det mye moro

Tenk å komme med de skoene med klør eller ha på seg denne halen.

Bente måtte også prøve noen kjoler (kollegaen min)

Et sted man kan drømme seg vekk i en hver rollefigur

Oppe på scenen, var det Kulturell skolesekk opplegg for vg. skole. 

De lærte å danse slik som i "Spelemann på taket", spesielle danser 

På snekkerverkstedet laget de kulisser til "Brand av Ibsen" som kommer. 

Scenografien er bygd opp rund sceneteppet designet av Jan Groth, som jeg var med å brodere i 1985, 

så den forestillingen må jeg dra og se.

 Tommy er tilskjærer, det vil si han lager mønster, klipper og utarbeider prototyper og modeller.

Som de på første bilde. Vesten til venstre er sydd og brukes i Brødrene Løvehjerte som går nå.

Men mye prøving, feiling og innhenting av info må til.

Det er alltid like inspirerende og morsomt å se tegningene til kostymene. 

Dette er til Brødrene Løvehjerte forestillingen, kostymene er tegnet av Ingrid Nylander

Noen tegner andre bruker photoshop for å finne frem til rett kostyme.
Jeg vet ikke helt hvilket stykke dette er....

 Torill som jobber med patineringen fortalte mye om hvordan man maler og får frem effekter.

Som her hvor man har fått blod over seg. Modell til hodemaske.

Takk til Anette, sjefen på kostyme/sy stua for fantastisk inspirerende omvisning.

Henie Leif og Raymond Strait "Min søster Sonja Henie i sin egen skygge"

Historien om Hollywoods best betalte skuespiller og norsk skøyte dronning!

Denne biografien om skuespilleren og skøytestjernen Sonia Henie er skrevet av Leif, Sonja eldre bror sammen med Raymond Strait - han har skrevet flere Hollywood biografier.

Leif ønsket ikke å glamorisere Sonja Henies liv, men ville i denne boka fortelle ærlig hvordan dette livet var for Sonja, han og foreldrene. Det var slett ingen dans på roser.

Denne biografien har jeg lest, fordi jeg driver og lager et "Hommage til Sonja Henie" smykke, i mitt prosjekt "Kvinneskikkelser".

Leif var fem år når Sonja ble født 8. april 1912. Hun var familiens midtpunkt fra dag en. Sonja vokste opp med foreldre som forgudet henne og hun ble oppmuntret til å opptre fra barnsben av når foreldrene hadde fester i hjemmet, de var en skikkelig overklasse familie på Frogner i Oslo. Faren drev kåpe og pelsforretning i Oslo og begge foreldrene hadde arvet mye penger.

Sonja fikk timer i ballett fra hun var liten, hos kjente ballerinaer og begynte å gå på skøyter sammen med broren etterhvert. Musikk var det også viktig at hun lærte, så pianotimer og trommer ble hun drillet i som liten. Skøytene tok mer og mer av hennes tid, hun gikk ikke på skøyter som broren, men danset på skøyter.

Hun vant som 10-åring norgesmesterskapet i kunstløp. Allerede som 11 åring var hun meg i OL i Chamonix i 1924, (nesten 12 år), hun kom på 8. plass. Da Sonja var 11 år, sluttet hun på skolen og familien dro periodevis til utlandet slik at hun fikk de aller beste trenerne, instruktørene og privatundervisning i skolefag. Sonja hadde talent og familien midler.

14 år gammel i 1927 ble hun verdensmester i sin hvite klokkekjole, hvor hun hadde et nummer hvor dans og ballett var blandet sammen, det var nytt.   Kong Haakon og Dronning Maud gratulerte henne og var stolte.

OL 1928, i St Moritz vant hun også, og forsvarte tittelen i 1932 og 1936. Hun vant tilsammen 10 verdensmesterskap og 6 europamesterskap.

Faren Wilhelm og Sonja dro i 1929 med amerikalinjen til Amerika. Faren var forretningsmann og viste å sno seg når han kom dit. Han fikk i stand store arenaer hvor hun skulle opptre med sitt show og han krevde enorme summer i kontanter for Sonja og sin opptreden, med troppen. 

Sonja ble en kjendis med sitt show som var helt nytt og hvor det ble brukt enorme summer på kostymer og rekvisitter. Hun ble en alle viste om og snakket om, - en skikkelig kjendis. Dette ble inngangsporten til alle filmene hun spilte inn. 

Det var ingen dans på roser, det var beinhard jobbing for Sonja, hun trente og hadde forestillinger hele tiden. Hun kunne være veldig sliten og aggressiv, hun hadde et voldsomt temperament.

Fra 1936 ble hun profesjonell og Sonja var bevisst på at det var skuespiller hun skulle bli. Hun hadde spilte inn to norske filmer før 1929. Faren og Sonja ville satse på Hollywood, og fikk napp hos sjefen for 20th Century Fox, - Darryl Zanuck. Det betydde enormt mye for henne økonomisk og hennes berømmelse, hun tjente fantastisk mye penger.

Faren og Sonja var uatskillelige, han presset på og fikk de beste kontrakter man kunne tenke seg over alt, han forhandlet og firte ikke noe på sine krav. Han kjøpte seg fram, leide arenaer og laget annonsene.

Sonja hadde bare et stort problem, hun var så dårlig i engelsk, selv ikke intens trening hos spesialister som prøvde å hjelpe henne hjalp. Hennes tykke aksent slo igjennom at hun var fra Europa. Hun ville være den nye Greta Garbo, men på skøyter. Sonja trente tropper opptil 50-60 kunstløpere som skulle være med i showene, hun kjefta på Norsk hele tiden.

Faren døde plutselig i mai 1937, han hadde bankboksen full med dollar som Sonja forvaltet videre i farens stil. Showet i Chicago med ti tusen tilskuere gikk som planlagt. Sonja ble etterhvert det vi kaller stormannsgal, hun gjorde alt for penger. Reklamejobber og utnyttet mediene 100 %

I 1938 fikk Sonja en ny femårskontrakt med 160 000 dollar pr, film, med tre filmer pr. år. Hun ble verdens best betalte filmskuespiller.

Sonja ble slått til Ridder 1. klasse av St. Olavs orden i 1938, den yngste som noen gang har fått den. En idrettskvinne, et forbilde for norske idealer. Sonja var ikke sett på med positive øyner under krigen i Norge, fordi hun hadde snakket og gjort Hitler hilsen til han under en forestilling.

Sonja giftet seg med Dan Topping i 1940-45, en skikkelig playboy. Hennes andre ekteskap med rikmannssønnen Winthorp Gardier 1949 - mai 1956. Moren Selma var sterkt imot at hun enda en gang skulle gifte seg med en sosietets-boms.
 De hadde et skikkelig stormfullt ekteskap og han var alkoholiker. Sonja begynte også å drikke, -mye, veldig mye. Hun var gjerrig gav ikke en krone i driks til noen, men kunne plutselig gi en ring eller et gullarmbånd til en hun likte.

Sonja var den alltid smilende, velstelte og opplagte damen som var full av energi, på isen. Men, privat var hun er sur furie, særlig etter at hun ble alko-lisert var hun forferdelig mot sine medarbeidere, moren og broren, som hun ble fiende med.
Boka dekker alt for mye om deres private feider. Sonja overtalte moren Selma til å underskrive testament på at hun skulle arve moren, og broren ble arveløs når moren døde.

Tredje ekteskap var med skipsreder Niels Onstad i juni 1956. De samlet begge på kunst, Sonja samlet på Rembrandt og Rubens, mens Niels samlet på abstrakt kunst som Picasso. Niels lærte henne mye om moderne kunst, så Sonja solgte sin samling og sammen kjøpte de mye ny moderne kunst.

Allerede i 1962 begynte de å snakke om et kunstsenter på Høvikodden. Det sto ferdig med høytidelig kongelig åpning 23. august 1968.  Det var et enormt prosjekt og for første gang sier Sonja: " Det som er mitt er også ditt".

Sonja ble syk i september 1968, hun fikk leukemi og døde 12.oktober 1969.Det ble en storstilt begravelse med hele kongefamilien tilstede.

Broren Leif arvet ikke et øre av henne, heller ikke Dorothy Howes som var hennes sekretær og håndlanger i 26 år. Alle smykkene hennes, skulle stilles ut på Henie -Onstad senter, men de forsvant i Niels sin familie. Resten ca. 40-50 millioner kroner arvet mannen Niels Onstad.

Sonja Henie fikk aldri samme anerkjennelse i Norge som i USA, der hun ble ansett som den internasjonale mest kjente idretts-kvinnen gjennom historien og har en stjerne på Hollywood Walk of Fame.

Denne boka er preget av at det er broren Leif som har vært med skribent og alle kranglene mellom dem. Men, jeg har funnet en annen bok om henne, så jeg skal lese den også for å finne ut om det stemmer at hun var så gjerrig, tøff, pengegrisk, sjalu og vanskelig som han beskriver henne.

Sonja Henie-Niels Onstad senteret på Høvikodden

Det er et fantastisk flott sted som har utviklet seg mye de siste årene også, med utvidelser og endringer. Det er fortsatt mange fine utstillinger der som er verd å se. 

Heisen, fra 1968 imponerer enda. Der har jeg i ungdommen tilbrakt mye tid, opp og ned til dramaklubben jeg var med i der og på ungdomsklubben Hades, som hadde lokaler i kjelleren. 

Henie- Onstad senteret var et sted vi hang i helgene, traff venner på kafeen og var på mange konserter. Det var bare konserter og foredrag det kostet å gå på, ellers var det gratis å komme inn der, slik er det ikke mer.

    

Fra nybygget, hvor man ser ut over fjorden! Jeg har tilbrakt så mye tid i det huset også seinere, da jeg var med å brodere Jan Groth sitt store sceneteppe til Det Norske Teater i 1985, da satt vi der å jobbet en hel sommer. (Bilde av meg og Jan under arbeid)

Utgitt i USA,1985. Det var først i 2008 boka ble utgitt Juritzen, på ca 300 s. + svært mange bilder (2 foto fra boka) Orginaltittel: Queen of ice, queen of  shadows Jeg har også blogget om bodil Stenseth sin bok om Sonja

Bjørnstad Ketil "Sekstitallet, verden som var min"

En kronologisk episk fortelling om hva som skjedde ute i verden og med han på 60tallet

Vi følger Ketil sin oppvekst på Røa på begynnelsen av 60 tallet. Han bor sammen med broren Tormod som er tre år eldre og som han ser opp til, han kan alt og vet alt. Moren er kunstnerisk og har gått på kunstskole og tegnet store akttegninger og spiller piano. Hun jobber hele tiden, enten i fotobutikk, bokhandel eller som dekoratør på dagtid og sitter hjemme på kveldene å  retusjerer bilder, om hun ikke er sufflør på Den Norske Opera. Faren er ingeniør og veldig politisk aktiv, opptatt av alle utskytningene og månelandinger, urettferdigheter ute i verden og sport. Han har en drøm om en dag å kjøpe eget hus og det gjør de ved å kjøper en hytte ved Bjerkelunden på Ringstadbekk i Bærum. De er en samfunnsengasjert familie og har et åpent øye til alle trosretninger, meninger og holdninger, de fordømmer ingen.

Ketil er elev på Steinerskolen, har et sterkt indre selvbilde av seg selv og vill ikke at noen skal bry seg om at han venstrehendt og tykk, sier han . Han spille tenor i skolemusikken. Han begynner etterhvert og spillet piano og synger i kor. Men mest av alt vil han ikke bli lagt merke til, en 5. plass er den beste plassen man kan få, for da er det ingen som legger merke til en, mener han. En litt sær og spesiell gutt kan man tenke. På barneskolen/steinerskolen hadde han Mats som kamerat, han kunne og viste alt. Mhhh..de var ikke gamle guttene når de begynte å interesser seg for politikk, romfart, aviser osv... bare 8 år gamle var de opptatt av dette (det er det iallefall ingen 8 åring som er interessert i nå om dagen, da er det ipad og spill).

Mange venner hadde han ikke, men tante Svanhild i Gabelsgate var en av de han virkelig kunne snakke med og som han vil  gifte seg med (hun var 62 år og han 8 år når han mente det). Han likte best å være venner med jenter. Ketil elsker og forguder sin mor, for hun kunne og viste alt. Han ble så redd og lei seg hver gang foreldrene kranglet, for tenk om de ble skilt.

Jeg hadde nok trodd at boka skulle ha mer fortellinger fra popmusikken (eller piggtrådmusikken som faren min kalte det) han nevner jo feks 1961og de 4 gutter i Berlin, de er 17- 18 år gamle og heter Beatles. De har hatt konsert og de drar til et studio for å spille inn plate som ikke ble utgitt, men det var ikke så farlig for verken han eller mor likte dennslags musikk noe særlig. Et stort navn var Bacharach for Ketil utenom de klassiske stjernen som han spilte på piano.

Utrolig fascinerende å høre til lydbokopplesningen av denne boka, jeg kjenner meg så godt igjen. Jeg er tre år yngre enn han, to av mine brødre var jevngamle med Ketil og jeg husker så mange tilsvarende episoder. Vi bodde på Jar og det er bare noen steinkast fra Bjerkelunden og Bekkestua som vi syklet til. Tormod går på Nadderud og har blitt kristen og de døpes begge to, uten at jeg tror eller skjønner hvorfor Ketil skulle dette. Moren har mange småjobber og jobber hele tiden, foreldrene streber og får ferdig tilbygget på huset i Parksvingen på Ringstadbekk i Bærum. Kjøper bil og har lite penger samme hvor mye de jobber, dette bekymrer Ketil. 

Han er 14 år og vinner ungdommens pianomesterskap, da veier han 120 kg og som 15åring slutter han på skolen, men lover å ta realskolen via NKS brevkurs. Han undrer over så mye, over alle ulykker og hippitiden. Han fulger med på tv og elsker tv, det tar mye av hans tid. ellers er han opptatt av musikkfestivaler og alle de nye bandene som Rolling Stones, Who og Bacharach osv

De har kjøpt nytt hus på Frogner og de skal flytte tilbake til Oslo. Moren ville nok tilbake til byen skjønner jeg. Familien er en kjempestøtte for han og følger han opp i tynt og tykt. Han skjønner ikke at foreldrene har råd og bruker ganske mye energi på å skjønne dette, på en kjærlig, omtenksom og god måte.Hvordan han bruker tid med å gå med avisen for å trå til, sjarmerende.  Han elsker og dyrker sin mor, det er ganske så spesielt, men det må ha vært et fantastisk flott samhold i familien.

Ketil blir kanskje litt "Høy på seg selv" med den responsen han fikk som 17åring med konsert på Slottet, masse spillejobber. Han ble opptatt av fransk film, kom i kontakt med Arne Hestnes og han hjalp han med kontakter i Paris. Så dro han til Paris som journalist sammen med fotograf vennen Jo, hvor de intervjuet mange kjente skuespillere og traff Birgitte Bardot osv, så morsomt å høre om, da var han plutselig litt overmodig den beskjedne gutten. 

Så sier Ketil Bjørnstad at dette er en roman og ikke selvbiografisk, hm.... Ok, han skriver om han i tredje person, men det er ganske så biografisk tenker jeg. Over mange år har jeg har lest mange av hans bøker og kjenner igjen mye detaljer fra andre ting han har skrevet om feks:,orrekrattet, kampen i musikkverden, spisevegring og frykten for de voksene som krangler. osv, så mye selvbiografisk ligger det i bunn.

Han er så flink til å flette inn alt som skjedde feks, Den kjente kunsthandlere/samleren Vennersland (var han ikke egentlig dyrlege?)som samler poppkunst i USA, den er nå kommet til Norge. Historiene om Andy Warhold, jeg ante ikke at han hadde laget så mange filmer.osv utrolig mye informasjon av historisk art som setter en ekstra spiss på fortellingen synes jeg.

Romanen begynte med han som 8åring og avsluttes med at han og faren reiser rundt og ser på stedene de har bodd og da var det Ketil som var sjåfør, han øvelsekjørte. Han reiste ut og vekk fra barndommen, fantastisk bra avslutning. 

En opplevelse av de sjelden og lytte til denne lyd filen, den har satt igang så mange minner i mitt hode..28 timer gikk så fort og jeg gleder meg til oppfølgeren om 70 tallet. Den ser jeg frem til...

LES DEN!

Anbefales å det sterkeste!

Fantastisk godt lest av Anders Ribu!

Takk til lydbokforlaget for lyttereksemplar

Andre som har lest boka er 

Først utgitt: 30.09.2015   Spilletid: 28:19:29 
SBN Lydfil: 9788242162731Sjanger: Romaner

Andre som har lest boka er Tine og  Rose-Mari 

Inngangspartiet på Høvikodden, 2015

Litt personlige minner, som knytter seg sterkt opp til boka er følgende:

Jeg minnes og husker så godt i 1968, Høvikodden åpnet og der var jeg aktivt med i ungdomsklubben "Hades" og dramagruppe. Det var en fantastisk ideologi de hadde med å åpne huset for så mange flotte konsertert, kunstutstillinger og en fantastisk møteplass for alle og spesielt ungdom. Det var som mitt andre hjem en periode i ungdomstiden og utover på 70 tallet. Med disse fem timers konsertene men Garbarek osv minnes jeg som en fantastisk tid..

I 1984 satt jeg og fire andre damer en hel sommer på Høvikodden og broderte sceneteppet til Det Norske Teater. Da kom den lavmælte og hyggelige direktøren Ole Henrik Moe og spiste lunch med oss, sammen med Jan Groth, han som hadde tegnet sceneteppet.

"Hair"ble også spilt i 1969 evt. våren 1970 i Oslo, jeg var nemlig der å så den på engelsk med masse nakne folk på scenen. Min venninne Siri, hennes storesøster Kjersti Alveberg (koreografen) hadde fått 4 billetter så vi tre og  Andreas Disen var og så den. Jeg glemmer det aldri!

Jeg tror han tok litt feil ang flyet som styrtet ved hovedgården, det styrtet ved tjernet på Nesøya i 1963. Ketil har ikke rett da han skriver at Nesøya var et " in" sted å bo dengang i -63. For vi, min familie flyttet dit i -66 og da var det ikke et status sted å bo, det kom på 70 tallet etter at Wenche Myre kjøpte hus der. Dengang vi flyttet dit fra Jar opplevde vi det som langt på landet og vi hadde omtrent ikke bussforbindelse og venninnen min på hovedgården hadde hester og ungdyr(kuer) det var skikkelig på landet. Hytter var det masse vis av, så om sommeren var det folksomt på søndre Nesøya (der jeg bodde på et lite nytt byggefelt), men vi var ikke så mange fastboende der. Det ble kjempepopulært fra midten av 70 tallet og utover og nå er det nesten bare overklasse folk som bor der og totalt anderledes. Tiden endres!

Heisen på Høvikodden, en opplevelse dengang som nå

Et morsomt minne selv om dette eksemplaret var fra -71, meg som 16åring.

Man kan undres på hvorfor man tar vare på slike ting?

Nå, i denne settingen var det kult.