Roy Jacobsen "De Uverdige"

Fortelling om en guttegjeng som vokste opp under krigen i Oslo 

Boka har hoved handling fra tidsperioden 1939-1945. Der møter vi en gutte-gjeng som bor på Østkanten i Oslo. Alle familiene bor i ettroms leiligheter, i det okkuperte Norge. Carl gikk med avisa tidlig på morgen, og kom hjem med diverse varer som han stjal på vegen hjem. Moren sa ingen ting til dette, de er fattige og tok imot. Carl har storesøsteren Mona og lillesøster Agnes. 

Faren til Carl jobbet som hovmester på Hotel Continental og prøvde å være en god far. Han tok med seg det han lett kunne putte i lomma som såpe og etterlatenskaper som gjester har glemt, - parfyme, leppestift osv. til kona og Mona. På hotellet holdt Quisling mange møter og faren får naturligvis høre mye om hva som skjer i Oslo. 

Carl fikk en dag et kart over Oslo av faren, der ni adresser var merket av med et kryss. Faren sa at om det skjer noe med deg skal du si: Wo sind wir, om du kommer i trøbbel med tyskerne. Hva driver faren med, lurer Carl på?

Bare noen dager etter kom statspolitiet og hentet faren, i hjemmet. De ransaket hele leiligheten og tok med seg faren. Moren blir innkalt, for å se hva de har gjort med mannen hennes, han har fått gjennomgått mye og døde. Moren gikk nesten til grunne og ble psykisk knekt. Hun begynte å ta masse piller og fungerte ikke som mor mer. 

Bestevennen til Carl var Olav som gjerne vil bli til noe. De prøvde å tjene penger på å reparere sykler de stjal, og satte i stand, maler dem og solgte. Plutselig en dag var faren til Olav også borte. Hvor har han blitt av? Han heter Aron/Arne, men alle kaller han "Ikke jøden". Han drev med mye rart på loftet, der han tilbringer mye tid.

Tredjemann i venneflokken var Roar. De tre ungguttene prøvde å finne ut av hva som skjuler seg bak kryssene i kartet Carl hadde fått. Det ble en vanvittig lyssky virksomhet, de tømmer husene for verdisaker. Vi skjønner naturligvis hvem husene har tilhørt og alle de verdifulle gjenstandene de solgte til pantelånere. De kommer bort i svartebørs haier og pantelånere, men opptrer de rettferdig ovenfor guttene som bare rundt 16 år, mon tro. 

Olav fikk seg jobb på flyplassen på Fornebu. Carl på gummien, der jobbet han med regnskap og en dag gikk en bombe av, han blir skadet og havner på sykehus. Moren til Olav og de små tvilling søsknene er vekk...  Her er det mye dramatikk som skjer, trist og vondt. Det viser seg at Aron, ikke var død, men hadde rømt til Sverige, da han ble livredd om det skulle skje det sammen med han som med faren til Carl.  

Frigjøring kom. Blendings gardin blir brent og folk jublet. Noen ble sittende i fengsel og andre gikk fri. Atter andre tok affære på egen hånd, som ovenfor Politimannen Cleve.

Men, krigen satt nok dype spor i folk, som aldri kunne glemme hva de var med på. Noen glemte det aldri. Det kom veldig tydelig frem på slutten av boka. 

Å skrive en roman som dette må ha vært ganske spesielt for Roy Jacobsen, han har jo ikke opplevd dette selv. Fortellingen er dramatisk og tematisk spennende. Spesielt synes jeg hvordan skildringen av barna er beskrevet. Den er troverdige og bra. Alt blir framstilt i den vanskelig og kaotisk tid det må ha vært. Jeg kan skjønne at man ble fort voksen og tok ansvar for familien under slike omstendigheter som krig er.

Absolut en fin bok, som jeg likte (litt lang slutt). Krig gjør noe med mennesker. 

Utgitt 2022, hørt som lydbok i Book Bites, 10 timer 8 min. Lest av Lasse Kolsrud.

Andre som har lest boka, se  Tine sin omtale. 

Simon Stranger "304 Dager"

 

Å ha vært krigsveteran i Afghanistan ... 

Dette er en hjerteskjærende historie om hvor vanskelig og slitsomt det kan være, for mange krigsveteraner å få forståelse for alle de vonde opplevelser de har opplevd som soldat i Afghanistan. I denne boka har Simon Stranger laget en roman som bygger på historiene til krigsveteranen Nicholas Dreyer sine opplevelser, fra han var norsk soldat i ISAF -styrkene i Afghanistan. Mange av historier er reelle og andre er fiksjon, f.eks. historien om Arman. I tillegg får vi høre historisk hva som skjedde i Afghanistan, helt tilbake fra Aleksander den Store sin tid på 300tallet, hvordan England erobrer Afghanistan i 1839 og helt fram til dagens situasjon. 

304 dager er tittelen på boka, og vi blir kjent med Nicholas, romanens hovedperson i mars 2015. Han har vært hjemme i fire år, de siste årene har nesten ikke vært til å holde ut. Han får ikke sove om natten, det er vondt å være våken og sliter med selvbildet, han er ensom, forvirret og sliten. En ufør mann på 25 år, som sliter økonomisk, psykisk og ønsker bare en ting, - å ta livet sitt.  Han tar med seg klatretauet sitt og går til skogs for å henge seg, men hvem skal ta seg av hunden hans, Buljo og han må si ifra til moren sin? Han ringer moren, som han har god kontakt med. Hun overtaler han til å treffes om en halv time og han forteller henne om sine tanker. Hun klarer å overtale han til at han må vente til etter jul. Dette blir en pakt mellom dem, og det er nedtellingen som henviser til dagene, han har igjen å leve. 

 Historien veksler mellom to fortellinger, om Nicholas som i starten ikke visste helt hva han vill bli, etter vg. skole. Han ble innkalt til militæret og gjør det bra, og blir godkjent til videre utdannelse i forsvaret. Han drar til Rena Leir, der lærer han mye og han ser fram til å dra til Afghanistan, ut i aktiv tjeneste. Bortsett fra at han må reise fra kjæresten sin. 

Er han psykisk nok forberedt på hva som vil møte han? Det virker ikke slik, for allerede ved ankomst skjønner vi hva som skjer med mange av krigsveteranene. (Jeg fant på nettet at mellom 1999 og 2010 tok 88 000 amerikanske krigsveteraner livet sitt.)

 Parallelt som vi blir kjent med Nicholas, hører vi historien om den unge Afghanske gutten Arman (fiksjon) som barn måtte flykte sammen med familien fra sitt hjem i Herat i 1978. Han har sett både steining av kvinner, og bomber som faller. Årene går og Arman blir til Taliban krigeren, som var mannen som nesten drepte Nicolas.  Scenen fra trefningen som skjer utenfor Bad Qak er sterke og dette er scener som hjemsøker han da han kommer hjem. 

Å komme hjem var ikke noe lett overgang etter første perm. Han reiser tilbake til Afghanistan og jobber ut perioden. Da han kommer hjem blir det tomt. Samholdet i Afghanistan og kameratskapet forsvinner når han kommer hjem til Norge. Da er alt meningsløst og håpløst. Kjæresten hans hadde tatt slutt, han fikk angstanfall og mistet etter hvert jobben han. Han hadde heldigvis en god psykolog som hjalp han i krigen mot Nav om å få sykepenger, det var ingen enkel sak. 

 Han får diagnosen PTSD posttraumatisk stresslidelse. Han svetter til når harde lyder inntreffer, får panikkanfall, pustevansker osv. Hva med alle som vokser opp i Afghanistan?

Heldigvis slutter denne historien bra på en måte, men dette er bare en av alle de historiene som har vært ute og kriget. Jeg kjenner til folk som har vært både i Afghanistan og menn som har vært innom Fremmedlegionen, de har sår/bilder som aldri forsvinner, for hodet og hjertet glemmer ikke alt det vonde de  har sett og opplevd. 

 Dette er en sterk historie som jeg håper mange vil lese. Veldig bra skrevet, både med det historiske, hvordan Nicholas opplevde krigen, og Arman sin historie. 

Simon Stranger er en forfatter som skriver gode bøker, jeg har lest to av han før

  

Utgitt Aschehoug 2021. spilletid 10timer  9 min, på Book Bites

Andre som har lest boka, se gjerne hennes omtale: Tine, 

Ninas barn av Nina F. Grünfeld og Espen Holm

En fin og rørende historie om jødebarna som kom til barnehjemmet i Oslo rett før krigen!

Dette er boka om den lille barneflokken som ankom Norge i 1938 -39. Alle var underernærte, uten familie og var under ti år og kom fra Østerrike og Tsjekkoslovakia. I Norge skulle de få mat, trygghet og omsorg.

Nina F. Grünfeld, en av forfatterne av boka er datteren til et av disse barna som kom til Norge i 1939 ved hjelp av Nansen hjelpen: Berholdt Grünfeldt, psykiateren.

Nina har filmatisert mye fra boka, jeg har sett filmen , den var bra og den var så troverdig laget.

Det var så godt å se alle disse stakkars barna som fikk lov å bli i Norge, da det ble for utrygt å sende dem tilbake til Østerrike og Tsjekkoslovakia på grunn av krigen som truet. Anbefaler alle å se filmen. Boka forteller mye mer enn en film og den er grundig og god. Den blir lest av Nina selv.

Det ble etablert et barnehjem i Holbergs gate 21, Oslo. Barnehjemmet ble styrt av ildsjelen Nina (født Hackel) Hasvoll. Hun var selv en flyktning, familien kom fra Russland, men som 8 åring flyktet hun med familien til Tyskland.

Der traff hun Nic Waal (som var gift med Sigurd Hoel). Det ble et varig vennskap som betydde mye for Nina. Uten Nic og hennes mot fikk hun barna over grensen til Sverige under krigen.

Nina blir som en mor for disse barna, særlig får vi et bilde av dette i og med at det finnes så mye brevdokumentasjon mellom Berthold og Nina.

Vi får følge Berthold og Gunhild (kona) og høre om turen de tok til Bratislava på begynnelsen av 60 tallet. Der klarer Berthold å finne pleieforeldrene han kom til en uke gammel og ikke hadde sett siden 1939. Pleiforeldrene  trodde han var død, siden Norge kom inn i krigen.

Joschi Fenster, som ble baker i Norge, han fikk brev fra Røde Kors fordi farene hans lette etter han. 20 år etter at han så han sist, møtes de. Faren hadde både vært i konsentrasjonsleir og vært i fangeleir i Russland og slitt seg helt ut. Rørende møte!

En bok som fortelleren en litt annerledes historie, om hvor godt det gikk for disse barna. Tenk Winerbarna de fikk ikke Norsk pass før på -50 tallet. Seks av barna ble boende her i landet fikk høye stillinger og gode liv.

En god bok jeg virkelig har kost meg med, for den handler ikke bare om hvor fryktelig de hadde det, men hvor fint de hadde det på barnehjemmet!

Boka: Utgitt 2015, Kagge forlag

Lydbokforlaget 2020, med oppdatert etterord.

spilletid 6:12:03

Lytteeksemplar

En annen rørende bok som også Odd Nansen/Nansen hjelpen var involvert i er: 

Thomas Buergenthal "Et lykkebarn", veldig bra bok, det er hans biografi som er utrolig!
Marte Michelet sin bok referer hun til, den er informativ om jødenen.


Linket opp til en smakebit på søndag