Lars Saabye Christensen, "Vrakeren"

Vraker, ja det kan man være på mange vis, ikke bare hos Banan Matthiesen.

Dette var en litt vanskelig roman, jeg må innrømme at jeg var ganske forvirra mange gang, før jeg skjønte hvem som var hvem. (jeg hørte den som lydbok). Boka handler om Jørgen Ribe som vokser opp på Frogner som enebarn. Moren var en pirk på mye av og om hva Jørgen foretok seg. Hun var svært nøye på hvordan gutten hennes skulle snakke og oppføre seg. Faren jobber på Banan Matthisen og han hadde en hobby på loftet, med å bygge slottet så smått at det skal kunne gå i en fyrstikkeske. 

En ny familie flytter inn i bygarden i Gabelsgate, det er Fru Simonsen med datteren Alice og sønnen Carl, en litt underlig familie, som vi ikke får helt taket på.                                                                                                                                Carl og Jørgen blir venner, men Carl har noe triste og voldsomt i seg og det går galt med han en dag....røper ikke mer om det. 

Jørgen blir vi kjent med i ungdomstiden og til han utgir boka "Pøbler" som fikk mye positiv omtale og Jørgen ble den store, nye forfatteren som alle snakket om. Bok kom som et lyn fra klar himmel og ble et pang start for forfatteren. Spesielt tematisk skjønner jeg, om å fortelle alt det gale de drev med. Det ble med den, en kort karriere, men, så kom det ikke noen flere gode bøker fra han og hva skjedde egentlig med han etter boka Pøbler?

Det er en Bendik Ries som har kontaktet forlaget, ved Redaktør H. og han har gitt Bendik Ries tillatelse til å skrive biografien om Jørgen og hans forfatterskap. Bendik sier han vet mye om Jørgen som snart fyller Jørgen 70 år, så det vil være en fin gest å få ut biografien om Jørgen, til hans store dag.  Bendik er en tidligere forbryter og har sittet mange år i et fengsel i Frankrike, faktisk 8år og 4 mnd.. 

Egentlig var ikke Bendik noen kamerat, men skjebnen deres hadde i ungdommen krysset hverandre. Bendik var badevakt på Frogner badet, og det var der Jørgen ble dyttet ut fra 10 meteren. Det var Bendik som reddet Jørgen.  Bendik sier at han vet mye om Jørgen og «vi» blir med på hans reis for å finne ut hva han skal skrive om. (vi følger skriveprosessen)

Bendik jakter på Jørgen og hans fotspor i nåtid og fortid, men han har en joker i ermet, en grønn koffert. Bendik henter ut fortellinger fra Jørgen sine skolekamerater, og historien om Jørgen begynner å formes på et underlig vis. Historien veksler hele tiden mellom nåtid fortid. I nåtid får vite når den litt mer om den ensomme eldre mannen Jørgen Ribe. Han kommer til sin morgenkaffe og spiser middag hver søndag på hotellet. Det er naturligvis hotell Gabel, rett over gata for Gabelsgate 19 der Jørgen bor. Hvem treffer Jørgen nå og hvem snakker han og omgås med?

Fru Simonsen, moren til Carl kommer en dag, men hun vil ikke snakke med Bendik. Hvem har egentlig rett til å skrive Jørgen sin historie, vil den historien fortelle noe om hvem Jørgen er og var?

Bendik får vite at hos frisøren kan han få en del svar, slik blir vi kjent med Henry. Han bor i en campingvogn på Bogstad Camping, men en dag ligger Henry død.... Han var litt småtjuv og hadde bilder og litt av hvert av Jørgen, for han var fan av Jørgen (hadde vært). Vi hører om Jørgen sine stilskifter i ungdomstiden, både når det gjelder, hår og klesdrakt, som Henry husker godt. Denne boka forteller om hendelser, løgnhistorier og om løst tankespinn. 

 Vi skjønner at Jørgen sliter psykisk etter hva som skjedde med Carl? Han påtok seg en skyld han ikke hadde, men som ble et traume for han. Alice prøver han å få tak i, hun bor i Paris og vil ikke snakke med han, det er snart 50 år siden.  

Jørgen har fått alkoholproblemer og er til avrusing, noe som blitt veldig lang-drygt, etter å ha skjønt hans problem, der han drikker seg full i en forfatter samtale, osv. 

Dette er ikke bare en bok om Jørgen, for etter hvert blir vi også kjent med historien til Bendik om hans liv som kriminell og hva han har opplevd av å bli truet, lurt osv. Egentlig to fantasi biografier i en og samme bok. Det er utrolig mange rare historier om skuld og soning, hvordan livet har utspilt seg for disse to og noen historier man kan kjenne seg igjen i tidsmessig. 

NB: Boka er overhode ikke ferdig når han kommer til etterord, for nå er vi i nåtid med Corona og mye viktig som skjer, ganske så uventet.... Dette endret mitt syn på boka ganske mye....mer sier jeg ikke.

Jeg synes det var egentlig en ok bok, etter å ha blitt ferdig med den. Jeg har undret meg over hvordan historien ble til, for Jørgen er som en gammel kjenning i typisk Lars Saabye stil. Har Lars prøvd å legge om skrive-stilen og tematikken sin til litt mer mot krim. sjangeren?

 Noen ganger er det bra å la boka ligge i bakhodet noen dager, før jeg skriver litt om den. Jo mer jeg tenker over hva han vil fortelle, så fortsetter historien i hodet mitt, særlig om Bendik som ikke har noen pårørende mer......

En bok jeg absolutt vil anbefale, selv om det var mange avsporinger underveis, som viste seg å falle på plass.  

Innlest av Kim Haugen, ca. 25 timer, utgitt september 2023

Valerie Perrin "Glemt på en søndag"

En litt rørende historie med tre fortellinger fra en liten landsby i Frankrike.

 

Justine sine foreldre er døde, derfor bor Justine og fetteren Jules sammen med besteforeldrene. Foreldrene til Justin og Jules hadde fedre som var tvillingbrødre og deres koner døde i bilulykken. Alle fire satt i bilen på vei til en barnedåp da de kolliderte med et tre. 

Denne boka er bygget opp av tre historier som flettes sammen. Den ene av historiene er om hva Justine opplever i nåtid, som hjelpepleier på sykehjemmet og privat. Som flettes sammen med foreldrenes dødsulykke og hva som skjedde den gang da. Den tredje tråen i historien handler om Hèlèn, en eldre kvinnes historie fra krigens dager. Som Justins skriver ned i sin blå bok. Til å begynne med var dette litt vanskelig å holde rede på i lydbok, men det gikk seg til. 

Justine har nå blitt 21 år og jobber på et sykehjem, det heter Hortensia hjemmet og ligger i Milly. Det er en liten by med ca. 400 innbyggere, hvor alle vet alt om alle. Der trives Justine med å stelle for de gamle. Hun elsker å høre dem fortelle historier fra gamle dager. Hèlèn som snart fyller 100 år har blitt som en venninne for henne, og hun forteller om en kjærlighetshistorie fra krigens dager. Justin skrive ned hennes livshistorie i sin blåe bok, en fin historie fra krigens dager. 

Så skjedde det noe merkelig, for hver søndag dukker det opp slektninger som sørger over sine gamle som har gått bort, men det stemmer jo ikke. "Leonora Gentil er ikke død, se der er hun". Hvem var det som ringte og gav den beskjeden? Det ble politiavhør og oppstyr. 

Justine får høre noe om hva som skjedde da de fire i bilen omkom, for den ble forsket litt på som en sak, og det finnes et dokument på den. Dette sier den ene av politimennene sier uten å tenke seg om. Hun vil finne den mappen, men hvordan? Denne historien rulles opp og vi får vite hva som skjedde og hvem som utførte hva…. overraskende, men sjalusien kan gjør man mye rart med folk..... 

Selve boka har jeg kost meg med å høre som lydbok, den fenga meg ikke så mye i starten, men tok seg opp. Boka har noen triste sider, noen dystre og noe litt krim. over seg som gjør den spennende, der jeg har stått på stilas og sparkla, pussa og malt tak.

Jeg irriterte meg over noen litt tåpelige historier omkring "han jeg ikke husker navnet på"- hun kunne satt et navn på han i stedet for denne dumme beskrivelsen kom om han alt for mange gange, men en søt og litt uventet slutt, som jeg tolket gikk bra. 

En bok til hygge, gode fortellinger, fin komposisjon og fine spenningskurver, med familiedrama, kjærlighet, vennskap, gamledager, svermeri, krigshistorie, forbrytelse osv.

  

Denne boka har samme stemning og veldig mange likhetstrekk med boka: "Å vanne blomster om kvelden" som omhandler ensomhet, foreldre som er døde, kjærlighet osv. 

Jeg vet at det ikke var så mange som likte boka "De tre", som omhandlet mest om vennskap og ungdomstid-voksenliv. Jeg likte den også, for noen ganger trenger man litt søte historier også.

Lydbok fra Book Bites, spilletid 9.09 min, lest av Benedikte Kruse

Cora Sandel « Bare Alberte»

                                                    3 og siste bok i trilogien om Alberte,

I denne boka følger vi Alberte til Bretagne i begynnelsen av boka, hun og flere venner hadde tilflukt der, rett etter 1. verdenskrig. Det er til sammen tre par, med to barn, som kommer og går i huset. Alberte og sønnen «småen» på 5 år, Sivert kom på korte besøk.  Elli ell og Lissel som sliter i parforholdet og Chan og Pierre, med datteren Marte på 8 år. 

Pierre har vært i krigen og blitt skadet i en sverd duell. Store skader i ansiktet og armen, noe fingre er borte også. Han har endret seg totalt, men prøver å skrive historier, men er ikke inspirert nok. Han har utgitt en bok, og får ikke til mer. Han er nærmest psykisk ustabil. Det er regn i dagevis og alt blir ganske ubehagelig, for alle. 

Krigen generelt snakkes det nærmest ikke om, men det skinner igjennom mange opplevelser som drypp gjennom hele boka, særlig fra Pierre, og seiner da Alberte og Sivert flytter tilbake til Norge. Elli ell hadde fått en kasse med bøker. De er alle opptatt av ulike filosofer og kaster nytt liv over sjelelivet og psykoterapien. Diktere er overflødig mener Pierre. Etter hvert som tiden går de hverandre litt på nervene, blir sjalu på hverandre og sjalusi blir det også blant kvinnene..

Sivert kommer etter et langt fravær, han har tjent mye penger på maleriene sine, kjøpt seg ny garderobe osv. Han tar tak i sønnens oppdragelse, han synes Alberte duller for mye med han. Dessuten må det bli slutt for å kalle sønnen «Småen» han har faktisk et navn, sier Sivert. 

Noe har skjedd i vennegjengen, Alberte og Sivert glir fra hverandre. De er tilbake i Paris, og livet er ikke enkelt. Sivert bestemmer seg for å dra hjem til Norge, og han skal ta med seg sønnen, forteller han. Alberte hva med henne?

Hun blir med Sivert hjem til hans foreldre, til Sørlandet. Sivert sine foreldre har gamle holdninger, er religiøse og Alberte føler at hun ikke er velkommen der, hun passer ikke inn og det ble en vanskelig tid for henne. En litt trist slutt, som kom litt uventet. Jeg hadde nok trodd at Alberte vil stå opp litt mer for sine rettigheter.  

En liten tankevekker er at denne triologien ligger vist nok svært nært opptil hennes eget liv. Hun skrev jo under pseudonym Cora Sandel, men het Sara Cecillia Gørvel Fabricius 1880- 1974. Jeg har biografien om henne i bokhylla,  så den skal jeg lese nærmere til sommeren.

Denne boka kom ut i 1941, da ble noen av sidene sensurert vekk, fordi de var antitysk. I denne lydboka er disse med igjen. Denne var nok den svakeste i trilogien, litt mye prat, men tok seg  opp på slutten.

Lydbok 12 timer. Utgitt: 6. aug. 2023 Forlag: Gyldendal Norsk Forlag

Michel Houellebecq "Plattform",

En bok som handler om ekstremt mye sex og feriereiser.

Mitt innlegg i Sept: Mannlig forfatter i 1001 bøker i Elidas lesesirkel.

Michel, hovedpersonen heter det samme som forfatteren. Michel hevder at navnet på hovedpersonen ikke har noe med hans liv å gjøre, litt merkelig å bruke sitt eget navn på hovedpersonen. Denne Michel er i 40 årene, singel og uten barn. Han fikk beskjed om at faren var død og har fulgt han til graven. Faren var blitt drept av utlending. Forhør og rettsaken om hvem som drepte faren, fulgte  han ivrig med på, det var en opplagt morder. Michel jobber til daglig  med kultur og når han nå har arvet så mye penger drar han til Thailand på ferie. 

I Thailand virker det som om han er mest opptatt av å ha sex. Han virker ekstremt opptatt av det. Han ser for seg kvinnene og studerer dem grundig, der han ser dem eller kommer i snakk med dem. Skildrer ofte klærne og kroppene deres i boka. hvordan de ser ut når de kommer våte opp fra vannet osv.

. 

Turen til Thailand ser han på som en flukt, synes jeg, han treffer flere kvinner på turen, men kjøper sex av de Thailandske som han beskriver i lange utredninger, litt vell mye pornografisk, slik menn like det, tenker jeg. En kvinne kunne aldri ha skrevet dette, mener jeg. 

Han treffer Valeria helt på slutten av ferien, de blir et par når de kommer tilbake til Paris. Hun er en dyktig forretningskvinne har en høy stilling  i reisebyrået som hun reise med på denne reisen for å sjekke ut hvordan det er og fungerer. Hun er ung, vakker og tjener veldig godt. En dag skjer det forhandlinger og hun får et enda bedre tilbud, med dobbel lønn. 

Et nytt ferieklubbsystem som bygger på sol, sand, sjø og sex, for det er det kundene vil ha. Vi treffer Bertran Berger som tar de med til sex klubben hvor det er helt sinn-sykt mye ondskap, med kvinner som piner menn i tortur-rommet, og annet villskap. Forferdelig, jeg måtte slå av, orket ikke høre om vold. 

Men vold på toget i Paris er det også, og det synes Michel var forferdelig at det skulle gå utover hans medarbeider på jobben. Ja, området var vi advart mot mange ganger i boka, for det var så mange frustrerte innvandrer og arbeidsløse som bodde der, men at hun skulle bli voldtatt av fire menn på toget ble voldsomt for han også. 

Michel og Valeria reiser under cover til Cuba, med sitt eget reiseselskap, der er det trekant-dramaer og mye skjer. Det er ikke like populært med sex opplegg i muslimske land, det får de oppleve i et attentat. 

Der blir mange skadet og Valeria er en av dem som dør. 

En bok jeg synes var alt for mye fokusert på sex til at jeg fant den spennende.  Jeg vet at han liker å provosere med sin skriving, men denne ble litt for mye pornografisk litteratur til at jeg hygget meg med den. Samtidig som han er ekstremt god til skildre samfunnet i utvikling, og hva som skjer der ute. Noe jeg har lest i hans tidligere bøker. Han skriver så fengende, så man blir fanget inn i historien.

 Ugitt i 2001, Fransk forfatter, Book Bites lydbok 12timer 38 min. Lest av Håkon Ramstad.  

 Lest i "Elidas 1001 lesesirkel". Tema september:  Mannlig forfatter. Det ble denne boka "Platform" fra 2001,

 

"Den jødiske familien Glass" av Hadley Freeman

 En historie, men med et litt annet innhold enn de vanlige fortellingene om jødenes historier fra 2. verden krig.

Hadley Freemann, er en amerikansk journalist bosatt London. Hun fant en skoeske full av informasjon om familien og søskenflokken Jehuda, Jakob, Sender og Sala Glass, hjemme hos moren etter hennes død. De flyktet fra pogromen og fattige kår i Polen, til Paris på 1920 -tallet. Da de kom til Paris byttet de navn til Jacques, Alex, Sander og Sara Glass. Dette er historien som barnebarnet Hadley Freeman, som er journalist, har skrevet etter mange års leting i arkiver osv.

Boka handler mest om Alex og Sala/Sara. Men først kort om familien Glass

Alex, (Sender) var bare 14 år da han dro til Paris, og begynte i skredder-faget. Han ble venn med Marc Chagall som også var jøde.  Chagall viste han vegen inn i kunstens verden. Som 20-åring startet Alex selv med motehuset "Alex Maguy" (nytt navn som var ikke jødisk) for seg selv og sin første visning hadde han i 1937, der han fikk han strålende omtale, men ingen salg. Han solgte tegningene videre til to ulike motehus, som skapte uro i miljøet. Men, det skulle ende seg, med at han virkelig slo seg opp og hadde etter hvert 60 personer på lønningslista si. 

Han var estetiker, moderne og så muligheter og fikk ideer til sine kreasjoner fra samtiden, og fra kunstens verden. Han var en mann som hadde en vennekrets som var kunstnerne som vi kjenner, Edith Piaf, Chagall osv., mange kunstnere fra Montmartre. Christian Dior var også hans venn og seinere tegner hos Alex.  Dette må ha vært en spennende mann, tenker jeg. 

Alex meldte seg inn i fremmedlegionen og var med i kampene om Narvik i 1940. Han ble dekorert for bragden han gjorde under felttoget i Narvik og ble etter krigen mistenkt for å være kollaboratør, slik mange innen moteverden opplevde.

Sara (Sala) var forfatterens bestemor og hun fortalte ingenting om sitt liv. Sara ble i 1937 gift med jøden Bill, noe Alex ordnet. Han skjønte at hun måtte vekk fra Paris og jødehatet. Livet som gift, ble ikke det hun drømte om. Savnet etter familien sin og det å være fransk var viktig for henne, hun lengtet til Paris, og til familien sin.

Hun reddet livet sitt under krigen ved å være i USA. Først i 1948 dro hun tilbake på besøk til familien sin i Paris. Paris var knust og et trist syn møter henne og de to guttene hennes på 7 og 3 år. Etter ni mnd. i Frankrike reiser de tilbake til USA. De flyttet og slutter å feire jødiske dager, de levde et anonymt liv i USA. Guttene lærte seg både fransk og amerikansk. De skriftet etternavn fra Freimann til Freeman. En av dem Ronald, er faren til forfatteren.

Henri, gift med Sonia. De ble i Paris under krigen. De registrerte seg aldri som jøder og hadde falske ide-kort. Sonia snakket flytende tysk, og berget seg flere ganger på det. Henri jobbet med mikrofilm og reddet mye dokumenter for Frankrike. Selskapet til Henri gikk strålende og de gikk fra arbeiderklassen til overklassen i Frankrike etter 2.verdenskrig. De avsto fra jødedommens og ville bare leve som vanlige franske innbyggere.

Jacques (Jackob), drev en pels-forretning i Paris, gift med Mila. Han ble fanget januar 1942 og kom til fangeleieren Pithiviers. Han fikk permisjon da Mila fødte datteren Lily. Så dro han tilbake til Leiren og ble 17. juli 1942 send med Fangetransport 6 til Auschwitz, på et overfylt tog i tre døgn, uten mat og drikke. En kjent transport hvor 928 mennesker ble sendt av gårde og bare 91 overlevde krigen. Jacques døde 6. oktober 1941, bare 18 km fra stedet han ble født. 

 Alex fortalte svært lite fra krigen. (han hadde skrevet ned noe selvbiografisk stoff). Var han en kollaboratør? Han og Jean Baptiste Seytour flyttet til Nice, til familie Piem, under krigen. Der bodde også Christian Dior, Alex sin tidligere tegner. De tre flyttet videre til Cannes. Det var tre motehus under krigen i sør Frankrike som holdt det gående, det var Chanel, Hermes og Alex Maguy. 

Alex åpnet i 1941 salong i Cannes og ansatte 12 medarbeidere. Det ble også et møtested for motstandsfolk. Han ble tatt, og sendt med tog til en fangeleir, han klarte å hoppe av toget og bodde et år på landet hos en familie og kom seg gjennom krigen. Litt av en luring, en mann som kunne å sno seg skjønner jeg. 

 Picasso og Alex. Boka har mange bilder.

Han startet motehus Alex Maguy i Paris etter krigen og det varte fram til midten av 1950 tallet. Da var slutt, for det bare konfeksjon som var populært. Han la ned motehuset og Alex starte et galleri i stedet. Der alle kunstnere vennen stilte ut. Picasso ville ikke stille ut i Paris, men i 1961 dro Alex tilbake til Cannes, og overtalte Pablo Picasso til å stille ut i galleriet sitt. De ble svært gode venner og det ble mange utstillinger av Pablo Picasso i Alex sitt galleri, et vennskap som varte livet ut.  Alex ble en meget rik mann, og solgte bilder over hele verden, og donerte bort mye kunst i ulike sammenheng.

Sala/Sara og Bill ble boende i Amerika, men Sala var veldig ofte i Paris. Hun savnet livet i Paris i USA, og når hun var i Paris savnet hun Bill og tenkte på hvordan han hadde det. Ekteparet kranglet stort sett om alt, når de var sammen. Som er lek de ikke kunne leve uten, tenker jeg. 

Absolutt en bok jeg synes var spennende og helt annerledes enn jeg hadde tenkt meg. Den handlet mest om Alex og hans venner og uvenner. Hvordan han drev på og ble veldig rik på all sin kunst. Spennende å høre hvordan han fikset livet under krigen.  

Til slutt: Litt morsomt at tre av barnebarna etter søsknene Glass havnet i motebransjen, som det står om i etterordet. En godt skrevet biografisk roman, hvor vi virkelig skjønner Hadley har dobbeltsjekket alt som er mulig å sjekke av sannheter og usannheter. Er man interessert i kunst og mote-industrien er dette den rette fortelling om hvordan Alex og de andre i motebransjen hadde det, før og etter krigen. Det var ingen dans på roser den gangen heller, som nå. 

Anbefales på det varmeste! 

Jeg var litt usikker på om jeg skulle orke å lese enda en bok om jødenes historie, men bokomtalen jeg fikk fra Pax fikk meg til å se at denne boka hadde en helt spesiell, spennende og sann historie, som trigget meg. Det angrer jeg ikke på, selv om jeg synes starten var tung. Det var litt forvirrende at forfatteren bukte de jødiske og europeiske navnene på medlemmene i familie, om hverandre. Jeg måtte ha en lapp for å hele tiden se, hvem var nå det? Bortsett fra dette var det en spennende og ganske så ulik alle andre fortellinger fra krigen som jeg har lest før. 

En bok jeg fikk lest ferdig i august, men ikke fått skrevet ferdig før nå. (hadde heldigvis notater). Litt mange jern i i ilden og ting som har skjedd. 

Lese-eksemplar fra Pax utgitt 2022, ugitt på norsk 2020, 349 sider + 30 sider, notater osv. 

Selv om jeg har mottatt lese-eksemplar fra forlaget, har jeg ingen forpliktelser. Jeg skrive hva jeg mener om boka.

Andre lignende historier som bygger på biografisk stoff fra besteforeldrenes F.eks:  Frida Grünfeld, sin bok.

Hanne Ørstavik "48 rue Defacqz"

 

Dette var en meget spesiell bok, vet ikke helt om jeg skjønte den helt. 

Vi blir kjent med tvillingene Rakel og Paul. Rakel er fortelleren og kunstmaler. Broren Paul er arkitekt og arbeider sammen med Samuel, en ca. tyve år eldre arkitekt. De planlegger den store Kongo-utstillingen. Samuel og Rakel skal gifte seg, men vil hun egentlig det?

Det ble litt mange halvfortalte eller gjemte historier, men tross alt dette var den en bok som grep meg følelsesmessig på mange plan. Måten historiene ble fortalt på, og usikkerheten i Rakel "jeg vet ikke" hele tiden. Det sanselige, usagte som dirrende i rommet hun er i, en merkelig tidløs uvirkelighet, men i Paris. 

Alle de merkelige drømmene Rakel har og hva som i virkeligheten har utspilt seg i familiens liv tidligere får vi hører om. Den voldelige faren, og moren som til stadighet har blåmerker og gråter. Forholdet mellom Rakel og Paul, tvillinger javel.  De er svært tett, alt for tett på noen plan mener jeg. Faren med den hvite hjelmen i steinbruddet som ser og betrakter Paul, med forakt. Faren dør og de to blir alene igjen i den  store leiligheten. 

Kan hun gifte seg og starte livet med Samuel, i et hus som er møblert med foreldrenes gamle møbler. Jeg kan ikke gifte meg, eller vil ikke! Drømmen om barnet i jordhytta, ungen på brisken, det hjelpeløse barnet skal det bare dø?   

Mange vakre scenebilder av Paul som jobber med Kongo-utstillingen og hun som prøver å male. Men, hun er svært skeptisk til hele utstillingen og hvordan den vil fremstå. Men også har hun usikkerhet i seg, for verken Paul, Samuel eller Rakel vet egentlig ingenting om Kongo. Hvordan levde de og håndterte materialene, særlig de store steinene. Hva med politikken og styret av Kongo er det virkelig noe å vise, at så mange mennesker har lidd så mye? 

Har hun tvangsnevroser eller er det bare spiseforstyrrelser? Hvem var kvinnen som sto på gata og så inn? Hun kom inn, men jeg fikk ikke tak i hvem og hva hun ville, var det Paul hun ville ha? 

En bok å gruble over, tror jeg må lese den en gang til på et senere tidspunkt, for den dannet mange fine scenebilder i mitt hode og kanskje de tok mer/ jeg hang meg mer opp i de enn i  fortellingen boka ville ha fram. Fine skisser av dørene i Art Nouveau stil, i boka, så vi skjønner at den ikke skildrer vår hverdang, men i begynnelsen av 1900 tallet.

Utgitt 2009, Forlaget Oktober , sider 165, lånt på biblioteket. 

" Gertrude Stein" Alice B. Toklas selvbiografi

En litt gammeldags, men fin fortelling om kunstnere og livet i Paris på begynnelsen av 1900 tallet.

Dette er en biografi om Gertrud Stein, (Wikipedia)  nedskrevet av venninnen Alice B. Toklas som levde og arbeidet sammen med Gertrud i over 40 år. Gertrud Stein var født i USA i 1874, men flyttet til Paris i 1902. Der bodde hun i Rue de Fleurus, sammen med sin bror som var kunstkritiker. Dette ble et viktig møtested for mange kunstnere i flere tiår. Gertrud var selv forfatter og strevet med å skrive bøker, men var en bemidlet kvinne. Hun var en viktig mentor, formidler og oppkjøper av moderne kunst. 

Boka lar oss bli kjent med mange av de kjente kunstnerne og forfatterne som levde i Paris på den tiden. Det sies om denne boka: Denne "selvbiografien" er kalt "En av de rikeste, viktigste og mest respektløse som noen gang er skrevet (ref. William Troy). Vi får et litt annerledes bilde av en del av kunstnerne som jeg ikke kjente til. (Tross at jeg har undervist i kunsthistorie i mange år, og lest mye om dem).

Jeg synes nok at historiene rundt Picasso, Braque, Matisse og Juan Gris var mest spennende og givende for meg. Her skildres deres liv og arbeidsmetoder veldig godt, og hvordan de reagerer på hverandres bilder. Hvordan de har brukt Gertrud som modell, sponsor og velgjører på alle måter. Alice har også beskrevet vennskapet og uvennskapet på en levende og god måte. Hvordan Gertrud en dag hang opp bildene hun hadde kjøpt av hver enkelt kunstner og hengt det opp rett ovenfor dem, i et selskap med tilviste plasser. Morsomt!

Dette var jo svært betydningsfulle år for mange av kunstnerne, som var i en brytningsfase inne det kunstneriske uttrykket. De var ferske kunstnere, som strevet med stilen, økonomien og sitt selvbilde som unge og utviklingen deres frem til hva de skapte. Gertrud ble en god venn og hjelper for mange av disse unge kunstnerne, som stadig møttes i Rue De Fleurus, noen ganger bare for et måltid mat og litt støtte, til de frustrerte penge lense kunstnerne.

Ernest Hemingway, var også innom Gertrud sitt hus, seinere. Gertrud veiledet han i mangt og meget angående skriving. Han jobbet som journalist i Paris, men Gertrud ment han måtte satse på å skrive bøker og var hans mentor. 

Bildet av Gertrud som Alice beskriver er om en meget spesiell kvinne. Jeg ser henne for meg, en amerikansk overklassekvinne som elsket å kjøre bil, men som var ganske så hjelpeløs i alt annet enn å skrive, administrer og hjelpe andre verbalt og pengemessig på sin veg. Hun hadde et stort hjerte for å trå til, men var ganske egosentrisk, selvsikker, forfengelig og sta på mange punkter. (eks i klær og hårmoten). En original, spennende, fascinerende og sjarmerende kvinne, må hun ha vært. 

Alice sin tekst kan noen ganger virke som dagboknotater, og er i en litt gammeldags stil, men sidekommentarer til hva hun mener. Jeg synes denne boka var utrolig fascinerende og spennende, den har jeg lest i små porsjoner og hygget meg med og sjekket bilder av de ulike kunstnerne som ble omtalt etter hver i Kunstleksikon.

En bok jeg ikke skjønner at jeg aldri har lest før, jeg har storkost meg med den. 

Denne boka har jeg lest i prosjektet "1001 bøker" med tema bok i desember: En bok utgitt mellom 1901-1960.

Utgitt første gang 1933, revidert 1961, norsk utgave 1977, sider 265, lånt på Biblioteket

"Årene" av Annie Ernaux

 

Annie skildrer oppveksten og livet i Frankrike fra 1941- 2006.

Annie Ernaux har skrevet en biografisk bok om seg selv og tiden hun har opplevd, i Frankrike fra 1941 til 2006. Mye av dette er biografisk stoff om henne selv men, vi hører også om kvinners liv og alt som endres, skikker, status og holdninger, folk, politikk og tiden som endres.

Hun sitter å betrakter gamle bilder og skriftlige kilder hun har tatt vare på og minnes tilbake. Skriver om hvordan dette har vært for henne og for sikkert for mange andre kvinners liv. Livet som datter, mor, hustru, skilt og alt som parallelt skjedde med dem i storsamfunnsendringene og forbrukskulturen. Fra klasseskillet, innvandringspolitikken og klassekamp til studentopptøyer og kjønnskamp. 

Annie starter med at hun sitte og betrakter seg selv som baby og som liten, "er det virkelig meg?" Hvordan var det å være datter til foreldre som tilhørte arbeiderklassen, men som ville at hun skulle få god utdannelse. Hun vokste opp i liten by i Normandie og fikk gå på gode privatskoler, hun var deres eneste barn og hun skulle få utdannelse, noe foreldrene sto på for.

Vi får vite litt om barndommen, og seinere ungdomstiden. Hvor hun begynte å registrere avstand til sine foreldre og vennen som brukte nye ord og kalte foreldrene gamlinger. Hun sitter og betrakter et bilde to jenter, 14 år gammel fra 1955, hvordan de så ut. (hun og venninnen) Halvlangt skjørt, omsyn fra konfirmasjonskjolen med sort genser til. Hun skilte seg ikke ut fra andre jenter, bare fra de rike eller fra dem som jobbet på kontor. 

Hun kommer fra en familie som ikke har mye penger og drømmer om seksualitet og å begynne med leppestift, å feste, bli forelsket. Frykten for å bli gravid og drømmen om å bli fri fra sine foreldre, alle årene hun ventet på å bli voksen. Denne biten er ganske selvbiografisk og danner fine bilder i mitt hode. 

Videre i boka blir teksten dreid mer mot hva "vi" opplevde i livet og endringene,. Det blir et mer kollektivt syn med historiske referanser. Det handlet om at hun giftet seg, fikk to barn og alt ble et familieprosjekt, slik alle rund dem hadde det. De var normalen og vi så ned på de ensomme, ugifte, familien og barna ble det viktigste, politikken glemte vi, sier hun. Vi overtok stafettpinnen etter våre foreldre. 

Hun selv jobbet som lærer, men savnet det frie liv til å skrive Hun var blitt en småborgerlig kvinne og ser på sine foreldre som veldig gamle-modige mennesker. Hun og mannen er moderne og føler seg at livet er her og nå, med barn, mann, jobb, fritid og reiser. Hun ser på bildene fra Paris 1963, det var første gang hun var i Paris og Mary Quant hadde oppfunnet strømpebuksa og hun betrakter seg selv i mini kort kjole.  (Hun jobbet som lærer i alle år helt til hun gikk av med pensjon.)

Studentoppgjøret i 1968 kommer som en frigjøring, fra alle tabuer. En frigjøring for kvinnene, men ble det mer likestilling? Mye om den tiden, sett med franske øyner. 

Hun hadde mange drømmer om å flytte til Paris, ekteskapet og alt endres. Hun føler seg lykkelig som 44år gammel kvinne med en ung elsker, voksne barn og har fått et fritt liv til å gjøre hva hun vil. Men, verden står ikke stille og mye skjer, innvandringen og euroen som ødelegger frankrikets identitet osv. 

Hun har fått med mye i denne boka om hva som har skjedd fra 2. verdenskrig og fram til bokutgivelsen, både med henne og resten av samfunnet og i verden. 

En veldig fin biografisk og tidsbeskrivende memoar bok. 

Boka som kom ut i 2008 fikk et internasjonalt gjennombrudd, den ble kortliste til den internasjonale Man Book-prisen i 2019, regnes nå som en moderne klassiker. En moderne kollektiv selvbiografi, sies det om boka. En veldig populær forfatter i Frankrike

 Kom ut på norsk i 2020, hos Gyldendal, 248 sider. Lydbok fra Lybokforlaget, leseeksemplar

Swärd Anne "Vera"

                                           

Sardine har i sitt korte liv opplevd mye, kjærlighet, krig, skyldfølelse, hemmeligheter og født Vera!

Vinterbryllup, året er 1945, alt fryser og alle fryser.  Bryllupet skal være på en øy ute i den svenske skjærgården. Sardine er snøret i en spesial sydd brudekjole, for å skjule graviditeten. Husholdersken Vanna snører korsettet til den 17 år gamle bruden, for midjen skal være smal når hun  skal gifte seg med Ivan, han er lege og 33år. Han er den eldste og vakreste av sønnene i familien Ceder, hvorfor gifter han seg med ei så ung jente? Ingen kjenner henne.

Krigen er slutt og han ville at vi skulle gift oss. Lykke er mitt første svenske ord, han kan fransk og er ikke så ivrig på å lære henne svensk. Du trenger bar si "Ja", sier Ivan.

Vera fødes på bryllupsnatten. Inn i overklasseslekten, Ceder familien. En stor mektig familie som holder sterkt på sine tradisjoner av en streng mor som styrer dynastiet, med løgner og hemmeligheter. De bor ganske samlet, på en storgård og kontrollerer hverandre på en underlig måte. 

Boka handler ikke så mye om Vera, men om moren Sardine.

Men hvem er Sardine? Hun kommer fra Marseille, der vokste hun opp med mor, far, to søstre og mormor som var sydame og prostituert. Mor går inn i motstandsarbeid, noe faren misliker. Mor og de tre døtrene drar til farens hjemplass i Polen, i fjellene ved Zakopane. Der har han er hus han dro fra og skal aldri tilbake dit. De bosetter seg der og lever et fattig liv, hvor mor er aktiv i motstandsbevegelsen. Det er krig og vanskeligheter.....

Hun forelsker seg i Levi, hun smyger seg ut for å treffe han. En dag dukker tyskerne opp. Sacha skyter moren og søstrene ble sendt til skogs. Sandine blir tvunget til å bli hans elskerinne. Hun har skyldfølelse over alt hun skulle ha gjort for mor.... 

Hun skjønner at krigen snart er slutt og rømmer fra Sacha en natt. Hun skjønner at hun er gravid og vil ikke dø. Tilfeldigheter gjør at hun får seg en ny identitet. Hun kommer til Sverige, og legen Ivan ansetter henne som husholderske. Ivan, en god mann som alle i Skjærgården liker. 

En dag må hun fortelle han at hun er gravid, med et barn hun ikke vil ha. Ivan sier:" Jeg kan ta hånd om dere begge". Du må ta det med ro og Vanna, den gamle husholdersken kommer tilbake og Sardine blir helt arbeidsløs i huset, hun som er vant til å jobbe.

Familien Ceder har mange hemmeligheter, noe som vi skjønner tidlig. Livet blir vanskelig i huset. Hun har ingen ting å gjøre, blir apatisk og Vanna overtar helt stellet av Vera. Hvor er legen Ivan, ser han ingenting? 

Jeg ser min datter. Vera er et vakkert barn, hun ligner faren sin, hans øyner.

Det går dager og netter, men Ivan kommer ikke til meg. Såret har grodd i meg. Min historie vet han ingenting om. Vanna, vasker og steller meg, hvordan har jeg havnet her?

Jeg lærer meg et ord svensk av gangen og lærer meg å brodere....

Svogeren Marius, er sjalu på broren.  Han vil vite hennes historie. Vi er en stolt familie og du hører ikke hjemme i familien Ceder, sier han.  Han vil også vite om barnet er Ivan sitt barn?

Marius får ikke vite noe, men etterhvert skjer det mye.......
Vanna tar et kraftig grep etter mange år, da først ser det ut til at Sardine våkner... Hva nå?

Det er veldig mange og komplekse historier som fortelles om hverandre. Noen ganger litt vanskelig å følge alle trådene, men kommer inn på det igjen, når tid, sted eller tematikk viser seg .

En veldig velskrevet og god bok. 

Anbefales! 

Jeg likte pangstarten på boka utrolig godt, den var så teatralsk og nydelig at jeg glemte hva jeg drev med på verkstedet. Litt langtekkelig en liten stund midt i, men med en slutt som sluttet svært uventet. 
Sardine en merkelig jente/kvinne, hva skjer med henne og Vera videre......
Jeg følte at jeg ikke ble helt kjent med denne merkelige kvinnen, men Vera skjønner jeg har mye i seg. Her ønsker jeg meg en fortsettelse!

Utgitt på svensk 2017,

Hørt på svensk, lest av Anna Maria Käll

Storytel - 11timer 46 minutter

Gyldendal har utgitt den på norsk

Gavalda Anna, "Livet, til det betre"

 

Paris, å herlige Paris, livet, kjærligheten, oppvekst og om å våkne opp.....

Dette er en roman som består av tre fortellinger eller jeg kaller det to korte romaner og en lang roman samlet i ei bok. Det handler om livets valg, oppvekst, tilhørighet, kjærlighet, finne den rette og finne seg selv!

Den første
Mathilde, er en ung pike 24 år, hun studerer egentlig kunsthistorie, men jobber svart for fetteren og tjener mange penger. Det passer henne utmerket og ha en litt sløv jobb, siden hun er ganske mye ute på byen og lever det gode liv. Hun bor sammen i en leilighet med et tvillingpar og det funker for de lever til helt forskjellige tider på døgnet. Hun er på utkikk etter den perfekte mann..... men slik blir det jo aldri.

Hun tjener mye og en dag har hun rotet bort veska si, men svært mange kontanter i. Ikke bare det men egentlig alt som betyr noe for henne, brev, mobilen, vesken hun har arvet etter sin døde mor osv. Livet går i grus. En dag blir hun kontaktet av en mann som har funnet veska hennes. De møtes og hun syns han er vemmelig, stygg, feit osv.
Han får tlf nr hennes og de ringes, men hva var hans tlfnr? Hun starter en jakt, som blir jakten på kjærligheten....
Herlig rå, tøff og sjarmerende fortelling. 

Den andre:
Yann, er 26 år master i design men jobber som selger og bor sammen med Melanie. De er egentlig ikke lykkelige sammen og klasseskillet skurrer i bakgrunnen hele tiden  En dag treffer Yann familien som bor  i 5.etg og dette blir et nytt startpunktet for hans nye liv. Her skjer det mye morsomt og herlige beskrivelser av klasseskille, forventninger, tabuer og det å leve livet her og nå. Han viste ikke at det fantes så mange spennende mennesker og hvordan man kunne se på livet. HERLIG!

Den tredje:
Billie, jenta som vokser opp hos stemora, for mora hennes orket ikke grininga hennes da hun var et år. Hun har ingen venner er en hissig propp hjemme og sier ikke et ord på skolen. Hun er et mobbeoffer, men en dag får hun og Frank (homogutten) tildelt hver sine roller i et skuespill og de begynner å prate sammen.

Vi følger disse to menneskene på sin veg her i livet, disse to skjøre menneskene som er så skjønne. De skjønner at livet kan by på vennskap og ikke bare vold og juling.
Det er mye hopp, sex, sleivete språk, vulgært og rett frem om livet slik det er for dem.  Dette er en saftig historie som kan vippe en helt av pinnen, den blir lest av Silje Breivik og det er så fantastisk bra at man sitter helt "fettra". Her henvender forfatteren seg til lytteren/leseren og veksler mellom nåtid, fremtid og fortid i et sett på en uventet og i en veldig direkte form på en leken og morsom måte. Kult!

En historie som minner meg mye om det fattige og det rå livet  på landsbygda i Frankrike, noe som er totalt ukjent for med, kun fra boka:  E. Louise " Farvel til Eddy Bellegueule" som også skriver mye om det i den nevnte boka.

Hva jeg synes:
Her er Anna Gevalda slik man kjenner henne fra "saman er ein mindre aleine". Jeg har ikke link til den for det var før jeg begynte å blogge. Kjempe bra! Hun har kommet med noen bøker som ikke har imponert så veldig, men her er hun tilbake i "fult drønn"!

Anbefales på det varmeste og som lydbok er den perfekt!

Takk for lytte-eksemplar til Lydbokforlaget

 Produsert av: LBF
Først utgitt: 12.08.2016
Spilletid: 10:15:32