Bremmer Fatima "Ett jävla solsken, om Ester Blenda Nordström"

Ester Blenda Nordström f 1891- 1948.

Hun var en banebrytende journalist, feminist og forfatter i Sverige på begynnelsen av 1900 tallet. En jente som levde livet!

Hun dro på reportasjereiser og lagde sosialrealistiske reportasjer om, tjenestefolk og samene i Lappland. Satte i gang hjelpeaksjoner som reddet tusenvis av mennesker under den finske borgerkrigen.  Dro på ekspedisjon til Argentina og Chile, opplevde jordskjelv i Japan, slusk i Amerika, og en flerårig ekspedisjon til Øst Sibir.

Ester Blenda var Astrid Lindgren sitt forbilde, med sine selvbiografiske barne- ungdoms bøker.

Hun var den første banebrytende journalist som startet som undersøkende reporter. Hun svarte på en annonse under falsk identitet om å bli tjenestejente på en storgård i Sörmland i 1914. Tok på seg bondeklær. Det skulle bli en litt mer komplisert skuespill/jobb en hun hadde tenkt seg. 

En vanskelig, hard og sjokkerende jobb for direktørdatteren. Hun og den andre tjenestejenta hadde 17-18 timers arbeidstimer i døgnet, hvor de hele tiden skulle stå på pinne for familien med fem barn og de andre arbeidsfolkene på gården.

De to tjenestejentene sov sammen i en lusete seng anføres. Opp å lage frokost, melke 20 kuer, mate de andre dyra og ordne hus, vask klær og lage mat. Hun ble snakket nedsettende til og om, sjikanert for at hun prøvende å vaske seg og pusse tennene sine. Det gjorde man bare til helgen.  Alt dette for luselønn, hun holdt ut en måned.   

Dette oppholdet ble først korte reportasjer i avisa, Svenska Dagbladet, men de ble så populære at det gitt ut som bok, 1914. Den ble trykket opp i 115 opplag - 35 000 bøker. Årets sensasjon!

Men, familien Holtz som hun hadde jobbet hos var ikke glade for rapportene og boka hennes, det ble skrevet et motsvar til boka. Det ble mye fokus på henne og hun ble hyllet, som "stjerne reporter".

Boka (bildet) var informativ og direkte avslørende om hvordan tjeneste-jenter hadde det på gårdene og var nærmest tjenerinner, med uregelmessig arbeidstid. Det var vanlig at de også måtte avlegge rapport om hva de skulle på fritiden. Dette kom politisk opp og regler kom i drift fra 1933, pga. hennes bok.

Her kommer stjernereporteren Ester Blenda, som skrev under navnet "Bonsai".
Ester Brenda var allerede fra barndommen en villstyring. Hun ble sendt hjemmefra til en streng onkel for å lære seg oppførsel, men det hjalp lite.
Hun gjorde som hun ville, kjørte motorsykkel som en mann. Hun brydde seg ikke om tidens konvensjoner, levde sitt liv på sine premisser. Spilte trekkspill og røykte pipe.
Hun gikk kledd som en mann, i en mannsverden, med slips. Hun var nok lespisk, men hun holdt det hemmelig. (det var straffbart den gangen). Carin Frisell var hennes hemmelige kjærlighet. Hun var alltid glad og opptimistisk (et jævla solskinn)

Opptatt av urbefolkningen i Norden, samene.

Etter alt oppstyret av boka, drar Ester Brenda til Kiruna med vennen Hjalmar Lundbohm "Kirunas konge", som hun kaller han (oppdaget og kartlagt de store jernmalmforekomstene, skapte næring og turister kom dit).

Samene og deres kår interesserer henne, for de har lidd mye etter unionsoppløsningen da grensene ble stengt. Beitemarkene for dyra deres, reinen. Hun ble samenes røst, ved å skrive om dem.

Hun fikk lærerjobb for de vandrende nomadene, hun måtte lære seg litt finsk, så fikk hun jobben. Hun flytter til samene og legger sammen med dem på vår/sommer flyttingen og bodde med dem et halvt år. Det er virkelig spennende å høre om hvor sterke tradisjonen var i 1915, hos samene. Skriver reiseskildringer/artikler til avisene og det ble boka "Hornets folk" fra 1916.

Borgerkrigen i Finland 1918, de røde - mot de hvite, mens lokalbefolkningen lider av sult. Ester dro til Finland skrev om situasjonen og fikk ordnet med forsendelser av mat inn i Finland, så det mange finske folke som ikke sultet i hjel, takket være Ester. Russerne hadde tatt fra dem alt av mat, husdyr og rein.

Ester drømte om å bli bonde og jentebokforfatter. Hun vill ta utdannelse i landbruket og kjøpe gård, bli bonde. Hun startet på en 2 årlig landbruksskole. På Hagaberg høsten 1918, som eneste kvinne. Det var krevende studier, men hun fikk det til samtidig som hun kom med sin første barne-ungdomsbok om Ann-Mari, «Rakkerunge serien" en selvbiografisk bok bygget på hennes barndomsminner.

Hun klare landbruksskolen og fikk fine papirer. 

Hun er en mektig populær person i Stockholm og blir malt av Anders Zorn og har mange kjente navn som venner. Hun ble betraktet som pioner og stjerne.

Ester Blenda ble inspirert av sin venn Evert Taube til en reis i Sør Amerika. Hun gjør avtale med Svensk Dagbladet om å skrive rapporter, fra dette eksotiske reisemålet. Hun møtte den norske kunstneren Alice Thorne, kalt Alibada, som hun ble med et halvår i 1920, til Sør Amerika. De opplevde utrolig mye i Argentina, Chile. Hun kom hjem med en papegøye og tre silkeaper. Skrev boka "

                  
Bilder fra nettet;

Ny reise: De svenske emigrantenes fotspor til Nord Amerika, i 1922 ble hennes nye prosjekt. Hun reise som emigrantene på 3.kl med S/S Hellige Olav, med 50 dollar i lomma, ble nektet innreise og opplevde å bli satt i varetekt. Pastor Helander får henne inn i landet. 

Skildrer New York med jazz, de moderne kvinnene og alt livet imponerte. Hun dro til Chicago, hvor hun hadde en avtale. Videre med tog til slektninger i Minneapolis med tog, der ble hun ranet. Uten penger, jobbet hun med fruktsanking ol. Gratispassasjer som loffer på godstog og kom seg til Salt Lake City. Etter et halvt år ville hun hjem og skrev boka "Amerikansk" som ble årets boksuksess i 1923.

Carin og Ester  drar til Spania, Asia, Amerika, Hawaii og Japan. Hun hadde penger fordi bøkene hennes: Rakkerunge hadde blitt filmatisert, også filmen om tjenestejenta. Og boksuksessen i 1923.

Ester Blenda gifter seg proforma med Rene Malaise i 1925, for å være med på ekspedisjon til Kamtsjatka, Øst Sibir. Hun skulle være fotograf, holde orden på hundene og huset. Det ble nok litt annerledes liv enn hun hadde tenkt seg. Utrolig mye drikking. Oppholder varte i et og et halvt år før hun tok den transibirske jernbanen hjem mot Stockholm sommeren 1927. Historien om Sibir ble boka "Landsbyen, i vulkanens skygge".

Ester Blenda hadde blitt syk og, det ble et langt opphold på sanatorium. Moren dør og hennes kjære Carin har giftet seg mens hun var vekk. Ester ble dypt deprimert, med enda mer alkohol og dop.

Hun kom seg på beina igjen og i1930 leier hun en gård Bjurnäs. Hennes første hjem på 40 år. Hun gav ut mange ungdomsbøker og Carin skilte seg og de ble venner igjen. På Bjurnäs levde hun det perfekte liv, uten strøm og innlagt vann, med tre hester, hunder, katter og likte seg alene på gården, der fikk hun ro til å skrive. Dette varte helt til Ester fikk et slag i 1937, lite penger, mye drikking og opium.

På Ester Blenda sin 50 årsdag utgir vennene hennes et skriv om henne. Der skriver Karin Boye et hyldnings-dikt til henne, som nå er så kjent og heter "Ja, vist gjør det vondt".

Hun fikk en trist slutt og døde bare 57år gammel av lungebetennelse i 1948.

Hun ble tydeligvis glemt av mange, men ikke av Astrid Lindgren. Hun tar Ann-Mari (Ester) som forbilde til sin Pippi. Den selvstendige, rappkjefta og ville jenta. Det finnes så mange parallelle episoder der Ester skriver om Ann-Mari som hopper på hesteryggen, slik Pippi gjør,

Ann- Mari som skal ut å fly, slik Maddiken gjør, Ann-Mari som heiser sykkelen opp i flaggstanga, - Emil. Hvordan våget Astrid Lindgren?

Denne boka har fått meg til å se på Astrid Lindgren med litt andre øyner. Jeg som har sett opp til henne, men når man ser at Astrid har nærmest brukt de samme historiene i sine bøker som Ester Brenda skrev om i sine barne og ungdomsbøker fra 1919- 1933. Disse bøkene som ble kalt Rakkerungeserien er som egentlig er fortellinger om Ester Blendas eget liv som hun forteller til sine tantebarn i bokform.

Først i 2011 ble dette kjent, da Eva Wahlstrøm utgav boka "Gratis jenter før Pippi". Der skriver hun og Ester Blenda og danske Karin Michaelis som Astrid Lindgren var opptatt av og nærmest kopierte.

Dette var en utrolig spennende og flott historie. Jeg skulle ønske at den fantes på norske bibliotek, men jeg fant den ikke.

Boka ble vinner av AUGUSTPRISEN 2017, i Sverige

Boka kom ut 2017, på svensk

Storytel, 12 timer

Se samtalen der forfatteren forteller kort noe om hvem Ester Blenda var!

Det finnes en film om henne: Film: https://www.annahylander.se/ester-blenda-in-swedish


Dette er mitt innlegg i : Moshonista biosirkelkategorier 2019

Bakke Asbjørn "Erik Bye"

Det er lenge siden jeg virkelig har storkost meg så godt med en biografi!

Det handler om Erik Bye, en stor og viljesterk kjempe, ikke bare det. Men, alt som fortelles historisk rundt det han gjorde, alt han fikk utrettet og hvordan han var. 
Jeg er oppvokst med han i radioen, men kanskje mest fra TV ruta hvor folk i min generasjon  alltid vil huske han, slik han var på skjermen. God, morsom, han kunne le og grine med folk og likte også å overraskelse folk. Denne boka har en humoristisk undertone der forfatteren virkelig vil fortelle om mannen som alltid var i turbofart og hadde flere prosjekter på gang, samtidig.

Det var en kjempe som gikk gjennom landet, det er sikkert og han har satt sine spor. Mange flere spor enn det jeg viste om. Jeg er skikkelig imponert over den mannen. Han var så energisk, egentlig veldig selve-sentrert og opptatt av egne ideer, samtidig som han var en lun god mann man ble glad i. Vi ville kanskje i dag sagt om han at han var hypper og hadde så mye på gang at han ville blitt betraktet med en bokstav diagnose i dag, tenker jeg. Men heldigvis var ikke det funnet opp og takk for det! 

Boka:

Faren til Erik var en kjent operasanger Erik Ole Bye, gift med Rønnhaug Dahl de bodde i New York når Erik ble født 1.mars 1926. Der bodde de til Erik var seks år gammel, da flyttet de tilbake til Norge. Det ble en vanskelig tid for lille Erik som ble mobbet på skolen i Oslo. Men, så flyttet de til Ringerike og der likte han seg. Våren 1935 kjøpte foreldrene et stort pensjonat på Nordstrand. Hans interesse for teater vokste med han og i 1941 var han revysjef for Nordstrands revyen.

Krigen herjet og pensjonatet ble invadert av tyskere, men de fikk beholde sin leilighet. Erik hatet at faren bukket for tyskerne og leverte inn radioen. Erik ble motstandsmann og var både vakt og kurer for motstandsbevegelsen, så Erik måtte flykte til Sverige mot slutten av krigen. 

Etter krigen fikk Erik stipend i 1947 for å dra til USA, han skulle være der i et år, men det ble seks år før utdanningen ved University of Winsconsin ble avsluttet med Master of Arts i 1953, med fagene journalistikk, engels og dramaturgi. 

I denne perioden opplevde han oppturer som: 
Honnør i 1949, for den første norske student som var redaktør i en studentavis til nedturer med å være sjauer på Hudson-elva uten bosted, utsatt for en ulykke og vandret gatelangs med uteliggerne. 

Erik kom seg på beina igjen og gjennomførte utdanningen. Han skrev ned historiene han var utsatte for og alle de fattige skjebnene han hadde møtt på sin veg. 

Erik kom hjem til Norge å drømte om å jobbe på teater, men fikk ikke jobb med det. 

Han giftet seg med sin ungdomskjæreste Tove Billington og fikk jobb i Associated Press i Oslo og etterpå i BBC i England.  

Da han kommer tilbake i 1958 fikk han jobb i NRK radio. Der sang og fortalte han og skildret livet. Han var opptatt av å få dialektene inn i NRK, det var sterke konflikter mellom nynorsk og riksmål, dengang da.

Søndagsposten et program med vise og poesi, der trakk Erik frem folk som Alf Prøysen, Einar Skjæraasen og Vidar Sandbeck m. flere. Radio programmet "Bye på byen" hvor han intervjuet - uteliggere, - bryggesjauere og vanlige folk på gata, gjorde han spesiell og folkelig, selv om det kom kritikk, det blåste han av.

Norsk tv underholdning, med programmet "Vi går ombord" og "Lørdagskveld med Erik Bye" ble voldsom populære på 60 og 70 tallet. Han brant for enkelte saker spesielt krigsseilerens sak, hvor det ble bygget hjem for dem og han sloss for deres rettigheter i mange år. 

Det ble samlet inn penger til Redningsselskapet og Rednings-skøyta Skomvær 2, slik at det ble tryggere for fiskerne på havet. Alle de varme møtene som ble vist i disse programmene, nevnes det opp mange av i boka. Han fikk seinere en Redningsskøyte oppkalt etter seg selv også.

Erik fikk Norsk Havforskningsinstitutt til å kaste ut flaskepost. En endte i Ghana og et team med Erik dro nedover og seinere kom Nana negerkongen, i toga og sandaler til Norge. Slik fikk vi fremmede kulturer inn i stuene våre på 60 tallet og det ble en enorm godt mottatt.  

Psykisk utviklingshemmede kom på tv med sin teater-forestilling, hvor Erik snakket og fremstilte de på en verdig måte, det var nytt. Han ble en skikkelig nybrotts-mann ang. kommunikasjon med andre mennesker og dette laget han mange ulik programmer av. Han og teamet drar til Hong Kong, New Mexico, Svalbard, Afrika.

 Samtidig i 1966/67 skrev han ei bok, gav ut en LP plate og var med i en film. han var 40 år og jobbet til alle døgnets timer, det ble mye alkohol også.

Det var flere ganger han var i Amerika og laget reportasjer. I 1974/75 tar Erik med seg hele familien og drar på et åtte måneder opphold til Amerika for å dekke "150års jubileet for de første nordmennene som kom til Amerika den 9.oktober 1825, i båten "Restauration", de var kvekere som var forfulgte i Norge og søkte friheten i Amerika. 

Den historien lest/hørte jeg som lydbok tidligere i januar, boka til Toril Brekke "Drømmen om Amerika" handler om dette, det kom overraskende og veldig morsomt for meg.

Da han var 65 år bestemte han seg at han skulle finne ut mer om Apache indianerne og jakten på Mangos Collerados hodeskalle, han som samlet apachene mot Amerikanerne og Mexicanerne i 1850, Helge Ingstad skrev boka Apache. Dette programmet ble laget til "500 års jubileet for Columbus"

Erik hadde en spesiell evne til å komme i kontakt med folk og hans vennskap med Josephine Baker viste jeg ikke om, det var virkelig morsomt. De satte i gang noe som bare ble en luftdrøm, men slik var tiden. 

Alle hans andre bekjentskaper som f.eks. Hans Børli, og Alf Prøysen og mange flere som det fortelles om er rørende flotte fortellinger. Hans samarbeid med den alltid stille og klare pianisten Willy Andresen sammen gjorde de en kjempejobb. Det var mange flere, Henning Sommerro, Ketil Bjørnstad, Hans Fredrik Jakobsen, Jan Garbarek osv., kan ikke nevne alle.  

Dokumentarfilmen "Giganten 2005", skildrer hans tre siste leveår, som skribent og med opptreden, den må jeg få sett. Alle spurte seg hvordan får han folk til å være så naturlige på tv? Han brukte lang tid på å bli kjent med dem og avtalte hva de ikke skulle snakke om, sa han.

Han var en mann som utad alltid var tilstede og på hugget, men han hadde sine indre demoner som han sa og de måtte han døyve med flaska. Det sjokkert ofte medarbeidere og folk han skulle samarbeide med, hvor full han kunne være på kvelden og stå oppreist dagen etter. Kona hans Tove, må ha vært en utrolig forståelsesfull og sterk kvinne som klarte å leve sammen med han, men det er så fint å høre at de støttet hverandre og stod for det samme.

Tilslutt må jeg nevne at denne boka er nær meg, ikke minst fordi jeg kjente de to eldste døtrene hans, (broren min var kjærest en stund med en av dem) og vi var i samme miljø i Asker. Det er lenge siden, men ikke glemt.

Utrolig bra lest av Dennis Storhøi.

Når man skal skrive om en lydbok som har vart i nesten 23 timer er dette bare en smakebit fra Erik Bye sitt fantastiske liv. Humoristisk, nært og flott skrevet! 

Asbjørn Bakke, er vaktsjef i Aftenposten og har i over 30 år vært en profilert Rockkritikker, blant annet som redaktør i musikkavisa Nye takter på 80 tallet. Han har utgitt to andre bøker. Takk for flott bok!

Utgitt på Lydbokforlaget 2017
spilletid 22.43.31
Lånt på biblioteket
 
Andre som har skrevet om boka: Tine,