En biografisk fortelling om en ung jentes oppvekst i Albania. Lea forteller om livet sitt i
Albania fra 80 og 90-ttitallet.Lea, er 11år og elsker hjemlandet
sitt Albania. Et land som var sosialistisk, som hun opplevde som trygg og god.
Hun forteller på en humoristisk måte mange ting vi trekker på smilebåndet av. F.eks.
alle køene for å kjøpe melk og brød osv., hvor folk gikk og la fra seg en stein
eller annet i køen. Alt tok så langt tid, man måtte opp grytidlig for å sikre
seg plass i køene for å få varene de trengte. Når varene kom mistet du plassen
om du ikke var fysisk til stede, et merkelig system.
Hele hennes verden raser sammen
en dag hun ble møtt av rasende studenter, og hodet til statue av Josef Stalin var
hugget av. Hele verden raser sammen for henne, for foreldrene hadde snakket i
koder og ikke fortalt sannheten, om hvordan ting egentlig hang sammen. Et
konkret eksempel: Lea ble fortalt at Farfaren hadde kommet hjem: «Han hadde
fått tatt eksamen på universitet». Dette var en kode, for sannheten var at
farfar ble frigitt etter å ha vært innesperret i 15 år, som fange.
Alt ble forandret da
"Onkel Enver" døde. Jeg visste egentlig lite om Albania (er
ikke så polisk int., så googlet litt). Så hvem var onkel Enver egentlig? Jo det
var generalsekretæren i det Albanske kommunistpartier og leder i Albania fra
1943 til han døde i 1985. Det var altså ikke Lea sin onkel, slik hun trodde han
var. Først da, skjønte hun hvorfor foreldrene ikke ville ha bilde av han hengende
på veggen.
Lea forteller om barndommen, om
det gode naboforholdet. Samtidig hvor lite som skulle til for at det ble
ødelagt, eks historien om colaboksen. Mormoren til Lea var ikke albansk. Hennes
familie bakgrunnen kom egentlig fra en overklassefamilie i Hellas, som hadde
blitt tvangsflyttet fra Hellas i sin tid. Mormoren som bodde sammen med dem
snakket fransk, og bestemoren lærte Lea fransk.
Albania, har mange etniske
grupper, som alle de andre landene på Balkan. Faren var tosker og moren geger.
Moren tok med seg lille broren til Lea og rømte til Italia, uten å si ifra til
faren i 1985. Noe faren aldri ville tilgi henne. Faren som hadde vært
Parlamentsmedlem ble i Albania og fikk seg ulike jobber. I ettertid skriver Lea
at han hadde lært seg ironi som overlevelse strategi, og ble boende i
Albania.
Det var voldsomme episoder om
hva som skjedde under revolusjonen og mange prøvde å flykte. Jeg husker selv
episoder som kom fram i media, eks: om smuglerbåten som Italienerne rente i
senk og bortimot hundre mennesker døde. Masse strømbrudd, skyting og fryktelige
scener utspant seg.
Overgangen fra å være en
sosialistisk stat til å bli et fritt marked endte med mye korrupsjon, kaos og
kriminalitet. Det skjønner vi godt, alle jo ville fram og tjene penger osv.
slik som vi her på berget gjør.
Hva er frihet? Frihet til å
velge hva man og vil bli osv. Lea ville studere Filosofi, hun ville endre
verden og filosofiens tanker, ikke et diktatur som de hadde levd under.
Bestemoren støttet henne i hennes valg, men det gjorde ikke faren som måtte
studere matematikk, noen han ble tvunget til i sin tid.
Lea dro til Italia og studerte
Filosofi og ble lærer, hun dro aldri tilbake til Albania. Hun ville ikke
glemme, og heller ikke romantisere barndommen og Albania. En svært spennende og
historisk god og ærlig bok om livet i Albania. Skrevet i dagbok
stil.
Utgitt 2023, Gyldendal, 316 sider
