fredag 1. februar 2013

Bertancourt Ingrid "Selv tausheten tar slutt"

En sterk bok av en vever kvinne!

Jeg jeg ble dradd inn i boka fra første side. Boka starter med  fortellen om sin rømning nr 4. Hun er så livredd og jeg føler frykten men, hun ble tatt. Tenk å måtte gå med lenke rundt halsen som en hund, det måtte hun i perioder.
Ingrid Bertancourt drev valgkamp for presidenten i Colombia da hun ble bortført i 2002. Hun forklarer hvordan hun ble tatt  av FARC og omstendighetene rund dette. Skremmende, men det var tydelig at de ønsket å ta henne. Det var to uker før hun ble tatt som gissel at hun hadde trykket mange av de involverte i hånden og inngått en avtale om dialog, om at de skulle beskytte henne mot terrorhandlingene deres. Slik ble det altså ikke, det ble 6 og 1/2 år i fangenskap.

Vi får høre om hvordan leierene som hun var i ble drevet  og det underlig at det er så mange kvinner med i FARC synes jeg.
Hun lever et liv i fangeskap som det bare er å ta av seg hatten for, at hun psykisk og fysisk klart er utrolig. Hun er sterk selv og troen på å klare seg er fantastisk, de sterkeste mannfolkene prater hun verbalt sterkt- i senk så enkelte blir ydmyke for henne.

Hun må stadig på vandring lenger og lenger inn i  Amasonas jungel. Hun ble tatt sammen med Clara, som er ugift kvinne i førtiårene. De fikk et veldig anspennende forhold til hverandre etterhvert, fordi de levde utrolig oppå hverandre. Periodevis levde de under en myggnetting på 2x 1,5meter.
Man kan undres hvordan hun fikk dagene til å gå, men hun startet med å lese bibelen, brodere og vevde mye. Drømmen var utrolig viktig for henne, frykten for å dø, drømmen om frihet og motet til håpet. Meldingene på radioen og håpet om at hun skulle frigis var hele tiden tilstede.....imponerende dame.

En sterk bok, som en spenningsroman - men den er virkelig!

Jeg prøvde å få opp Renauds sang som ha laget til Ingrid, den heter "Dans la jungle", men fikk det ikke til så her er en snutt  fra frigivningen av henne:



Ny tur til Colombia, ?!
Som adoptivmor til tre barn fra Colombia driver jeg å drømmer/ planlegger at vi skal reise tilbake til Colombia for 3.gang, nå vet jeg sandelig ikke om jeg tør. Den første gangen vi var der, var jeg og mannen min og hentet tre barn som vi adopterte fra Manizales i 1989  langt oppi Andesfjellene. Vi synes det var skummelt, med menn med maskingevær over alt, men det gikk greit. Vi fikk dengangen ikke lov å kjøre bil fra Bogota til Manizales pga av all narkohandelen. (Nå er det enda verre, har jeg sett på TV).Mange spennende ting skjedde, eks: Vi var en del rundt i leid bil med sjåfør, da så vi mye gjenglemte hippier og fattigdom. Det var en landsby vi var i som het Palestina, dit kjørte ikke sjåføren inn på torget for det var for falig. Det var et farlig sted sa han og det følte vi også, det var ekkelt å være der for vi ble så beglodde, som fiender. En fantastisk reise og opplevelse som er helt uforglemmelig. Den endret våre liv, å få tre barn  med en gang ble mange omstillinger. Colombia er en del av verden som jeg er veldig opptatt av, naturligvis.

Andre gangen var vi i Cartagena helt nord i Colombia i 2001. Da var vi på ferietur i tre uker og var rundt om i området over alt. Flott tur hvor vi så mye spennede, reiste på turer etter Lonly Planet boka. Det ble noen minneverdige turer til langt inne i mangroveskogene til langt ute på øyer i det karibiske hav. Skremmende bussturer i høy hastighet og mye fattigdom flyr enda over netthinnen. Spennede og slitsomt, man gikk i konstant frykt, vi havnet midt oppi et væpnet ran og var vitne til at en dame ble robbet. Men ingen ting skjedde med oss. I ettertid har min lys hudede og blondhårete mann fått betegnelsen "Patron" når noe viktig skal avgjøres, for vi hadde jo horder etter oss som ropte det til han, for han var jo mannen man skulle henvdene seg til. Å spansken var langt borte, alt for mange år siden den var aktuell. Colombianerne ellers var positive og vennlige folk, de synes det var flott at vi hadde barn fra Colombia og at de fikk se landet sitt igjen.


Ingrid var i jungelen i mot Amasonas som ligger sør for Bogota, hovedstaden og mot Ecuador og Amasonas.
Dit har ikke jeg tenkt meg.

Boka utkom i 2011 og 580sider

5 kommentarer:

  1. Det er helt utrolige historier noen kommer opp i. Flott at de orker å dele dem med oss. Vi må vite hva som foregår, verden må følge med. Vi må ikke bare dulle oss inn i vår egen trygghet.

    Din egen og famliens historie med adopsjon av tre barn fra Colombia og reisene dit hadde vel vært stoff til en bok i seg selv, tenker jeg!
    Skjønner jo at dere er betenkt når det gjelder å dra tilbake!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, jeg har tenkt mange ganger den tanken å skrive bok om mine opplevelser, men det får kansje vente til jeg blir pansjonist.
      Vi adopterte jo tre på en gang og det er ikke mulig mer, heldigvis.
      Ingun

      Slett
  2. Kjære Ingun.
    For en spennende dame du er! Hva du og din mann får gjort, og hva dere opplever. Jeg visste ikke at dere har barn fra Colombia.
    Det å få tre på en gang kan jeg ikke forstå at dere klarte. Men alt går når man står midt oppe i det. Jeg har en ung venninne som fikk trillinger for ca. fire år siden. Tøft, men det har også gått fint.
    Jeg har på bloggen min skrevet to innlegg fra Egypt, og gjort meg noen tanker derfra. Kanskje det er av interesse for deg?
    God helg ønskes dere av Tove

    SvarSlett
    Svar
    1. Det å få tre barn på en gang var ikke enkelt når eldste var 1.klassing og de hadde levd et vanskelig liv før de kom til oss. Men, jeg angrer ikke selv om det var utrolig slitsomt noen ganger. Det har fått meg til å bli en sterkere og mer utholdene person, og jeg sitter inne med masse erfaringer som jeg kan bruke i hverdagen på skolen.
      Vi mennesker er ikke så ulike samme hvor vi kommer fra, man vil bli sett, hørt og tatt på alvor og vite at noen bryr seg om deg. Det er viktige faktorer i menneskenes omgang med hverandre.

      Slett

Har du lyst til å skrive kommentarer er det veldig hyggelig. Har du ikke googel konto går du bare til kommenter som: Anonym og skriver det du vil, med hilsen;navnet ditt; og send. Det er hyggelig å få respons for meg på det jeg legger ut!