Viser innlegg med etiketten krigsopplevelser. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten krigsopplevelser. Vis alle innlegg

søndag 8. oktober 2023

Mytting, Lars "Skråpå-natta"

 


Bok nr 3 om Hekne-veven. En fantastisk god avslutning! 

Boka starter med historien fra året 1613, da far til Hekne-søstrene, kom over den halvdøde søya og lammet hennes i fjellet, ovenfor Butangen. Han redde begge og tok dem med til vinter-setra og gav dem høy og kumelk. Lammet vokste seg til en langragget flott sølvgrå vær, som de kalte Lauvgangeren.  

Døtrene hans Halfrid og Gunhild ble året før ferdige med læretiden sin på Dovre, og var tilbake på Hekne gården. De var nå blant de dyktigste veverskene i Gudbrandsdalen. De brukte all ulla fra de to sauene i vevnadene sine. Vi hører mye om jentene og hvordan de jobbet, og hvordan de farga garnet. Bygdefolk kalte det de drev med som magi. 

Trolldomsfrykten var stor på den tiden, og i 1618 ble tre jenter fra nabobygda, Fron brent levende for trolldom. Hadde Hekne-søstrene trolldomskraft? Noen mente det og de ble beskylt, og det gikk stygge rykter om dem, men stemte det? Presten fra Fron kom, men søstrene, kunne de forhøres? Hva med den sølgrå væren som beiter der.??? 

Som vi husker fra Hekne-veven (bok nr.2)  Kristine ble gravid og Jehans ble far til tvillingene Tarald og Astrid Regine Hekne, i 1919. Det er familien på Hekne og prestens liv det fokuseres mest på i denne boka. Lillesøstera Esther kom til verden 1921, hun var blid, og fikk sønnen Eirik i 1938. 

Presten Kai Schweigaard er også en av de viktigste person i denne boka. Og sammen med Astrid, som han konfirmert er de er opptatte av den gamle trua, og fortellingen om hva som egentlig skjedde med dem, Hekne-veven og kirke-klokkene? Hvor ligger jentene begravet osv?

Vi har kommet til den moderne tid, før andre verdenskrig bryter ut. Jehans og Kristine har bil på ysteriet, og det anlegges vei til setra. Alt det nye av hjelpemidler, som blir vanlig og som man før ikke viste man trengte. Med folk i fjelllet og feriehytter, pensjonat osv.

I førkrigstiden er folk i Tyskland svært opptatte av det ariske og runene på kirka, hva betyr de? Stavkirka i Dresend skal tjæres på nytt, og det kommer ulike sekter, for å tyde tegnene på kirkeveggen. Rase-forsker Günter har kommet til Norge fra Tyskland og vil kjøpe kirkeklokka. Hvordan viste han om klokka, hadde noen sett dem?

Tarald er odelsgutten på Hekne, men er lite interessert i gårdsdrift, hvordan skal han komme unna det åket? Han er opptatt av bestefaren som kom fra Dresend og drar til Tyskland, og besøker gamle-kirka fra Butangen, kunstakademiet, og ulike arkiv osv. Der opplevde Tarald det litt skremmende, med parader og folke-ansamlinger som det lyste nazistisk reklame av, som han sa. 

Astrid og Tarald setter seg på stabburs-trappa og tar en alvors prat. Tarald har en drøm om å bli reklamemann. Han spør hva Astrid vil bli, lærerinne svarer hun. Hvem skal overta Hekne og passe på Esther og gården? De ville ikke bli slike som foreldrene sine, som jobber og sliter døgnet rundt .... 

Tarald har også med seg fra Tyskland noe skriftlig materiell fra Günter, som Astrid kommer over. Det sier noe helt annet om Hekne-veven, og hvordan den blir sett på. Skremmende og idealistisk! 

Victor Harrison tekte mye på hvem han er, og hvorfor han ble adoptert vekk. Han tenker mye på hvor annerledes livet kunne vært om han hadde fått vokst opp sammen med broren Jehans, i Norge. Victor giftet seg med tyske Elsa. De fikk to sønner Edgar f 1924, Alastair f. 1925. Victor jobber fremdeles med fly, han har en drøm om å starte med post-flytransport.  Astrid tenker og savner ofte onkel Victor og hun har brev-kontakt med han, familien bor i England.

Krigen kommer til Norge, og her skjer det mye heftig og det blir litt av en spenningsroman. Spesielt fint at starten av krigen skildres så bra. Mytting beskriver Elverum og hvordan byen ble rammet. (fint innslag fra Mytting sin skrivestue, på Nysted i Elverum.) Morsomt at han tok med noe derfra og plasserte Astrid som lærerskolestudent der, når Elverum ble bombet. 

På Butangen dukker det opp tyskere som er på leting etter kirkeklokka og Hekne-veven, spennende. En god historie fortelling som virker troverdig, om folket på Butangen under krigen. Samfunnet som splittes på mange måter, men også de sterke samholdet med alle de man kan stole på, er ekstremt bra. 

Astrid og presten er begge driftige og modige folk, under hele krigen. Isumruggen var en morsom figur som imponerte meg og fikk meg virkelig til å trekke på smilebåndene. Victor kommer tilbake til Butangen med noe viktig, litt vel fantastisk, men en flott avrunding av historien.

Disse tre romanen har jeg virkelig kost meg med. Mytting er så dyktig til å få fram det indre i personene han skriver om, særlig de små dialogene og stemningsbildene.  Han har en god komposisjonen og spenningskurven er helt på topp. Jeg klarte nesten ikke legge fra meg boka. Her gir jeg full pott. 

 Tusen, tusen takk for en nydelig serie. Gleder meg til flere historiske romaner fra deg! 

Boka kom ut i 2023 på Gyldendal, 564 sider + fin info om navnene.  Kjøpt selv.

1. ste boka i serien Søsterklokkene

2. bok i serien Hekneveven

3 bok i serien er denne    

Lars Mytting blir bokbadet i Hamar Kulturhus.

søndag 24. mars 2019

Aleksijevitj Svetlana "De siste vitnene" Nobelprisen 2015

Vitnemål fra barna som opplevde krigen i Sovjet, en brutal barndomsopplevelse.

Forfatteren har oppsøkt kvinner og menn som var barn da krigen brøt ut i Sovjetunionen, alle intervjuobjektene var mellom 2- 14 år. Deres minner fra barndommen er sterke historier. Hva de så og observerte av ondskap og godhet, sulten og fortvilelsen om hva som skulle skje med dem. Hvor var mor og hvor var far, håpet om at de en dag skulle treffes igjen. Hun ville at de skulle fortelle om sine barnslige følelser og hva som betydde noe for dem den gangen fra sommeren 1941.
Det er faktisk mange som ikke har klart å fortelle dette til sine egne barn engang, det er for tøft!

Boka inneholder hundre fortellinger som ryster en langt inn i hjertet. Det som er så bra og levendegjør boka er at det står hele navnet til den som forteller og hvor gammel vedkommende  var i 1941. Hva personen jobber med i dag/har blitt til som voksen, det synes jeg er morsomt å registrer.

Hundre fortellinger om forferdelige scener, skjebner så dette er en bok man ikke tar i et javs, men som man må ta den inn i små porsjoner. Vi møter barn som var ned til to og fire år gamle i 1941, men minnene husker de. Skrekkscener fra krigen de aldri vil glemme. Flyene som bombet, tyskerne brant opp husene deres.  Mor eller far forsvant eller ble skutt, en gravid dame blir hengt, bestefar skutt, osv.

Men når jeg leser disse fortellingene er det sulten og frosten som griper aller mest tak i meg. Eks:
Zina - 8 år, nå frisør. - På barnehjemmet var vi 250 barn, vi hadde ingenting å spise, vi hadde kjempemager for vi spiste gress, knopper og bark. Mor forsvant, jeg er 51 år med egne barn, men savner mamma.

Vera 10 år, nå løsarbeider.- Pappa døde, mamma gråt hver natt, hun hadde syv barn og ikke mat. Vi spiste vann, en gryte med varmtvann på bordet for vi hadde ikke gress til å ha i den. Vi gnaget på alt  møblene og papir.

Lenja-5år, konstruktør. - Huset brant ned, mamma bar på nøkkelen til huset i lomma. Sulten.

Sasja -4år, låsesmed.-Mamma var sykepleier, jeg husker ikke ansiktet hennes, men den hvite frakken. Foreldrene forsvinner og hun og broren blir fraktet til en konsentrasjonsleir. En kvinne i hvit uniform. "Sasja sier mamma", men det er ikke mamma. 2De tok blod fra barna for å redde tyske soldater, men jeg døde ikke". Hukommelsen og læringsevnen sterkt svekket.

Volodja -12 år, Ærespensjonist.- Han mistet mor når han var 7år, bodde hos tanten, han så faren ble drept. Han startet et omflakende liv, men ble fanget opp og plassert på et barnehjem."Vil dere bli sjømenn"= JA, sa vi så fikk de uniformer, som 13 åring fikk han gevær og i 1943 -14 år ble han mannskap om bord på jageren "Kvikk".

Men boka har ikke bare triste historier, det var mange med-mennesker der ute også, selv i krigen:
Nina Sjunto- 6år , nå kokke.- Mamma død, pappa i fronten, vi bor hos en tante som dør. Seks år gamle Nina og lillebroren går avgårde for å finne pappa, "vi gikk og gikk".
I et hus var et vindu åpent, det luktet piroger, vi gikk inn. Damen sa det var farlig for oss å gå videre. Vi ble hos henne, hun gav oss mat, kjærlighet og det de trengte. Hun sa til dem "Nå skal dere være mine barn". Vi hadde fått et hjem.
Så brant hele landsbyen, med den snille damen. Vi overlevde fordi vi var og plukket bær i skogen.
Hun sier: "vi vokste opp med fremmede mennesker og ble reddet av dem. Alle mennesker er nære for meg, selv om livet i fredstid er annerledes".

Dette var en forferdelig trist bok, hvordan klarte de å overleve? Barn som måtte se på at søsken og foreldre ble skutt, gråt de ble de skutt selv. Hele byer ble nedbrent, og med 30 minus på vinteren var det ikke lett å overleve.  Folk ble slaktet ned.
Under den 900 dagers blokaden, spiste folk særlig i byene alt av katter, fugler, hunder, knapper og en sier at de overlevde på tapeten i leiligheten, den hadde lim av mel på baksiden, alt som kunne tygges var mat.

Jeg sitter her og vet ikke hva jeg skal skrive for det var så mye vondt, og mye av det vonde dukket først opp etter at krigen ble slutt, hos enkelte Tenk å være 10 år og ha skutt et menneske, litt av noen traumer å ta med seg videre i livet. Utrolig mange traumatiske fortellinger.

Man kan lure på hvorfor man vil lese en slik bok? Ja, det undere jeg meg på akkurat nå. Mennesker  kan utføre så mye jævelskap at intet er nytt under solen. Vi må ikke glemme at krigen er stadig vekk der ute i verden.

Jeg tror at de hadde det mye verre enn oss her i landet under 2. vedens krig. Langt øst, med lange harde vintre over så mange år, uten hus å bo i for mange. Folk i Finnmark opplevde mye forferdelig også, der alt ble brent.
NEI TIL KRIG OG ONDSKAP!

Jeg er glad for at jeg klarte å få lest den, men den blir nok suuuurrrrende lenge oppe i mitt hode..
Etter det jeg skjønner er disse intervjuene gjort i perioden 1978 - 2004.

NOBELPRISVINNEREN 2015

Utgitt på Kagge 2016
345 sider,
Lånt på biblioteket
Utkom på russisk 2013.

Linket til : En smakebit på søndag

tirsdag 26. juli 2016

Storeide Anette redaktør "Tidsvitner"


Håper at vi aldri opplever noe slikt mer, som disse fortellingene beskriver.

Sterk bok hvor 8 unge menn forteller hva de opplevde under krigen. Fem norske unge menn som forteller historiene sine fra Sachsenhausen konsentrasjonsleir og 3 jøder, som kom levede hjem fra Auschwitz konsentrasjonsleir og tilintetgjørelsesleir.

"Hukommelsen er som en flyktig venn", sier en av de som forteller sin historie i boka og syns at det er trøst. Man prøver å tenke på det positive og skyver all vondskap vekk.Men den ligger der og dukker noen ganger opp. Det er ting man aldri glemmer.

Jeg leste boken "Unge Tidsvitner" og syns det var en fin og ærlig bok, denne er laget over samme konsept ved at de forteller sin historie. Jeg har lest masse vis med bøker fra krigen og hørt mye om dette, men fikk lyst til å høre denne også (mens jeg sitter å jobber).

Boka har et fint og ryddig forord om de ulike stedene denne boka handler om. Om oppbygningen av disse to konsentrasjonsleirene og driften og hverdagen var.
De åtte som fikk sin histori hadde fått spørsmålene på forhånd og har brukt tid til å svare på dette. Det  var tre spørsmål og det var hvorfor du havnet der, minnene de hadde hvordan det var og hva som de spesielt husker.

Dette er sterkt stoff og man sitter med forferdelige bilder på netthinnen. Tenk at noen har vært med på dette og overlevd. De forteller om forferdelige mareritt fra tiden, men de hadde alle et fremtidshåp som de bar med seg. Alle var sendt dit pga av sin avstand til nazistene, på grunn av sin ras eller som hevn. Det var bare flaks at de klarte seg. Alle var unge og sterke menn i utgangspunktet.

To av mennene var ungguttene Midtveit og Øvretveit fra Telavåg (utenfor Bergen)det regnes som et av de stedene som fikk virkelig hard medfart av nazistene under krigen. Der var det hevn som gjorde at de ble sendt vekk. Først måtte de stå og se på at de fem gårdene ble brent ned før de ble sendt til forhør og Grini og videre. De var sammen i Sachsenhausen og hadde det ikke vært  for Røde Kors pakningene hadde de ikke overlevd, sier de. Der fikk varer som de kunne bytte bort i klær, men det viktigste var nok pakkene fr Røde Kors. Noen viste at de var der, det var et signal på at noen utenfor leieren viste om oss, det var viktig for selvoppholdelsesdriften.

De som var i Sachsenhausen konsentrasjonsleir opplevde å se mye, de hadde det ille, men kanskje ikke så forferdelig som de i Auschwitz. Det var bare tilfeldigheter at de overlevde og spesielt de siste dagene når de i tynne klær i januar måtte ut på en lang dødsmarsjen i Januarkulden og gå 80 km. De holdt de på å fryse i hjel. Forferdelig!

Jeg er imponert over at de har klart å fortelle om dette og at de ikke har sinne til tyskerne. Alle sier at det var ikke nasjonen med individene i leirene som var grusomme.

Da krigen var slutt og de kom hjem opplevde de at ingen forsto hva de hadde gjennomgått, så de snakket lite om det. Midtveit sier at han aldri har snakket med sønnen sin eller barnebarna sine om sine opplevelser.
De andre har vært  i leirene seinere, med de hvite bussene og har en felles beskrivelse: "Det er forferdelig å se, men det vi virkelig opplevde kan ikke vises på et museum".

En lydbok som gjør inntrykk.
Fantastisk lest av Anders Ribu,
Utkom på lydbokforlaget i 2007. 5t og 36 min

tirsdag 2. februar 2016

Otsuka Julie "Buddha på loftet"


Japanske jenter giftet bort via ekteskapsbyråer og sendt til USA

Ombord på et skip, nederst på tredjeklasse er mange japanske kvinner på veg over Stillehavet til sine menn i Amerika, vi er på 20 tallet. De har gjennom et ekteskapsbyrå truffet menn som har betalt reisen over havet for dem og er på veg til et nytt og forlokkende land, USA. På bildene de har fått tilsendt er det flotte unge stolte Amerikanske gutter som skriver at de har alt bortsett fra en kone, og de vil gjerne ha en japansk kvinne. 
Kvinnene er tidvis oppstemte og gleder seg til det nye livet etter å ha sagt farvel til familien sin og reist avgårde med det aller mest nødvendige i en koffert. Kvinnene eller jentene er mellom 13 og 37 år gamle.
Da skipet legger til kaia i San Francisco er det ikke unge menn, men halv gamle gubber med dårlige jobber som står der og venter på sine bruder.

Boka er skrevet i et kollektiv språk, - noen av oss, - andre av oss, - Det er ramset opp hvordan det gikk med dem og hvem de møtte i stikkords form. De møter et helt annet liv enn forventet. Mannfolk som var bønder, fiskere, - handelsfolk, - slaktere, - landarbeidere, skogsarbeidere og til et hjem hvor de nærmest blir som slaver, - eller de tilpasser seg. 

Alle drømmene som svant og utnyttelsen av dem. De var så små, trengte lite mat og de overlevde på nesten ingenting og tolererte nesten alt. Jentene opplevde mannen som totalt annerledes enn dem, - helt annerledes måte å oppføre seg på, - måten å kle seg på, - omgås andre mennesker på, - de så helt annerledes ut, med mange farger på håret, - hvordan de tilberedet maten, - kranglet osv

Jentene var godt oppdratt og kom ikke med krav ovenfor sine menn, - de føyet seg, - stakk av, - noen fikk barn, - andre fikk ikke barn 

Jeg har aldri vært borti en slik type bok før, hvor det er den kollektive stemmen som snakker, spennende, vakkert formulert og komponert.

Så en dag begynner de å bli arresterte, for de var fiender, - infiltratører, - spanere osv. det skjer noe uventet ute i verden; klipp fra:   Widipieka Angrepet på Pearl Harbor var et japansk angrep mot den amerikanske marinebasen Pearl Harbor, søndag den 7. desember 1941. Angrepet ble gjennomført av fly og miniubåter fra den japanske marinen.

Etter bombingen ble de internert og måtte flykte fra alt de hadde.
Sommer og høst går, nye folk flytter inn i de forlatte husene. 
Hvor er Japanerne???? 
De ble savnet .......

En vakker, skremmende, vond, lærerrik og svært spesiell lydbok.
Anbefales på det varmeste.
Den vil jeg kjøpe som bok, bare for å ha og kikke i!


Julie Otsuka f 1962
Hun er oppvokst i California med Japanættede foreldre. Hun er utdannet kunstmaler, men startet å skrive og kom ut i 2002 med en kritikerros bok: "When the Epmperar Was Divine". boka er om hennes egen familiehistorie om interneringen av japanere i USA etter bombingen av Pearl Harborg. Dette er hennes andre roman. 

Utkom på norsk i 2014 på Lydbokforlaget
Lest av Bodil Vidnes- Kopperud, veldig bra!
Spilletid 3t 54min.


fredag 6. desember 2013

Vold Jan Erik "Ruth Maiers dagbok"


Livshistorien til Ruth Maier, en jødisk flyktning som ble Gunvor Hofmo sin venninne og kjæreste 

Ruth starter som ungpike og skrive dagbøker og det er mange av de som er bevart, tatt hånd om av Gunvor Hofmo. Ruth var en jødisk flyktning fra Wien og vi hører om hennes tanker og følelser som ung jente da de skjønner at å være jøde kommer til å bli vanskelig. Hennes søster Dittel kommer seg til England.
Faren til Ruth er død, han døde når hun var 13år og hun savner han voldsomt i hele oppveksten.
 Det er utrolig mye før krigshistorie fra Wien  hun forteller om i sine dagbøker. Noe litt barnslig og naivt (fra 12år) alderen, men det blir mer og mer reflekterte dagboknotater, spennende og informative brev og notater.

Hun har en flott beskrivelse av sin 18årsdag som er Krystallnatten 10 november 1939, i Wien. Hun blir en bevisst jødinne etter dette og gjør mye hjelpearbeid som feks : går å besøker de blinde. hun er forbandet over at jøder blir behandlet som andreklasse folk. Folk stopper og slår og misshandler jøder på åpen gate, og de fraktes vekk på lastebiler mens leilighetene og butikkene deres blir slått til pinneved.
Søsteren Dittel får reise til England, i aksjonen engelskmennene satte igang der før krigen med å redde jødiske barn. Organisasjonen reddet faktisk 10 000 jødebarn fra Tyskland og Østerrike og fra døden til England.

Ruth ankommer Lillestrøm i januar 1939, til familien Strøm som tar seg godt av henne. Hun er flyktning i Norge. Etterhvert tar  hun sin artium på norsk juni 1940. Hun var ualminnelig begavet ung dame som lærte norsk fort og tok alt veldig greit (bortsett fra kjøkkenkunsten, den lærte hun aldri).
Hun trives godt hos familien på Lillestrøm i starten, og er med i sosialistisk forening, elsker Norge etter en 14 dagers rundtur med bil,  med fam Strøm i -39. Hun synes Norge er så fantastisk også bor det ikke mer mennesker her i hele landet2.4 mil, det samme som bor i Wien. Masse av plass over alt!

Ruth er en som 19 åring blitt en livsnyter og elsker å ta på rød leppestift og røye en sigarett. Herr Strøm er hun i konflikt med og lengter etter den store kjærligheten. Vil så gjerne ha mann og barn, men er lei menn?
Da krigen bryter ut er det tyskere og østerrikere over alt i Oslo. De ser så latterlige ut og i morgen skal de skyte nordmenn, sier hun.

Januar 1941 treffer hun Gunvor på en kvinnelig arbeidsleir på Feiring /Minnesund. og på Biri.
Ruth havner på psykiatrisk sykehus i nesten to mnd i februar og mars 1941. Etter et nervøst sammenbrudd. Spennende skildringer , fra 6.avd på Ullevål sykehus fra den tiden. Mange opplevelser av merkelig mennesker. Gunvor er hennes støtte i livet og savner henne da hun må dra tilbake. Ruth vil ikke tilbake til Lillestrøm og fam. Strøm, hun misliker dem og hun er ikke bra nok for dem mer.
I all sin brevskriving skjønner jeg det slik at hun ikke forteller søsteren i England at hun er innlagt???

Ruth kommer ut igjen fra 6.avdeling på Ullevål og må tilbake til fam. Strøm en liten stund, men så lykkelig hun er når hun kan dra derfra. Hun kommer samtidig ut i en verden som er Norge, hvor flere av vennen har falt i krigen, så det er tungt. Gunvor blir tatt og satt i fengsel, men kommer raskt ut. Det er en fryktelig tid for Ruth men etter dette reiser de rundt i landet og tar alt mulig av arbeid. Våren 42 får Gunvor utgitt sine første dikt og Ruth står modell for ulike kunstnere, deriblant Gustav Vigeland og ofte hos maleren  Åsmund Esval, som hun likte så godt.
Ruth flytter til Oslo og jobber, går på tegnekurs på kunst og håndverksskolen på kveldstid, der maler hun akvareller. Det er som hun skjønner at livet ebber ut og hun spør seg . Hvorfor går jeg på tegneskole?

Vitner kan fortelle at hun ble tatt og at hun viste at hun aldri kom tilbake, da hun ble hentet på sin bopel i Oslo. Fotografier viser at Gunvor sto på kaia når fangeskipet la fra land i Oslo den 26 november 1942.

Torsdag 26 november 1942 kl 14.55 forlot skipet "Donau" Oslo.
Ombord var det 532 jøder. 303 menn, 188kvinner og 42 barn. Det var et troppetransportskip med køyer og lugarer, men de ble lastet inn i to lasterom. Et for kvinner og barn og et for menn.
30 november kom de til Stettin i Polen. Der ble de flyttet over til kuvogner og kjørt til Auschwitz, hvor de kom frem den 1. desember. Innen fra denne transporten kom hjem som overlevende.

Ellers om Boka:
Denne boka var eller rettere sakt, startet kjedelig og har brukt utrolig lang tid på de første 7-8 cd. Men etter det ble det veldig spennende og det er fantastisk interessant å høre hva hun opplevde, sett med hennes øyne.
Hvordan hun tolket norske forfattere og andre. Fra cd 11 kommer Gunvor inn i Ruth sitt liv, da skjer det mye og boka er virkelig spennende å lytte til.
En anderledes og veldig "ikke" spennende, men historisk interessant og rørende bok Kan jo minne om Anne Franks bok slik i starten, men et helt annen liv levde Ruth og hun forteller så søkende.
Hvorfor har jeg ikke hørt om denne boka før, spør jeg meg selv?

Spilletid 19timer og 22min. 16 CD plater 
Lest av Jan Erik Vold som også har gjort disse skriftene, brevene til ei bok


Jeg har jo skrevet masse om Arnolds dagbøker (onkelen min) og hva han opplevde som ung på Helgelandskysten fra 1937 til han døde i 1945. Det handler om de samme årene. Masse paralleller og tidssynkrone-tanker og følelser er det å finne både hos Ruth og Arnold.  Jeg kom helt inn i stemningen som jeg var i, da jeg leste alle hans dagbøker og skrev utdrag fra de.
Og de finner du HER

Gunvor Hofmo (Lyrikeren) var hennes nære venn og kjæreste i to år. Den 26 november 1942 ble Ruth tatt i en massearrestasjonen av jøder og fraktet med fangeskipet Donau til Tyskland og med tog til Auschwitz og rett til gasskammeret der. Den 1 desember 1942 døde hun. Hun ble bare 22  år gammel.


Jeg har visualisert et smykke og jobbet en del med Gunvor Hofmo, derfor kom jeg bort i denne boka og ønsket å lese/høre denne boka om Ruth sitt korte intense liv. Om hva hun hadde opplevd og tiden sammen med Gunvor som preget Gunvor resten av hennes liv.

Smykkebildet viser Gunvor sitt dikt og mitt smykke. 
Der ser jeg for meg Gunvor som står igjen på kaia og Ruth som forsvinner bak bølgene. 
Les mer om smykkebildet og tankene bak på min smykkeblogg HER