En oppvekst roman som er hjerteskjærende
vond, men vakkert skrevet.
Datteren Hildegunn
drar for å besøke moren sin Vibeke. Hun har arvet huset hennes og vil etter
mange år hilse på moren sin, se igjen henne etter alle disse årene. Hildegunn er gravid
og føler at hun er gammel nok til å ta en prat med moren, selv om hun gruer seg
og er spent.
Vibeke vokste opp
sammen med faren sin, tømmermannen i en vestlandsbygd. Moren vet hun ikke helt
hvor ble av. Vibeke synes hun har en fantastisk oppvekst sammen med far, han
var omsorgsfull og prøvde så godt han kunne å bygge et hjem for de to. Hun er
ofte med han på jobben og de hadde et fint forhold, synes hun.
Far er litt glad i
drikke, når verden ikke er på hans side og noen ganger tipper det over og han
må på avrusning. Da kom tanten Liv Anette og passet på henne. Faren er ansvarlig for det å bygger stedets kirke, da en arbeidsulykke skjer med en av mennene og faren må
forklare…..faren forsvinner, forlater Vibeke og bygda, hvor ble han av?
Vibeke flytter til
tante Liv Anette, en ensom kvinne som alle synes er litt mystisk i bygda der hun bor.
Vibeke synes hun er litt streng, men de kommer overens. Albert, nabogutten blir
hennes venn, og far til Hildegunn.
Oktober 1992,
tanten dør og Vibeke 18 år tar med seg datteren på to år og flytter tilbake til
farens hus. Der skjer det mye og mange minner og vanskelige situasjoner oppstår......
2015, Hildegunn
vil forsøke å forstå hva som skjedde og hvorfor?
Kan man noen gang
tilgi og forstå?
En utrolig vakker
og sanselig skrevet roman om den harde virkeligheten som rammet familien, først
Vibeke som mistet sine og trodde hun kunne klare alt alene...
Dette er en bok
som er kort, men med et innhold som sitter spikret i hodet mitt.
Om mobbing,
ensomhet, omsorgssvikt, tap av slektninger og mye mer.....sett fra et barns
ståsted.
Jeg likte boka
veldig, veldig godt!
Lest av Ane
Barmen, på nynorsk, nydelig lest!
Storytel
4t 36 min
Utgitt 2017, på
Cappelen Dam