Amsterdam, i midten av Mai

Amsterdam er en by jeg stadig vender tilbake til, denne gangen var vi to damer på tur.

Byen har et yrende liv, med folk fra alle land og alltid mye å se.

Herlig å bare komme seg vekk etter å ha jobbet med utstilling, åpning og mye styr.

Arketektonisk er det en morsom by, med mange fine gamle hus

Reidun og jeg er klar for shopping og hygge i vårsola. 

I Amsterdam finnes det mange spennende butikker og de har et helt annet utvalg en det som

 er av kjedelige kjedebutikker her på berget. Klær av bomull og lin får man til en fornuftig pris. 

Jeg er sko-gal, men klarte å styre unna disse, men angrer litt...!

Et par av disse hadde vært flott i samlingen min. 

Sko er gøy og løfter et antrekk!

Herlig vårsol 

Jeg og Reidun koser oss, det er halve gleden ved å være på tur!

Sitte å nyte alle de flotte detaljene som er på husene og betrakte folk

Blomstermarkedet er et naturlig stopp, der er det alltid noe å finne eller bare en fryd for øyet

Det er bestandig utrolig mye folk der, men vi klarte å handle både knoller og frø

Vi bodde på verdens minste hotellrom, dette var gulvplassen som var til disposisjon.

Sommer sol og mye fint å se!

Dører er alltid spennende fotomotiv, kontrastene mellom nytt og gammelt

Dette museet har jeg ikke sett før, vi var ikke inne der.

På turen hjem lørdag 12.mai, var det mye folk utenfor vår lokale pub

Det var naturligvis Eurovisjonens, Melodi Grand Prix. 

Vi kastet oss inn i kaoset og hygget oss med folket, men fikk lite med oss av tv programmet.

En vakker inngangsdør, men sjekk huset så smalt? Max 2m bredt utvendig!

Gamle ærverdige båter kunne man leie, for spesielle turer

En mannfolk-butikk med spesielle bukser, knapper er inn i år.

Litt morsomt for jeg har jobbet med knapper også, til
 Anno 2018 utstillingen, på Domkirkeodden, som åpnet 9. mai.

Nydelige små skatter av smykker i en annen butikk

Flotte halssmykker, men dyrt.

De hadde klær, smykker, vesker også sjekk det prøverommet!

Å traske rundt i Amsterdam er et vakkert skue. 

Se på fasader i alle farger og skulpturer som pynter opp.

Restaurant/Cafe America er et "must" å besøke, den er fra 1880. Men, den har blitt modernisert alt for mye nå, etter min smak. Alle de dype fine sofagruppene er vekk og nye lette møbler som gjør rommet mye mer støyende.

Skjønner at renholdet blir lettere, men sjarmen med alt intakt av Art Nouveau stilen er endret. 

Kaffe, med servering av stamme servitører er det fremdeles.

Her var bardisken seinest i høst, da jeg var innom der. Fra i høst

Nå er den flyttet til midt i rommet

Lampene og vinduene har de beholdt og takk og pris for det.

Rododendronen blomstret utenfor.

Vi skulle egentlig vært i Keukenhof blomsterpark, men det var siste dagen den var åpen og jeg regner med at da var det ikke den fantastisk blomstringen som man forventet. Jeg tar den et annet år, tidligere  april.

En båttur er også obligatorisk når man er i kanalbyen Amsterdam.

Uheldigvis begynte det å regne søndag kveld, så da ble det båttur
.

Alle broene, over tusen skal det være..

Folk er blide og vinker

Denne broen er en kopi av en bro i Paris

Denne heisebroen tar jeg bilde av hver gang jeg er der. I høstsol 2017

Det typiske Amsterdam bilde, her skal man kunne se syv broer og sykler

Vi hadde hotell rom høyt oppe, så slik ser pynten ut på bakside av husene.

Sykkel er Amsterdam kjent for og det er sykler over alt, en sykkelparkering

Takk for nå Nederland, flatt som ei pannekake er landet! (tatt fra flyvinduet)

Ali, Sabahattin "Madonna i pels"

En sterk og vakker tyrkisk kjærlighetshistorie, med handling fra Berlin på 1920 tallet

Boka starter i Ankara i Tyrkia. Jeg, Rasim en ung mann på 25 år, har mistet jobben, men en dag stopper en gammel venn meg, Hamdi og jeg får jobb hos han. Der delte jeg kontor med en stille forsagt mann som heter Raif Efendi, han jobbet som tysk oversetter.

Raif Efendi, den merkverdige mannen som jeg jobbet sammen med, oversetteren som var en utrolig dyktig tegner, han karikerte sjefen med få steker på noen minutter etter at han hadde vært og mast på han.

Raif er mye syk og det ender med at jeg går hjem til han med noen oversetter jobber det haster med.

Det vokser etterhvert fram et vennskap mellom oss, men han blir dessverre sykere og sykere. En dag jeg er innom han ber han meg hente sakene sine på kontoret og han forteller om sitt liv. Hvordan han lever ensom, han har kone og to barn. Ellers bor det mange i huset, det er fult med slektninger, men han er den som forsørger de andre og kona står på kjøkkenet og ordner mat til alle. 

Raif har ingen gode venner å betro seg til, så når jeg spør tar han meg alvorlig og til meg forteller han alt, jeg blir fortalt alt sammen hvorfor alle bor der og hvorfor de behandler han og kona som et null. De føler seg hjelpeløse de dagene han ikke kan gå gjøre innkjøp, underlig familie. 

Så synd at jeg ikke ble bedre kjent med han, vi var to ensomme, sjenerte skjebner som fant hverandre.

Før han dør får jeg beholde notatbok, som han først ville at jeg skal brenne, men så sier han" les den".

Den svarte notisboken, får jeg lese og den starter med 20. juni 1933, det har gått 10 år siden jeg dro fra Berlin, men nå vet jeg hva som skjedde med Maria. 

Det er det denne romanen handler om: ensomheten, livet i Berlin og om kjærligheten til Maria Puder i Berlin og lengselen etter henne.

Raif er blitt send til Berlin for å gå i lære. Han skal overta farens såpefabrikk i Tyrkia, men må lære seg litt mer om faget. Han har vært en kort periode i Istanbul, på kunstakademiet, for han var flink til å tegne, men viste bare frem de banale tegningene til lærerne fordi han så var sjenert. Han følte at han ikke passet inn og ville hjem til Hawran. Faren sa nei og bestemte at en læretid i Berlin var bedre og han blir sendt med tog til Berlin. Faren hadde en såpefabrikk og Raif måtte til Berlin for å lære faget.

Dette er på 1920 tallet og Berlin er en metropol på alt det moderne, innen kunst og kultur, han sjarmeres av byen. Raif må først lære seg tysk og går på utstillinger og leser litteratur. Han har alltid elsket litteratur og drømt seg vekk i den, etterhvert klarer han å les tysk også, en verden åpner seg for den unge drømmeren, som faren ofte sa til han" Du skulle ha vært ei jente, slik du oppfører deg".

I et galleri med moderne kunst ser han et bilde "Madonna i pels" av Maria Puder. Han blir besatt av uttrykket i dette selvportrettet og går hver dag i tre uker for å se på det. En dag gir malerinnen seg til kjenne, hun har observert at han har vært der mange ganger og de snakker sammen.

En kveld han og en annen kvinne fra pensjonatet der de bor, har vært på et drikkested ser han malerinnen når de to sjangler hjem.

Kvelden etter forfølger Raif etter malerinnen og finner at hun underholder på Atlantic, en luguber kabaret-klubb. Maria og han blir kjent med hverandre og livet blir aldri det samme etter dette. 

Hun sier at hun er ustabil og det får vi merke, "men du er en god gutt, sier hun".

Raif blir i Berlin i nesten to år og det skjer mye som er essensen i romanen, men en dag får han telegram om at faren er død, han må komme hjem.

Maria er 26 år, hun drar til moren i Praha og han, 24 år hjem til Tyrkia for og orden hus osv. slik at hun kan komme. De har en heftig kontakt via brev, i et av brevene skrev Maria "Jeg har en overraskelse til deg «men det må vente til vi møtes. En dag opphører han å høre fra henne og brevene kommer i retur.

Den enorme avstanden til Berlin fra Ankara, hva hadde skjedd med Maria? Raif mistet livslysten. Dagene ble tomme og dagene formålsløse. "Maria hadde vist meg at jeg var en mann, et menneske, nå var jeg ingenting!".

Raif giftet seg, fikk barn, men brydde seg ikke om mye. Svogerne kjøpte olivenlunden min og flyttet til Ankara, der jeg fikk jobb som oversetter. 

Raif hadde trodd fast på Maria og hun hadde såret han så dypt at han forbannet hele menneskeheten. Han sa. "Svigerfamilien som bodde hjemme hos oss, jeg var overflødig og de levde på meg. Jeg forsørget fremmede mennesker, som en fange i eget hus, uten indre liv, jeg var bare apatisk. Jeg holdt ut uten å klage, det kjedelig meningsløse livet.

Etter ti år, møter han ei kvinne fra Berlin. Herr Raif, du har virkelig forandret deg. Da får han vite hva som skjedde med Maria.

Jeg synes denne romanen var litt av en perle, jeg strevet i begynnelsen med hvem er hvem, men det gikk over. Har hatt den på øret mens jeg har ordnet i hage og drivhus, så siden jeg ikke helt fikk med meg alle detaljene i starten, gikk den to ganger før jeg virkelig hadde fått med meg alt. En fryd av en bok. Romanen ble første gang utgitt i Tyrkia i 1943, nå er den oversatt til mange språk og har fått en ny vår. Dette er en tidløs roman, slik gode klassikere er.

Anbefales! Den er vakker, vond, hjerteskjærende, ærlig og tankevekkende om at vi må lære oss å ha den gode samtalen med en eller annen. Den gode samtalen og troen på andre mennesker er viktig!

En nydelig sommerbok! 

   

Den får deg til å drømme om Berlin, her fra Potsdam og hagen til Slott Sanssuici

  

Eller  til Ankara, Tyrias hovedstad, som i dag har mye flotte bygg og mye falleferdig!

Sabahttin Ali (1907-1948)fra omtalen om boka.

Han ble født i den ottomanske byen Egridere (nå Ardino i Sør -Bulgaria). I 1948 ble han drept på den bulgarske grensen da han forsøkte å forlate Tyrkia. Ali var politisk dissident og virket som lærer, forfatter og journalist. To ganger ble han fengslet for sitt politiske syn.

Utgitt på LYDBOKFORLAGET, 2018

Spilletid 6t. 25 min

Lytteeksemplar fra forlaget.

Lest av Haakon Strøm, veldig bra!

Første gang utgitt i Istanbul 1943, 

Aschehoug 2018, i papir på 224 sider

Andre som har lest romanen: Beathe,

Lindahl Lena "Jenta i veggen, i skjul for nazistene"

Betzy overlevde jødeutryddelsen takket være et godt medmenneske.

Dette er en sann historie om Betzy Rosenberg, hun var 22 år i 1942. Født og oppvokst i Trondheim, hun var jøde. Hun klarte å gjemme seg i nesten tre år, fra deportasjonen i 1942. Hun overlevde ved at Arne  gjemte/skjulte henne, helt frem til 1945 da krigen var over i huset sitt "Strandly" hvor han bodde ute på Byneset. Arnes bror hadde gård like i nærheten, med familie. Alle var tause om at Betzy bodde hos Arne, selv ungene på gården sa ikke et pipp om det til noen.  

Betzy f. 1919 klarte å overleve jødeutryddelsen i Trondheim ved at vennen hennes Arne hadde laget et kott i husveggen med en gulvflate på 50 x65 cm, men bare 120 høyt. Det sier seg selv at hun måtte sitte, kunne ikke stå oppreist der.

Den 22 år eldre Arne Haugrønning og Betzy hadde et godt øye til hverandre før denne tiden, det viste mange. Men aldersforskjellen og at Arne var kristen og Betzy jøde var ikke enkelt. Arne ble hennes redningsmann og etterhvert ektemann, men han utsatte seg selv for enorme konsekvenser om dette hadde blitt oppdaget under krigen..

Det var nok en nervepirrende og sterk opplevelse Betzy opplevde de nesten tre årene hun var i huset og skulle være usyngelig. Hun kunne ikke være ute eller ved vinduene og måtte gjemme seg i kottet når noen kom. Arne var ofte på jobb som snekker rundt om og hun kunne ikke fyre i ovnen eller ha lys på når han ikke var der. De sov på skift og det var ganske traumatisk, noe som skulle prege henne resten av livet. 

I nabohytta ca. 100 meter unna holdt Kåre en tidligere Østfrontkjemper ofte til, med ville fester hvor det var folk fra Rinnan banden, nynazister og tidligere østfront-kjempere som drakk seg fulle.

Mange spennende historier fortelles om hva hun opplevde.

Resten av Betzy sin familie ble deportert til Auschwitz, bortsett fra de som klarte å rømme.  Betzy mistet syv av sin nærmeste familie. De ble alle(- bestemoren som var syk) fraktet til Oslo og den 25. februar 1943 gikk de ombord i "Gotenland". De var 74 menn og 84 kvinner og barn. Det var 153 jøder som ble fraktet ned til Stettin og videre med tog til Auschwitz, der fikk de gå i dusjen alle sammen. Tyskerne fremstilte det på denne måten, slik at de måtte bli vaske seg, men det var blåsyregass som kom ut og det tok ca. 3 min før de døde. Så ble de kremert. Det var tilsammen 773 Norske jøder som ble fraktet til Tyskland for å bli gasset i hjel, fem kom tilbake.

Litt morsomt å finne igjen at tanten til Betzy som jeg leste om i boka: "Unge tidsvitner". Kusinen Gerd Philipson, broren Charles, onkel Jakob og kona kom for seint til "Donua" den 26. november 1942 og klarte seinere å rømme til Sverige. Gerd var en av de som ble intervjuet i boka.

Dette er en bok jeg aldri hadde lest ved bare å se på coveret, men heldigvis hørt jeg om den i radioen og det er jeg glad for. 

Coveret burde ha vært et bilde av Betzy, for å vise at dette er en sann historie og det er reelt alt som skjedde. Coveret viser en jente, og dette handler ikke om ei jente, med ei kvinne som var 26 år i 1945.

Dette er en veldig god ungdomsbok. Den forteller ikke bare Betzy sin historie om jøder og deres skjebne, men har med så mange fine detaljer om hvor og hva skjedde under krigen. Historien blir godt fortalt, uten lange utredninger, men korrekt, kort og enkelt. Dette er en historie som absolutt burde fenge mange unge unge. 

Eks: historiske fakta om jødene og deres historie. Krystallnatten 9-10 november 1939, da jødeforfølgelsene startet. Krigsutbruddet i Norge og opplevelsen fra Trondheim. Rinnan banden og landsvikoppgjøret og mye mer.

Absolutt en spennende og god bok, en Anne Frank historie som endte godt

 Bildene har jeg lånt fra boka, det er mange bilder av familien og fra Trondheim i boka

Takk til LENA LINDAHL (f 1971) som tok frem denne historien igjen og skrev denne boka. Historien ble fortalt i Adresseavisen etter krigen, men så ble det ikke mer.

Betzy og Arne giftet seg i 1949. Betzy ville ikke ha barn, hun ville ikke at noen skulle oppleve det hun og broren Carles hadde gjort. 

Betzy skrev ned sin historie på 8 maskinskrevne ark, da hun 79 år.  Arne døde i 1985 - 87 år og Betzy døde isolert og ensom i Trondheim juni 2004- 84 år.

Cappelen Damm, utgitt 2018

ungdomsbok, 200 sider

Lånt på biblioteket

Lena Lindahl er fra Kjøpsvik i Nordland. Hun er utdannet i tysk og journalistikk. Hun bor og jobber som journalist i Oslo. Hun debuterte som barnebokforfatter med "Verdens første ballongferd" i 2012.