En fantastisk kjærlighets historie mellom et ektepar, selv om livet ikke gikk helt på skinner.
En vakker fortelling om å være en barnløs bonde med en psykisk ustabil kone. Vi følgers ekteparet og utviklingen i landbruket og landet for øvrig fra 1930 til 1972.
År 1932-1941
Johannes, odelsgutten forelsker seg i
Ingeborg, tjenestejenta. Hun steller i huset for faren til Johannes, og broren
Jens. De blir kjærester da hun er 28 år og Johannes et par år eldre. De gifter
seg året etter.
Alt endrer seg når faren til Johannes dør, Ingeborg sier klart ifra at her på gården vil hun ikke bo. Ingeborg sier at hun ikke og orker å bo på gården mer, når svige-faren ikke er der mer. Johannes kjøper på auksjon en gård et stykke unna, og han lar broren Jens overta slektsgården på Hesland.
Johannes finner seg godt til rette på den nye gården "Kleveland". Han er fornøyd med kjøpet av gården. Etter noen år kommer det ingen barn, hvorfor? Nå når de har egen gård. Ingeborg blir depressiv, og er ikke alltid god å være i hus med. Hun blir sjalu når nabokona, får barn...
Det er krig og etter 4 år som eier av Kleveland, kom sjokket. Det fantes en som hadde odel på gården Kleveland. Lensmannen kommer med meldingen, han prøver å hjelpe Johannes, med å finne et annet bruk et annet sted. (jeg føler at han var litt medskyldig i at auksjonen ble tatt, uten at de undersøkte i familie, om noen hadde krav på odel der). Johannes og Lensmannen drar og ser på en annen gård, som er til salgs. Johannes bestemmer seg, for at der var det flere naboer og fint å bo. De flyttet dit i 1941. Ingeborg synes det var greit å flytte.
Våren kom i 1945. Lensmannen som var nazist ble fengslet, noe Johannes ikke kunne forstå, han som hadde hjulpet han. Det kommer et langt kapittel om kirken som sank, den har han skrevet om i en av sine tidligere bøker.: Klokkens evangelium.
Dette er en nydelig bok som sier noe om naboforhold, om å ta vare på hverandre osv. Vennskapet de fikk med naboene som brydde seg om dem, og hjalp til i nødens studer. Fantastisk fine beretninger. Naboer som brydde seg og så galskapen Ingeborg hadde. Johannes slet med å aksepter at hun måtte på asyl, det ble til en skikkelig skam, for han. Noen som utartet seg til at svigerfamilien ikke fikk vite om datterens sykdom.
Dette var en fantastisk roman om hvordan det
var å ikke kan få barn, på den tiden. Ingeborg ble psykisk syk, men flotte naboer, slitet, aggresjonen tok seg av henne. For ikke å snakke om
hvordan Johannes prøvde å skjønne Ingeborgs sykdom, og skjule den for andre.
Hvordan han slet for å holde hjulene i gang. Hans kjærlighet til henne og hvor
ensomt og tomt livet ble for han når hun var på asylet, og slitet når hun var
hjemme.
Ingeborg var en reser på veving av fine matter, og produserte mange tusen meter matter, de gangene hun var hjemme og tilsynelatende frisk. Hvorfor måtte man slite slik når han satt der igjen alene, og hadde ingen barn til å overta? Johannes sin trøst var nabojenta Tone, som var solskinnet hans i mang år.
Det høres ut som en dyster bok, men det var det ikke, for her er det mye solskinn og fine skildringer. Veldig realistisk, fengslende og godt skrevet. En fin/god bok med rike livsskildringer slik livet var, og hvordan livet og verden endret seg i løpet av 1900 århundre. Fra hest til biler/traktor. All mekanisering, sentralisering og ulike arbeidsfelt i landbruket. Fra ulike kvinnearbeidsplasser som vev-kunnskaper og gjenbruk av materialer. Litt å tenke på i dagens stress og forbruk.
Anbefales på det varmeste!
Utgitt 2024, på Tiden forlag. Jeg hørte den som lydbok fra Book-bites, 10timer 37 min, lest av Even Rasmussen, på sørlandsdialekt.
