"Nana" av Emile Zola, storytel 1001 bøker, Kategori 6: Forfatter fra Europa,

Dette var en verdensberømt roman, en gang i tiden, den kom ut i 1880. Dette er en bok som står på "Elidas 1001 bøker liste: tema nr 6. "Forfatter fra Europa",

Boka jeg har arvet kom ut i 1949, den sto ulest i bokhylla, så nå er den ekspedert og vet ikke om den er verd plassen sin i bokhylla mer. 

Historien begynner i 1867, på et Variete-teater i Paris. Der har de reklamerer med at en ny kvinne skal opptre, sjefen selv sier at hun også er ny på gledeshuset. Etter en svært lang intro av teatersalen og folket der, kommer den  18 år gamle Nana på scenen, som Venus. Hun er trekkplasteret og folk gisper når hun kommer inn på scenen, litt halvfet og synger. Hun har ikke sangstemme i det hele tatt og publikum under på hva var dette? Hun er så underlig, at hun forblir et trekkplaster til teateret.

Hun har levd og lever av å prostituere seg, har mange mannfolk som frekventerer, men de betaler sjelden.  Selv om hun har mange menn har hun kommet opp i pengeknipe, og kanskje blir hun kastet ut av værelset sitt? Nana trenger penger nå! Fantes det ikke noen som kunne hjelpe henne? 

Nana savnet den skjønne lille sønnen sin, Louis som bor hos tanten hennes. Zoe, er hennes tjenestepike og åpner opp for alle mannfolkene som kommer med blomster til Nana etter hver eneste scene opptredenen, Nana skjønner ikke i begynnelsen at hun har blitt stjerne.

En dag inviterte hun til selskap-fest etter mange hyggelige kvelder på teateret, hun der både menn og kvinner kommer, det tyter inn folk. Det er fult rundt bordet, og enda kommer det flere. Kjenner jeg alle disse menneskene undrer Nana seg over? Folk fra ulik rang, noen med og uten manerer kommer. Hun vet ikke hvor mange som kom, og det siger på med folk, nesten 40 er de en stund. Det blir trang ved spisebordet og kvinnen smaker bare så vidt på maten, men mannfolka hiver innpå. Hun hadde ikke bedt folkene fra teateret, for gjøglere ville hun ikke ha i  besøke av. Folk oppførte seg svært i begynnelsen høflige, mens noen av mennene trodde de kunne kysse på alle damene.  Nei, vi er ingen gatetøser sier Nana, utpå kvelden kjeder mange seg litt, og andre blir mer og mer fulle. Da finner en herremann ut at pianoet treger litt scampis, for å få fin klang! Pianoet fikk i alle fall nok.  

Prinsen har vært og sett henne på teateret og kommer flere ganger, det oppstår kjærlighet mellom han og Nana. Mange merkelige forhold, og like plutselig havner hun på gata igjen. Hun møter venninnen Satin på gata og de slår seg sammen. De to har et merkelig forhold, er de lesbiske? De to elsker å fortelle de rike hvor forferdelig det var å vokse opp i fattigdom, Nana med en som far var alkoholiker og moren vaskekone. 

Greven blir Nana sin nye elsker, og hun får flytte inn hos han. Hun fikk tre værelser, og fast gasje. Hun opplever overklasselivet, som hun synes ble ganske kjedelig i lengden. Hun vasser i gaver og penger, men er det lykken?

De drar på Hesteveddeløp, Nana er kledd som en overklasse kvinne. Hun har folket i sin makt og alle er der, både Keiserinnen og Grev Muffats og prinsen av Skottland er tilstede. Nana eier ikke respekt for noen, og er selvsikker og frekk. Hun går helt bananas når hesten Nana til Greven vinner, hun tar det som en personlig seier. Her tipper galskapen vil jeg si.....

Hun blir enda mer stormannsgal, bruker masse penger, vil endre alle rommene sine og bestiller seng i sølv osv. Hvordan kan dette ende... Det måtte jo gå galt, hun ødelegger alt for seg og forbruker mann etter mann som gir fra seg gods og gull for å ha henne. Men, en dag stikker hun og hvor ble hun av? Etter flere år kommer hun hjem rik, er hun rik? hun dør. 

Oy, her var det mange opp og nedturer, så vanvittig at det bare er til å le av.  Jeg fant boka heldigvis som lydbok på Storytel i 17 t. og 17 minutter, ellers hadde jeg aldri orket å lese denne boka. (453 sider). Forordet som står øverst sier mye om en helt annen tid og hva man kunne skrive om. 

Total opplevelse: Den var kjedelig, gammeldags og forutsigbar.  Lest av Randi Brænne (leste på en litt gammeldags måte). 

Émile Édouard Charles Antoine Zola (født 2. april 1840, død 29. september 1902) var en fransk forfatter. Han regnes  som den mest betydningsfulle innenfor naturalismen i fransk litteratur.

Marguerite Duras "Å Skrive" og litt biografi stoff

 

Denne lille filla av en bok inspirert meg!

Jeg måtte ta meg en runde i bokhyllene på hytta og der fant jeg en blå bok fra Århundrets bibliotek fra 1997, "Moderato Cantabile" utgitt første gang i 1958, som  jeg skal lese etter hvert.

Inne i den boka hadde jeg lagt informasjonen om forfatteren, en veldig fin informasjon om Marguerite Duras liv, slike infohefter som fulgte med alle bøkene i denne serien fra Den Norske Bokklubben.

Den limegrønne boka: 

Denne er fra 1993. Her skriver hun om det store gamle huset hun bor i som ligger i Versaillesskogen, huset hun kjøpte i 1958. Hvor viktig det er for henne, i huset er hun alene, hun må være alene for å kunne skrive.  Man finner ikke ensomheten, man skaper den, skriver hun. Samtidig skriver hun at ensomheten , betyr alkohol. "Hadde jeg ikke skrevet hadde jeg vært alkoholiker".

Hun har jobbet mye innen film og huset hennes har blitt brukt i film innspillinger, det er på 400kvadratmeter, innredet i duse farger- et kvinnelig hjem hvor hun kan jobbe i ulike værelser og ha besøk av venner innimellom. 

 

I Hagen, er hun ikke alene og har en vakker hage med trær og blomster.

Hun har levd et hardt liv, drikker fortsatt mye skjønner man og om natten plages hun av krigsminner og voldsomme episoder fra sitt eget liv.

"Å være forfatter er merkelig, sier hun. Å skrive fram en person som beveger seg, med tanker og sinn og noen ganger på grunn av seg selv blir stående i fare for å miste livet. Samtidig som man skal holde fast på sin annerledes het."

Noen tanker jeg sitter igjen med etter å ha lest denne grønne, skjønn liten fortelling hun skrev tre år før hun døde. 

Det militærgrønne Heftet: En flott biografisk oppsummering av hennes liv, med bilder på 23 sider.

 «Å skrive er den helligste gjerning som finnes, en måte å skape orden og kaos på, en kjærlighetsakt»; sier Marguerite Duras.

Sør Vietnam – ble hennes skjebne, menneskelig så vel som litterært. Marguerite Donnadieu ble født i Saigon, 4 april 1914. I den franske kolonien bodde hun med mor, far og sine to søsken, hun var den yngst av barna. Foreldrene var relativt velstående, det var idealismen som hadde brakt den franske familien til Vietnam (eller fransk Indokina som det het den gangen).  

Faren var matematikklektor og skrev lærebøker og kom seg høyt opp i skoleverket. Moren var lærer i grunnskolen. De jobber seinere i 1918, Kambodsja, der foreldrene blir syk, faren ble sendes tilbake til Frankrike, døde. Moren går inn i depresjon og galskap.  Moren mister all status og de måtte lever et fattig liv i Vietnam.

Marguerite, sa at hun aldri hadde hatt noen far. Noe som er synlig i hennes negative farsbilde eller helt vekk, står det. Hun var vitner til overklassen som levde i sus og dus, mens Vietnameserne døde av sult. Moren forgudet hennes ene bror og selv ble Marguerite familien sorte får som oppførte seg lite dannet og utsatte familien for folkesnakk. I 1931 flytter mor og barna tilbake til Frankrike, betalt av Marguerite, sin kinesiske elsker. Marguerite drar aldri tilbake til Vietnam, mens moren og en bror flytter tilbake dit.  Hun følte seg sviktet av moren.

Marguerite, studerte jus og statsvitenskap i Paris. 1939 gifter hun seg med Robert Antelme, hun mister sitt første barn og Robert blir satt i konsentrasjonsleir under krigen, overlevde. Hun skiller seg fra han og gifter seg med forfatteren Dionys Mascolo, de får sønnen Jean. Det varer til 1957, det året moren dør. Hun frasier seg all arv for å bli kvitt familien for alltid. Duras navnet tok hun som psevdonym og seinere som forfatternavn, farens hjemby het Duras.

Hun levde i et forhold med en ni år yngre forfatter, Gerard Jalot. Gjennom og med han begynte hun å skrive episk stoff til film og teater. Til han dediserte hun romanen «Moderato Cantibile» fra 1958. Den har jeg og skal lese.

  

Hun har skrevet utrolig mye, imponerende mye av bøker, filmmanus, skuespill og filmarbeid. Hun levde et svært hardt liv, med alt for mye alkohol og sigaretter som ødela helsen hennes. Hun levde tross dette, med mye sykdom til 3, mars 1996.

JEG MÅ lese hennes selvbiografiske (hybrid mellom roman og selvbiografisk) bok «Elskeren» skjønner jeg. 

«Moderato Cantibile» fra 1958 har jeg og

«Emily L» fra 1987 har jeg lånt på biblioteket.

Vil du se bildene jeg tok i Sør og Nord Vietnam på Marit og min andre tur til Vietnam våren 2019 

Vår første tur til Vietnam 2014 var Hanoi, Hoi An og Da Nang 

Harstad Johan "Max, Mischa & Tetoffensiven"

Kan barndommens og opplevelser prege oss....

Hva skal man skrive om en bok man har hørt på i 42 timer. Den har så mange nyanser og så mange ting skjer. Her kommer noen få stikkord som kan lokke andre lesere:

Max er en 35 år gammel teaterinstruktør som reiser USA på kryss og tvers. Han sliter med å sove og er egentlig dritt lei jobben sin, men hva annet kan han gjøre her i livet, dette har vært livet hans . Nå ser han bare på dette livet som en sirkusopptreden med helt like rutiner hver dag. Det er ca. det samme antall tilskuere, ikke for stort og ikke for lite. Han har i løpet av de siste 12 år satt opp 8 ulike oppsetninger.

For 20 år siden flyttet Max og søsteren Ulrikke til USA, der faren er flyger. Moren og faren bodde i Stavanger og som familie bodde de på Forus, forstad til denne byen. Han minnes barndommen og da han finner ut av at foreldrene har vært AKPm-l sympatisører, politisk aktive i ungdommen. Det er dit han ser tilbake og minnes 11åringen i seg. Han ville ikke flytte til USA, men måtte jo naturligvis være med.

Max er fra barndommen veldig interessert i de amerikanske Vietnam filmene, om hvordan Vietnameserne ble behandlet og spesielt filmen Apocalypse Now som det i 1988 gikk så mange myter om at folk tørna etter å ha sett filmen. De er for unge til å se den men en av kameratene har tatt den opp på video, så de ser den i hemmelighet, om-igjen og om-igjen.

Dette surrer rundt i hodet til Max når han ikke får sove på turne og hvem er han? Hjem, hvor er det? er det Forus i Stavanger, eller er det USA?

Denne boka er bygget opp om flere fortellinger som går helt sømløst inn i hverandre. Den ene hoveddelen er om Max og hans forhold til sin syv år eldre kjæreste Mischa, som er kunstner.  

Max møter nabogutten,  Mordecai. Det blir et livslangt vennskap som endrer og påvirker han på mange vis. De to guttene går på drama/teater på skolen og det skal formen dem til det de blir som voksne. Mor og far skilles og han føler at far bare dro til ny kjæreste, men fant han lykke, .... les selv.

Den andre delen er familierelasjoner. Ove hans onkel, broren til far dro fra Stavanger til USA og kom aldri tilbake. Hans liv som, drømmen om å bli musikker. Det er ikke lett og etter en tid som lærer ender med at han drar i Vietnamkrigen, for å få amerikansk pass og bli amerikansk statsborger. Han mister sin gode venn Eric i den krigen og dette preger han. De to brødrene som vokste opp i indremisjonen og en kommunist til far har helt ulike livssyn og møtes aldri mer. Med det gjør Max og Mischa som bor sammen med Owen i mange år. Owen er en fantastisk flink pianist og gir ut plater. Mange vanskelige forhold og relasjoner innad i familien.    

Når man vet at Johan Harstad har selv jobbet som dramatiker, så skriver han veldig levende om dette og hvordan hovedpersonen jobber. Det var en lannnng seanse om utvelgelse, metode osv. 

Det er en del scener jeg absolutt mener burde vært kortet ned, for man skjønner hva som menes uten å gni og repetere ting i det uendelige og få inn alle arbeidsmetoder....fra nesehorn , via konsentrasjonsleirer i Trebinka til Vietnam, psykiske og traumatiske situasjoner!!!

Max selger sine egne bilder, som Mischa ville ha mislikt, særlig bildet hun selv har malt, men det ender med at han arver det, mange merkelige og intrikate innspill som skjer hele tiden. Mischa er en stor kunstner, via hvordan hun har blitt løftete frem av gallerister. Ganske morsomt å les og det stemmer!

Særlig sekvensen av bildetolkningen sett ut fra en forskning i semiotikk forskning er bra (semiotikk er læren om tegnet og tegnets betydning)... om fra da hun malte hyperrealistiske malerier av vaskemaskiner og gikk over til farger som på barcode merker og intrikate tekster. For ikke å snakke om vennen som bare malte svarte bilder, knall bra tolket!

Desperasjon og ensomhet. Max føler at livet renner ut og alt blir rutine. Alle rundt han forlater han eller dør, Owen av kreft og Mordecai, som tjente så mye penger på siste filmen? Hva gjør det med oss, hva betyr egentlig alt. Er det anerkjennelse i livet? for Mordecai som var jøde og homofil. Fant han aldri den rette.

Mischa som må dra avsted til L.A. syv timer med fly fra han for å kunne jobbe. Hvordan kan man som to utøvende kunstnere leve sammen og ikke bli konkurrenter?

Det er utrolig mange, lange og utdypende scener som gjerne kunne vært skrenket inn, men som dramatiker skjønner jeg at han vil ha med alt. Sette ett lite spørsmålstegn vet noen av folkene han omtaler eks. Ove(Owen ) sine venner Jan Erik Vold og Per Kleiva, hva synes de om å bli diktet inn slik?

Innleseren Jonathan Espolin- Johnson leste veldig godt der det skulle være engelsk, men det skurret litt når han ikke hadde riktig tonem på helt vanlige byer, steder, fabrikkmerker og teknikker osv. dette er kanskje litt pirk, men ellers veldig bra.
Det som var veldig uvant var at det var så lang tid mellom de ulike kapitlene og når det var en ny var det ca 1min stille. Men, egentlig så var det bra. Man fikk tid til å tenke litt før man gikk i gang med noe annet tematisk eller over i en annen tidsperiode. jeg har egentlig irritert meg litt over folk som leser inn lydbøker og ikke stopper opp ved nye kapitler.

Jeg har storkost meg med denne boka i 42 timer. Det gikk helt greit, når man står å maler husvegger og div pynt i sveitserstil og fire ulike farger.

Denne boka er spennende og inneholder mye kunnskap om mennesket, kunsten og selvoppholdelsesdriften. Det å være kunstner er ingen 9-4 jobb og man blir dritt lei. Ja, det vet jeg alt om, det er frustrerende, strevsomt og ensomt ....

DENNE BOKA ANBEFALER JEG Å LYTTE TIL!

 

Jeg har tidligere lest Boka: Buzz Aldrin, hvor ble det av han i alt mylderet"

Den handler også mye om å prøve å finne seg til rette i samfunnet. Den boka likte jeg veldig godt. De andre boka jeg har lest av han er Hässelby”. Den var litt anmassende og ikke så god.

Felles for alle bøkene handler om hvem er jeg, hva vil jeg? og har mange psykiske og traumatiske episoder.

Les mer om forfatteren . Johan Harstad f 1975 i Stavanger. Han har utgitt noen novellesamlinger og debuterte som dramatiker på Trønderlag teater 2007 med stykket "Washingtin"

 Noen lysbilder fra Vietnam, dit Owen dro tilbake til sammen med veteranene.
Bildene har jeg tatt i Vietnam

Fakta:

Produsert av: LBF                  LYDBOKFORLAGET     lytte-eksemplar
Først utgitt: 13.06.2017
Spilletid: 42:41:00
ISBN Lydfil: 9788242165688
Målform: Bokmål
Sjanger: Romaner
Boka utkom i 2015, på over 1000 sider

Andre som har lest boka : BokBloggerBerit

Kjente jeg deg? Rolf Jacobsen på Hamar Kulturhus

I går var jeg på Premièren på forestillingen "Kjente jeg deg" som er laget over 

Rolf Jacobsen sitt liv og dikting.

Wenche Medbøe og Toralv Maurstad var fantastiske skuespillere som formidlet stoffet på en ny og moderne måte. 

Amund Maarud spilt på mange ulike gitarer og fikk frem de mest fantastiske lydene i de. 

Han sang også noen av Rolf Jacobsen sin dikt, nydelig.

Diktet jam, jam kom med "fullt drønn på", fantastisk

 Livet til Rolf Jacobsen ble fortalt kronologisk gjennom forestillingen på en morsom, fantasifull og leken måte. Disse to skuespillerne levde seg fantastisk flott inn i rollen. Jeg må innrømme at når Toralv  Maurstad sine tårer begynte å renne og han ble rusten i røsten når han leste diktet 1. desember, ja da rant det en tåre hos meg også der jeg satt på første rad. Det er diktet om kona som ligger under den brune kransen

Fantastisk, Fantastisk,Fantastisk!

At tre mennesker kan få en så flott forestilling formidlet er imponerende. 

Forestillingen viste mange av de sjangere som Rolf Jacobsen jobbet med og det musikalske tonespråket likeså.

Alle som har vært delaktige i produksjonen fikk blomster, nr to er sønnen til Rolf Jacobsen.

Produsenten av stykket er Wenche Medbøe. 

Manus: Liv Borg Thoresen(stripete jakke), Wenche, Toralv og Barthold Halle (ikke tilstede)

Takk for en fantastisk forestilling!

Takk Wenche og dobbelt gratulasjon!

Wenche er bestemor til Cornelia og jeg er Cornelias tante .

Cornelia fikk tvillinger på tirsdag, to jenter.

Svein Tore broren min var gift med Wenches datter i mange, mange år.

Så det var virkelig hyggelig å se og hilse på deg igjen Wenche.

Jeg har jobbet en del med diktingen til Rolf Jacobsen selv i smykker og da jeg gikk på Drama og Litteratur hadde jeg og noen andre eksamenforestilling vår over Rolf Jacobsen sitt liv og dikting, så jeg er veldig kjent med mange av disse diktene. (Det var i 1994).
Gruppe Taiga som er kunstgruppa jeg er med i har Rolf Jacobsen sitt dikt "Tankene ved Ånestadkrysset" som fast innslag på alle våre åpninger. Der jeg leser diktet.

Robin Hood på Kulturhuset, Elverum

Braksukksssssssseeeesssss!

 Elevene våre har sydd en del av kostymer til dette stykket og oppsetningen var helt fantastisk bra, flott lys, lyd og dans!

Oppseting "Robin Hood" av Alfarheim Lille Friteater, fra Kulturskolen på Elverum

Regien var utrolig morsom, den startet med at skaldene kledde på seg og fortalte bakgrunnen til historien på scenekanten.

Det var noen dyktige unge folk som utførte dette stykket på en anderledes og flott måte

Mange fine sceneskifter, og flott lysbruk laget fin stemning og ramme rundt fortellingen

Veldig morsomt å se kostymene i bruk. 

Vi sydde kostymene etter mål og kjente ikke personene som skulle bruke de.

Men flotte ble de

Mange konflikter og skumle ting skjer i stykket

Men kongen kommer tilbake og Robin får sin Marion. 

Oppseting "Robin Hood" av Alfarheim Lille Friteater, fra Kulturskolen på Elverum

Teatertur til Det Norske Teatret: "Tonje Glimmerdal"

 Så kom jeg meg av gårde og fikk sett den 1.ste søndags forestillingen på Det Norske Teatret.

 En utrolig fasinerende forestilling!

Det handler om ei tøff jente, Tonje som vokser opp på vestlandet "der ingen skulle tru, moderne barn kunne bu". Noe hun i høyeste grad viser at de kan og hvor viktig det er at vi har aldersforskjeller, både barn og eldre boende i bygder og byer. Mange fine temaer taes opp!

Hele stykket spilles på Sunnmørs dialekt slik forfatteren Maria Parrs, selv snakker ( hun har vært dialektkonsulenten). En scenografi som var helt uvanlig og morsom av Unni Walstad (hun var også kostymedesigner). Reissør var: Ivar Tindberg.

Jeg sier bare: Dra og se det!

Ved skolestart hadde jeg med elevene mine til Det Norske Teatret, der var vi rundt på verkstedene.

Da drev de og laget scenografien til Tonje Glimmerdalen, og da tenkte jeg at dette stykket måtte jeg få med meg barnebarnet Aleksander, snart 8 år å se på!

Nå har jeg klart det! 

Det var en kjempeopplevelse, en skikkelig bankers for han og vi andre!

Morsomt å se scenografien underveis.
Man kan ikke ta bilder under forestillingen (det er bra),
derfor er disse bildene morsomme og se tilbake på

og her som liten modell. 

Enormt stort rom hvor det foregikk mye på en gang.

Kostymene fikk vi en kikk på oppe på kostyme syersalen, ikke i virkeligheten men i slike moodboards.

 Det er morsomt å se og lese hva designeren har tenkt, ved å se på skissene.
Kostymedesigner Unni Walstad

se HER om du vil kikke på det andre innlegget fra vi var på besøk på Det Norske Teatrets verksteder.

Det er alltid morsomt å komme på Det Norske Teatret,
Der står skulpturen av Alf Prøysen laget av broren min Svein Tore Kleppan i bronse.
Og jeg minnes fra den gang jeg satt og broderte sceneteppet, designet av Jan Groth,
se bilder derfra HER 

Besøk i verksteder på Det Norske Teatret

 Å få være Sebra er morsomt og jeg står bak en halvkostyme

også etterpå  få se dem i virkeligheten!

Flott systue har de, med mye inspirerende bilder og pynt rundt om

 Teaterstykket "Tonje Glimmerdal"- den norske Pippi!
Det er Unni Walstad som har scenografien og kostymedesignet på stykket

Modell i minni og kulissene under arbeid, spennende å se for alle. 

Tror jeg må ta med barnebarnet en tur på denne forestillingen.

Gøy på kostymelageret!

En utrolig flott omvisning og flott informasjon, Takk til Anette!

Det Norske Teatret " SHOCKHEADED PETER"

I går var vi på skoletur til Oslo. Der fikk vi se førpremière av dette teaterstykket! 

Det er i dag det er Première så tvi! Tvi!, her har der noe å glede dere til!

Disse tre bildene er fra høstens program, det var ikke lov til å ta bilder under forestillingen.

Vidar Magnussen har hovedrollen og som en sermonimester holder han styr på sceneskift og holder sammen de ti historiene om trassige barn i en spektakulær og morsomme historie. Han er utrolig dyktig og fungerte veldig bra i rollen. Jeg satt på andre rad, og hadde han rett foran meg og han storkoste seg kunne jeg se.

 Dette er musikalen der det går skikkelig galt med barn som ikke oppfører seg pent.

Den bygger på boka "Der Struwwelpeter" av den tyske psykiateren Heinrich Hoffmann 1845. Boka var en reaksjon på den liberale oppdragingen av barn. Dette handler om de slemme barna, alle dritungene. De som suger pengene, kjærligheten og livsgnisten ut av deg. Ganske så brutalt, men satt i en humoristisk kontekst.

Egentlig skulle denne settes opp høsten 2011, hvor alt skulle skje på ei øy.

Da det tragiske skjedde den 22juli ble det tatt av plakaten og gjort om.

En fantastisk elefant kommer inn på scenen med alt som trengs til hele forestillingen, genialt!

Det er en slags musikal eller junk-opra som har blitt et nytt fenomen ute i den store verden.

Espen Beranek Holm er på scenen hele tiden(nesten) og spiller ulike instrumenter. Han  har med bandet integrert på scena, fantastisk bra.

Vi var på omvisning på sy stua og ellers på andre verksteder på huset. Det kommer det mer om, men her er noen av kostymeskissene til høstens forestillinger/program.

 Noen skisser av de som aktuelle scenene på dette stykket.

 Den som suger på tommeltotten får fingren kappet av. 

Dette er et par rekvisitter fra denne scenen, da vi var på  kostyme fargeriet som jeg skal skrive mer om

Elevene og vi lærere synes dette var et fantastisk stykke, så løp og kjøp biletter!

Takk til Det Norske Teatret for flott omvisning og gratis biletter til forestillingen! 

Jeg har en forkjærlighet for dette teatret etter at jeg var med å lage sceneteppet for lenge siden, les om det HER