Bremmer Fatima "Ett jävla solsken, om Ester Blenda Nordström"

Ester Blenda Nordström f 1891- 1948.

Hun var en banebrytende journalist, feminist og forfatter i Sverige på begynnelsen av 1900 tallet. En jente som levde livet!

Hun dro på reportasjereiser og lagde sosialrealistiske reportasjer om, tjenestefolk og samene i Lappland. Satte i gang hjelpeaksjoner som reddet tusenvis av mennesker under den finske borgerkrigen.  Dro på ekspedisjon til Argentina og Chile, opplevde jordskjelv i Japan, slusk i Amerika, og en flerårig ekspedisjon til Øst Sibir.

Ester Blenda var Astrid Lindgren sitt forbilde, med sine selvbiografiske barne- ungdoms bøker.

Hun var den første banebrytende journalist som startet som undersøkende reporter. Hun svarte på en annonse under falsk identitet om å bli tjenestejente på en storgård i Sörmland i 1914. Tok på seg bondeklær. Det skulle bli en litt mer komplisert skuespill/jobb en hun hadde tenkt seg. 

En vanskelig, hard og sjokkerende jobb for direktørdatteren. Hun og den andre tjenestejenta hadde 17-18 timers arbeidstimer i døgnet, hvor de hele tiden skulle stå på pinne for familien med fem barn og de andre arbeidsfolkene på gården.

De to tjenestejentene sov sammen i en lusete seng anføres. Opp å lage frokost, melke 20 kuer, mate de andre dyra og ordne hus, vask klær og lage mat. Hun ble snakket nedsettende til og om, sjikanert for at hun prøvende å vaske seg og pusse tennene sine. Det gjorde man bare til helgen.  Alt dette for luselønn, hun holdt ut en måned.   

Dette oppholdet ble først korte reportasjer i avisa, Svenska Dagbladet, men de ble så populære at det gitt ut som bok, 1914. Den ble trykket opp i 115 opplag - 35 000 bøker. Årets sensasjon!

Men, familien Holtz som hun hadde jobbet hos var ikke glade for rapportene og boka hennes, det ble skrevet et motsvar til boka. Det ble mye fokus på henne og hun ble hyllet, som "stjerne reporter".

Boka (bildet) var informativ og direkte avslørende om hvordan tjeneste-jenter hadde det på gårdene og var nærmest tjenerinner, med uregelmessig arbeidstid. Det var vanlig at de også måtte avlegge rapport om hva de skulle på fritiden. Dette kom politisk opp og regler kom i drift fra 1933, pga. hennes bok.

Her kommer stjernereporteren Ester Blenda, som skrev under navnet "Bonsai".
Ester Brenda var allerede fra barndommen en villstyring. Hun ble sendt hjemmefra til en streng onkel for å lære seg oppførsel, men det hjalp lite.
Hun gjorde som hun ville, kjørte motorsykkel som en mann. Hun brydde seg ikke om tidens konvensjoner, levde sitt liv på sine premisser. Spilte trekkspill og røykte pipe.
Hun gikk kledd som en mann, i en mannsverden, med slips. Hun var nok lespisk, men hun holdt det hemmelig. (det var straffbart den gangen). Carin Frisell var hennes hemmelige kjærlighet. Hun var alltid glad og opptimistisk (et jævla solskinn)

Opptatt av urbefolkningen i Norden, samene.

Etter alt oppstyret av boka, drar Ester Brenda til Kiruna med vennen Hjalmar Lundbohm "Kirunas konge", som hun kaller han (oppdaget og kartlagt de store jernmalmforekomstene, skapte næring og turister kom dit).

Samene og deres kår interesserer henne, for de har lidd mye etter unionsoppløsningen da grensene ble stengt. Beitemarkene for dyra deres, reinen. Hun ble samenes røst, ved å skrive om dem.

Hun fikk lærerjobb for de vandrende nomadene, hun måtte lære seg litt finsk, så fikk hun jobben. Hun flytter til samene og legger sammen med dem på vår/sommer flyttingen og bodde med dem et halvt år. Det er virkelig spennende å høre om hvor sterke tradisjonen var i 1915, hos samene. Skriver reiseskildringer/artikler til avisene og det ble boka "Hornets folk" fra 1916.

Borgerkrigen i Finland 1918, de røde - mot de hvite, mens lokalbefolkningen lider av sult. Ester dro til Finland skrev om situasjonen og fikk ordnet med forsendelser av mat inn i Finland, så det mange finske folke som ikke sultet i hjel, takket være Ester. Russerne hadde tatt fra dem alt av mat, husdyr og rein.

Ester drømte om å bli bonde og jentebokforfatter. Hun vill ta utdannelse i landbruket og kjøpe gård, bli bonde. Hun startet på en 2 årlig landbruksskole. På Hagaberg høsten 1918, som eneste kvinne. Det var krevende studier, men hun fikk det til samtidig som hun kom med sin første barne-ungdomsbok om Ann-Mari, «Rakkerunge serien" en selvbiografisk bok bygget på hennes barndomsminner.

Hun klare landbruksskolen og fikk fine papirer. 

Hun er en mektig populær person i Stockholm og blir malt av Anders Zorn og har mange kjente navn som venner. Hun ble betraktet som pioner og stjerne.

Ester Blenda ble inspirert av sin venn Evert Taube til en reis i Sør Amerika. Hun gjør avtale med Svensk Dagbladet om å skrive rapporter, fra dette eksotiske reisemålet. Hun møtte den norske kunstneren Alice Thorne, kalt Alibada, som hun ble med et halvår i 1920, til Sør Amerika. De opplevde utrolig mye i Argentina, Chile. Hun kom hjem med en papegøye og tre silkeaper. Skrev boka "

                  
Bilder fra nettet;

Ny reise: De svenske emigrantenes fotspor til Nord Amerika, i 1922 ble hennes nye prosjekt. Hun reise som emigrantene på 3.kl med S/S Hellige Olav, med 50 dollar i lomma, ble nektet innreise og opplevde å bli satt i varetekt. Pastor Helander får henne inn i landet. 

Skildrer New York med jazz, de moderne kvinnene og alt livet imponerte. Hun dro til Chicago, hvor hun hadde en avtale. Videre med tog til slektninger i Minneapolis med tog, der ble hun ranet. Uten penger, jobbet hun med fruktsanking ol. Gratispassasjer som loffer på godstog og kom seg til Salt Lake City. Etter et halvt år ville hun hjem og skrev boka "Amerikansk" som ble årets boksuksess i 1923.

Carin og Ester  drar til Spania, Asia, Amerika, Hawaii og Japan. Hun hadde penger fordi bøkene hennes: Rakkerunge hadde blitt filmatisert, også filmen om tjenestejenta. Og boksuksessen i 1923.

Ester Blenda gifter seg proforma med Rene Malaise i 1925, for å være med på ekspedisjon til Kamtsjatka, Øst Sibir. Hun skulle være fotograf, holde orden på hundene og huset. Det ble nok litt annerledes liv enn hun hadde tenkt seg. Utrolig mye drikking. Oppholder varte i et og et halvt år før hun tok den transibirske jernbanen hjem mot Stockholm sommeren 1927. Historien om Sibir ble boka "Landsbyen, i vulkanens skygge".

Ester Blenda hadde blitt syk og, det ble et langt opphold på sanatorium. Moren dør og hennes kjære Carin har giftet seg mens hun var vekk. Ester ble dypt deprimert, med enda mer alkohol og dop.

Hun kom seg på beina igjen og i1930 leier hun en gård Bjurnäs. Hennes første hjem på 40 år. Hun gav ut mange ungdomsbøker og Carin skilte seg og de ble venner igjen. På Bjurnäs levde hun det perfekte liv, uten strøm og innlagt vann, med tre hester, hunder, katter og likte seg alene på gården, der fikk hun ro til å skrive. Dette varte helt til Ester fikk et slag i 1937, lite penger, mye drikking og opium.

På Ester Blenda sin 50 årsdag utgir vennene hennes et skriv om henne. Der skriver Karin Boye et hyldnings-dikt til henne, som nå er så kjent og heter "Ja, vist gjør det vondt".

Hun fikk en trist slutt og døde bare 57år gammel av lungebetennelse i 1948.

Hun ble tydeligvis glemt av mange, men ikke av Astrid Lindgren. Hun tar Ann-Mari (Ester) som forbilde til sin Pippi. Den selvstendige, rappkjefta og ville jenta. Det finnes så mange parallelle episoder der Ester skriver om Ann-Mari som hopper på hesteryggen, slik Pippi gjør,

Ann- Mari som skal ut å fly, slik Maddiken gjør, Ann-Mari som heiser sykkelen opp i flaggstanga, - Emil. Hvordan våget Astrid Lindgren?

Denne boka har fått meg til å se på Astrid Lindgren med litt andre øyner. Jeg som har sett opp til henne, men når man ser at Astrid har nærmest brukt de samme historiene i sine bøker som Ester Brenda skrev om i sine barne og ungdomsbøker fra 1919- 1933. Disse bøkene som ble kalt Rakkerungeserien er som egentlig er fortellinger om Ester Blendas eget liv som hun forteller til sine tantebarn i bokform.

Først i 2011 ble dette kjent, da Eva Wahlstrøm utgav boka "Gratis jenter før Pippi". Der skriver hun og Ester Blenda og danske Karin Michaelis som Astrid Lindgren var opptatt av og nærmest kopierte.

Dette var en utrolig spennende og flott historie. Jeg skulle ønske at den fantes på norske bibliotek, men jeg fant den ikke.

Boka ble vinner av AUGUSTPRISEN 2017, i Sverige

Boka kom ut 2017, på svensk

Storytel, 12 timer

Se samtalen der forfatteren forteller kort noe om hvem Ester Blenda var!

Det finnes en film om henne: Film: https://www.annahylander.se/ester-blenda-in-swedish


Dette er mitt innlegg i : Moshonista biosirkelkategorier 2019

Simonsen Anne Hege "Kjærlighet og mørke, en biografi om Marie Hamsun"

En bok som belyser dikterhustruen, Marie Hamsun og hennes liv!

Jeg har lest flere biografier om Marie Hamsun, men denne er mer dyptgående enn de andre jeg har lest. Den er lettlest og godt fortalt, med fine bilder som har samsvar med teksten. Utrolig mange små snutter fra brev som gikk mellom Knut og Marie, de sier så mye. 

Alle brevene mellom venninnene Cecilia Aagaard og Aslaug Haug forteller utrolig mye. Her får vi høre om de dypeste tankene til Marie Hamsun, om Knut, ekteskapet, sjalusien, fraværet hans, barna, politikk, slanking osv. Dette er veldig informativ og den beste biografien jeg har lest om Marie, her blir vi kjent med henne.

Jeg har lest Marie Hamsun sin egen biografi "Regnsbuen"og Birgit Gjernes "Marie Hamsun, et livsbilde", i begge disse bøkene har jeg tatt med bilder fra bøkene. 

Alle bildene jeg viser her er nye for meg og avbildet fra denne boka.

Marie Andersen ble født i Elverum, den 19. november 1881. Faren drev landhandleri og de bodde i Lundgaarden, et vakker møblert hjem i Leiret (som er sentrum i Elverum) Det var harde tider og faren gikk konkurs og de flyttet til Langengen, det ligger i Strandbygda et stykke utenfor Elverum mot Rena. Bildet over er hovedhuset som ble revet i 1960. Det er litt morsomt å se bilder av huset. Jeg har tidligere ikke sett bilde derfra. (Jeg har bodd i Elverum i 20 år, jobbet der i 26år, så kjenner stedet.)

Til Langengen flyttet familie Andersen, etter at faren hadde gått konkurs. Det var et halvferdig hus, etterlatt etter en mann som dro til Amerika. Marie var blitt ti år og var den eldste av de seks barna, fire jenter og gutter.  Gården lå ved Glomma og hadde en dårlig beliggenhet, med skrinn jord og stor fare for flom om våren.

Hun skriver i sine memoarer at dette var hennes lykkeligste barneår, særlig om sommeren når hun kunne være på sitt paradis Nupen, som var setra der hun og søsteren Ingeborg regjerte. De bodde bare seks år på Langengen, for Marie var dette det stedet som gav henne grunnlaget for hvem hun ble, sa hun. 

Familie flyttet til Kristiania, der Marie fikk bedre skolemuligheter.

    

Marie fikk seg en jobb i Solør, først som guvernante og etterpå som lærerinne. Hun er på en diktopplesning der Dore Lavik leste dikt. Hun treffer Dore, eller Dorotheus Olivarius Lavik het han egentlig. Han var opptatt av teater og var omreisende skuespiller med en liten trupp. Dette bildet av Marie og hennes første kjærlighet skuespilleren Dore Lavik. 

Året 1901, slår hun seg sammen med hans teater trupp. Han er 38 år, gift og 18 år eldre en Marie som er 20 år. Foreldrene til Marie var sjokkert over at hun var samboer med denne mannen. Han skilte seg og det var meningen de skulle gifte seg i 1906. Det å være en omreisende trupp og økonomien var vanskelig. Marie fikk en liten jobb på Nationalteateret. Hun håpet en dag å få spille Elina, fra stykket "Ved Rigets port" av Knut Hamsun. En dag møtes de i 1908 for å snakke om rollen. Der startet det lange livet og kjærlighet....med Knut Hamsun.

Dore døde av tarmslyng og dermed kunne de gifte seg bare Knut fikk skilt seg fra Bergliot, som var mor til hans datter Victoria (bilde til venstre). Bryllup ble i juni 1909. Livet med denne mannen ble nok ikke helt som hun hadde drømt om.  Sjalusien og hans egosentriske liv gikk foran alt. Han tvang henne til å forlate skuespilleryrket og gjorde narr av skuespill.

Hun ønsket å slå seg til ro og få sitt eget hjem, det ble noen år med rotløshet. Hun falt til ro og likte seg veldig godt i Nord-Norge, på Hamarøy. En dag drømmen brått slutt etter seks år, de flyttet til villa i Larvik. Det følte hun som et svik, på Skogheim var hun lykkelig og hadde født tre barn og var gravid med nr. fire når de forlot gården og Hamarøy. Noe hun skriver mye om i Regnbuen.

Marie fikk en god venninne i Cecilia Aagaard mens de bodde i Larvik, før de flyttet til Nørholm. Brevvekslingen mellom dem er flott og spennende. Her ser vi hvordan Marie forandrer seg, og får etter hvert mange sterke politiske meninger og blir uvenner med Cecilia. Det er veldig mye nytt og spennende stoff, som løfter denne boka fra tidligere biografier jeg har lest om henne.   

Barna får vi vite mye om, både hva hun synes om dem og sorgen og savnet etter dem da Knut vil sende de vekk for å gå på skole, uten at Marie fikk ha noen videre mening i den saken. Hun gikk inn i depresjon hver gang et av de flyttet ut. Hvordan kunne hun tillate dette?

Knut Hamsun må ha vært sykelig sjalu, han var den store kunstner og gjorde som han ville, han var aldri tilstede ved barnefødslene eller store begivenheter, alt og alle skulle lystre han og hans skriving. Det var ikke like lett i et hus med fire unger, så da flyttet han ut, på hotell, han måtte ha ro. Marie skrev også mange barnebøker.

Arild ble bonden på Nørholm og der skrev Marie sine memoarer over Knut og hennes samliv, etter krigen og avsluttet soning. Denne brevvekslingen til Aslaug sier mye om Marie sitt politiske syn. Marie gav ikke opp sitt jødehat og var stolt over hvordan hun glødet i Tyskland på sine opplesningsforestillinger der. Noe som styrket hennes idealistiske tro og støtte til NS. Hun, Tore og Arild var alle tre medlemmer av NS, de måtte betale dyrt for det med fengsel og bøter etter krigen. Knut fikk også sin straff. Kanskje var den hardeste straffen for Marie at ikke fikk komme hjem til Knut på fem år, han ville ikke se henne. Hvordan han plutselig kunne ombestemme seg og be henne komme.

Hjem til en olding hun skulle pleie, til hans død.

Denne boka er så ryddig og fin. Jeg liker spesielt godt at bøkene som Knut skriver omtales med tittel og at det blir skrevet litt om hva han tar opp i den enkelte boka, for det er jo ofte en parallell mellom livet og skrivingen hans på en merkelig måte. 

Eks; den vinteren de var nygifte og bodde i Sollia, da skrev han på "En vandrer spiller med Sordin", der han betrakter ekteskapet, med mye sjalusi. Eller da de flytter fra Hamarøy til villa i Larvik og han skrev "Markens grøde", mens drømmen om bonde var fremdeles i hodet hans.

Takk for en fantastisk flott biografi, denne sier så mye mer enn tidligere leste biografier om Marie Hamsun og hennes liv. Jeg viste faktisk heller ikke at Arild hadde skrevet diktbøker og en bok. Mye nytt, trist og skremmende kom frem, men Marie ble iallfall jeg kjent med på en helt annen måte. 

Livet med Knut må ha gjort henne til den hun ble, hun måtte legge hatet til noen, eller…? 

En bok jeg virkelig kan ANBEFALE!

Utgitt på Res Publica 2018,

348 sider + noter

Leseeksemplar fra forlaget.

Forfatteren, Anne Hege Simonsen (f. 1965) er førsteamanuensis ved Institutt for journalistikk og mediefag, Oslo Met.

Bøker jeg har lest om og av  Marie Hamsun

Bøker jeg har lest om og av Knut Hamsun

Andre som har lest og blogger om biografier: Tones bokmerker

Andersen Jens "Astrid Lindgren - Denne dagen, et liv"

Astrid Lindgren, en av verdens beste barnebokforfatter,

skaperen av alle de fabelaktige og uforglemmelig barne-bøkene.

En imponerende biografi over Nordens mest folkekjære barnebok forfatter.

For et liv hun levde, så engasjert og aktiv hun var i alt. Astrid var 38 år når hun utgav sin første bok og etter det kom de som perler på en snor, ofte to i året. 

En liten smakebit fra innholdet:

 Astrid Anna Emilia Ericsson ble født 14. november 1907 i Vimmelby. Hun var nest eldste barn, til Samuel August og Hanna Ericsson, de var forpaktere på prestegården Näs i Småland. 

Der måtte søskenflokken på fire ofte ta i et tak, både før og etter at de gikk på skolen.  De hadde det fritt og fint, fant på ulike skøyerstreker selv om de måtte være med på gårdsarbeidet. Gården var nok ikke så helt ulik Emil sin beskrivelse. I hjemmet ble det fortalt mange fortellinger og historier, særlig de med magi og spenning likte Astrid.

Bilde er tatt av Astrid på hennes 17 års fødselsdag, 1924. Ungdomstiden synes Astrid var vanskelig. Hun skriver: Som 15 åring merket jeg at jeg var voksen, men likte det ikke. I denne usikre, til tider ulykkelige, ensomme 15-åringen, fikk jeg trøst i bøkenes verden.                                                                Når hun ble 16-17 år endret hun seg og en utadvendt progressiv moderne jente. 17 år gammel kastet hun seg ut i ungdomsopprøret og vakte stor oppsikt i Vimmerby der hun spradet omkring i herreklær og hatt. Etterhvert klippet håret kort i "bob" frisyre. En moderne og opplyst kvinne som leste alt hun kom over og lot seg inspirere av det som var trender. Hun sjokkert folk med sin androgyne stil.                                                          Tidens unge kvinner skulle ikke være som mor og mormor med korsett og lange tynge kjoler. Hun var datter av forpakter og kirkeverge og i den posisjonen hadde de høy status i bygda. Familien ble stumme og sjokkerte når hun kom hjem med det kort hår. Astrid hadde gruet seg mest til hva mor ville si, men det gikk greit.

Astrid sin skolegang ble avslutter i 1923, da var hun ferdig med realskoleeksamen, 15 år gammel. Hun hadde lenge drømt og ønsket om å bli journalist. Hennes beste karakterer var svensk og det var allment kjent at hun var flink til å skrive. Hun fikk trykket sin første skolestil i lokalavisen allerede i 1921,13 år gammel. Sjefsredaktør Blomberg viste godt at Astrid skrev bra, hun hadde forbløffende gode skriveevner. Astrid fikk jobb i Vimmerby Tidning som journalistlærling, som gikk ut på å lese korrektur og korte reportasjer.   

Sjefsredaktør Reinhold Blomberg var nesten 50 år og var far til syv barn. Han var midt i en separasjonsprosess med sin andre kone når han forelsket seg i Astrid. Astrid var ikke glad i han, men beruset over at noen likte henne og hun ble gravid. Hun ble sint på Blomberg, for hun viste ingenting om prevensjonsmidler. Hun hadde jo vokst opp i en puritansk familie og følte seg lurt av han. Reinhold ville gifte seg med henne, men det ville ikke Astrid, hun var ikke glad i han og følte seg utnyttet.

Den gravide Astrid flyttet til Stockholm for å lære stenografi og maskinskriving. Hun ville ikke at noen i Vimmerby skulle vite om barnet. I Stockholm ville hun føde barnet og sette det bort etter fødselen, det var hun fast bestemt på.

Stemplene i passet som viser alle turene til København for å besøke Lasse

Lars Blomberg ble født i København 4. desember 1926.  Astrid hadde funnet en fostermor i København, en hyggelig dame med godt rykte. En advokat hadde hjulpet henne med å finne frem til Rigshospitalet i København, det eneste sted i Skandinavia hvor hun kunne føde uten å oppgi farens navn.

Den 19 år gamle Astrid flyttet inn hos fostermor Stevens etter fødselen. Astrid var lykkelig og ammet lille Lars frem til 23. desember. Da reiste hun hjem, for hun ville ikke ha folkesnakk hjemme i Vimmerby om hvorfor hun ikke var kommet hjem til jul.

Det var det tyngste valget hun tok i hele sitt liv, minnes hun og angret veldig på det i ettertid. Lars ble i København i tre år, og språket han lærte å snakke var dansk. Astrid jobbet som kontorist i Stockholm og sparte alle pengene sine for å dra til Lars minst tre-fire ganger i året. Det var noen ulykkelige og slitsomme år for henne, det ble 14 turer til København.

Fostermoren ble syk og Lasse som han ble kaldt flyttet til Stockholm med Astrid. Lasse var mye syk, med kikhoste og Astrid måtte på jobb. Da tok besteforeldrene i Vimmelby en beslutning, Lasse skulle flytte til dem. Han bodde hos dem i over et år og lærte seg svensk.

Lasse fikk et trygt og godt hjem hos besteforeldrene, han var en aktiv gutt som vi ser.

Astrid traff sin mann Sture Lindgren, han var hennes sjef på jobben. Hun var sekretær i Kongelig Automobilforbund. De giftet seg og Lasse flytter til Stockholm, etter tre år ble Karin født i 1934.

Karin var vinteren 41 lenge syk med lungebetennelse. En dag sier hun til moren fortell om Pippi Langstrømpe, et navn hun finner på. Astrid fortalte hver kveld, og slik ble det til at Astrid satt og diktet for henne. Det var først i -44 at Astrid skrev ned historiene etter å ha falt og skadet foten. Der startet Pippi Langstrømpe fortellingene. 

Boka om Pippi Langstrømpe kom ikke ut før i 1945, (på norsk i 1946).

Boka ble en kjempe suksess, men samtidig utløste den en debatt og et ras av kritikk om barneoppdragelse og lange avisinnlegg om den forferdelige boka. Jenter skal ikke være så opprørske egenrådige, frekke som ungene i boka. Pippi Langstrømpe har heller ikke respekt for voksne, slikt kan man ikke lese for barn, ble det hevdet. 

Dette gav vind i seilene til Astrid, hun skrev den ene fortellingen etter den andre og drømte seg tilbake til sin egen oppvekst i Småland.  Jeg vil ikke ramse opp eller gå nærmere inn på bøkene nå angående de ulike titlene ca. 55 stek barnebøker kom ut i et forrykende tempo frem til 1994 + en billedbok i 2000.

Men tematikken endret seg:

Barnas rettigheter om trygghet og stabilitet i tilværelsene er et gjennomgangstema. Hun mener at mist en voksen rundt seg som ser barnet, er viktig i fra de er helt små. Det er gjennomgangstemaet i mange av hennes historier.

Et annet tema som er inspirasjonskilden hennes er Vasaparken. Familien bodde rett ved den og var der mye med barna sine og seinere med barnebarna. Der satt hun og tenkte og mange av bøkene har utspring i scener hun har sett, eller tenkt der. 

Astrid jobb som barnebokredaktør i Raben og Sjøgren forlag, i 25 år. Hun vurderte mange manuskript til barnebøker, men selv utgav hun alt hun skrev. Hun var med å heve barnebokens status i Norden.

Under krigen hadde Astrid en hemmelig jobb, med å granske brev krigen. Hun skrev sine egne dagbøker som det ble bok av "Krigsdagbøkene" (Har lest, kommer egen omtale)

Sture Lindgren dør etter lengre tids sykdom i 52. Astrid ser mørkt på livet og begynner å skrive mer psykologisk om barn som trenger faste rammer med kjærlighet og omsorg, eks Mio mi, Mio.

På 60tallet kom serien Saltkråkan, en helt annet miljø, det sorgløse livet i skjærgården. Den ble sendt ut på tv skjermene i alle de Nordiske landene og ble en kjempesuksess. Små og store historier i sommeridyllen, naturopplevelser, positive verdier og menn med kvinnelige følelser, de kan gråte og føle med barna, svært moderne.

1962- Emil fra Lønneberget, han er en gutt man i dag vill omtalt med mange bokstav diagnoser. Maktkampen mellom far og sønn i Katthult er gjennomgangstema og sier noe om barn som setter seg opp mot foreldrene og krever å få si noe, ha egne meninger.

På 1970 tallet kastet barnebokforfatteren seg inn i politikken og fikk kallenavnet "Pomperipossa". Hun talte imot finansministeren og synes skattetrykket var for stort, for vanlig folk i Sverige. Da er det politisk innhold i alt hun skriver. Politikken tar mye av tiden hennes og  lite barnebok skriving.

Brødrene Løvehjerte, kom i -73. Det er morsomt å lese hvor vanskelig hun synes det var å få til den rette slutten. Den vekket stor debatt i Norden, for den var ikke barnevennlig hevdet mange. (det fristes til en ny titt på denne boka).

Astrid ble en ivrig Dyrevern forkjemper på 80 tallet, da De grønne kom frem i politikken i Sverige og Ronja Røverdatter kom ut som et resultat.

Det var så trist å lese om sønnen Lasse som døde i 1986 av kreft. Astrid sin tid som ung mor, kom tydelig frem i hennes brev, hvor deprimert hun ble. Hun minnes den gang hvor hun fødte dette barnet i skam, i et fremmed land og dro fra gutten sin i Danmark. Det var tøft og noe hun aldri kom over, skylden, sviket hun gjorde overfor han, var fryktelig å tenke på, synes hun. Selv om hun viste at han hadde det godt der han var i fosterfamilien den gang. En mor skal ikke overleve barna sine, men kreften tar... og hun tok hans død voldsom inn over seg.

Astrid holdt et stort tempo til hun var over 80 år. Da fikk hun en øyesykdom. Astrid likt ikke å bli gammel og synes det var forferdelig at alle vennene hennes døde. "Livet går så svimlende fort, og så er det slutt", sa hun i et avisintervju.

Hun døde 28. januar 2002 i sitt hjem i Dalagatan 46, Stockholm, 94 år gammel.

Dette er en fantastisk biografi, veldig godt skrevet. Mange nye ting som jeg ikke viste om henne, selv om jeg har både har sett filmer og lest om henne i alle år og fulgt med.

NB: Alle bildene er fra denne boka.

Utgitt på Cappelen Damm 2015

460 sider + div 480s 
Min egen bok, kjøpt.

Denne har jeg hørt som lydbok, en fin fortelling om hvor alt skjedde i Astrid Lindgren sitt liv, hvor hun bodde, jobbet, fikk ideer osv.

Bor man i Stockholm må denne være en fin rebus bok. Nei da, nåååå tulla jeg, men den er bygget opp på hvor hun skrev hva og hvor inspirasjonen kom fra. Absolutt verd å lese for de som er opptatt av det. 

Svensk lydbok ca. 4.timer.

Hun vil nok dukke opp med et "Hommage smykke"  tror jeg...... 

Marie Curie, Radioaktiviteten og biografi

Marie Curie 1867 - 1934. vinner av 2 Nobelpriser.

Marie Curie (født Maria Sklodowska 1867, Warszawa, Polen) Hun var den første og den eneste som har vunnet to Nobelpriser i to vitenskapelige grener: Nobelprisen i fysikk 1903 og Nobelprisen i kjemi 1911. 

Hun er en kvinne jeg skal hedre med et smykke og har derfor lest div bøker om henne. 

Denne biografien som datteren Eve Curie har skrevet var en tung, gammeldags og kjedelig bok, så den jeg fordypet meg i var det øverste. Den utkom i 1930.

Marie ble født i Warszawa, Polen. Foreldrene var lærere, de priviligert og barna fikk undervisning. Hun hadde fire eldre søsken. Moren hennes døde av tuberkulose når  Marie var 11år gammel. Marie var skoleflink og utmerket seg bland elevene for hun hadde et helt spesielt minne og gjorde det bra.

I polen fikk ikke kvinner gå på universitet, det var kun for menn. Så da hun var ferdig med sin grunn utdannelse i  1883, hun var syk en periode og bodde på landet for å komme seg, hun leste vitenskapelig og politiske bøker. Arbeider som guvernante og underviste elever.

1891 reiser hun til søsteren Bronia i Paris. Der studerte hun matematikk og fysikk, ved Sorbonne Universitetet. 1893, akademisk grad i fysikk. Hun snakket dårlig fransk, hadde få venner og lite sosialt liv.

Da Maria er 27 år gammel treffer hun Pierre Curie på et laboratorium. De hadde mange felles interesser og likte å sykle som vi ser på bildet over. De var begge brennende opptatt av fysikk. Pierre hadde ingen akademisk grad, men jobbet seg fram. 1895 fikk han doktorgraden, forskning på magnetisme. Marie var den som tok alle undersøkelsene på ulike legeringene.

Det var den tyske Wilhelm Røntgen som oppdaget røntgen strålene, fikk Nobelprisen for det i 1901.

Det ble en sensasjon, da han i 1895 oppdaget stråler som gikk gjennom myke materialer som  muskler, men stoppet ved bein. I 1896 fant fysikeren Henri Becquerel flere slike stråler, kom fra uran.

Marie tok doktorgrad- avhandlingen sin på å studere dette fenomenet, med Uran. Marie arbeidet med å lage radium med slag fra gruver. Bekblender som ble smeltet, siktet, kokt, destillert, elektrolysert = Polonium, radioaktivt stoff. 1899 studerte hun og Becquerel den radioaktive strålingen.

1902 klarte Marie å fremstille radium i ren form. 7tonn bekblender ble 1 gram radium, hun fikk sin doktorgrad. 1903 fikk Marie og Pierre Nobelprisen i fysikk, for arbeidet med radioaktivitet. ingen av dem var friske nok for å overvære seremonien i Stockholm.

Marie var verdens første kvinne som fikk Nobelprisen i forskning. Radium ble et helbredende middel mot all sykdom "Vidundermiddel". De røpet ikke hvordan det ble til.

 Bilde av Marie og datteren Eve f. 1904, som skrev biografien (Over) og et med begge, Irene er yngst.

Livet ble enklere for Pierre fikk jobb som professor ved Sorbonne og fikk laboratorium, og Marie fikk lønn som assistent.

1906 ble Pierre drept av en heste trukket vogn Marie ble enke og kom i dyp sorg, hun var gravid med sitt andre barn Irene. Marie overtok Pierre sin  jobb ved Sorbonne i 1908. 1.ste kvinnelige professor ved Sorbonne Universitet.

Påstand fra fysikeren Lord Kelvin om at Radium ikke var et grunnstoff for det gav fra seg helium gass. Marie arbeidet videre med å lage reinere polonium og radium.

1910 Kunne hun bevise at rent radium var et hvitt metall som smeltet ved 700 grader Hun dokumenterte dette i et verk på 971 sider.

1911 fikk hun nobelprisen i Kjemi for dette. Oppdagelsen av grunnstoffene radium og polonium. 

Det franske vitenskapsakademi ville ikke ha henne som medlem fordi hun var kvinne. 

Hun hadde også et forhold til Paul Langerin, en mann med fire barn.Privatlivet hennes ble førsteside stoff i de Franske avisene, men hun hentet Nobelprisen i Stockholm selv om det stormet rundt hodet på henne.

 Hun fikk mange beskyldninger og opplevde mange tragiske situasjoner, med ruteknusing osv. Hun dro til sin venninne i England Herta Ayron.  Marie ble nok betraktet som Suffraget, men var ikke aktiv med i denne bevegelsen. 

Det roet seg litt i 1912, når det ble kjent at radium kunne helbrede.

Under 1.ste verdenskrig  satte Marie i gang en stor innsamlings aksjon og fikk installert over 200 mobile røntgen apparat, slik at kuler og granatsplinter kunne bli funnet i soldatenes kropper.
Hun og datteren Irene reiste rundt og lærte opp folk.
1921, bilde av Marie Curie i USA.  Hun fikk mye ære og heder der, men hun var mye syk.
1934 dør Marie Curie av stråling syke/kreft, en av de farligste bivirkningene av radium.

1925 tok datteren, Irene doktorgrad i fysikk

1935 fikk hun og mannen Frederic nobelprisen i Kjemi. 

Marie Curie sin aske ble 21april 1995 flyttet til Pantheon i Paris- et eksklusivt hvilested for de mest fremtredende franskmenn. Hun er den første kvinnen som har fått plass der på grunn av sin forskning.