Å bli alene med Ivan på åtte mnd, når barnets far dør
En biografisk bok om hva
forfatteren selv opplevde, når hun mistet sin Aksel. De var et par som
hadde en 8 mnd. gamme sønnen, Ivan. Carolina sov inne hos Ivan om natten pga av
han skrek så mye om natten, og hun fikk roet han ned ved å amme han. De var begge utslitt og ikke helt gode venner. Om morgenen skal hun vekke Aksel, han ligger død i sengen 34 år gammel. Det blir
naturligvis et stort sjokk for henne.
Boka er skrevet som en
dagbok/minnebok til Aksel, hvordan hun opplevde å treffe han, bli kjærester og
hvordan de mer og mer ble et permanent par, som kjøpte seg leilighet, fikk katt
og etter mye diskusjon ble det et barn, Ivan.
Hun forteller hva som har
skjedd, og tiden etterpå. Hvilken tanker og oppgaver hun plutselig sto ovenfor, etter at Aksel døde, alene med lite barn. Mange fine refleksjoner.
Boken er godt fortalt med passe
tilbake glimt av livet de har hatt sammen (2009 - 2014) og det livet hun fikk etter at
Aksel døde. Hun føler seg så hjelpeløs og alene i verden, hun har mange
som trår til for seg. Hun er litt kontrollfreak, men sorgen, alle tankene og
hva hun føler at hun må gjøre, som å flytte. Komme vekk fra leiligheten de
bodde i, den skjønner jeg.
Den har et trist budskap, hvordan
går man egentlig videre etter et slikt sjokk. Min mening er at hun er veldig
selvsentrert over små bagateller. Hun bruker psykologer og hjelpeapparatet på
alle måter, litt for mye og hyppig over små ting, hun har jo familien rundt seg
hele tiden. Hun sliter nærmest ut familien og venner som bor og ordner opp for
henne mye i starten etter dødsfallet.
Hun er litt for kjapp til å ta
avgjørelser, tenker seg ikke om to ganger før aksjon. Noe av stoffet er for
utbrodert, noe burde det vært strøken fordi det blir for kjedelig, for mange
ord om det samme. Vi skjønner jo, uten alle forklaringene.....
Og hva med alle telefonsamtalene
og SMS, kanskje kunne hun ha spart tid på og kuttet ned på dem, hvorfor skal
man formidle alt med det samme, er det rart man blir tappet av energi. Hun er
en selvstendig kvinne på over 30 år. Man bruker opp familie og venner ved å
komme med for mye informasjon hele tiden.
Sommerferien med stemoren og
søsteren er historien om en alt for bortskjemt jente/kvinne som ikke kunne
innrette seg etter andre. Hun er utrolig egosentrisk i sin lille verden,
skremmende.
Ja, hun har vært igjennom et
voldsomt tap ved å miste Ivan sin far, men hun kan ikke sette seg inn i at
andre har det vanskelig eller vil leve sine liv.
Tenk på alle de som får barn
alene, eller at mannen din dør og man sitter igjen med f.eks. tre små, da
skjønner jeg at dagene ikke strekker til, hun er alene med et barn.
Hun er veldig flink til å gå
turer med Ivan, men gir han litt vell mye oppmerksomhet ang legging – mye,
dull, dull.
Denne boka har fått flotte
omtaler i aviser og i media, men ikke alt falt helt på plass i mitt hode.
Hun skriver godt, men for mye følelser, en veldig svak firer er min egen oppsummering over denne boka.
Utgitt på svensk 2018
På norsk 2019 utgitt på
Aschehoug
sider 407
Kilde: biblioteket
