En sterk og vakker tyrkisk kjærlighetshistorie, med handling fra Berlin på 1920 tallet
Boka starter i Ankara i Tyrkia.
Jeg, Rasim en ung mann på 25 år, har mistet jobben, men en dag stopper en
gammel venn meg, Hamdi og jeg får jobb hos han. Der delte jeg kontor med en
stille forsagt mann som heter Raif Efendi, han jobbet som tysk oversetter.
Raif Efendi, den merkverdige
mannen som jeg jobbet sammen med, oversetteren som var en utrolig dyktig
tegner, han karikerte sjefen med få steker på noen minutter etter at han hadde
vært og mast på han.
Raif er mye syk og det ender
med at jeg går hjem til han med noen oversetter jobber det haster med.
Det vokser etterhvert fram et
vennskap mellom oss, men han blir dessverre sykere og sykere. En dag jeg er
innom han ber han meg hente sakene sine på kontoret og han forteller om sitt
liv. Hvordan han lever ensom, han har kone og to barn. Ellers bor det mange i
huset, det er fult med slektninger, men han er den som forsørger de andre og
kona står på kjøkkenet og ordner mat til alle.
Raif har ingen gode venner å
betro seg til, så når jeg spør tar han meg alvorlig og til meg forteller han
alt, jeg blir fortalt alt sammen hvorfor alle bor der og hvorfor de
behandler han og kona som et null. De føler seg hjelpeløse de dagene han ikke
kan gå gjøre innkjøp, underlig familie.
Så synd at jeg ikke ble bedre
kjent med han, vi var to ensomme, sjenerte skjebner som fant hverandre.
Før han dør får jeg beholde
notatbok, som han først ville at jeg skal brenne, men så sier han" les
den".
Den svarte notisboken, får jeg
lese og den starter med 20. juni 1933, det har gått 10 år siden jeg dro
fra Berlin, men nå vet jeg hva som skjedde med Maria.
Det er det denne romanen
handler om: ensomheten, livet i Berlin og om kjærligheten til Maria Puder i Berlin og
lengselen etter henne.
Raif er blitt send til Berlin
for å gå i lære. Han skal overta farens såpefabrikk i Tyrkia, men må lære seg
litt mer om faget. Han har vært en kort periode i Istanbul, på kunstakademiet,
for han var flink til å tegne, men viste bare frem de banale tegningene til
lærerne fordi han så var sjenert. Han følte at han ikke passet inn og ville
hjem til Hawran. Faren sa nei og bestemte at en læretid i Berlin var bedre og
han blir sendt med tog til Berlin. Faren hadde en såpefabrikk og Raif måtte til
Berlin for å lære faget.
Dette er på 1920 tallet og Berlin
er en metropol på alt det moderne, innen kunst og kultur, han sjarmeres av
byen. Raif må først lære seg tysk og går på utstillinger og leser
litteratur. Han har alltid elsket litteratur og drømt seg vekk i den,
etterhvert klarer han å les tysk også, en verden åpner seg for den unge
drømmeren, som faren ofte sa til han" Du skulle ha vært ei jente,
slik du oppfører deg".
I et galleri med moderne kunst
ser han et bilde "Madonna i pels" av Maria Puder. Han blir besatt av
uttrykket i dette selvportrettet og går hver dag i tre uker for å se på det. En
dag gir malerinnen seg til kjenne, hun har observert at han har vært der mange
ganger og de snakker sammen.
En kveld han og en annen kvinne
fra pensjonatet der de bor, har vært på et drikkested ser han malerinnen når de
to sjangler hjem.
Kvelden etter forfølger Raif
etter malerinnen og finner at hun underholder på Atlantic, en luguber kabaret-klubb.
Maria og han blir kjent med hverandre og livet blir aldri det samme etter
dette.
Hun sier at hun er ustabil og
det får vi merke, "men du er en god gutt, sier hun".
Raif blir i Berlin i nesten to
år og det skjer mye som er essensen i romanen, men en dag får han telegram om
at faren er død, han må komme hjem.
Maria er 26 år, hun drar til
moren i Praha og han, 24 år hjem til Tyrkia for og orden hus osv. slik at hun
kan komme. De har en heftig kontakt via brev, i et av brevene skrev Maria
"Jeg har en overraskelse til deg «men det må vente til vi møtes. En dag
opphører han å høre fra henne og brevene kommer i retur.
Den enorme avstanden til Berlin
fra Ankara, hva hadde skjedd med Maria? Raif mistet livslysten. Dagene ble
tomme og dagene formålsløse. "Maria hadde vist meg at jeg var en
mann, et menneske, nå var jeg ingenting!".
Raif giftet seg, fikk barn, men
brydde seg ikke om mye. Svogerne kjøpte olivenlunden min og flyttet til Ankara,
der jeg fikk jobb som oversetter.
Raif hadde trodd fast på Maria
og hun hadde såret han så dypt at han forbannet hele menneskeheten. Han
sa. "Svigerfamilien som bodde hjemme hos oss, jeg var overflødig
og de levde på meg. Jeg forsørget fremmede mennesker, som en fange i eget hus,
uten indre liv, jeg var bare apatisk. Jeg holdt ut uten å klage, det kjedelig
meningsløse livet.
Etter ti år, møter han ei
kvinne fra Berlin. Herr Raif, du har virkelig forandret deg. Da får han vite
hva som skjedde med Maria.
Jeg synes denne romanen var
litt av en perle, jeg strevet i begynnelsen med hvem er hvem, men det gikk
over. Har hatt den på øret mens jeg har ordnet i hage og drivhus, så siden jeg
ikke helt fikk med meg alle detaljene i starten, gikk den to ganger før jeg
virkelig hadde fått med meg alt. En fryd av en bok. Romanen ble første gang
utgitt i Tyrkia i 1943, nå er den oversatt til mange språk og har fått en ny
vår. Dette er en tidløs roman, slik gode klassikere er.
Anbefales! Den er vakker, vond,
hjerteskjærende, ærlig og tankevekkende om at vi må lære oss å ha den gode
samtalen med en eller annen. Den gode samtalen og troen på andre mennesker er
viktig!
En nydelig sommerbok!
Den får deg til å drømme om Berlin, her fra Potsdam og hagen til Slott Sanssuici
Eller til Ankara, Tyrias hovedstad, som i dag har mye flotte bygg og mye falleferdig!
Sabahttin Ali (1907-1948)fra omtalen om boka.
Han ble født i den ottomanske
byen Egridere (nå Ardino i Sør -Bulgaria). I 1948 ble han drept på den
bulgarske grensen da han forsøkte å forlate Tyrkia. Ali var politisk dissident
og virket som lærer, forfatter og journalist. To ganger ble han fengslet for
sitt politiske syn.
Utgitt på LYDBOKFORLAGET, 2018
Spilletid 6t. 25 min
Lytteeksemplar fra forlaget.
Lest av Haakon Strøm, veldig bra!
Første gang utgitt i Istanbul
1943,
Aschehoug 2018, i papir på 224
sider
Andre som har lest romanen: Beathe,
