Anna Gavalda var en forfatter som jeg ble mektig imponert over da jeg leste min første bok av henne:
" Eg elska ho". Det var en følsom og flott bok.
Så leste jeg det som ble stormgjennombruddet hennes: "saman er ein mindre aleine". Den var flott, en fint fortalt bok med god flyt, spennende med alle de ulike rollefigurene hennes osv. Veldig god i komposisjon og ja, den likte jeg.En virkelig god bok, som man koste seg med.
Filmen synes jeg var platt og kjedelig.
Denne boka åpnet ok, jeg hadde veldig store forventninger. Men , så tar jeg meg i at jeg ofte kjeder meg, det er for ekspanderend fortellinger om småting. Ok, hun prøver å sette historien inn i et miljø. Eks, mye bonderomantikk med dyr og alt livet der. Det er ikke slik, jeg var med på den grønne bølgen på slutten av 70tallet og kjøpte gård. Det er masse slit og slik hygge hadde man ikke tid til i sommerhalvåret på en gård. Men det var jo slik vi drømte om å ha det, som i Christiania.
Historiene er fantastiske og hun har noen gode ideer, men det presenteres for tilfeldig, eventyraktig eller litt naivt noen ganger. Andre ganger raser hun over temaer i raserbilfart?
En historie som kunne vært god, men hun pratet seg for ofte vekk....
Boka tok seg opp på slutten synes jeg.
Ok sommerlektyre, men jeg ble skuffet.
Enig med deg. Grei sommerlektyre, men uten å innfri forventningene.
SvarSlettJeg har endelig fått kjøpt, og begynt å lese "Tyskerjentene" som du anbefalte for mange innlegg siden. Går ikke så fort unna med meg.
SvarSlett