Å ha vært krigsveteran i Afghanistan ...
Dette er en hjerteskjærende historie om hvor vanskelig og slitsomt det kan være, for mange krigsveteraner å få forståelse for alle de vonde opplevelser de har opplevd som soldat i Afghanistan. I denne boka har Simon Stranger laget en roman som bygger på historiene til krigsveteranen Nicholas Dreyer sine opplevelser, fra han var norsk soldat i ISAF -styrkene i Afghanistan. Mange av historier er reelle og andre er fiksjon, f.eks. historien om Arman. I tillegg får vi høre historisk hva som skjedde i Afghanistan, helt tilbake fra Aleksander den Store sin tid på 300tallet, hvordan England erobrer Afghanistan i 1839 og helt fram til dagens situasjon.
304 dager er
tittelen på boka, og vi blir kjent med Nicholas, romanens hovedperson i mars
2015. Han har vært hjemme i fire år, de siste årene har nesten ikke vært til å
holde ut. Han får ikke sove om natten, det er vondt å være våken og sliter med
selvbildet, han er ensom, forvirret og sliten. En ufør mann på 25 år, som
sliter økonomisk, psykisk og ønsker bare en ting, - å ta livet sitt. Han
tar med seg klatretauet sitt og går til skogs for å henge seg, men hvem skal ta
seg av hunden hans, Buljo og han må si ifra til moren sin? Han ringer moren,
som han har god kontakt med. Hun overtaler han til å treffes om en halv time og
han forteller henne om sine tanker. Hun klarer å overtale han til at han må
vente til etter jul. Dette blir en pakt mellom dem, og det er nedtellingen som
henviser til dagene, han har igjen å leve.
Historien veksler mellom to fortellinger, om Nicholas som i starten ikke visste helt hva han vill bli, etter vg. skole. Han ble innkalt til militæret og gjør det bra, og blir godkjent til videre utdannelse i forsvaret. Han drar til Rena Leir, der lærer han mye og han ser fram til å dra til Afghanistan, ut i aktiv tjeneste. Bortsett fra at han må reise fra kjæresten sin.
Er han psykisk nok forberedt
på hva som vil møte han? Det virker ikke slik, for allerede ved ankomst
skjønner vi hva som skjer med mange av krigsveteranene. (Jeg fant på nettet at
mellom 1999 og 2010 tok 88 000 amerikanske krigsveteraner livet sitt.)
Parallelt som vi blir kjent med Nicholas, hører vi historien om den unge Afghanske gutten Arman (fiksjon) som barn måtte flykte sammen med familien fra sitt hjem i Herat i 1978. Han har sett både steining av kvinner, og bomber som faller. Årene går og Arman blir til Taliban krigeren, som var mannen som nesten drepte Nicolas. Scenen fra trefningen som skjer utenfor Bad Qak er sterke og dette er scener som hjemsøker han da han kommer hjem.
Å komme hjem var
ikke noe lett overgang etter første perm. Han reiser tilbake til Afghanistan og
jobber ut perioden. Da han kommer hjem blir det tomt. Samholdet i Afghanistan
og kameratskapet forsvinner når han kommer hjem til Norge. Da er alt
meningsløst og håpløst. Kjæresten hans hadde tatt slutt, han fikk angstanfall
og mistet etter hvert jobben han. Han hadde heldigvis en god psykolog som hjalp
han i krigen mot Nav om å få sykepenger, det var ingen enkel sak.
Han får diagnosen PTSD posttraumatisk stresslidelse. Han svetter til når harde lyder inntreffer, får panikkanfall, pustevansker osv. Hva med alle som vokser opp i Afghanistan?
Heldigvis slutter
denne historien bra på en måte, men dette er bare en av alle de historiene som
har vært ute og kriget. Jeg kjenner til folk som har vært både i Afghanistan og
menn som har vært innom Fremmedlegionen, de har sår/bilder som aldri forsvinner,
for hodet og hjertet glemmer ikke alt det vonde de har sett og opplevd.
Dette er en sterk historie som jeg håper mange vil lese. Veldig bra skrevet, både med det historiske, hvordan Nicholas opplevde krigen, og Arman sin historie.
Utgitt Aschehoug 2021. spilletid 10timer 9 min, på Book Bites
Andre som har lest boka, se gjerne hennes omtale: Tine,