Valerie Perrin "Å vanne blomster om kvelden"

 

En bok om kjærlighet, savn og om å ta nye valg her i livet!

Vi blir kjent med Viloette som jobber på en kirkegård som gravlunds vokter i en landsby i Bourgogne, i Frankrike. Hun ble født av en mor som ikke ønsket barnet, og Violette har vokst opp i ulike fosterhjem der hun aldri ble sett eller behandlet som en familie medlem. Hun fant seg aldri helt til rette. Vi får hennes livs historie, inni mellom mange andre fortellinger, som krydrer og endrer boka på mange vis. Litt typisk fransk tenker jeg i starten, med utroe menn og mange sidesprang, men denne boka har  så mye, mye mer enn det.  

Violette treffer Phillipe Toussaint, og hun blir stormforelsket. Violette er bare 18 år når hun får datteren, Leo, eller Leoline som var navnet hennes. De gifter seg i 1989, samme dag som Leonine fyller tre år. Svigerforeldrene hennes mislikte Violette og overser henne, men elsker barnebarnet. Phillip er enebarn og gjør som han selv ville, han er bare ute og kjørte motorsykkel og lever livet. Det viser seg at han er en egosentrisk skjørtejeger.

Violette og Phillip får seg en jobb som bomvoktere for toget, dvs. det blir Violette sin jobb. Det er tog streik og togene blir stående, folk kommer seg videre på alle slags måter, men to mennesker blir sittende igjen på toget. Det er Celia og barnebarnet hennes Emmely. De blir med Violetta hjem og det utvikler seg til et helt spesielt vennskap, bare på de to dager de var sammen, vakkert. 

En dag kommer det et brev fra Celia med tre billetter til Marseille. De skal få bo på hennes hytte ved Middelhavet, de svømme og har fri. I ti dager opplever de en helt spesiell familielykke og Violette er så lykkelig, og glad, kan livet bli bedre? 

Det skjer utrolig mye som jeg synes forfatteren formidler på en spennende og vakker måte. Hvorfor var Phillip så urolig, hvor ble han av når Violette flyttet til huset på gravplassen, han ville ikke bo der? 

Men så skjer noe fryktelig vondt for Violette mister sin store lykke og glede i livet, barnet sitt … Hvordan kan man leve videre?

Sacha, som hadde jobben som gravlunds vokter, som Violette ble kjent med. Han lærte henne så mye om blomster, mennesker, te, filosofi og om livet. Han ble som en far for henne. Hun overtok jobben hans når han dro tilbake til India på sin lange reise. 

Det var Phillip som tross alt hadde svært mange problemer, men snakket eller viste det aldri. Han endrer seg totalt på slutten, en mann som våknet til slutt. 

Politi-etterforskeren Julien som vil oppfylle morens siste ønske om at urnen skal settes på denne kirkegården på en spesiell manns grav, som han ikke har noe kunnskap eller familieskap med. Her er fortellingen tilbake i tid, og vi hører om hans mor Irene og kjæresten hennes, som Julien naturligvis ikke visste noe om før han fant morens dagbok. Torde Violette og sats på kjærligheten ... lurer du på det, les boka ...

Absolut en rørende bok. Jeg har skjønt at noen synes den boka ikke var noe bra, men jeg tror de som mente det gav opp litt for tidlig, for den var litt treg i starten. (jeg holdt på å gjøre det samme). Dette er en trist og fin beretning om hvordan kjærligheten til livet og livet endrer kan seg, slik våre valg og ståsteder her i livet også endrer synspunkt etter hvert.

En rørende vakker fortelling. En bok som vokser etter at den er avsluttet, den er både poetisk og har en vakker historie! Den har både det lyse - med vennskap, litt krim og om det mørke og triste som rammer mange. Spesielt når det dreier seg om barn. Mange fine tanker. 

Utgitt i Frankrike 2018, på Norsk i 2022, 464 sider.