Lea Ypi "Fri"

En biografisk fortelling om en ung jentes oppvekst i Albania. Lea forteller om livet sitt i Albania fra 80 og 90-ttitallet.

Lea, er 11år og elsker hjemlandet sitt Albania. Et land som var sosialistisk, som hun opplevde som trygg og god. Hun forteller på en humoristisk måte mange ting vi trekker på smilebåndet av. F.eks. alle køene for å kjøpe melk og brød osv., hvor folk gikk og la fra seg en stein eller annet i køen. Alt tok så langt tid, man måtte opp grytidlig for å sikre seg plass i køene for å få varene de trengte. Når varene kom mistet du plassen om du ikke var fysisk til stede, et merkelig system. 

Hele hennes verden raser sammen en dag hun ble møtt av rasende studenter, og hodet til statue av Josef Stalin var hugget av. Hele verden raser sammen for henne, for foreldrene hadde snakket i koder og ikke fortalt sannheten, om hvordan ting egentlig hang sammen. Et konkret eksempel: Lea ble fortalt at Farfaren hadde kommet hjem: «Han hadde fått tatt eksamen på universitet». Dette var en kode, for sannheten var at farfar ble frigitt etter å ha vært innesperret i 15 år, som fange. 

Alt ble forandret da "Onkel Enver" døde.  Jeg visste egentlig lite om Albania (er ikke så polisk int., så googlet litt). Så hvem var onkel Enver egentlig? Jo det var generalsekretæren i det Albanske kommunistpartier og leder i Albania fra 1943 til han døde i 1985. Det var altså ikke Lea sin onkel, slik hun trodde han var. Først da, skjønte hun hvorfor foreldrene ikke ville ha bilde av han hengende på veggen.

Lea forteller om barndommen, om det gode naboforholdet. Samtidig hvor lite som skulle til for at det ble ødelagt, eks historien om colaboksen.  Mormoren til Lea var ikke albansk. Hennes familie bakgrunnen kom egentlig fra en overklassefamilie i Hellas, som hadde blitt tvangsflyttet fra Hellas i sin tid. Mormoren som bodde sammen med dem snakket fransk, og bestemoren lærte Lea fransk. 

Albania, har mange etniske grupper, som alle de andre landene på Balkan. Faren var tosker og moren geger. Moren tok med seg lille broren til Lea og rømte til Italia, uten å si ifra til faren i 1985. Noe faren aldri ville tilgi henne. Faren som hadde vært Parlamentsmedlem ble i Albania og fikk seg ulike jobber. I ettertid skriver Lea at han hadde lært seg ironi som overlevelse strategi, og ble boende i Albania. 

Det var voldsomme episoder om hva som skjedde under revolusjonen og mange prøvde å flykte. Jeg husker selv episoder som kom fram i media, eks: om smuglerbåten som Italienerne rente i senk og bortimot hundre mennesker døde. Masse strømbrudd, skyting og fryktelige scener utspant seg. 

Overgangen fra å være en sosialistisk stat til å bli et fritt marked endte med mye korrupsjon, kaos og kriminalitet. Det skjønner vi godt, alle jo ville fram og tjene penger osv. slik som vi her på berget gjør.

Hva er frihet? Frihet til å velge hva man og vil bli osv. Lea ville studere Filosofi, hun ville endre verden og filosofiens tanker, ikke et diktatur som de hadde levd under. Bestemoren støttet henne i hennes valg, men det gjorde ikke faren som måtte studere matematikk, noen han ble tvunget til i sin tid.

Lea dro til Italia og studerte Filosofi og ble lærer, hun dro aldri tilbake til Albania.  Hun ville ikke glemme, og heller ikke romantisere barndommen og Albania. En svært spennende og historisk god og ærlig bok om livet i Albania. Skrevet i dagbok stil.    

Utgitt 2023, Gyldendal, 316 sider