Kan man tilgi seg selv for smertene man påfører andre i en ulykke?
Carla Ruud er en 60 år gammel dame som skal kjøre for
å besøke sin mor på pleiehjemmet og bo i barndoms hjem i helgen. Hun er
anestesilege av yrke og hadde egentlig lengtet etter en stille rolig alene bil
tur hjem til Numedal. Det er en av hennes kollegaer som kjenner ei jente, Synne. Hun skal
på en teatersamling samme sted og ber om å få sitte på og slik blir det.
Det er vinter og isete veg og i en sving mister Carla
kontroll over bilen og de havner utenfor en skrens. Ulykken er et faktum og
Carla kan ingen ting gjøre for Synne.
Dette er en historie om tre generasjoner kvinner og om
å miste kontrollen over sitt eget liv.
Carla sin mor er på sykehjemmet, hun har hatt et
strevsomt og lykkelig liv sammen med mannen sin og datteren Carla. De bodde på
en liten gård og moren hadde sauer og andre dyr. Nå har hun blitt gammel og
kommet på pleiehjemmet i bygda, der føler hun at hun er til bry, når hun ikke
klarer seg selv og vet at dette er siste etappe.
Carla klarte ikke å redde Synne selv om hun var lege
på ulykkesstedet. Hun prøvde så godt hun kunne, men det var lite å gjøre når
man ikke har noe å hjelpe seg med på skadestedet.
Hun går i begravelsen,
men snakker ikke med foreldrene. Hun føler seg skyldtunget og vil ikke stå frem
som sjåføren. Hun sliter med hva som skjedde og at hun ikke var mer
imøtekommende mot Synne.
Jeg synes det er underlig at hun ikke tar
kontakt og leverer tilbake Synnes dagbok og manus. Det er helt irrasjonelt.
Hvorfor oppfører hun seg slik, hun som er vant til å takle alt?
Hun går tilbake på
jobb og føler at hun blir vurdert av kollegaene og klarer ikke å roe ned
pasientene på en naturlig måte slik hun gjorde før.
Hun tar permisjon fra
jobben for å skrive en bok om anestesi og smertedemping.
Carla har også et merkelig forhold sin datter Ingrid
som er 30 år. Hun bryr seg mer om henne enn sønnen Johannes. Hun tenker mye på
henne og har store forventninger til henne. Når Ingrid treffer en mann og blir
interessert i han og hans tenkning som ikke er helt lik hennes blir hun
skeptisk og redd for Ingrid. Puste og farge seminar. Ler hun og er redd for å
miste henne?
Dette ble en historie som sier mye om det fine forholdet Carla
hadde til sine foreldre, minner, oppvekst, egne barn særlig Ingrid, men
hun er jo helt avstumpet for at andre kan ha følelser.
Meget egosentrisk dame, som skal skrive om smerte som soning eller forsoning. Hun tør ikke bruke seg selv som eksempel, hun hadde kjørt forsvarlig sa politiet.
Ok, hun angret på at hun hadde vært negativ til Synne
og synes hun var irriterende påståelig og argumenterte for mye og at hun ble
provosert over hennes uforutsigbarhet. Men hun som voksenperson burde handlet
helt annerledes, mener jeg og lurer på om hun har mistet fotfestet, ...
Skyld over at hun har opplevd dette med Synne, kommer hun ikke over. Boken avsluttes vakkert, voldsomt følelsesmessig og trist, men det er håp i fremtiden.
Det er en ettertenksom og velskrevet stille roman.Skyld over at hun har opplevd dette med Synne, kommer hun ikke over. Boken avsluttes vakkert, voldsomt følelsesmessig og trist, men det er håp i fremtiden.
Lest av forfatteren, veldig bra!
Spilletid 5.42 min
Lydbokforlaget, utgitt 2017
Lånt på biblioteket
Jeg har lest andre bøker av henne og har blogget om dem, likte noen av de bedre enn denne boka:
Himmelstormeren- utgitt 2007
Kammerpiken - utgitt 2011
Mors gaver -utgitt 2013