Nyquist Michael " Når barnet har lagt seg"

Hva har man med eller ikke med i bagasjen når man blir adoptert?

Det vet den svenske skuespilleren Michael Nyquist mye om siden han selv er adoptivbarn og deler i denne selvbiografien. Da han var 6år gammel får han fikk vite at han er adoptert. Fra da av ble det en  lengsel etter å få vite om sitt opphav, som et sug i han og særlig ble dette forsterket etter at han fikk egne barn.  Vi følger han gjennom hans intense leting etter sine foreldre og hvordan han blir møtt.

Hans  livet som en kjent skuespiller i Sverige, der han er en kjendis og bare betraktet som en gladgutt. Her utlevere han all frustrasjon, raseri, entusiasme og vanskelighetene ved å spille, å stå på scenen og ikke føle seg komfortabel. Vi møter en Michael  som lever et annet liv enn det man tror, vi kommer på innsiden av skuespillermiljøet og hvordan hans bakgrunn preger hver eneste rolle han spiller.

Han tilbrakte sitt første år på barnehjem og føler han mangler røtter.  Hvordan adoptivforeldrene plukket han ut osv...
Han var veldig glad i sin adoptivfar Åke og det er mange fine fortellinger om han.

Moren møter han og det ble ikke det han forventet.

Michael reiser til Firenze der hans far bor for å prøve og oppsøke han. Det var et tidspunkt som faren var på ferie og Michael går mang en runde med seg selv den uka han er der. Er dette riktig, hvorfor gjør jeg dette, hva vil jeg oppnå?
Faren tar kontakt når han kommer tilbake og de møtes og det blir et helt annet møte som gir han mange bevis på hvem han er og hvor han kommer fra. Han møter halvsøsken og storfamilien.

En vakker historie, TAKK!

Lest av Erik Hivju, nydelig opplesning.
Tid 5timer og 17 min lastet ned fra storytel.no
Utkom i 2010

For 25 år siden var vi i Colombia og hentet hjem tre adoptivbarn!

Her kommer vi fra retten hvor vi har undertegnet dokumentene på at vi overtar ansvaret for disse tre barna.

Fostermor var og overleverte barna til oss på hotellrommet i slutten av juni 1989.

Dette var i en by lagt oppe i Andesfjellene som heter Manizales.

Å plutselig ha ansvar for en 7, 3 og 2 åring var litt uvant, men det gikk veldig greit!

Det tok litt tid å venne seg til disse voksne menneskene som ikke skjønte alt de sa.

Vi hadde lært oss ganske bra spansk, men Colombiansk er ikke helt likt.

Vi lekte og var rundt omkring i nærområdene

Etterhvert ble dokka og Maribel knallvenner. 

Moren min var heldigvis med og her vil Ana Rita sitte på fanget hennes

Etter et par uker i Manizales dro vi til Bogota og var der noen dager sammen med mange andre adoptivforeldre og barn. 

Vi hadde en lang reise hjem til Norge med mange flybytter og da vi landet på Fornebu. Ingen viste egentlig at vi kom hjem akkurat da, det  var så mye usikkerhet med mellomlandinger.
Vi utrolig slitne og de siste som somlet seg ut av flyet. 
Men, der sto nesten hele slekta og ventet på oss!

Vi bodde dengang på landet med sauer, så det var litt av en overgang.

Ana Rita og Marcel i kalde nord med mye klær, det var litt av uvant. 

De storkoste seg sammen med alle dyrene våre

Nå var de blitt norske og mamma var ikke sein om å sy bunad til dem.

Tre flotte barn som har blitt voksne mennesker og har det bra.

Og vi kan høste fruktene ved å ha barnebarn på besøk, dette er Aleksander som er hos oss nå denne uka.

Bertancourt Ingrid "Selv tausheten tar slutt"

En sterk bok av en vever kvinne!

Ingrid Bertancourt drev valgkamp for presidenten i Colombia da hun ble bortført i 2002. Hun hadde inngått en avtale med FARC to uker før hun ble tatt som gissel. De hadde gitt sitt håndtrykk på at de skulle beskytte henne mot terrorhandlinger. Slik ble det altså ikke, det ble 6 og ½ år i FARC sitt fangenskap i jungelen i Colombia.

Boka begynner ved at hun nylig er tatt for å rømme for fjerde gang, dette var i en periode hvor hun ikke var så overvåket. Noen ganger måtte hun ha lenke rundt halsen som en hund. Hun var livredd for hva som skulle skje med henne nå.

Vi får høre om hvordan de ulike FARC-leierene som hun var i fungerte, det var ulike leirer som ble drevet ulike steder i jungelen og det underlig var at det var så mange kvinner med i FARC bevegelsen, undret hun seg over.

Hun lever et liv i fangenskap som det bare er å ta av seg hatten for, hun led både psykisk og fysisk, men klart å holde ut uten å bli varig skadet. Hun var sterk selv og troen på å klare seg må ha vært en viktig drivkraft for henne. Hun pratet de sterkeste mannfolkene i senk, - i senk så enkelte blir ydmyke for henne verbale språk tolkninger og kunnskaper.

Hun måtte stadig på vandring lenger og lenger inn i Amasonas jungel. Hun ble tatt sammen med en annen kvinne Clara, Hun var en ugift kvinne i førtiårene. De fikk et veldig anspent forhold til hverandre etterhvert, fordi de levde helt tett på hverandre. Periodevis levde de under en myggnetting på 2 x 1,5meter.

Man kan undres hvordan hun fikk dagene til å gå, men hun startet med å lese bibelen, brodere og vevde mye. Drømmen var utrolig viktig for henne, frykten for å dø, drømmen om frihet og motet til håpet om en dag å bli fri og treffe igjen barn og mann. Meldingene på radioen og håpet om at hun skulle frigis var hele tiden tilstede. En imponerende dame.

En sterk bok, som en spenningsroman - men den er virkelig!

Jeg prøvde å få opp Renauds sang som ha laget til Ingrid, den heter "Dans la jungle", men fikk det ikke til så her er en snutt fra frigivningen av henne:

Ny tur til Colombia, ?!

Som adoptivmor til tre barn fra Colombia drømmer/ planlegger jeg/vi atter om en reise tilbake til Colombia for 3.gang, nå vet jeg sannelig ikke om jeg tør. Den første gangen vi var der, var jeg og mannen min og hentet tre barn som vi adopterte fra Manizales i 1989 langt oppi Andesfjellene.

Vi synes det var skummelt, med menn med maskingevær over alt, men det gikk greit. Vi fikk dengangen ikke lov å kjøre bil fra Bogota til Manizales pga av all narkohandelen. (Nå er det enda verre, har jeg sett på TV).

Mange spennende ting skjedde, eks: Vi var en del rundt i leid bil med sjåfør, da så vi mye gjenglemte hippier, natur, fattigdom og det vakre landet.

På en av turene var en landsby vi var i som het Palestina, dit kjørte ikke sjåføren inn på torget for det var for farlig. Det var et farlig sted, sa han og det følte vi også, Det var ekkelt å være der for vi ble så beglodde, som fiender.

Ellers var det en fantastisk reise og opplevelse som er helt uforglemmelig. Den endret våre liv, å få tre barn med en gang ble mange til mange omstillinger. Derfor er Colombia er en del av verden som jeg er veldig opptatt av, naturligvis.

Andre gangen var vi i Colombia bro vi ikke til dit barna kommer i fra, men helt mot nord i Cartagena, det var i 2001. Da var vi på ferietur i tre uker og var rundt om i området over alt. Flott tur hvor vi så mye spennende, reiste på turer etter Lonly Planet boka. Det ble noen minneverdige turer til langt inne i mangroveskogene til langt ute på øyer i det karibiske hav. Skremmende bussturer i høy hastighet og mye fattigdom flyr enda over netthinnen. Spannede og slitsomt, man gikk i konstant frykt, vi havnet midt oppi et væpnet ran og var vitne til at en dame ble robbet. Men ingen ting skjedde med oss. I ettertid har min mann med lys hud og blond hårete mann fått betegnelsen "Patron" når noe viktig skal avgjøres, for vi hadde jo horder etter oss som ropte det til han, for han var jo mannen man skulle henvende seg til. Og spansken var langt borte, alt for mange år siden den var aktuell. Colombianerne ellers var positive og vennlige folk, de synes det var flott at vi hadde barn fra Colombia og at de fikk se landet sitt igjen.

Ingrid var i jungelen i mot Amasonas som ligger sør for Bogota, hovedstaden og mot Ecuador og Amasonas.
Dit har ikke jeg tenkt meg.

Boka utkom i 2011 og 580 sider