Thomas Korsgaard "En dag vil vi le av det"

Bok nr. 2 om Tue

Lonny er moren til Tue, hun har fått utbetalt masse penger i pasientskade-erstatning. Hun har kjøpt seg bil, blitt fri og farter rundt. Hun forteller Tue at hun har fått seg kjæreste på Fyn, og skal snart skilles. Det må være en hemmelighet sier hun, først skal det feires kobber- bryllup. Fest ble det, med mange morsomme episoder. Lonny bestemmer seg og kjøper en ferietur til familien, 5stk + Iben (Tue sin venninne) til Tyrkia.

Den dysfunksjonell familie endrer seg ikke i Tyrkia. Ferieturen og penger endrer ikke på familien vaner og samvær. Alle drev med sitt, og et naturlig samvær i familien virket fraværende, men sol fikk de alle sammen.

Tue går andre året på videregående skole. Første skoledag blir han kjent ned Solveig, hun med fotografi-apparatet. De har det en stund spennende sammen, og utfordrer hverandre på mangt... Tue er ensom gutt og sliter med å finne seg selv. Foreldrene som burde være voksene oppfører seg egosentrisk og fjerne fra barnas hverdag.   

Moren fantaserer stadig om å forlate faren, og flytte til Fyn. Tue sender en melding til morens kjæreste, fra hennes telefon om at det er slutt, men da ble det bråk. Faren eksploderer totalt. Kalle, og en kollega av faren sitter og røyker hasj, og drikker hele natta. Litt av noen dop kamerater. Faren er ikke helt god, han tyr ofte til vold og bryr seg lite om Lonny.  

Et kaotisk hjem hvor ingen tar ansvar, det flyter av ting og dritt over alt. Huset ser ut som en rønne, og bedre blir det ikke når Tue sine vegger blir malt svarte. Jula og bestemoren virker heller ikke mye samlende, men kaotisk. En veldig trist oppvekst. Morten, broren til Tue kom seg vekk, og det var bra. Virker som han har bein i nesa.

Tue og moren kunne ha noen gode samtaler, men en dag rømmer han til Iben som bor på Internat. Morris blir en venn som vekker noen begjær hos han..... 

Han kom fra en fattig familie i utgangspunktet, at moren fikk mange penger mellom hendene så drypper det ikke på barna eller omgivelsene. Livet går sin vante gang, med far som jobber og prøver å få tak i penger. Moren som er arbeidsudyktig, nærmest dyrker det nye livet og lever i tv- sofaen. 

Boka avslutter med at Tue skal inn på et utested, moren velter full ut av stedet. Tue kjenner henne igjen i kostymet og tar kontakt.  Hun spurte Tue om han ville være med henne hjem i Taxien. Nei, han skulle flytte til København, noe han ikke fortalte henne om. 

En trist historie, men samtidig må man stadig trekke på smilebåndet, for den er humoristisk. Det er en skremmende historie om å vokse opp under slike forhold. Ser fram til å få med meg siste boka i serien, for å høre om hvordan livet i København ble.

Fakta fra Bindestreken:

Det er ingen hemmelighet at trilogien om hans oppvekst er delvis selvbiografisk.

Thomas Korsgaard, f 1995 Jylland DK. Bøkene ble nominert til EUs litteraturpris, for trilogien om Tue, som han blant annet har blitt æret med De Gyldne Laurbær for.

Første boka: Hvis det skulle komme et menneske.

Andre bok: Denne

Tredje boka: "En måtte nok ha vært der" 

Hørt den som lydbok fra Book Bites 6t.16 min.

 

Ali, Sabahattin "Madonna i pels"

En sterk og vakker tyrkisk kjærlighetshistorie, med handling fra Berlin på 1920 tallet

Boka starter i Ankara i Tyrkia. Jeg, Rasim en ung mann på 25 år, har mistet jobben, men en dag stopper en gammel venn meg, Hamdi og jeg får jobb hos han. Der delte jeg kontor med en stille forsagt mann som heter Raif Efendi, han jobbet som tysk oversetter.

Raif Efendi, den merkverdige mannen som jeg jobbet sammen med, oversetteren som var en utrolig dyktig tegner, han karikerte sjefen med få steker på noen minutter etter at han hadde vært og mast på han.

Raif er mye syk og det ender med at jeg går hjem til han med noen oversetter jobber det haster med.

Det vokser etterhvert fram et vennskap mellom oss, men han blir dessverre sykere og sykere. En dag jeg er innom han ber han meg hente sakene sine på kontoret og han forteller om sitt liv. Hvordan han lever ensom, han har kone og to barn. Ellers bor det mange i huset, det er fult med slektninger, men han er den som forsørger de andre og kona står på kjøkkenet og ordner mat til alle. 

Raif har ingen gode venner å betro seg til, så når jeg spør tar han meg alvorlig og til meg forteller han alt, jeg blir fortalt alt sammen hvorfor alle bor der og hvorfor de behandler han og kona som et null. De føler seg hjelpeløse de dagene han ikke kan gå gjøre innkjøp, underlig familie. 

Så synd at jeg ikke ble bedre kjent med han, vi var to ensomme, sjenerte skjebner som fant hverandre.

Før han dør får jeg beholde notatbok, som han først ville at jeg skal brenne, men så sier han" les den".

Den svarte notisboken, får jeg lese og den starter med 20. juni 1933, det har gått 10 år siden jeg dro fra Berlin, men nå vet jeg hva som skjedde med Maria. 

Det er det denne romanen handler om: ensomheten, livet i Berlin og om kjærligheten til Maria Puder i Berlin og lengselen etter henne.

Raif er blitt send til Berlin for å gå i lære. Han skal overta farens såpefabrikk i Tyrkia, men må lære seg litt mer om faget. Han har vært en kort periode i Istanbul, på kunstakademiet, for han var flink til å tegne, men viste bare frem de banale tegningene til lærerne fordi han så var sjenert. Han følte at han ikke passet inn og ville hjem til Hawran. Faren sa nei og bestemte at en læretid i Berlin var bedre og han blir sendt med tog til Berlin. Faren hadde en såpefabrikk og Raif måtte til Berlin for å lære faget.

Dette er på 1920 tallet og Berlin er en metropol på alt det moderne, innen kunst og kultur, han sjarmeres av byen. Raif må først lære seg tysk og går på utstillinger og leser litteratur. Han har alltid elsket litteratur og drømt seg vekk i den, etterhvert klarer han å les tysk også, en verden åpner seg for den unge drømmeren, som faren ofte sa til han" Du skulle ha vært ei jente, slik du oppfører deg".

I et galleri med moderne kunst ser han et bilde "Madonna i pels" av Maria Puder. Han blir besatt av uttrykket i dette selvportrettet og går hver dag i tre uker for å se på det. En dag gir malerinnen seg til kjenne, hun har observert at han har vært der mange ganger og de snakker sammen.

En kveld han og en annen kvinne fra pensjonatet der de bor, har vært på et drikkested ser han malerinnen når de to sjangler hjem.

Kvelden etter forfølger Raif etter malerinnen og finner at hun underholder på Atlantic, en luguber kabaret-klubb. Maria og han blir kjent med hverandre og livet blir aldri det samme etter dette. 

Hun sier at hun er ustabil og det får vi merke, "men du er en god gutt, sier hun".

Raif blir i Berlin i nesten to år og det skjer mye som er essensen i romanen, men en dag får han telegram om at faren er død, han må komme hjem.

Maria er 26 år, hun drar til moren i Praha og han, 24 år hjem til Tyrkia for og orden hus osv. slik at hun kan komme. De har en heftig kontakt via brev, i et av brevene skrev Maria "Jeg har en overraskelse til deg «men det må vente til vi møtes. En dag opphører han å høre fra henne og brevene kommer i retur.

Den enorme avstanden til Berlin fra Ankara, hva hadde skjedd med Maria? Raif mistet livslysten. Dagene ble tomme og dagene formålsløse. "Maria hadde vist meg at jeg var en mann, et menneske, nå var jeg ingenting!".

Raif giftet seg, fikk barn, men brydde seg ikke om mye. Svogerne kjøpte olivenlunden min og flyttet til Ankara, der jeg fikk jobb som oversetter. 

Raif hadde trodd fast på Maria og hun hadde såret han så dypt at han forbannet hele menneskeheten. Han sa. "Svigerfamilien som bodde hjemme hos oss, jeg var overflødig og de levde på meg. Jeg forsørget fremmede mennesker, som en fange i eget hus, uten indre liv, jeg var bare apatisk. Jeg holdt ut uten å klage, det kjedelig meningsløse livet.

Etter ti år, møter han ei kvinne fra Berlin. Herr Raif, du har virkelig forandret deg. Da får han vite hva som skjedde med Maria.

Jeg synes denne romanen var litt av en perle, jeg strevet i begynnelsen med hvem er hvem, men det gikk over. Har hatt den på øret mens jeg har ordnet i hage og drivhus, så siden jeg ikke helt fikk med meg alle detaljene i starten, gikk den to ganger før jeg virkelig hadde fått med meg alt. En fryd av en bok. Romanen ble første gang utgitt i Tyrkia i 1943, nå er den oversatt til mange språk og har fått en ny vår. Dette er en tidløs roman, slik gode klassikere er.

Anbefales! Den er vakker, vond, hjerteskjærende, ærlig og tankevekkende om at vi må lære oss å ha den gode samtalen med en eller annen. Den gode samtalen og troen på andre mennesker er viktig!

En nydelig sommerbok! 

   

Den får deg til å drømme om Berlin, her fra Potsdam og hagen til Slott Sanssuici

  

Eller  til Ankara, Tyrias hovedstad, som i dag har mye flotte bygg og mye falleferdig!

Sabahttin Ali (1907-1948)fra omtalen om boka.

Han ble født i den ottomanske byen Egridere (nå Ardino i Sør -Bulgaria). I 1948 ble han drept på den bulgarske grensen da han forsøkte å forlate Tyrkia. Ali var politisk dissident og virket som lærer, forfatter og journalist. To ganger ble han fengslet for sitt politiske syn.

Utgitt på LYDBOKFORLAGET, 2018

Spilletid 6t. 25 min

Lytteeksemplar fra forlaget.

Lest av Haakon Strøm, veldig bra!

Første gang utgitt i Istanbul 1943, 

Aschehoug 2018, i papir på 224 sider

Andre som har lest romanen: Beathe,

Pamuk Orhan "Kvinnen med rødt hår"

                                           

Faren forsvinner og savnet sønnen får etter trygghet, lengsler og litteratur!

Historien begynner med at Cem sier "Jeg ville bli forfatter, men ble byggmester og ingeniør". Han unnskylde seg for å nevne mange små detaljer, for han vil forklare seg om hva som skjedde i 1985.

Cem gikk første året på videregående og gikk med mat til faren om kvelden. Han hadde et Apotek i Istanbul, men så en dag kommer han ikke hjem?

Dette hadde skjedd før, men da hadde han har blitt fengslet og satt da to år i fengsel på grunn av sitt politiske arbeid. Faren forlot han og moren, hadde han en annen dame?

Cem og moren flytter til slektninger, for de mottar ikke penger fra far eller fra Apoteket. Cem må jobbe og får tilbud om å være med brønnmester Mahmut til en liten by utenfor Istanbul for å grave en brønn. Om kveldene forteller de hverandre historier og Cem ser opp til Mahmut som til en far. I byen møter Cem en dag på en vakker kvinne med rødt hår. Hvem er hun og han blir besatt av å få se henne igjen.

De graver og graver på dagtid og går til landsbyen på kvelden. Han finner ut av at hun og truppen driver et teater. Plutselig en dag tar han en beslutning og går inn og ser teaterstykket hvor kvinnen med rødt hår jobber, historien tar en brå vending i Cem sitt liv.....jeg  røper ikke mer.

Fortellingen er en fortelling om savnet og jakten etter far, sønnen som leter etter farsfigurer. Historien som gjentar seg og alt dette er forankret i Cem sin søken og interesse for, det greske stykket om "Kong Ødipus", som drepte sin far og giftet seg med sin mor osv.. Om østenes fortelling "Rostam og Sohrab". -der faren dreper sønnen. Eller som man finner i de russiske eventyrene om Ivan den grusomme.. De omhandler savnet sviket og dyp lengsel.

Cem gifter seg og de har et lykkelig ekteskap, det eneste som mangler i livet deres er barn. Dette gnager dem selv om de har penger. Han og kona driver et suksessrikt byggefirma med navn Sohrab. Mange år seinere vender Cem tilbake til brønnen, hva skjedde med mester Mahmut? 
Hendelsen som skjedde i ungdommen da han var hjelpegutten til mester Mahmut har plaget han hele livet.

I tredje kapittel som fortelles av kvinnen med det røde hår får vi vite mange av sannhetene, om livet og hva som skjedde. Hva er sant og hva er usannheter?

Det dere leser og forteller blir virkelighet, sier kvinnen med rødt hår.

 Orhan Pamuk har skrevet en fantastisk spennende bok om våre lengsler og forestillinger om fedre og sønner. Hvordan det å lese kan berike et menneske og å få det til å se. Dette kan tolkes i ulike situasjoner og meninger. Noe som var viktig for dem som levde i Tyrkia under et autoritært system. 

Jeg har reist en del rundt i Tyrkia og den utviklingen som Pamuk forteller om fra 1985 frem til i dag er en rivende utvikling. Særlig med vannforsyning og med de fine bildene han forklarer utviklingen med i henhold til brønn boring, og samfunnet generelt. Fantastisk enkelt og symbolsk fortalt!

En fantastisk flott fortelling, som jeg anbefaler på det varmeste!
Jeg ble helt bertatt av fortellingen.
Denne gangen har jeg ikke røpet for mye av innholdet for det vokser seg frem etterhvert og bør ikke røpes.

Lest av Øystein Røger, flott!

Orhan Pamuk vant nobelprisen i Litteratur i 2006

Produsert av: LBF lytte-eksemplar fra   LYDBOKFORLAGET  
Først utgitt: 08.05.2017
Originaltittel: Kirmizi Saçli Kadin
Spilletid: 06:41:49 
ISBN Lydfil: 9788242164827
Målform: Bokmål
Oversetter: Ingeborg Fossestøl Amadou
Sjanger: Roman

Bok utgitt av Gyldendal

Noen bilder fra Istanbul: Vann har alltid vært et stort problem for Istanbul, så her ser vi:

 Akveduktene ledet vannet ned i enorme sisterner under byen . Basilika sisternen er dette, en skog av marmorsøyle under fine avrundede hvelvinger av rød murstein. 65 meter i bredden og 140meter lang er dette den største. Den ble bygd på 500 tallet av 336 søyler. Imponerende å være der, nå er det bare litt vann og karpefisk der

 Akveduktene ble bygd opp i romersk tid, de står der den dag i dag som viktige minner om hvor vannet ble fraktet. Denne var 20km lang som vannet ble ført i og randt ned i sisternen på bildet over.

 Topkapi- palasset, inngangen. Der alle de flotte skriftene var oppbevart.

De vakre smågatene i Istanbul
Jeg drømmer om en dag å komme tilbake til Istanbul...

Antalya, del 10

Det var et sjokk å komme fra snø i Taurus fjellene til varme middelhavs kysten.

Litt malerisk utsikt som man kunne drømme seg vekk i

Skinn butikker med mange spennend og annerledes utseende jakker i form, farger og teknisk utførelse. 

Sola var der og skinte på havnen

Så kom regnværet 

Gamle bydelen Kaleici i Atalya er pittoresk forfallen, men også fin. 
Den romerske havnen med landsbysjarm. her ligger mange osmanske hus ombygd til restauranter og pensjonat. 

 Borgen og noen gatebilder fra gamlebyen, det regnet

 Trangt var det her, men sjarmerende

 Spennende vinduer

og oyy det var aaaaaaalt for mange slike hus.

 Hadrian porten så jeg, men bildet ble håpløst bilde fra bussen, så jeg har ikke det med. 

Den var tæret av tidens tann og av alle kjerrene som har fraktet varer inn til gamle byen. 

Men her er noen andre dører som har sett bedre dager

Vi bodde i Antalya på dette hotellet som var meget rent, pent, rolig atmosfære og god mat.

LRS Lake River Side Hotel, litt "Dynasti" aktig ( ca 85-90 tallet stil), men bra.

 Papegøye blomster er morsomme og vakre.

Dette var slutten av reisereportasjen vår for denne gangen.
Det ble en ca 150 mil lang tur rundt i Tyrkia, full av opplevelser som vi seint vil glemme.

De andre innleggene om turen finner du HER

Konya og Taurus fjellene, del 9

Dette er et restaurert karavanserai fra middelalderen slik  karavanene gjorde i sin tid. Dette er en del av silkevegen og er på Unescos verdensarv liste. De langveisfarende kunne stoppe og bo her i tre dager gratis. Etter det måtte de betale for seg.
Jeg tror det var ca 4mil mellom hver karavanserai, men er ikke sikkert.

Den dagen vi dro fra Kappadokia til Konya og stoppet ved denne karavanserai var det snø, vind og kaldt her.

Men det endret seg fort og gjennom  steppelandskapet og plutselig var snø og vind vekk og man kunne se 

langt. På høyslettene er det korn og kalles "Tyrkias brødkurv"

her ser vi Taurus fjellene langt av gårde, vi skal over der.

Etter mange lange mil over slettelandskap, mye industribygg og fabrikker kommer vi til Konya.

En gang sikkert et vakkert sted, men nå i voldsomt forfall.

 Konya er den mest religiøse byen i Tyrkia,den regnes for å være konservativ muslimsk.
Der får man ikke kjøpt alkehol. Men, det er den byen i Tyrkia som strever mest med folkets alkehol problemer.

 Det er kjempe by, med mye industri. Mange bilfabrikker og tekstilindustri ligger det her i områdene.

Noen  litt morsom arkitektur på også

Vi gikk inn dette kjente stedet som heter Mevlana Muzesi og bører videre Mevlana sitt budskap.
Han het egentlig Djelaleddin Rumi og var dikter.  Kjærlighet og toleranse mellom mennesker var hans viktigste budskap i de 25 000 diktene den islamske mystikkeren etterlot seg ved sin død i 1273.

Han levde på 1200 tallet, da Konya var hovedstad i det seldsjukkiske sultanatet, og dette er et av hans gravmæle.

Seldsjukkene var - med grunnleggelsen av deres sultanat i 1081- de første som bandt Anatolia sammen til en religiøs og økonomisk enhet.

innenfor

Dansende Dervisjer, for å komme nærmere sin gud!

Graver til kjente dervisjer, dem var det mange av

han måtte være svært høyt på strå, med grønn hatt.

Imponerende vakkert mosaikk rom, og dørene. Ja vi kan se treskur ikke et typisk norsk.

Et vakkert sted med nydelige lamper, kuppler og dekor som kan ta pusten fra enn.

Men vi måtte videre, vi skal over fjellet. så ut av Konya mot Taurus fjellene.

Ganske fatterslig noen steder.

Som jeg nevnte var det mange som ikke hadde mye, særlig syriske flyktninger.

Er det noe å spise for sauene her da?

Flotte veger, men bratt

 Her er vi på toppen av Taurus fjellet, herfra går det bare nedover igjen mot Middelhavet.

Så var vi over i en annen temperatursone  ved middelhavet og Manavgat

Jeg fikk med en gang fengselsfølelse av dette hotellet. IC Hotels

Fine rom, men alt for stort og upersonlig for meg, jeg fikk nesten panikk i gangene.

Neste og siste reportasje er fra Anatalya......

                                                   De andre innleggene om turen finner du HER