Pam Jenoff "Jenta med blå stjerne"

En hyllest til vennskap og mot noen klarte å vise under krigen. 

 Krakow 1942, Polen. (Bygger delvis på en sann historie)

Sadie Gault, er bare 18 år gammel og jøde. Hun bor sammen med foreldrene sine i gettoen i Krakow, De måtte flytte, etter å ha måtte forlate huset de bodde i til tyskerne. De har fått høre at alle jødene skal flyttet igjen, ut av Krakow og til interneringsleirer. Foreldrene og en annen familie Rosenberg, har ved hjelp av en mostands-mann Pablo fått hjelp til å komme seg vekk. Fra byens overflate, til under byen, dvs. til kloakknettet under byen. En forferdelig opplevelse og vanskelig ferd. Faren hennes drukner i den strie elva de må over. Etter hver finner de seg til rette, i en tom avstengt side-gang i kloakksystemet. De får mat fra hjelperen sin, men en dag forsvinner han.

 Sadie og sønnen i Rosenberg familien utforsker underverdenen. Sadie elsker å stå å kikke opp på himmelen, gjennom en rist der folk passerte. Tenk den dagen jeg kommer ut herfra, tenker hun.

En dag Sadie står ved risten, stopper en jente opp da de får øyenkontakt, hun stopper opp og de prater sammen. Denne jenta, Ella Stepanek, blir deres hjelper.  De er i under jorda i fire mnd., da moren til Sadie føder en datter. Da blir det mye babygråt og familien Rosenberg blir skikkelig sinte på moren og babyen. Moren tar med seg barnet og vil dra til sykehuset for å få satt barnet vekk, spennende ...Hvordan gikk det med moren og barnet?

 Ella kom fra en velstående familie og bodde sammen med stemoren sin, faren var død. Stemoren hygget seg med tyskerne, hun hadde stadig sammenkomster med tyskerne hjemme hos seg, og mat og drikke var det nok av.  Ella utnyttet denne situasjonen og stjal med seg mat hjemmefra, til de i kloakken. Ella var blitt ensom, fordi hennes tidligere venner ville ikke ha mer å gjøre med henne, pga. stemoren og tyskerne. Men, det blir mer og mer skummet å hjelpe Sadie, for så en dag skjer det en eksplosjoner i kloakknettet...... jeg røper ikke mer. 

En bok om vennskap, og om å hjelpe folk som gjemte seg under krigen, og ikke bry seg om konsekvensene av hva dette kunne bringe med seg, men går på og viser styrke mot tyskerne.  

Boka avsluttes med et møte med en fra som opplevde krigen i kloakken, og ei som ble født i kloakken. Rørende slutt. 

Denne historien har røtter i en sann fortelling, og det må ha vært skikkelig ille. (Jeg ble nesten kvalm bare ved tanken). En fin fortelling, men fortellerteknisk er den tydelig skrevet av en amerikaner, med alt for mange unødige beskrivelser av hvor ille de så ut og hvor vond det luktet der, de skjønner man jo uten at det behøver å fortelles igjen og igjen flere ganger. 

Lest av Hedda Munthe, storytel lydbok 10t 55min, Lydboka utgitt mars 2024, Cappelen Damm

Simon Stranger "Museum for mordere og redningsmenn"

En svært god og personlig bok der familiene til forfattere og hans kone veves sammen, fra krigens dager. 

Den 28 oktober 1942. Hermann Feldmann har fått 2000 kr av foreldrene (en halvårs lønn) for å komme seg til Sverige. Han møter vennen Willy på Østbanestasjonen. Karsten Løvstad som han kjenner fra før kommer også, han skal hjelpe dem over grensa. De skal til Halden og kommer seg inn på toget og toget går mot grensa. Hermann undrer om han noen gang komme tilbake igjen. Lillebroren til Karsten skal ro dem over det smale sundet mellom Norge og Sverige, om natta. 

Det kommer inn to politimenn i vognen og vil se papirene deres. Hermann viser identitetskortet med en J over. Karsten har falskt ide kort. Politiet sier at de skal være med dem ut på gangen, da skjer det forferdelig, Karsten skyter den ene politimannen og den andre løper for å varsle. De tre guttene hopper av toget.  

Ekteparet Rakel og Jacob Feldmann er foreldrene til Hermann. Foreldrene til Herman skjønte med en gang hvordan dette vil gå med dem, når sønnen var ettersøkt i avisa dagen etter. De måtte flykte og der startet boka, med to døde lik i Skrikerudtjernet.  

Ellen og familien hjem blir beslaglagt. Politiet kommer og sier at de har 20 minutter til å pakke. Hvor skal de bo? Ellen som skulle debutere på piano, hvordan vil det gå nå?  De fikk seg et sted å bo, og etter krigen flytte de til Trondheim.  (Ellen ble mormoren til forfatteren sin kone.) 

Vi som har lest Simon Stanger sin bok:"Leksikon om lys og mørke" fra 2018, den omhandler Ellens familie.

Det som er spesielt med denne romanen er at Ellens barnebarn er gift med forfatteren Simon. Hans  forfedre og hva hans oldefar  drev med, blir knyttet sammen. Dette danner mye av fortellingen i denne boka. Oldefaren drev trykkeri Aas & Wahl trykkeri i Oslo. der ble det  trykket nazi propaganda under krigen, som f.eks tidsskriftet Umennesket. Trykkeriet ble tegnet av arkitekt Odd Nansen, som også Stranger kommer innom.   

 Denne boka forteller om Hermann fra Larvik, som også Stanger er innom. 

 Et lykkebarn, der denne lille guttenThomas traff Odd Nansen og endret hans liv, en fantastisk morsom fortelling.

Over er det to nesten tilfeldige bøker som jeg via hendelser som omtales i denne boka og trekkes frem, og er navn det refereres til i denne boka. Jeg har lest utrolig mye om 2. verdenkrig,  et tema jeg blir like sjokkert over hver gang.  Uforståelig, at det den dag i dag er mange kriger.  

Peder, ble tatt som grenselos og endte opp i Tysk konsentrasjonsleir. Han overlevde og kom seg hjem etter krigen. Men, Peder slet hele tiden med senskadene etter drapet og skylden, han slet hard med dette, den psykiske straffen. Han følte det frigjørende å bli tatt. Det ble rettsak, en dom som det ble mye avis skriving om. Lurer egentlig på hvordan det gikk videre psykisk med Peder etter rettsaken?  

Denne boka har med utrolig mange sider av hva som skjedde under krigen, med folk, hus, arbeid, flukt, osv. Det er historier fra jødeforfølgelsen, grense-los arbeidet, konsentrasjonsleirer, rettsoppgjøret etter krigen osv. 

Romanen bygger på faktiske personer, og er ryddig og gjennomarbeidet bok. En usedvanlig velkomponert og fin bok, med mange fine bilder i, som understreker det historiske godt. 

Anbefaler alle å lese denne boka, som har så mange ulike synsvinkler angående hva som skjedde under krigen. 

Les gjerne Tine sin fin omtale av boka.

Utgitt på Aschehaug 2023, lånt på BookBites.

"Skammens historie" av Thomas Vestergård og Sigmund Aas

 

                                              

Her var det mye som var skremmende nytt om Norge fra 1814-2014, de siste 200 år.

Viste du at håndverker og de som ikke var storbønder ble regnet som tredjeklasses menneske, det var kun de rike eller menn som hadde utdannelse som telte den gangen riksforsamlingen ble dannet i 1814. 

Langskaller og kortskaller har jeg hørt nevnt, noe som kom opp rundt år1850. Da startet Nasjonalismen og vi var livredde for jøder, andre raser osv. Ulike folke-raser måtte holdes fra hverandre. Nordmenn, skulle være den herskende rasen i Norge. Noe en mann i Tyskland på 1930 tallet var helt enig i, ja tenk hva Hitler, hvordan han også likte den tanken.......

Kortskallene er de som var invaderte byene våre, som det står i boka. Det var f.eks. samer, jøder, romanifolk og tatere. Alle med ulike spesial reglene. Nevner: Kvener som innvandret til Norge og bosatte seg i Lyngen, Alta, Karasjok osv. på 1850 tallet, pga. av krig og sult. De måtte snakke norsk for å få kjøpt jord. Skogfinnen på Finnskogen som kom til Norge på 15 hundretallet med sin spesielle jordbrukskultur, svedjebruk og trolldom, de ble sett ned på. Begge disse gruppene ble trakassert i Norsk Politikk og det ble ofte reist tvil om man kunne stole på et slikt folk?

Taterne/Romanifolket som var et reisende folk ble utsatt for sterilisering loven, og barna tatt i fra dem. Mange barn havnet på ulike barnehjem, der de led og ble mishandlet. Det var Misjonen og staten som driftet dette. Her nevnes Svanviken som eksisterte fra 1949-1965, et fryktelig sted. 40 % av romanifolket ble tvangs steriliserte, den yngste var bare 14 år. Man sterilisering av disse unge jentene helt til 1977. Det var ikke samtykke, men under tvang. Taterne i Norge ble sett på som avvikere, fengselsfugler osv. NRK hadde i 1989 en tv program, der dette kom opp og de fikk en viss respektert, etter det (står det i boka). 

Staff og fengsel var det også forferdelige fortellinger om. Barn som kom til Bastøy eller Toftes gave på Helgøya, har jeg hørt og sett filmer om. Fengslene, staff, og mange grusomme forferdelige historier om hvordan de led. Hvordan helsevesenet så på psykisk syke og lobotomerte folk, som aldri ble seg selv mer. For ikke å snakke om alle de som døde av følger etter inngrepet, det ble skult at operasjonen var mislykket og forklarte det vekk med annen sykdom!

Videre er det et langt stykke fra rett etter krigen. Alle de som bygde de lange jernbanesporene og vegene under krigen. For ikke å snakke om alle de tusenvis som døde og som skulle fraktes vekk etter krigen. En forferdelig opprydning og stanke, få klarte å jobbe med.

Hvor redde alle var for kommunismen i Norge og overvåkingen av de som var suspekte eller som man trodde var kommunister....og fravær av handlinger. Beredskapen den 22 juli, da ABB herjet i Oslo og på Utøya, var alt for dårlig. Har den blitt bedre....????

Vi tror vi er så sabla bra, men er vi egentlig det?  Her var det mye å ta tak i. Boka er skrevet som en motvekt, kontrast og har en stemme som får oss til å tenke to ganger over mye rart som har skjedd her i landet de 200 siste årene. Vi er en Nasjon som snakker mye, men kanskje ikke handler der etter? 

En opplysende og historisk sett en god bok. En bok man må å lese et kapittel av gangen i, ellers blir den for heftig. Jeg anbefaler lang lese av denne bok, for det er mye å fordøye. 

Boka kom ut i 2015, 318 sider. Cappelen Damm

"Gutten i den stripete pyjamasen" av John Boyne

 En bok som fortelling til barn, om 2. verdenskrig og hvordan det var.

Året er 1942, vi er i Berlin og Bruno er 9 år. Han blir helt forvirret når Maria, hushjelpen begynner å pakke alle sakene hans, skal vi flytte? Bruno ser at øynene til moren er sorgtunge, vi skal flytte alla fire: mor, far, søsteren på 12år og han. Det er pga. av at faren må flytte til et nytt arbeider, noe en liten mann med liten bart, krevde. Etter å ha vært på et besøk hos dem. 

Hva drev faren egentlig med, tenke Bruno? Han har et arbeid med fin uniform, det var det eneste 9åringen viste. De levde i et stort hus, hadde mange selskaper, en rik familie. Hva skal vi gjøre med Lars, kokka og Maria, når vi flytter? spør Bruno, og huset hvem skal bo der?      

Er det langt vekk vi skal flytte spør han. Ja, vi skal flytte langt, sier moren. Din fars jobb, er viktig og han har fått en enda finere uniform. Vi kommer nok tilbake en dag til vennene dine, sier moren.  Bruno følte seg forrådt som ikke har fått vite noe om dette. Han hadde jo andre planer med vennen sine, så Bruno var imot å flytte, men det hjalp ikke.

Det nye huset lå helt ensomt til, og det var mye mindre. Moren sier: "vi må gjøre det beste ut av dette" her skal vi bo nå og vi må godta det. Fra vinduet på rommet så han omtrent 6 meter unna huset at der var det et høyt gjerde med piggtråd på toppen. Bak det mange mennesker, barn og menn,  i det fjerne røyk fra et hus. 

Så stygt det er her, bare lave hus i det fjerne. Dette må være landsbygda, sier søstera på 12.  Berlin, der vi bodde er hovedstad, mens dette er landsbygda fordi her er det store tomme områder, sier hun. Hvor er alle dyrene? lurer Bruno på. Det burde ha vært husdyr her, det er bare leire på bakken. 

Dette er ikke landsbygda, men noe annet.... 

Der er en flokk barn, på andre siden av gjerde. De ser ut som de gråter, er skitne og triste. Hva er dette? Alle folkene der på andre siden av gjerde har på seg grå stripete pysjamas og lue. Hmm...

Bruno, måtte snakke med faren om dette, men han fikk ikke noe svar. Moren misliker at faren har den jobben, og begynner å drikker, mye for hun mistrives og vil ikke være vitner til hva som skjer der.

En dag går Bruno på oppdagelsesferd, da ser han en liten gutt i pysjamas som har et bånd med en stjerner på armen, han er på andre siden av gjerde. Bruno synes gutten ser trist ut, han snakker til den magre gutten. De kommer i samtale og gutten sier at han heter Smhuel og de finner ut at de er akkurat like gamle, et vennskap oppstår.....  Dette ble en søt historie om disse to guttene, om vennskapet som endte så veldig trist.

Formidlet litt barnslig til å være en ungdomsbok, men utrolig bra i henhold til mindre barn. Jeg ble så rørt at tårene trillet hos meg.....

Kan absolutt anbefales for at barn, men boka avsluttes med at dette vil nok aldri skje igjen. Boka er fra 2007, så dessverre gikk det ikke slik, for  krig og djevelskap driver folk med verden til enhver tid, også nå.  

Innlest veldig bra Pål Christian Eggen, spilletid 4timer 22 min

Roy Jacobsen "De Uverdige"

Fortelling om en guttegjeng som vokste opp under krigen i Oslo 

Boka har hoved handling fra tidsperioden 1939-1945. Der møter vi en gutte-gjeng som bor på Østkanten i Oslo. Alle familiene bor i ettroms leiligheter, i det okkuperte Norge. Carl gikk med avisa tidlig på morgen, og kom hjem med diverse varer som han stjal på vegen hjem. Moren sa ingen ting til dette, de er fattige og tok imot. Carl har storesøsteren Mona og lillesøster Agnes. 

Faren til Carl jobbet som hovmester på Hotel Continental og prøvde å være en god far. Han tok med seg det han lett kunne putte i lomma som såpe og etterlatenskaper som gjester har glemt, - parfyme, leppestift osv. til kona og Mona. På hotellet holdt Quisling mange møter og faren får naturligvis høre mye om hva som skjer i Oslo. 

Carl fikk en dag et kart over Oslo av faren, der ni adresser var merket av med et kryss. Faren sa at om det skjer noe med deg skal du si: Wo sind wir, om du kommer i trøbbel med tyskerne. Hva driver faren med, lurer Carl på?

Bare noen dager etter kom statspolitiet og hentet faren, i hjemmet. De ransaket hele leiligheten og tok med seg faren. Moren blir innkalt, for å se hva de har gjort med mannen hennes, han har fått gjennomgått mye og døde. Moren gikk nesten til grunne og ble psykisk knekt. Hun begynte å ta masse piller og fungerte ikke som mor mer. 

Bestevennen til Carl var Olav som gjerne vil bli til noe. De prøvde å tjene penger på å reparere sykler de stjal, og satte i stand, maler dem og solgte. Plutselig en dag var faren til Olav også borte. Hvor har han blitt av? Han heter Aron/Arne, men alle kaller han "Ikke jøden". Han drev med mye rart på loftet, der han tilbringer mye tid.

Tredjemann i venneflokken var Roar. De tre ungguttene prøvde å finne ut av hva som skjuler seg bak kryssene i kartet Carl hadde fått. Det ble en vanvittig lyssky virksomhet, de tømmer husene for verdisaker. Vi skjønner naturligvis hvem husene har tilhørt og alle de verdifulle gjenstandene de solgte til pantelånere. De kommer bort i svartebørs haier og pantelånere, men opptrer de rettferdig ovenfor guttene som bare rundt 16 år, mon tro. 

Olav fikk seg jobb på flyplassen på Fornebu. Carl på gummien, der jobbet han med regnskap og en dag gikk en bombe av, han blir skadet og havner på sykehus. Moren til Olav og de små tvilling søsknene er vekk...  Her er det mye dramatikk som skjer, trist og vondt. Det viser seg at Aron, ikke var død, men hadde rømt til Sverige, da han ble livredd om det skulle skje det sammen med han som med faren til Carl.  

Frigjøring kom. Blendings gardin blir brent og folk jublet. Noen ble sittende i fengsel og andre gikk fri. Atter andre tok affære på egen hånd, som ovenfor Politimannen Cleve.

Men, krigen satt nok dype spor i folk, som aldri kunne glemme hva de var med på. Noen glemte det aldri. Det kom veldig tydelig frem på slutten av boka. 

Å skrive en roman som dette må ha vært ganske spesielt for Roy Jacobsen, han har jo ikke opplevd dette selv. Fortellingen er dramatisk og tematisk spennende. Spesielt synes jeg hvordan skildringen av barna er beskrevet. Den er troverdige og bra. Alt blir framstilt i den vanskelig og kaotisk tid det må ha vært. Jeg kan skjønne at man ble fort voksen og tok ansvar for familien under slike omstendigheter som krig er.

Absolut en fin bok, som jeg likte (litt lang slutt). Krig gjør noe med mennesker. 

Utgitt 2022, hørt som lydbok i Book Bites, 10 timer 8 min. Lest av Lasse Kolsrud.

Andre som har lest boka, se  Tine sin omtale. 

"Et land av snø og aske" av Petra Rautiainen

 

En voldsom, vond og spennende historie fra Lappland fra 1944 og 1949.

Boka veksler mellom to ulike forteller stemmer, gjennom hele boka. Väinö som jobber som vakt og tolk i en tysk-ledet fangeleir og er i dagboks form historie om hva han ser og opplever i fangeleiren Enero i Lappland fra februar- september1944. 

Väinö Remes er militær fullmektig tolk og hans jobb er å intervjue fangene som kommer til leiren, ofte er det så mange at han kan sitte i ti timer i strekk, kun avbrutt med røykepauser. Han forteller at tolkene bor sammen med vaktene og soldatene. Nettene er forferdelige, det er møkkete, stanken, sengene knirker og tolkene skal også holde øye med fangevokterne så de ikke sluntrer unna. Han jobber på lag med en som heter Olavi, som er finsk og Kalle, som er skoler og snakker veldig mange ulike språk. Väinö og Olavi intervjuer fangene, måler dem, høyde, hodebredden, kjønnsorganer, om forhuden er der osv. Alle opplysningene skrives ned på kort, angående rase. Fangene kommer hit for å dø, skriver Väinö. Han stoler ikke på Olavi og misliker han voldsomt. 

Den andre stemmen er en forteller stemme fra Einotekis som skildrer hva som skjedde der i 1949-50. Krigen er slutt for tre år siden og så kommer den finske journalisten og fotograf Inkeri opp dit. Hun er på jakt etter hva som skjedde med mannen sin, som forsvant der i Lappland. Hun kjøper et hus og integrer seg sakte og sikkert inn i miljøet. Hun har en leieboer som heter Olavi og etter hvert skjønner hun at han vet mer enn han vil fortelle.

Väinö får vite mye om hva som skjedde med fangene, den tyske leieren var med i et forskningsprosjekt for å finne ut hvordan den ariske rase og andre raser, var bygget og utrustet. Forferdelige ting skjedde med fangene, som var på lik linje med Mengeles forsøk. Sier ikke mer, dette var sterke saker.  

Det tok litt tid å skjønne hvem var Väinö, og hvem var Olavi, men den gåten ble løst ganske så bardust på meg, til slutt. En forferdelig skildring om hvordan samene ble sett på, og ble behandlet. Hvordan folk prøvde å redde seg selv, og hvor forferdelige ting som skjedde i fangeleirene, der nord var. 

En usedvanlig sterk bok, jeg syntes var litt vondt å lese om, historisk fin, og spennende skrevet. En bok man ble grepet av om alle hemmelighetene, forbrytelsene og kjærligheten man huger etter. Denne boka forteller også om hvordan den samiske urbefolkningen ble forfulgt etter krigen, og forteller om et mørkt kapittel i finsk historie.    

Utgitt på finsk 2020, på norsk 2022, Gyldendal, 278sider. Lese-eksemplar fra forlaget.

En annen bok jeg leste fra krigen i Lappland er : Ingen anger av Tommi Kinnunen

"Den jødiske familien Glass" av Hadley Freeman

 En historie, men med et litt annet innhold enn de vanlige fortellingene om jødenes historier fra 2. verden krig.

Hadley Freemann, er en amerikansk journalist bosatt London. Hun fant en skoeske full av informasjon om familien og søskenflokken Jehuda, Jakob, Sender og Sala Glass, hjemme hos moren etter hennes død. De flyktet fra pogromen og fattige kår i Polen, til Paris på 1920 -tallet. Da de kom til Paris byttet de navn til Jacques, Alex, Sander og Sara Glass. Dette er historien som barnebarnet Hadley Freeman, som er journalist, har skrevet etter mange års leting i arkiver osv.

Boka handler mest om Alex og Sala/Sara. Men først kort om familien Glass

Alex, (Sender) var bare 14 år da han dro til Paris, og begynte i skredder-faget. Han ble venn med Marc Chagall som også var jøde.  Chagall viste han vegen inn i kunstens verden. Som 20-åring startet Alex selv med motehuset "Alex Maguy" (nytt navn som var ikke jødisk) for seg selv og sin første visning hadde han i 1937, der han fikk han strålende omtale, men ingen salg. Han solgte tegningene videre til to ulike motehus, som skapte uro i miljøet. Men, det skulle ende seg, med at han virkelig slo seg opp og hadde etter hvert 60 personer på lønningslista si. 

Han var estetiker, moderne og så muligheter og fikk ideer til sine kreasjoner fra samtiden, og fra kunstens verden. Han var en mann som hadde en vennekrets som var kunstnerne som vi kjenner, Edith Piaf, Chagall osv., mange kunstnere fra Montmartre. Christian Dior var også hans venn og seinere tegner hos Alex.  Dette må ha vært en spennende mann, tenker jeg. 

Alex meldte seg inn i fremmedlegionen og var med i kampene om Narvik i 1940. Han ble dekorert for bragden han gjorde under felttoget i Narvik og ble etter krigen mistenkt for å være kollaboratør, slik mange innen moteverden opplevde.

Sara (Sala) var forfatterens bestemor og hun fortalte ingenting om sitt liv. Sara ble i 1937 gift med jøden Bill, noe Alex ordnet. Han skjønte at hun måtte vekk fra Paris og jødehatet. Livet som gift, ble ikke det hun drømte om. Savnet etter familien sin og det å være fransk var viktig for henne, hun lengtet til Paris, og til familien sin.

Hun reddet livet sitt under krigen ved å være i USA. Først i 1948 dro hun tilbake på besøk til familien sin i Paris. Paris var knust og et trist syn møter henne og de to guttene hennes på 7 og 3 år. Etter ni mnd. i Frankrike reiser de tilbake til USA. De flyttet og slutter å feire jødiske dager, de levde et anonymt liv i USA. Guttene lærte seg både fransk og amerikansk. De skriftet etternavn fra Freimann til Freeman. En av dem Ronald, er faren til forfatteren.

Henri, gift med Sonia. De ble i Paris under krigen. De registrerte seg aldri som jøder og hadde falske ide-kort. Sonia snakket flytende tysk, og berget seg flere ganger på det. Henri jobbet med mikrofilm og reddet mye dokumenter for Frankrike. Selskapet til Henri gikk strålende og de gikk fra arbeiderklassen til overklassen i Frankrike etter 2.verdenskrig. De avsto fra jødedommens og ville bare leve som vanlige franske innbyggere.

Jacques (Jackob), drev en pels-forretning i Paris, gift med Mila. Han ble fanget januar 1942 og kom til fangeleieren Pithiviers. Han fikk permisjon da Mila fødte datteren Lily. Så dro han tilbake til Leiren og ble 17. juli 1942 send med Fangetransport 6 til Auschwitz, på et overfylt tog i tre døgn, uten mat og drikke. En kjent transport hvor 928 mennesker ble sendt av gårde og bare 91 overlevde krigen. Jacques døde 6. oktober 1941, bare 18 km fra stedet han ble født. 

 Alex fortalte svært lite fra krigen. (han hadde skrevet ned noe selvbiografisk stoff). Var han en kollaboratør? Han og Jean Baptiste Seytour flyttet til Nice, til familie Piem, under krigen. Der bodde også Christian Dior, Alex sin tidligere tegner. De tre flyttet videre til Cannes. Det var tre motehus under krigen i sør Frankrike som holdt det gående, det var Chanel, Hermes og Alex Maguy. 

Alex åpnet i 1941 salong i Cannes og ansatte 12 medarbeidere. Det ble også et møtested for motstandsfolk. Han ble tatt, og sendt med tog til en fangeleir, han klarte å hoppe av toget og bodde et år på landet hos en familie og kom seg gjennom krigen. Litt av en luring, en mann som kunne å sno seg skjønner jeg. 

 Picasso og Alex. Boka har mange bilder.

Han startet motehus Alex Maguy i Paris etter krigen og det varte fram til midten av 1950 tallet. Da var slutt, for det bare konfeksjon som var populært. Han la ned motehuset og Alex starte et galleri i stedet. Der alle kunstnere vennen stilte ut. Picasso ville ikke stille ut i Paris, men i 1961 dro Alex tilbake til Cannes, og overtalte Pablo Picasso til å stille ut i galleriet sitt. De ble svært gode venner og det ble mange utstillinger av Pablo Picasso i Alex sitt galleri, et vennskap som varte livet ut.  Alex ble en meget rik mann, og solgte bilder over hele verden, og donerte bort mye kunst i ulike sammenheng.

Sala/Sara og Bill ble boende i Amerika, men Sala var veldig ofte i Paris. Hun savnet livet i Paris i USA, og når hun var i Paris savnet hun Bill og tenkte på hvordan han hadde det. Ekteparet kranglet stort sett om alt, når de var sammen. Som er lek de ikke kunne leve uten, tenker jeg. 

Absolutt en bok jeg synes var spennende og helt annerledes enn jeg hadde tenkt meg. Den handlet mest om Alex og hans venner og uvenner. Hvordan han drev på og ble veldig rik på all sin kunst. Spennende å høre hvordan han fikset livet under krigen.  

Til slutt: Litt morsomt at tre av barnebarna etter søsknene Glass havnet i motebransjen, som det står om i etterordet. En godt skrevet biografisk roman, hvor vi virkelig skjønner Hadley har dobbeltsjekket alt som er mulig å sjekke av sannheter og usannheter. Er man interessert i kunst og mote-industrien er dette den rette fortelling om hvordan Alex og de andre i motebransjen hadde det, før og etter krigen. Det var ingen dans på roser den gangen heller, som nå. 

Anbefales på det varmeste! 

Jeg var litt usikker på om jeg skulle orke å lese enda en bok om jødenes historie, men bokomtalen jeg fikk fra Pax fikk meg til å se at denne boka hadde en helt spesiell, spennende og sann historie, som trigget meg. Det angrer jeg ikke på, selv om jeg synes starten var tung. Det var litt forvirrende at forfatteren bukte de jødiske og europeiske navnene på medlemmene i familie, om hverandre. Jeg måtte ha en lapp for å hele tiden se, hvem var nå det? Bortsett fra dette var det en spennende og ganske så ulik alle andre fortellinger fra krigen som jeg har lest før. 

En bok jeg fikk lest ferdig i august, men ikke fått skrevet ferdig før nå. (hadde heldigvis notater). Litt mange jern i i ilden og ting som har skjedd. 

Lese-eksemplar fra Pax utgitt 2022, ugitt på norsk 2020, 349 sider + 30 sider, notater osv. 

Selv om jeg har mottatt lese-eksemplar fra forlaget, har jeg ingen forpliktelser. Jeg skrive hva jeg mener om boka.

Andre lignende historier som bygger på biografisk stoff fra besteforeldrenes F.eks:  Frida Grünfeld, sin bok.

"Døtre av en ny tid " av Carmen Korn

En tysk roman om fire venninner og livet deres i Hamburg fra 1919 til 1948.  

Boka starter i 1919, Hamburg. De først to vi blir kjent med de to barndomsvenninnene Käthe og Henny på 19 år. De skal begge starte på jordmorskolen i Hamburg.  Første verdenskrig er slutt og vi får høre litt om hva de har opplevd i 1. verdenskrig.  De to, Käthe, Henny, lengter etter å leve og å finne kjærligheten. Etter hvert blir vi kjent Ida og Lina som er lærerinne. Fire ulike jenter som blir venninner som vi følger gjennom kjærlighet, drømmer, livet i krigen og deres familier i medgang og motgang i Hamburg fra 1919, nazismen og gjennom 2. verdenskrig. Dette er trilogi, hvor to av bøken har kommet ut på norsk. 

Henny vil endelig leve sitt eget liv, bort fra moren Else som fortviler over at mannen hennes døde fra henne i 1. verdenskrig. Moren hennes er litt snobbete og liker ikke at hun er så mye sammen med Käthe. Henny vil bli jordmor og hjelpe nytt liv inn i verden.  Hun er litt avstandsforelsket i legen Theo Unger, men det ble det ingen ting ut av.

Käthe treffer Rudi, en sjarmerende ung mørkhåret mann som elsker poesi. Han vet ikke hvem faren er og synes det er litt vanskelig. De støtter kommunistene og er politisk aktive.

Henny treffer som 21 åring Lud og det tar ikke lang tid før jordmor Henny, innser at hun er gravid. Foreldrene til Lud og Lina ofret seg helt for barna sine og en det ble en tragisk fortelling.

Lina er lærerinne og blir en av jentene i gjengen etter hvert. Hun og legen Landmann blir venner, de har en felles interesse i kunst og moderne interiør, særlig i den nye Bauhaus stilen. Lina og Landmann er bare venner for hun innser at det er ikke menn hun er opptatt av.   

Ida har vokst opp i en velstående familie, er ei jente som nærmest blir tvunget av faren til å gifte seg med en mye eldre mann. Bankmannen Campmann, slik at faren som er ved å gå konkurs får støtte fra han. Ida derimot er forelsket i kineseren Tian.  

Disse fire unge jentene følger vi gjennom kjærligheten, barnefødsler, festing, utroskap, død og politikk. Nazismen begynner å ulme og Hitler er på frammarsj. Han blir sett opp til av noen og avskydd av andre. Hvem kan man egentlig stole på?

Boka handler om hva og hvordan de overlevde krigen, med bombing, flukt, matmangel, nazistisk styre på fødeklinikken, fangenskap, tortur. Rudi lever vist nok i en fangeleir i Russland og Käthe, hvor er hun blitt av? Henny tror det er Käthe som hun ser på trikken som kjærer forbi nyttårsaften i 1948, er det mulig?

En fengende roman om disse moderne kvinnens liv, som var så langt fra mødrenes liv. De ønsket frihet, likhet og rette til å velge selv sitt liv, men kunne man stole på hvilken ideologi mannen man var gift med hadde? Flere ganger blir vennskapet deres satt på harde prøver, og noen av personen får virkelig lide.

Jeg gleder meg til neste bok som ligger klar.... "Oppbruddstid" som bringer oss videre til 60 tallet. 

Utgitt på Cappelen Damm 2020, 431 sider, kom ut 2016 i Tyskland. Heldigvis fantes den som lydbok i Storytel 13 t 50 min. Originaltittel Töchter einen Zeit. Oversatt av Ute Neumann.

Carmen Korn er en tysk journalist og forfatter. Trilogien ble en bestselger i Tyskland.

En leilighet i Paris av Kelly Bowen

Aurelia arver en leilighet i Paris, etter bestemoren sin. 

Aurelia var barnebarnet til Estelle Allard som bodde i Marseille, det viser seg at under krigen var hun en svært aktiv kvinne. Aurelia bodde hos bestemoren hver sommer, men hun fortalte aldri noe historier fra krigen eller at hun hadde en leilighet i Paris. 

Estelle var sanger på hotell Ritz og venn med  Herman Göring og vennen hans, de likte henne godt og gav henne flotte gaver. Der hørte Estelle mye og plukket informasjonen som hun gav videre til sine allierte. En morgen våkner hun av bråk nedenunder, der bor det jøder som skulle deporteres. Hun hadde også jøder rett over ganger, hun får reddet den 6 år gamle jenta Aviva, som hun skjuler. Hun skjulte ikke bare henne, men etter hvert mange soldater som trengte beskyttelse, i det skjulte rommet i leiligheten. Det viser seg at leiligheten er full av kunst og skjulte hemmeligheter.

2017. Da Aurelia blir låst inn i bestemorens leilighet får hun sjokk over all kunsten som er der. Hun tilkaller en kunstekspert Gabriel Seymore og de gjør enda større og flere merkelige funn i leiligheten. Den har stått urørt siden krigens dager, men alle utgifter har blitt betalt regelmessig. Aurelia. skjønner at egentlig kjente hun ikke bestemoren, for hvorfor skjule dette? Var hun nazist under krigen? Hvem var bestemor? All kunsten, alle de flotte kjolene?

Romanen handler også om en tredje kvinne Sophie som etter at mannen hennes døde, vervet seg som spion. Hun var skikkelig tøff, modig og en hard negl. Estelle og Sophie følger vi i perioden 1938-43, de ble venninner og prøver å gjennomføre et stort oppdrag.....

 2017. Aurelia og Gabriel sine funn, blir viktige historiske funn og slike funn har stor betydning for vår samtid. De fikk laget en stor utstilling i Paris. Der kommer en mann bort til Aurelia og sier til Aurelia at hun har et smykke på seg som han kjenner. Det ble et hjerteskjærende møte med en gammel kvinne som bestemoren hjalp under krigen.   

Er man historie og kunstinteressert var dette en fin og god roman fra krigens dager på mange vis. Den handlet og tre sterke kvinner som virkelig gjorde og har gjort en innsats, om historiske funn og hvor betydningsfulle det er for vår samtid og håndteringen av dette. Det var nok alt for mange som hadde opplevd traumatiske ting, eller gjort feil ting som de aldri fortalte om etter krigen til familie og venner. 

Jeg har hygget meg med denne lydbok,  og prøvd og ikke se og hørt alt det forferdelige som skjer i Ukraina, jeg er sjokkert over scenen vi ser på tv .Heldigvis fantes det kvinnelige helter under 2. verdenskrig, slik det sikkert finnes i dag også. 

Lyd bok fra Book Bites, spilletid 12t. 56 min. Utgitt på Cappelen Damm 2022

Dora Bruder av Patrick Modiano

 

Hva skjedde med Dora? 

En roman om jødenes skjebne under 2. verdenskrig i Paris

 Forfatteren Modiano er fortelleren som vi følger på hans vandring i Paris. Han har selv jødisk bakgrunn og speiler Dora og sin egen oppvekst, muligheter og skjebne. Alt dette vevd inn i hverandre på en vidunderlig vakker måte. Han skildrer likheter og ulikheter og maner henne fram Dora, så nesten ser henne. 

 Modiano begynner med å fortelle at han satt en gang og kikket i en gammel avis fra 1941og kom over ettersøkningen av Dora, den 15 år gamle jenta som etterlyses av foreldrene. Dora hadde rømte fra en katolsk kostskole der hun var anbrakt av foreldrene som 15 åring. Det er vinter kaldt og hvor er hun. Var hun registrert som jøde, ikke i mai 1940 eller i oktober 1940, så hva har hendt? Så plutselig komme hjem igjen etter noen måneder. Hvor var hun de månedene i den iskalde vinteren 1941?

 Plutselig forsvinner hun igjen, for så å rømme igjen hjemmefra. Hadde foreldrene plasser henne på kostskole for at myndighetene ikke skulle skjønne at hun var jøde og dermed beskytte henne fra nazistene? eller var det hennes opprørstrang, slik det hadde vært for han?

 Forfatteren maner fram en historie om Dora, hun får liv og vi blir ikke kjent med henne, men hun trer fram i min bevissthet som den unge kvinnen, slik hun kan ha vært den gangen. 

Vi følger forfatteren tilbake til Paris, der han bodde som ung på 60 tallet og konflikten han hadde med faren. Hans refleksjoner om endringene i Paris. Om man leser hvem forfatteren er og hvorfor han skriver slik skjønner man det ved å lese om han. Klikk på lenka.

Patrick Modiano, (Wikipedia) er en forfatter jeg aldri han lest noe av før. Han fikk Nobelprisen i Litteratur 2014, han er veldig kjent i den Franske litteraturverden. svært få bøker av han er oversatt til Norsk.

 En veldig bra lydbok!

 Ander Ribu leser denne korte romanen så nydelig, han er en av min mannlige favoritt opplesere. Lydbok fra Book Bites, spilletid 3t 26 m. Boka ble utgitt 1997 på fransk og på Norsk 2020, Roman....men med mye selvbiografiske tilbakeblikk. 

Kathe, alltid vært i Norge av Espen Søbye

 

En jødehistorie om Kathe Lasnik, en helt vanlig jente fra Oslo 

Kathe Lasnik en ung kvinne født i Oslo, av jødiske foreldre som kom fra Vilnius som flyktninger  til Kristiania i 1908. Hun var en av de 532 menneskene som ble hentet av politiet og ført ned til kaia i Oslo der troppetransportskipet  Donau lå, tidlig om morgenen 26 november 1942. Hun døde i gasskammeret i Auschwitz- Birkenau 1. desember om kvelden i 1942 sammen med moren Dora og søsteren Ane. 

Faren som var syk, han ble hentet dagen før på Louisenberg sykehus hvor han var pasient. Kathe var hos han da politiet var der for å hente han, brutalt.

 Kathe viste hva som skulle skje, etter det hun opplevde med faren på sykehuset. Hun hadde lagt igjen et brev hos venninnen som læreren fikk og leste opp. I det brevet sto det "Takk for meg, nå ser dere ikke meg mer"

 

På Donau var kvinner og barn lastet i et av lasterommene og mennene var lastet i det andre lasterommet. De hadde de ikke kontakt, med hverandre underveis. Det var et sagt fra høyeste hold: "Jødeaksjonen skal være human, de skal få tid til å pakke og spise før de blir hentet", men slik ble det ikke.

Alt startet med at Espen Søbye fant et dokument i Riksarkivet, når han lette etter noe annet. Et skjema alle jøder måtte fylle ut om når under krigen, der hadde Kathe skrevet: "Alltid vært i Norge". Slik ble denne boka til, han ville finne ut mer om denne familien og Kathe, en helt vanlig jente.  

Dette er en rørende historie forfatteren har satt sammen av å bruker alle mulig kilder og arkiver og ved å snakke med overlevende om denne familien og lete etter hvordan det gikk med Kathe. Hans kilder er basert på funn i ulike arkiv og vi følger Kathe sin familie fra foreldrene kom til Norge. Hvorfor de kom til Norge, den første tiden og seinere i familien og jobber. 

Foreldrene  Elias og Dora rømte fra Russland og kom til Norge i 1908, der Dora hadde flere slektninger som bodde på Grünerløkka, Kristiania. Elias var innkalt til militæret i hjemlandet og sammen valgte de å flykte fra alt. De bodde i begynnelsen hos bekjente på Grünerløkka, fikk sitt eget krypinn da de giftet seg i 1909.  Etter 9 mnd. kom datteren Jenny, så kom de som perler på en snor Ane og Elise, også 14 år etter dem kom Kathe til verden den 13. oktober 1927. Faren drev blikkenslager verksted i Oslo.

Hennes to eldre søstre klarte å rømme  til Sverige. Søbye fikk kontakt med dem da han skrev boka, Jenny i Boston og Elise i Israel. De hadde store problemer med å minnes og fortelle om hva som skjedde under krigen. Men, vi får høre om dem, så de har vært med å fortelle det de husker. 

Skremmende og forferdelig å lese om Håkon Høst som låste seg inn i leiligheten deres, for å taksere tingene deres, piano, møbler osv. det var bare symbolske summer så hans venner og kollegaer fikk seg mye billige møbler og utstyr.

Jeg er imponert hvor godt han har beskrevet en helt vanlig jente bare ved å lete seg fram i papirer og i folks minner. Imponerende! 

Espen Søbye ble kåret til Årets litteraturkriker og fikk Olav Dalsgård kritikerpris for denne sakprosaboka i 2018. Den står også på lista over de ti beste sakprosabøkene utgitt på 2000 -tallet.

Utgitt 2015, lydbok Cappelen Damm, lånt på Book Bites. Spilletid 4:36:51

Dette ble to bøker med historier fra krigens dager på rappen, denne og Natalie Z. under. Jeg har lest utrolig mange bøker om dette temaet, men alle historiene er ulik. 

Jeg sitter her å tenker på at Ruth Maier  hun var med på den samme reisen. Hun var Gunvor Hofmo sin tvillingsjel som hun kalte henne, kjæreste sin.  Gunvor sto og så skipet seile ut fra kaia i Oslo kl 14.55, med 188 kvinner, 42 barn og 303 menn om bord. Bare 8 menn fra Donau overlevde og kom tilbake til Norge. En av jødene som overlevde: Samuel Steinmann har ble ofte  spurt: Hva var din verste opplevelse i kongentrasjonsleieren? "Det var når de hvite bussene kom og tok med seg nordmenn etter krigen, men vi som var jøder fikk ikke være med de hvite bussene hjem til Norge"  Det er sterke ord, som vi aldri må glemme.

Marte Michelet sin bok: Den største forbrytelsen kommer på kino i jula, den skal jeg se!

Lagt inn på smakebit på søndag

"Natalie Z" av Chantal Garand

På søken etter sin identitet, men moren vil ikke fortelle.

Dette er historien om den polske jenta Natalia som får et barn i Oslo den 7. april 1945. Hun føder en gutt, men hun ikke har muligheter for å ta hånd om han og vil heller ikke.

Det har gått mange år og gutten heter Torbjørn Olsen, blitt 63 år gift og har to barn. Torbjørn vet at han og broren er adoptert fra ulike mødre. Torbjørn husker hva broren opplevde da han fant sin biologiske mor. Det var ingen god opplevelse,  hun var et menneske som bare var opptatt av alkohol og å få tak i hans penger. Derfor har ikke Torbjørn engasjert seg så mye i sin sak om å finne ut av hvem mor er/var.  Men, sønnen hans Marius som er gift og har egne barn vil vite om sitt opphav og maser på faren. Så til slutt finner Torbjørn ut at han må finne ut mer, hvem var mor, hvorfor ble jeg adoptert vekk og hvem er far?

Torbjørn får råd fra myndighetene når han får kontakt informasjonen om moren, om han ønsker å oppsøke henne bør han bruke en tredje person som kontaktledd. Det kan bli et sjokk for moren at han ringer på døra hennes etter så mange år og sier hei, her er jeg! Moren bor i Canada.

Det passer perfekt for hans venn Andreas, han har en bekjent Jeanne som skal til Canada, til Montreal like ved der hans mor Natalie bor. Jeanne får med seg et brev og kontakter Natalia, det ble et langt og hyggelig møte. Men, om natten begynner Natalia og tenke over hvordan  hun har utlevert seg....hun vil ikke treffe Torbjørn. Natalie sin mann er død, men deres sønn Jeff bor delvis hos moren.

Torbjørn er ganske så pågående når de får telefonkontakt, noe moren synes er skremmende. En kvinne som har opplevd så mye som Natalie har gjort, vil ikke snakke om krigen og hva som skjedde da. Vi får i begynnelsen bare vite at hun etter å ha født Torbjørn kom hun til en leir på Mysen, der traff hun en mann og giftet seg. Natalie var en språkmektig kvinne som snakket 6 språk og fikk raskt jobber. Men, fortid var fortid og den ville hun glemme.

Torbjørn og moren snakker forbi hverandre hele tiden og begge fortviler over kommunikasjonen. Moren føler at Torbjørn vil vite alt. Han blir frustrert, hva har jeg spurt om så var så sårende? Hvorfor ble han så sint fordi moren ikke vi fortelle. Det er bare Jeanne som får ganske god kontakt med Natalie, de blir som venninner.

Etter hvert får vi vite hva Natalie opplevde under krigen, hun har overlevd veldig mye vondskap, og fortelle dette til Torbjørn eller Jeff klarte hun ikke. Etter at krigen var slutt og hun og mannen flyttet til Canada, ville hun glemme alt vondt. Torbjørn derimot er forvirret over at moren er så negativ og at de prater forbi hverandre og misforstår hele tiden. 

Vi får ganske mye krigshistorie fra Polen og hvordan det var der før krigen. Det var spennende og godt fortalt. Natalie bærer også en hemmelighet ingen må få vite.....aldri.

En fin historie, og for meg som har tre adoptivbarn er det alltid fint å lese adoptivhistorier. Det står bak på boka at denne historien er basert på en sann historie. Jeg likte boka, men skulle ønske at forfatteren ikke hadde dradd inn historien om Birgit og elskeren til Jeanne i Canada. Det ble litt påklistra, usannsynlig og unødvendig. Det holdt med Natalie og Torbjørns historie og om tiden i og under krigen, for det var veldig bra og spennende nok. 

Det var  Tine som tipset meg om denne boka, les gjerne hennes omtale

Lånt på biblioteket. utgitt 2018, på norsk Cappelen Dam, 2020, 258 sider

"FRIDA " av Nina F. Grünfeld

En gripende, rystende fortelling om Frida. Nina sin ukjente farmor og det omflakkende liv i Sentral-Europa.

                                                                                                   

Frida ble født i Østerrike-Ungarn i 1908, hun var moren til Berthold Grünfeld, psykiater som er en kjent mann for oss i Norge. Jeg leste for kort tid sidene forfatterens bok: Ninas barn, der Berthold var et av barna på barnehjemmet. Han kom til Norge via Nansen hjelpen i 1939 og fikk bo hos en familie i Trondheim. Så kom krigen og familien torde ikke ha han boende der mer og han kom til Nina i Oslo.

Denne er fortellingen om hans mor, Frida som satte Berthold bort 8 dager gammel. 

Det er ikke bare en bok om Berthold og hans familie. Her formidles et historisk godt materiale om hvordan jødene hadde det den gangen på begynnelsen av 1900 tallet. Hvordan nazismens fremvekst og alt det forferdelige som skjedde under Holocaust.  

Nina Grünfeld begynte som barn å spørre om hvem farmor var. Hun savnet en farmor, ville vite sin tilhørighet. Faren Berthold kunne ikke svare på det for han hadde ikke sett henne mer en gang da han var liten. Da kom hun på besøk og Berthold fikk en rød brannbil av henne. Det var Bratislava, der han bodde hos fosterforeldrene Jan og Elisabeth. Hva skjedde med Frida? Hvor ble hun av?  Hvorfor gav hun vekk barnet sitt?

Våren 1931ble hun første gang registrert hos politiet. Hun var jøde, prostituert og var mistenkt for spionasje. Myndighetene hadde slike som Frida i kikkerten. Hun ble stadig vekk tauet inn og forhørt.

Frida var 23 år gammel når Berthold ble født i januar 1932. Han hadde det godt i fosterhjemmet, men etterhvert ble den mye flytting for han. På grunn av Nansen hjelpen fikk han leve et langt liv i Norge.  

Frida hadde det derimot vanskelig, allerede i 1923 fikk jødene skyld for alt, de ble kalt "pestrotter". Nyenberglovene og alle jøder prøvde å flykte fra Tyskland når nazistene kom til makten. Frida flyktet til Ungarn sommeren -40, men så kom Operasjon Barbados og massakrerte tusenvis med jøder, de ble statsløse. 

Frida kom i ulike konsentrasjons og arbeidsleier som Nina omtaler i boka, skrekkelige historier. Dessverre døde Frida etter at hun ble syk og ble gasset i hjel 6. april 1945.

En godt komponert bok, hvor alt ikke kommer kronologisk, men bygget opp med spenning. Nina og faren som er i Bratislava, Nina som tror hun har funnet farmoren, da hun er i Israel osv. Mange nedturer og noen oppturer i fortellingen. 

Det som er viktig er at hun forteller om sin egen farmor uten at det blir sosialpornografi, men konkret fakta. Hennes historie er tøff og forferdelig!

Nina har brukt mange år og mye leting i dokumenter og arkiv i ulike land for å finne spor etter henne, noe som har gjort denne boka veldig spennende. 

En applaus til Nina som har skrevet denne informative og godt dokumenterte biografien om Frida.

Anbefales på det varmeste og les Ninas Bok også!

Utgitt av Lydbokforlaget 2020

spilletid 7.52.14

Lest av Nina Grüfeld selv, veldig bra!!

Sjanger: Fakta og domumentar, biografisk

Kilde Lytteeksemplar

"Rakels bok" av Sissel Væreøyvik

En fin historie om å miste og å finne sine røtter

Ella kommer fra Amerika, foreldrene har død i en trafikkulykke. Hun er enearving til alt man drømmer om. Egentlig er ikke Ella så interessert i dette, hus, arvegods og firmaet. Hun har et liv i  New York, hvor hun  bor sammen med kjæresten Peter og er fornøyd med det.
Hun hadde veldig lite kontakt med foreldrene, de hadde ikke noe nært forhold og hun skjønte seg aldri på dem.
Ella har en venninne som hun besøker ellers er hun ikke interessert i å ha kontakt med så mange andre. Hun drar til foreldrenes hus for å rydde  og snakke med den kvinne som er leieboer. denne kvinnen heter Rakel og hun oppfører seg litt merkelig, litt påtrengende. Hun overøser Ella med sin historie om fra da hun var en liten jødejente i Bratislava og ble sendt til Norge i 1938 av Nansenhjelpen. Etterhvert får Ella interesse for denne kvinnen og hun får seg litt av en overraskelse og blir kjent med sine røtter.
 
Rakels historie er en privat historie, med bakteppe med start fra krigens dager. Det som er litt merkelig er at jeg akkurat har  lest Ninas barn om Nansenhjelpen og barnehjemsbarna, litt av et sammentreff. Dette er en roman, hvor hun har bygget på en del konkrete historiske fakta.

 Ella har slitt med å knytte seg til venner og familie, hun liker seg godt alene, noe hun alltid har gjort.
Moren reiste til USA for å besøke Ella for noen år siden, det ble ikke et vellykket møte. Vi får høre om kjærligheten og livet Rakel har levd, i mange land. Om svik og taushet om hvem man er, hvor man kommer fra og hvem man er. Rakel åpnet øynene til Ella og hun fikk et nytt syn på livet og seg selv. som hun sier:
I fire mnd har jeg vært borte fra Peter. Solgt huset og fått så mye, jeg har fått Rakel og tante Agnete. Huset var et bur for oss tre, nå er det solgt og nå har jeg fått nye nøkler til min fortid!
Hun drar tilbake til USA, som et helt annet menneske. Hun har lært mye og skjønt at man må reise seg og ta egne beslutninger, stole på seg selv.

Jeg likte boka veldig godt. Litt trist slutt!

Dette er debutromanen hennes og bok nr 2 i denne fortellingen er Hannahs. bok fra 2017.(klikk link)



Lydbokforlaget 2019
Utgitt som bok 2014
Spilletid 13.57
Lytte eksemplar

Ninas barn av Nina F. Grünfeld og Espen Holm

En fin og rørende historie om jødebarna som kom til barnehjemmet i Oslo rett før krigen!

Dette er boka om den lille barneflokken som ankom Norge i 1938 -39. Alle var underernærte, uten familie og var under ti år og kom fra Østerrike og Tsjekkoslovakia. I Norge skulle de få mat, trygghet og omsorg.

Nina F. Grünfeld, en av forfatterne av boka er datteren til et av disse barna som kom til Norge i 1939 ved hjelp av Nansen hjelpen: Berholdt Grünfeldt, psykiateren.

Nina har filmatisert mye fra boka, jeg har sett filmen , den var bra og den var så troverdig laget.

Det var så godt å se alle disse stakkars barna som fikk lov å bli i Norge, da det ble for utrygt å sende dem tilbake til Østerrike og Tsjekkoslovakia på grunn av krigen som truet. Anbefaler alle å se filmen. Boka forteller mye mer enn en film og den er grundig og god. Den blir lest av Nina selv.

Det ble etablert et barnehjem i Holbergs gate 21, Oslo. Barnehjemmet ble styrt av ildsjelen Nina (født Hackel) Hasvoll. Hun var selv en flyktning, familien kom fra Russland, men som 8 åring flyktet hun med familien til Tyskland.

Der traff hun Nic Waal (som var gift med Sigurd Hoel). Det ble et varig vennskap som betydde mye for Nina. Uten Nic og hennes mot fikk hun barna over grensen til Sverige under krigen.

Nina blir som en mor for disse barna, særlig får vi et bilde av dette i og med at det finnes så mye brevdokumentasjon mellom Berthold og Nina.

Vi får følge Berthold og Gunhild (kona) og høre om turen de tok til Bratislava på begynnelsen av 60 tallet. Der klarer Berthold å finne pleieforeldrene han kom til en uke gammel og ikke hadde sett siden 1939. Pleiforeldrene  trodde han var død, siden Norge kom inn i krigen.

Joschi Fenster, som ble baker i Norge, han fikk brev fra Røde Kors fordi farene hans lette etter han. 20 år etter at han så han sist, møtes de. Faren hadde både vært i konsentrasjonsleir og vært i fangeleir i Russland og slitt seg helt ut. Rørende møte!

En bok som fortelleren en litt annerledes historie, om hvor godt det gikk for disse barna. Tenk Winerbarna de fikk ikke Norsk pass før på -50 tallet. Seks av barna ble boende her i landet fikk høye stillinger og gode liv.

En god bok jeg virkelig har kost meg med, for den handler ikke bare om hvor fryktelig de hadde det, men hvor fint de hadde det på barnehjemmet!

Boka: Utgitt 2015, Kagge forlag

Lydbokforlaget 2020, med oppdatert etterord.

spilletid 6:12:03

Lytteeksemplar

En annen rørende bok som også Odd Nansen/Nansen hjelpen var involvert i er: 

Thomas Buergenthal "Et lykkebarn", veldig bra bok, det er hans biografi som er utrolig!
Marte Michelet sin bok referer hun til, den er informativ om jødenen.


Linket opp til en smakebit på søndag