Gaute Heivoll "Min tid i disse skogene"

En fantastisk kjærlighets historie mellom et ektepar, selv om livet ikke gikk helt på skinner.  

En vakker fortelling om å være en barnløs bonde med en psykisk ustabil kone. Vi følgers ekteparet og utviklingen i landbruket og landet for øvrig fra 1930 til 1972. 

År 1932-1941     

Johannes, odelsgutten forelsker seg i Ingeborg, tjenestejenta. Hun steller i huset for faren til Johannes, og broren Jens. De blir kjærester da hun er 28 år og Johannes et par år eldre. De gifter seg året etter. 

Alt endrer seg når faren til Johannes dør, Ingeborg sier klart ifra at her på gården vil hun ikke bo. Ingeborg sier at hun ikke og orker å bo på gården mer, når svige-faren ikke er der mer. Johannes kjøper på auksjon en gård et stykke unna, og han lar broren Jens overta slektsgården på Hesland. 

Johannes finner seg godt til rette på den nye gården "Kleveland". Han er fornøyd med kjøpet av gården. Etter noen år kommer det ingen barn, hvorfor?  Nå når de har egen gård. Ingeborg blir depressiv, og er ikke alltid god å være i hus med. Hun blir sjalu når nabokona, får barn... 

Det er krig og etter 4 år som eier av Kleveland, kom sjokket. Det fantes en som hadde odel på gården Kleveland.  Lensmannen kommer med meldingen, han prøver å hjelpe Johannes, med å finne et annet bruk et annet sted. (jeg føler at han var litt medskyldig i at auksjonen ble tatt, uten at de undersøkte i familie, om noen hadde krav på odel der). Johannes og Lensmannen  drar og ser på en annen gård, som er til salgs. Johannes bestemmer seg, for at der var det flere naboer og fint å bo. De flyttet dit i 1941. Ingeborg synes det var greit å flytte. 

Våren kom i 1945. Lensmannen som var nazist ble fengslet, noe Johannes ikke kunne forstå, han som hadde hjulpet han. Det kommer et langt kapittel om kirken som sank, den har han skrevet om i en av sine tidligere bøker.: Klokkens evangelium. 

Dette er en nydelig bok som sier noe om naboforhold, om å ta vare på hverandre osv. Vennskapet de fikk med naboene som brydde seg om dem, og hjalp til i nødens studer. Fantastisk fine beretninger. Naboer som brydde seg og så galskapen Ingeborg hadde. Johannes slet med å aksepter at hun måtte på asyl, det ble til en skikkelig skam, for han. Noen som utartet seg til at svigerfamilien ikke fikk vite om datterens sykdom.    

Dette var en fantastisk roman om hvordan det var å ikke kan få barn, på den tiden. Ingeborg ble psykisk syk, men flotte naboer, slitet, aggresjonen tok seg av henne. For ikke å snakke om hvordan Johannes prøvde å skjønne Ingeborgs sykdom, og skjule den for andre. Hvordan han slet for å holde hjulene i gang. Hans kjærlighet til henne og hvor ensomt og tomt livet ble for han når hun var på asylet, og slitet når hun var hjemme. 

Ingeborg var en reser på veving av fine matter, og produserte mange tusen meter matter, de gangene hun var hjemme og tilsynelatende frisk. Hvorfor måtte man slite slik når han satt der igjen alene, og hadde ingen barn til å overta? Johannes sin trøst var nabojenta Tone, som var solskinnet hans i mang år. 

Det høres ut som en dyster bok, men det var det ikke, for her er det mye solskinn og fine skildringer. Veldig realistisk, fengslende og godt skrevet. En fin/god bok med rike livsskildringer slik livet var, og hvordan livet og verden endret seg i løpet av 1900 århundre. Fra hest til biler/traktor. All mekanisering, sentralisering og ulike arbeidsfelt i landbruket. Fra ulike kvinnearbeidsplasser som vev-kunnskaper og gjenbruk av materialer. Litt å tenke på i dagens stress og forbruk. 

Anbefales på det varmeste!

Utgitt 2024, på Tiden forlag. Jeg hørte den som lydbok fra Book-bites, 10timer 37 min, lest av Even Rasmussen, på sørlandsdialekt.

August Strindberg «Hemsøboerne» En bok i Elidas «1001 bøker»

En «1001 bøker» i Elidas lesesirkel. Kategori 9, mannlig forfatter.

 Carlsson har fått seg jobb som gårdsarbeider på en gård i skjærgården, i Sverige. Han blir møtt av de to tjenestejentene Clara og Lotten, på Dalarnø. De hadde ventet seg en kjekkas, men så var det en firkantet bonde fra Värmland som ikke kunne noe om båt og seiling. Alt var helt ukjent for han, det var som å komme til en ny verden, med garn, fisking og alt som har med havet og øyboere og gjøre.

 Madam Anna Eva Flod, var enke og sønnen Gusten var det ikke noe tak i. Gusten mislikte Carlsson fra første øyeblikk. Men, Carlsson tok alt med sinnsro og bestemte seg for at her var det mye som ikke var på stell, med husdyr, enger og alt som hadde med hus og vedlikehold av alt dette.

Alt av dyrehold var helt forsømt og kuene hadde nesten ikke mat og drikke. Han satte i gang og kommanderte dyr til slakt, og forlangte ordentlig for til dyra som var igjen. For og dyr måtte naturligvis stå i forhold til hverandre, påpekte han. 

 Carlsson gikk videre og fikk øye på hovedhuset som bare sto tomt, fult møblert og ikke rengjort på lenge. Der ble det vasket, ryddet og satte stand og leid ut til sommergjester. Carlsson elsket å administrere og fikk fart på sakene, og folkene ble imponert over hvor effektiv han var. Familien som er sommergjester har en skjønn datter og Carlsson forelsker seg i henne….men var det gjensidig?

 Hva med husfruen, hun var så imponert over han så hun ville gifte seg med han, noe sønnen Gusten ikke likte. Gusten fant ut at Carlsson ikke var guds beste barn, han hadde både vært rallar, drevet med slagsmål, blir vist bort fra tre ulike arbeidsplasser, og han hadde sneket til seg div. som han hadde under senga. Gusten var imot at moren skulle gifte seg, så han truet med å gå til kongen for å få stans på denne galskapen. Giftemålet ble utsatt 6 mnd. 

 Gift ble han med Madam Flod, og Carlsson ble ekstremt høy på seg selv og brydde seg ikke så mye om å imponere mer, han var blitt storkar. Han gjorde mye rart som jeg ikke sier mer om….

Anna Eva fant ut at Carlsson gikk etter en av tjenestejentene, hun fulgte sporene og falt i vannet, ble syk og døde. det var et fryktelig uvær, men de måtte få kista med fruen til kirkegården. Oi, oi, på den turen skjer det mye…. 

Den som ler sist ler best, er det et ordtak man ofte bruker, og her stemte det. En litt gammeldags historie, men jeg måtte mang en gang dra på smilebåndet av hva Carlsson fant på. 

Etter at boka kom ut i år 1887. Ble Strindberg nektet, å gå i land på Kymmendø. Fordi, det var der han hadde vært en sommer og han hadde hentet inspirasjon til boka der i fra. 

 Denne boka fant jeg igjen i bokhylla mi, kjøpt i 1995 da jeg tok norsk GF. Vi måtte lese noen skandinaviske bøker og dette var en av dem, på svensk, 197 sider.

Sigrid Undset, Olav Audunssøn i Hestviken.

  

En historisk klassiker

Disse tre lydbøkene fra Storytel er egentlig en bok, Olav Audunssøn i Hestviken, fra 1925.

Dette er en historisk roman som jeg leste som ung. Nå når Storytel kom ut med tre lydbøker fra hver av de to tykke- mursteinene av bøkene, er det er fint sommerprosjekt for meg mens jeg jobber.

Romanen foregår på slutten av 1200-tallet og begynnelsen av 1300-tallet. Der vi følger Ingunn og Olav som vokser opp på samme gård "Fretastein, som ligger ved Mjøsa.. Ingunn er datteren på gården og Olav er fostersønnen. Begge Olav sine foreldre er døde, men han skal arve en stor gård "Hestviken" når han blir voksen. De vet begge at en dag skal de bli gift med hverandre, men som barn er de bare gode venner.

En dag når de er 15-16 år gamle finner Olav ut at han vil ro til Kaupangen på Hamar og få ordnet sverdet sitt og Ingunn blir med. De drar avgårde uten at noen vet det, dette ble en mye lengre og slitsom tur enn det de trodde. Her får de øynene opp for hverandre.

De vil gjerne framskynde bryllupet,  moren til Ingunn dør og faren kort tid etter. Slektningene til Olav er ikke enige i dette bryllupet, det ble gjort i all hast og Olav var ikke myndig. De vil at Olav skal ut å bli kjent med familien sin og å bli voksen. Han må dra....

Olav kommer opp i et slagsmål og dreper en mann, og drar til Danmark der moren kommer fra. Det går mange år og ingen vet hvor Olav er. Ingunn lengter seg syk etter Olav og mye skjer....

Når Olav kommer hjem begår han en fryktelig forbrytelse som han skjuler, det får han skyldfølelse for resten av sitt liv. Ingunn har fått et barn, som hun setter bort.  Hun skammer seg over å ha vært Olav utro og prøver å drukne seg.

Ingunn og Olav flytter til Hestviken, (ved Tønsberg). Der skal de leve lykkelig, men Ingunn er deprimert og den ene sønnen etter den andre dør, en får leve en liten stund. Hun lengter seg ihjel etter Eirik etter å ha vært og sett han. Olav påtar seg farskapet og dikter opp en løgn. Han henter Eirik. det blir en lykke for Ingunn. Hun føder en datter som lever, men har så store smerter at hun blir sengeliggende og svinner hen.

Olav plages av skyld og anger over hva som skjedde i det følelse-kaoset han var i som ung og hva kjærlighet kan skape.

Dette er den første av to bøker og var veldig bra. Minnet meg tematisk mye om Kristin Lavransdatter, men her går Sigrid Undset kanskje mer inn i tankene til personene, hvordan de psykisk reagerer på hva som har skjedd i livet deres. Den blomstrende forvirrende ungdomskjærligheten, ekteskapet, sykdom og sorg og mer. En historisk beretning som er spennende komponert.

Beskrivelsene, natur-skildringene og all detalj rikdommen fra tiden angående klær, mat, hus, gester osv, fantastisk bra! Dette kunne Sigrid Undset.

Olav Andunssøn i Hestviken utgitt 1925:

 1: "Olav Audunssøn gifter seg" spilletid 6t. 43min.

 2: "Ingunn Steinfinnsdatter" spilletid 6t. 55min.

 3:  "Olav Audunssøns lykke" spilletid 10t.21min.

Bok 2 heter: Olav Audunssøn og hans barn, 1927

Linket til smakebit på søndag

Ravatn, Agnes "Verda er ein skandale"

Ei lita bok om å leve det gode livet på landet

Det er undertittelen og  den passer perfekt. Agnes tar med seg mann og baby og flytter fra Oslo. Fra Frogner og hjem til den vesle vestlandsbygda Valevåg. Hun og mannen skal låne det nedlagte småbruket til svigerfamilien hennes i et halvt år. 

Hun har fødselspermisjon og skal bo der over sommeren for å ro seg ned. De flytter inn i et gammelt småbruk langt fra byens liv og larm, men fjell og dyr og uten internett. Her på dette lille stedet med 700 innbyggere er det hennes drømme opphold går, ikke til Paris, New York eller andre hippe steder.

Hun skriver om sin fantastiske nabo, Einar Økland og kona. De lever sitt lykkelige og fri liv og angrer ikke på at de flyttet fra Oslo. Einar Økland er en forfatter født i 1940 i Valevåg, han er som en unge der har flyr avgårde på tur og vil vise henne spennende ting, som flyndre barna i bekken, hvordan bake knekkebrød osv. 

Han er en inspirasjonskilden, mentor, og god venn man kan snakke og lære alt av. Men, forlater jeg Oslo, da glemmer alle meg, sier hun. Nei, sier Einar, han har aldri angret på at han flyttet tilbake til Vestlandet, fra Oslo. 

Det er på Vestlandet hun vil finne roen, til å skrive. Hun er ekspert og har masse selvironi om hvordan man komme i gang. Enten er det pennen eller papiret som ikke er det rette, med for glatt penn eller for glatt pair, feil farge osv.

Bare det og det blir i orden skal jeg komme i gang, kjent situasjon for alle skapende menneske. 

Jeg liker ironien, opplevelsene av seg selv, hvordan man blir sett på i ei lita bygd osv. Alt hun er så lykkelig over å klare, men som må læres.

Internettet som ikke kommer, teller sauer og ser høsten komme, morsomt skrevet!

Hun har et pluralistisk syn og heldigvis bruker hun og mannen dette, så de kjøper huset. Jeg regner med at når hun har fått bodd seg inn kommer hun skikkelig i "flow" til å skrive mye.

Morsomt der hun forteller at Einar og hun som drar til Haugesund på handletur. Einar er kjendis og blir beglodd - noen man ser opp til i byen, der han vandrer med alpelua på snei. Han forsvarer seg med at "En avviker er mykje meir verdsett for han kan ein snakke om", sier Einar

En skikkelig søt liten essaysamling. Absolutt verd å lese!

Jeg så et tv-program med Agnes Ravatn og hennes nabo Einar Økland. Han sa: "Agnes er den nye Sigrid Undset, så dyktig er hun".

Egentlig kunne hun like gjerne kalt boka si - Einar min gode venn og jeg, for hun skriver mye om han og deres vennskap.

Men, jeg har fått med meg at dette har vært reisebrev hun har utgitt i Dag og Tid, dette er nå boka.

Jeg må si at jeg følte denne fortellingen veldig nær, jeg gjorde det samme i 1980. Flytet fra hovedstaden til småbruk, med sau, jobb i skoleverket, lange avstander. Ja, det var det gode liv til man ble sjåfør for unger som skulle delta på et eller annet, hele tiden. Det tok slutt etter 19 og 1/2 år, og det var greit.

Utgitt 2017 på Samlaget

95 sider,

Essaysamling