En bok om kjærlighet, savn og om å ta nye valg her i livet!
Vi blir kjent med Viloette som jobber på en kirkegård som gravlunds vokter i
en landsby i Bourgogne, i Frankrike. Hun ble født av en mor som ikke ønsket
barnet, og Violette har vokst opp i ulike fosterhjem der hun aldri ble sett eller
behandlet som en familie medlem. Hun fant seg aldri helt til rette. Vi får
hennes livs historie, inni mellom mange andre fortellinger, som krydrer og
endrer boka på mange vis. Litt typisk fransk tenker jeg i starten, med utroe
menn og mange sidesprang, men denne boka har så mye, mye mer enn det.
Violette treffer Phillipe Toussaint, og hun blir stormforelsket. Violette er
bare 18 år når hun får datteren, Leo, eller Leoline som var navnet hennes. De
gifter seg i 1989, samme dag som Leonine fyller tre år. Svigerforeldrene hennes
mislikte Violette og overser henne, men elsker barnebarnet. Phillip er enebarn og
gjør som han selv ville, han er bare ute og kjørte motorsykkel og lever livet. Det viser seg at han er en egosentrisk skjørtejeger.
Violette og Phillip får seg en jobb som bomvoktere for toget, dvs. det blir
Violette sin jobb. Det er tog streik og togene blir stående, folk kommer seg
videre på alle slags måter, men to mennesker blir sittende igjen på toget. Det
er Celia og barnebarnet hennes Emmely. De blir med Violetta hjem og det utvikler seg til et helt spesielt vennskap, bare på de to dager de var sammen, vakkert.
En dag kommer det et brev fra Celia med tre billetter til Marseille. De skal
få bo på hennes hytte ved Middelhavet, de svømme og har fri. I ti dager
opplever de en helt spesiell familielykke og Violette er så lykkelig, og glad,
kan livet bli bedre?
Det skjer utrolig mye som jeg synes forfatteren formidler på en spennende og
vakker måte. Hvorfor var Phillip så urolig, hvor ble han av når Violette
flyttet til huset på gravplassen, han ville ikke bo der?
Men så skjer noe fryktelig vondt for Violette mister sin store lykke og
glede i livet, barnet sitt … Hvordan kan man leve videre?
Sacha, som hadde jobben som gravlunds vokter, som Violette ble kjent med.
Han lærte henne så mye om blomster, mennesker, te, filosofi og om livet. Han
ble som en far for henne. Hun overtok jobben hans når han dro tilbake til India
på sin lange reise.
Det var Phillip som tross alt hadde svært mange problemer, men snakket eller
viste det aldri. Han endrer seg totalt på slutten, en mann som våknet til
slutt.
Politi-etterforskeren Julien som vil oppfylle morens siste ønske om at urnen
skal settes på denne kirkegården på en spesiell manns grav, som han ikke har
noe kunnskap eller familieskap med. Her er fortellingen tilbake i tid, og vi
hører om hans mor Irene og kjæresten hennes, som Julien naturligvis ikke visste
noe om før han fant morens dagbok. Torde Violette og sats på kjærligheten ...
lurer du på det, les boka ...
Absolut en rørende bok. Jeg har skjønt at noen synes den boka ikke var noe
bra, men jeg tror de som mente det gav opp litt for tidlig, for den var litt
treg i starten. (jeg holdt på å gjøre det samme). Dette er en trist og fin
beretning om hvordan kjærligheten til livet og livet endrer kan seg, slik våre
valg og ståsteder her i livet også endrer synspunkt etter hvert.
En rørende vakker fortelling. En bok som vokser etter at den er avsluttet,
den er både poetisk og har en vakker historie! Den har både det lyse - med
vennskap, litt krim og om det mørke og triste som rammer mange. Spesielt når
det dreier seg om barn. Mange fine tanker.
Utgitt i Frankrike 2018, på Norsk i 2022, 464 sider.
