"Den jødiske familien Glass" av Hadley Freeman

 En historie, men med et litt annet innhold enn de vanlige fortellingene om jødenes historier fra 2. verden krig.

Hadley Freemann, er en amerikansk journalist bosatt London. Hun fant en skoeske full av informasjon om familien og søskenflokken Jehuda, Jakob, Sender og Sala Glass, hjemme hos moren etter hennes død. De flyktet fra pogromen og fattige kår i Polen, til Paris på 1920 -tallet. Da de kom til Paris byttet de navn til Jacques, Alex, Sander og Sara Glass. Dette er historien som barnebarnet Hadley Freeman, som er journalist, har skrevet etter mange års leting i arkiver osv.

Boka handler mest om Alex og Sala/Sara. Men først kort om familien Glass

Alex, (Sender) var bare 14 år da han dro til Paris, og begynte i skredder-faget. Han ble venn med Marc Chagall som også var jøde.  Chagall viste han vegen inn i kunstens verden. Som 20-åring startet Alex selv med motehuset "Alex Maguy" (nytt navn som var ikke jødisk) for seg selv og sin første visning hadde han i 1937, der han fikk han strålende omtale, men ingen salg. Han solgte tegningene videre til to ulike motehus, som skapte uro i miljøet. Men, det skulle ende seg, med at han virkelig slo seg opp og hadde etter hvert 60 personer på lønningslista si. 

Han var estetiker, moderne og så muligheter og fikk ideer til sine kreasjoner fra samtiden, og fra kunstens verden. Han var en mann som hadde en vennekrets som var kunstnerne som vi kjenner, Edith Piaf, Chagall osv., mange kunstnere fra Montmartre. Christian Dior var også hans venn og seinere tegner hos Alex.  Dette må ha vært en spennende mann, tenker jeg. 

Alex meldte seg inn i fremmedlegionen og var med i kampene om Narvik i 1940. Han ble dekorert for bragden han gjorde under felttoget i Narvik og ble etter krigen mistenkt for å være kollaboratør, slik mange innen moteverden opplevde.

Sara (Sala) var forfatterens bestemor og hun fortalte ingenting om sitt liv. Sara ble i 1937 gift med jøden Bill, noe Alex ordnet. Han skjønte at hun måtte vekk fra Paris og jødehatet. Livet som gift, ble ikke det hun drømte om. Savnet etter familien sin og det å være fransk var viktig for henne, hun lengtet til Paris, og til familien sin.

Hun reddet livet sitt under krigen ved å være i USA. Først i 1948 dro hun tilbake på besøk til familien sin i Paris. Paris var knust og et trist syn møter henne og de to guttene hennes på 7 og 3 år. Etter ni mnd. i Frankrike reiser de tilbake til USA. De flyttet og slutter å feire jødiske dager, de levde et anonymt liv i USA. Guttene lærte seg både fransk og amerikansk. De skriftet etternavn fra Freimann til Freeman. En av dem Ronald, er faren til forfatteren.

Henri, gift med Sonia. De ble i Paris under krigen. De registrerte seg aldri som jøder og hadde falske ide-kort. Sonia snakket flytende tysk, og berget seg flere ganger på det. Henri jobbet med mikrofilm og reddet mye dokumenter for Frankrike. Selskapet til Henri gikk strålende og de gikk fra arbeiderklassen til overklassen i Frankrike etter 2.verdenskrig. De avsto fra jødedommens og ville bare leve som vanlige franske innbyggere.

Jacques (Jackob), drev en pels-forretning i Paris, gift med Mila. Han ble fanget januar 1942 og kom til fangeleieren Pithiviers. Han fikk permisjon da Mila fødte datteren Lily. Så dro han tilbake til Leiren og ble 17. juli 1942 send med Fangetransport 6 til Auschwitz, på et overfylt tog i tre døgn, uten mat og drikke. En kjent transport hvor 928 mennesker ble sendt av gårde og bare 91 overlevde krigen. Jacques døde 6. oktober 1941, bare 18 km fra stedet han ble født. 

 Alex fortalte svært lite fra krigen. (han hadde skrevet ned noe selvbiografisk stoff). Var han en kollaboratør? Han og Jean Baptiste Seytour flyttet til Nice, til familie Piem, under krigen. Der bodde også Christian Dior, Alex sin tidligere tegner. De tre flyttet videre til Cannes. Det var tre motehus under krigen i sør Frankrike som holdt det gående, det var Chanel, Hermes og Alex Maguy. 

Alex åpnet i 1941 salong i Cannes og ansatte 12 medarbeidere. Det ble også et møtested for motstandsfolk. Han ble tatt, og sendt med tog til en fangeleir, han klarte å hoppe av toget og bodde et år på landet hos en familie og kom seg gjennom krigen. Litt av en luring, en mann som kunne å sno seg skjønner jeg. 

 Picasso og Alex. Boka har mange bilder.

Han startet motehus Alex Maguy i Paris etter krigen og det varte fram til midten av 1950 tallet. Da var slutt, for det bare konfeksjon som var populært. Han la ned motehuset og Alex starte et galleri i stedet. Der alle kunstnere vennen stilte ut. Picasso ville ikke stille ut i Paris, men i 1961 dro Alex tilbake til Cannes, og overtalte Pablo Picasso til å stille ut i galleriet sitt. De ble svært gode venner og det ble mange utstillinger av Pablo Picasso i Alex sitt galleri, et vennskap som varte livet ut.  Alex ble en meget rik mann, og solgte bilder over hele verden, og donerte bort mye kunst i ulike sammenheng.

Sala/Sara og Bill ble boende i Amerika, men Sala var veldig ofte i Paris. Hun savnet livet i Paris i USA, og når hun var i Paris savnet hun Bill og tenkte på hvordan han hadde det. Ekteparet kranglet stort sett om alt, når de var sammen. Som er lek de ikke kunne leve uten, tenker jeg. 

Absolutt en bok jeg synes var spennende og helt annerledes enn jeg hadde tenkt meg. Den handlet mest om Alex og hans venner og uvenner. Hvordan han drev på og ble veldig rik på all sin kunst. Spennende å høre hvordan han fikset livet under krigen.  

Til slutt: Litt morsomt at tre av barnebarna etter søsknene Glass havnet i motebransjen, som det står om i etterordet. En godt skrevet biografisk roman, hvor vi virkelig skjønner Hadley har dobbeltsjekket alt som er mulig å sjekke av sannheter og usannheter. Er man interessert i kunst og mote-industrien er dette den rette fortelling om hvordan Alex og de andre i motebransjen hadde det, før og etter krigen. Det var ingen dans på roser den gangen heller, som nå. 

Anbefales på det varmeste! 

Jeg var litt usikker på om jeg skulle orke å lese enda en bok om jødenes historie, men bokomtalen jeg fikk fra Pax fikk meg til å se at denne boka hadde en helt spesiell, spennende og sann historie, som trigget meg. Det angrer jeg ikke på, selv om jeg synes starten var tung. Det var litt forvirrende at forfatteren bukte de jødiske og europeiske navnene på medlemmene i familie, om hverandre. Jeg måtte ha en lapp for å hele tiden se, hvem var nå det? Bortsett fra dette var det en spennende og ganske så ulik alle andre fortellinger fra krigen som jeg har lest før. 

En bok jeg fikk lest ferdig i august, men ikke fått skrevet ferdig før nå. (hadde heldigvis notater). Litt mange jern i i ilden og ting som har skjedd. 

Lese-eksemplar fra Pax utgitt 2022, ugitt på norsk 2020, 349 sider + 30 sider, notater osv. 

Selv om jeg har mottatt lese-eksemplar fra forlaget, har jeg ingen forpliktelser. Jeg skrive hva jeg mener om boka.

Andre lignende historier som bygger på biografisk stoff fra besteforeldrenes F.eks:  Frida Grünfeld, sin bok.

En leilighet i Paris av Kelly Bowen

Aurelia arver en leilighet i Paris, etter bestemoren sin. 

Aurelia var barnebarnet til Estelle Allard som bodde i Marseille, det viser seg at under krigen var hun en svært aktiv kvinne. Aurelia bodde hos bestemoren hver sommer, men hun fortalte aldri noe historier fra krigen eller at hun hadde en leilighet i Paris. 

Estelle var sanger på hotell Ritz og venn med  Herman Göring og vennen hans, de likte henne godt og gav henne flotte gaver. Der hørte Estelle mye og plukket informasjonen som hun gav videre til sine allierte. En morgen våkner hun av bråk nedenunder, der bor det jøder som skulle deporteres. Hun hadde også jøder rett over ganger, hun får reddet den 6 år gamle jenta Aviva, som hun skjuler. Hun skjulte ikke bare henne, men etter hvert mange soldater som trengte beskyttelse, i det skjulte rommet i leiligheten. Det viser seg at leiligheten er full av kunst og skjulte hemmeligheter.

2017. Da Aurelia blir låst inn i bestemorens leilighet får hun sjokk over all kunsten som er der. Hun tilkaller en kunstekspert Gabriel Seymore og de gjør enda større og flere merkelige funn i leiligheten. Den har stått urørt siden krigens dager, men alle utgifter har blitt betalt regelmessig. Aurelia. skjønner at egentlig kjente hun ikke bestemoren, for hvorfor skjule dette? Var hun nazist under krigen? Hvem var bestemor? All kunsten, alle de flotte kjolene?

Romanen handler også om en tredje kvinne Sophie som etter at mannen hennes døde, vervet seg som spion. Hun var skikkelig tøff, modig og en hard negl. Estelle og Sophie følger vi i perioden 1938-43, de ble venninner og prøver å gjennomføre et stort oppdrag.....

 2017. Aurelia og Gabriel sine funn, blir viktige historiske funn og slike funn har stor betydning for vår samtid. De fikk laget en stor utstilling i Paris. Der kommer en mann bort til Aurelia og sier til Aurelia at hun har et smykke på seg som han kjenner. Det ble et hjerteskjærende møte med en gammel kvinne som bestemoren hjalp under krigen.   

Er man historie og kunstinteressert var dette en fin og god roman fra krigens dager på mange vis. Den handlet og tre sterke kvinner som virkelig gjorde og har gjort en innsats, om historiske funn og hvor betydningsfulle det er for vår samtid og håndteringen av dette. Det var nok alt for mange som hadde opplevd traumatiske ting, eller gjort feil ting som de aldri fortalte om etter krigen til familie og venner. 

Jeg har hygget meg med denne lydbok,  og prøvd og ikke se og hørt alt det forferdelige som skjer i Ukraina, jeg er sjokkert over scenen vi ser på tv .Heldigvis fantes det kvinnelige helter under 2. verdenskrig, slik det sikkert finnes i dag også. 

Lyd bok fra Book Bites, spilletid 12t. 56 min. Utgitt på Cappelen Damm 2022

"Det angår også deg" fortellingen til Herman Sachowitz av Arnold Jacoby

Herman som kom tilbake til Larvik etter krigen og alle de grusomme opplevelsene. 

Jeg har i årenes løp lest utrolig mange bøker fra krigens dager, fangeleirene og hva som skjedde under krigen. Jeg har ikke noe svare på hvorfor dette temaet fanger min interesse, for jeg vet hvor forferdelig det var og synes krig er forferdelig. Jeg skjønner at de som opplevde krigen ikke vil lese slike bøker, men for oss som ikke opplevde dette er det noe annet. Samtidig er jeg imponert over alle de som kan se tilbake på hva de har opplevd og klarte å leve et tilnærmet normalt liv. De har ikke latt ondskapen få blomstre i dem, men har sett veien videre.  

Moren til Herman døde før krigen, men faren og hans åtte barn ble sendt, med Donau 26 nov fra Oslo. Søstrene og faren ble gasset ved ankomsten til Auschwitz. Herman og broren Frank holdt sammen, når Frank døde følte Herman seg alene i verden. Han kom med i orkesteret i Auschwitz og fikk frynsegoder. Han spilte trompet og det var det som gjorde at han klarte å overleve, de holdt sammen i orkesteret og støttet hverandre. 

Mange forferdelige episoder fortelles, svært levende og troverdig. Herman hadde bare flaks hele tiden og klarte seg så vidt. "Døds-marsjen" ut fra Auschwitz var nok det som drepte mange av de som hadde overlevd så langt. Å gå ca. 8 mil hver dag i minus 20 grader på et minimum av mat tok knekken på mange i utmattelse, kulden. Sovnet mann eller snublet og ble liggende ble en skutt. Det var bare skuddene som brøt stilheten. Herman fikk en pose sukker av en døende mann, det hjalp han videre.  

Han var innom mange leire Dora og Northausen hvor han fikk nytt nr. tatovert inn i armen. Turen gikk videre til Bergen-Belsen. På den turen var det utrolig mange som døde, det var lik over alt. De var halvgale av sult, men våren 1945 kom og de spiste gress, bark og knopper på trærne og håpet på fred. Friheten kom 15 april 1945. Engelske og amerikanske flagg vaiet og ungarske soldater hjalp dem. De fikk brød med smør på og kakao av dem den dagen, noe han aldri glemte.

Herman var språk-kyndig, han kunne norsk, tysk, engelsk og litt polsk, så han ble tolk.  

Herman var ekstremt opptatt av hva som ventet han når han kom hjem til Larvik. Etter å ha vært fange i to og et halvt år, hva venter meg når jeg kommer hjem? Han var den eneste overlevende i familien og huset i Larvik var ribbet for eiendeler, men folket i Larvik møtte han på stasjonen og ønsket han velkomment hjem. 

Jeg blir utrolig rørt av disse historiene, hvordan kan mennesker gjøre hverandre så mye vondt?

Dette var en fin bok. Denne boka ble i 2015 kåret til en av de ti mest betydningsfulle norske bøkene om andre verdenskrig. Ja, så måtte jeg få med meg den også.   

En av de alle beste bøkene og mest rørende bøker jeg har lest om temaet er "Et Lykkebarn", det var en helt utrolig historie. Historien handler om en liten gutt, et barn og han skildrer sine opplevelser og møte med Odd Nansen som skulle prege hans liv og hans arbeid som voksen. De forble gode venner og les den. Ja, det den må du lese selv..... En utrolig glad (men trist) historie fra krigen.  

Hvorfor jeg nevner denne boka er fordi Herman var i Auschwitz på samme tid og de gikk dødsmarsjen, selv om de endte i ulike leirer. De opplevde også begge togturen i åpen togvogn i minus 20 grader over flere døgn, med veldig likt skildret, forferdelig! 

Buergenthal, Thomas "Et lykkebarn"

En utrolig historie fra krigen som forteller mye om ondskap og godskap, 

og hvordan Odd Nansen som Thomas møtte  i Sachsenhausen har påvirket han.

Thomas, forteller om sitt liv fra en lykkelig barndom, til konsentrasjonsleirer og videre til dommer i Den internasjonale domstol i Haag. Thomas Buergenthal, født 1934, Slovakia i byen Lubochna. Møtet med Nordmannen Odd Nansen i Sachsenhausen og verdiene han gav han, som ble hans arbeid.

Dette er helt spesiell biografi. Thomas var bare 10 år gammel og han hadde overlevde to polske ghettoer, Auschwitz og dødsmarsjen til Sachsenhausen når krigen var slutt. Hans beretninger fra barndommen er helt utrolig!

Historien starter med en ung mann, Mundek Buergenthal flyktet fra Tyskland da den politiske situasjonen ble vanskelig for jøder i Tyskland, 1933. Han og en venn drev et lite hotell i Lubochna. Tyske Gerda Silbergleit kom av samme grunn til Slovakia. De ble raskt kjærester og gift. De ble foreldrene til Thomas, han kom til verden 1934 i Slovakia i byen Lubochna. Han ble kaldt Tommy av foreldrene, og seinere av mange, særlig nordmenn som hadde hørt om han gjennom Odd Nansen.

Tommy lærer seg og snakket både tysk og polsk, for foreldrene snakket tysk og ellers var det polsk. Hans første første leveår var i gode trygge rammer. 

Allerede i 1939 ble de jaget på flukt, Thomas var 5 år. 
De følte at Tsjekkoslovakia var utrygt og prøver å dra til Polen. Men, de hadde ikke pass og kom ikke inn. Den lille familien var statsløse, uten reisedokumenter. Etter en stund kom det en ny vakt som slapp dem igjennom til Polen. De dro videre til familie i Warszawa, og fikk der høre om mulighetene for å komme til England, det fristet så da gikk ferden til Katowitche, med tog. 

Da de kom frem hadde siste tog gått for dem. Slik gikk det ikke og de ender i Ghettoen Kielce, der bodde de i 4 år. I ghettoen ble det verre og verre, mindre og mindre mat. 1942 skulle alle evakueres, far var verkstedsansvarlig og kjente kommandanten for Schutzpolizei og han mente han hadde brukt for far, de fikk også med en del arbeidere. Resten av leieren ble sendt til Treblinka, utryddningsleier. Nesten 20 000 mennesker ble massakrert i denne operasjonen.

Vi ble sendt til en arbeidsleir, sier Thomas og vi ble der ca. et år. Jeg jobbet som visergutt der, bar post og satte syklene på plass.

Det ble en brå slutt i juli 1944, da gikk ferden videre til Auschwitz med tog og i begynnelsen  av august kom de frem dit. Menn og kvinner ble skilt. Jeg og far kom etter å ha fått nr på armen, til ei brakke. Jeg fikk B-2930 det ble mitt navn. Jeg fikk være visergutt der også og løp ærend. 

Far ble tatt ut en dag og vi så han aldri mer. Jeg ble fraktet til barnebrakka, vi kjørte søppel på området. Thomas forteller at han fikk et sett og snakket noen ord med moren en gang. De var begge så glade over at de fremdeles levde!

En dag fikk de ordre, at leieren skulle tømmes og dødsmarsjen fra Auschwitz var et faktum.

Det er en lang forferdelig historie, umenneskelig midt på vinteren. 

Det som slår meg er at veldig mye av hva han forteller her er nesten identisk med historien fra en bok jeg leste tidligere i år, den heter "Mischling" skrevet av Affinity Konar. Bak i boka referer hun ikke til Tomas Buergenthal sin bok, men det er utrolig mange historier som ligner veldig på det han opplevde.(nesten kopi) Det er litt merkelig å lese nå i ettertid, for denne boka er skrevet og utgitt i USA i 2007.

I januar 1945 kom han til Sachsenhausen. Hvorfor frakte halvt døende og utsultede fanger fra Polen til Tyskland, under han seg over.

Føttene til Thomas var hard skadet av frost, han måtte fjerne noen tær på sykestua. En dag komme en mann fra Norge inn på sykestua, det var Odd Nansen (sønnen til Fritjof Nansen). De ble kjent og gode venner, Thomas fikk ofte mye av odd Nansen sin Røde Kors rasjon/matpakker fra Norge. Dette ble et langt og viktig vennskap mellom dem, Nansen var også fange.

En morgen er alle vekk, SS soldater, leger alle. Marek (polsk) i nabosenga ligger der, med gips på beina. De var i ferd med å miste alt håp. Russerne kommer og befrir dem. Han og Marek kommer seg ut av leieren. Det er polske soldater over alt de hjelper dem. En dag sier en polsk offiser "bli med meg", og Thomas ble med. Han ble tatt hånd om fikk uniform og var som en maskot for dem, den snart 11år gamle gutten.

Offiseren fant etterhvert et barnehjem for jødiske barn like utenfor Warszawa, i Otwork.  Offiseren fulgt han dit. Thomas var det eneste barnet der på barnehjemmet som hadde overlevd Auschwitz. Han skriver at dette ble en lykkelig tid for han, der fikk han omsorg og lærte mye.

1 1946 fikk han vite at moren hadde overlevd og bodde i Göttingen, i september 1946 ble de gjenforent. Da var hanblitt  12 år, stor lykke!

Etter krigen:

Odd Nansen skrev tre bøker om sitt opphold i konsentrasjonsleirene og han fortalte om gutten Tommy. I Norge ble det mange som spurte etter Tommy, hvordan gikk det med han?Odd Nansen gav ut boka om Tommy i 1970, etter et langt liv som arkitekt. (Den har jeg prøvd å få tak i uten hell)

De treffes igjen  og allerede i 1949 da får Tomas komme til Odd og hans familie med fire barn i Oslo og være der en sommer. Siden treffes de mange, mange ganger.

Thomas  Buergenthal og Nansen hadde mange foredrag etter krigen, sammen. 
Thomas valgte å studerte jus ved New York University og Harvard. Internasjonal rett og menneskerettigheter ble hans fagfelt. 
Han har hatt mange verv og fått mange priser for sitt arbeid. Fra år 2000 var han dommer i Den internasjonale domstolen i Haag. Han har skrevet mange bøker, kun denne er biografisk.

Dette er en fantastisk god bok, skrev i en positiv ånd, ikke tung og  deprimerende. Imponerende at denne gutten klarte seg. Han så germansk ut, mener han selv. Derfor klarte han seg igjennom krigen.

Oversatt av Erik Ringen

Utgitt: Spartacus 2008, 224 sider.
Lånt på biblioteket

NB: Alle bildene har jeg fotografert fra boka 

Lindahl Lena "Jenta i veggen, i skjul for nazistene"

Betzy overlevde jødeutryddelsen takket være et godt medmenneske.

Dette er en sann historie om Betzy Rosenberg, hun var 22 år i 1942. Født og oppvokst i Trondheim, hun var jøde. Hun klarte å gjemme seg i nesten tre år, fra deportasjonen i 1942. Hun overlevde ved at Arne  gjemte/skjulte henne, helt frem til 1945 da krigen var over i huset sitt "Strandly" hvor han bodde ute på Byneset. Arnes bror hadde gård like i nærheten, med familie. Alle var tause om at Betzy bodde hos Arne, selv ungene på gården sa ikke et pipp om det til noen.  

Betzy f. 1919 klarte å overleve jødeutryddelsen i Trondheim ved at vennen hennes Arne hadde laget et kott i husveggen med en gulvflate på 50 x65 cm, men bare 120 høyt. Det sier seg selv at hun måtte sitte, kunne ikke stå oppreist der.

Den 22 år eldre Arne Haugrønning og Betzy hadde et godt øye til hverandre før denne tiden, det viste mange. Men aldersforskjellen og at Arne var kristen og Betzy jøde var ikke enkelt. Arne ble hennes redningsmann og etterhvert ektemann, men han utsatte seg selv for enorme konsekvenser om dette hadde blitt oppdaget under krigen..

Det var nok en nervepirrende og sterk opplevelse Betzy opplevde de nesten tre årene hun var i huset og skulle være usyngelig. Hun kunne ikke være ute eller ved vinduene og måtte gjemme seg i kottet når noen kom. Arne var ofte på jobb som snekker rundt om og hun kunne ikke fyre i ovnen eller ha lys på når han ikke var der. De sov på skift og det var ganske traumatisk, noe som skulle prege henne resten av livet. 

I nabohytta ca. 100 meter unna holdt Kåre en tidligere Østfrontkjemper ofte til, med ville fester hvor det var folk fra Rinnan banden, nynazister og tidligere østfront-kjempere som drakk seg fulle.

Mange spennende historier fortelles om hva hun opplevde.

Resten av Betzy sin familie ble deportert til Auschwitz, bortsett fra de som klarte å rømme.  Betzy mistet syv av sin nærmeste familie. De ble alle(- bestemoren som var syk) fraktet til Oslo og den 25. februar 1943 gikk de ombord i "Gotenland". De var 74 menn og 84 kvinner og barn. Det var 153 jøder som ble fraktet ned til Stettin og videre med tog til Auschwitz, der fikk de gå i dusjen alle sammen. Tyskerne fremstilte det på denne måten, slik at de måtte bli vaske seg, men det var blåsyregass som kom ut og det tok ca. 3 min før de døde. Så ble de kremert. Det var tilsammen 773 Norske jøder som ble fraktet til Tyskland for å bli gasset i hjel, fem kom tilbake.

Litt morsomt å finne igjen at tanten til Betzy som jeg leste om i boka: "Unge tidsvitner". Kusinen Gerd Philipson, broren Charles, onkel Jakob og kona kom for seint til "Donua" den 26. november 1942 og klarte seinere å rømme til Sverige. Gerd var en av de som ble intervjuet i boka.

Dette er en bok jeg aldri hadde lest ved bare å se på coveret, men heldigvis hørt jeg om den i radioen og det er jeg glad for. 

Coveret burde ha vært et bilde av Betzy, for å vise at dette er en sann historie og det er reelt alt som skjedde. Coveret viser en jente, og dette handler ikke om ei jente, med ei kvinne som var 26 år i 1945.

Dette er en veldig god ungdomsbok. Den forteller ikke bare Betzy sin historie om jøder og deres skjebne, men har med så mange fine detaljer om hvor og hva skjedde under krigen. Historien blir godt fortalt, uten lange utredninger, men korrekt, kort og enkelt. Dette er en historie som absolutt burde fenge mange unge unge. 

Eks: historiske fakta om jødene og deres historie. Krystallnatten 9-10 november 1939, da jødeforfølgelsene startet. Krigsutbruddet i Norge og opplevelsen fra Trondheim. Rinnan banden og landsvikoppgjøret og mye mer.

Absolutt en spennende og god bok, en Anne Frank historie som endte godt

 Bildene har jeg lånt fra boka, det er mange bilder av familien og fra Trondheim i boka

Takk til LENA LINDAHL (f 1971) som tok frem denne historien igjen og skrev denne boka. Historien ble fortalt i Adresseavisen etter krigen, men så ble det ikke mer.

Betzy og Arne giftet seg i 1949. Betzy ville ikke ha barn, hun ville ikke at noen skulle oppleve det hun og broren Carles hadde gjort. 

Betzy skrev ned sin historie på 8 maskinskrevne ark, da hun 79 år.  Arne døde i 1985 - 87 år og Betzy døde isolert og ensom i Trondheim juni 2004- 84 år.

Cappelen Damm, utgitt 2018

ungdomsbok, 200 sider

Lånt på biblioteket

Lena Lindahl er fra Kjøpsvik i Nordland. Hun er utdannet i tysk og journalistikk. Hun bor og jobber som journalist i Oslo. Hun debuterte som barnebokforfatter med "Verdens første ballongferd" i 2012.