Setterwall Carolina "La oss håpe på det beste"

Å bli alene med Ivan på åtte mnd, når barnets far dør

En biografisk bok om hva forfatteren selv opplevde, når hun mistet sin Aksel. De var et par som hadde en 8 mnd. gamme sønnen, Ivan. Carolina sov inne hos Ivan om natten pga av han skrek så mye om natten, og hun fikk roet han ned ved å amme han. De var begge utslitt og ikke helt gode venner. Om morgenen skal hun vekke Aksel, han ligger død i sengen 34 år gammel. Det blir naturligvis et stort sjokk for henne.

Boka er skrevet som en dagbok/minnebok til Aksel, hvordan hun opplevde å treffe han, bli kjærester og hvordan de mer og mer ble et permanent par, som kjøpte seg leilighet, fikk katt og etter mye diskusjon ble det et barn, Ivan.

Hun forteller hva som har skjedd, og tiden etterpå. Hvilken tanker og oppgaver hun plutselig sto ovenfor, etter at Aksel døde, alene med lite barn. Mange fine refleksjoner.

Boken er godt fortalt med passe tilbake glimt av livet de har hatt sammen  (2009 - 2014) og det livet hun fikk etter at Aksel døde. Hun føler seg så hjelpeløs og alene i verden, hun har mange som trår til for seg. Hun er litt kontrollfreak, men sorgen, alle tankene og hva hun føler at hun må gjøre, som å flytte. Komme vekk fra leiligheten de bodde i, den skjønner jeg.

Den har et trist budskap, hvordan går man egentlig videre etter et slikt sjokk. Min mening er at hun er veldig selvsentrert over små bagateller. Hun bruker psykologer og hjelpeapparatet på alle måter, litt for mye og hyppig over små ting, hun har jo familien rundt seg hele tiden. Hun sliter nærmest ut familien og venner som bor og ordner opp for henne mye i starten etter dødsfallet.

Hun er litt for kjapp til å ta avgjørelser, tenker seg ikke om to ganger før aksjon. Noe av stoffet er for utbrodert, noe burde det vært strøken fordi det blir for kjedelig, for mange ord om det samme. Vi skjønner jo, uten alle forklaringene.....

Og hva med alle telefonsamtalene og SMS, kanskje kunne hun ha spart tid på og kuttet ned på dem, hvorfor skal man formidle alt med det samme, er det rart man blir tappet av energi. Hun er en selvstendig kvinne på over 30 år. Man bruker opp familie og venner ved å komme med for mye informasjon hele tiden.

Sommerferien med stemoren og søsteren er historien om en alt for bortskjemt jente/kvinne som ikke kunne innrette seg etter andre. Hun er utrolig egosentrisk i sin lille verden, skremmende.

Ja, hun har vært igjennom et voldsomt tap ved å miste Ivan sin far, men hun kan ikke sette seg inn i at andre har det vanskelig eller vil leve sine liv.

Tenk på alle de som får barn alene, eller at mannen din dør og man sitter igjen med f.eks. tre små, da skjønner jeg at dagene ikke strekker til, hun er alene med et barn.

Hun er veldig flink til å gå turer med Ivan, men gir han litt vell mye oppmerksomhet ang legging – mye, dull, dull.

Denne boka har fått flotte omtaler i aviser og i media, men ikke alt falt helt på plass i mitt hode. Hun skriver godt, men for mye følelser, en veldig svak firer er min egen oppsummering over denne boka.

Utgitt på svensk 2018

På norsk 2019 utgitt på Aschehoug

sider 407

Kilde: biblioteket