Anne Stine Ingstad "Oseberg Dronningens grav"

 

Nordens forhistorie om tekstiler, fra 1000 år tilbake

Osebergskipets gravkammer er den største og mest varierte samling av tekstiler og tekstil-redskaper som er funnet i en enkelt grav i Norge.

 Fra utgravingen, 1903

 Det er tre forfattere i denne boka, men det er bare Arkeolog Anne Stine Ingstad, sin jobb jeg har vært interessert i å lese om, denne gangen. Hun ble i 1977 statsstipendiat og startet arbeidet med tekstil-funnene fra utgravingene av Kaupang og Oseberg funnene. Hennes del av boka er på 180 sider. Med diverse henvisninger til sine to medforfattere. Professor Emil Christensen og arkeolog Bjørn Myhre.

 I Oseberg-funnet fant de to kvinner begravet. Dette funnet var like ved Tønsberg i Slagendalen. Graven er fra ca. 850 e. kr, men dette gravkammeret har blitt røvet i middelalderen en gang, og ble forlatt i et kaos. Det er tydelig to kvinner som ble begravet der. Antagelig en dronning (en fornem kvinne, der det ikke er spart på noe) kledd i rødt og tjenerinnen kledd i blått. 

Dronningen hadde gjennomgående vakre klær med høy kvalitet, som de bare fant fragmenter av, mange av dem var farget i rødt, det sier noe om luksus. Fargestoffet var krapp, et eksklusivt fargestoff. Fargestoff fer fra en plante, som er giftig, det er røttene som gir rødfarge. Fragmenter av flotte broderier og silke applikasjoner, fantes også i graven.

Den andre kvinnen som var kledd i blått, i fine klær, men av dårligere kvalitet. Blått får man fra planten - Vaid. Frø til planten fant de også i graven.  

Bilder av fragmenter av funn fra Gravkammeret, som er tegnet, slik de tror de var i farger

Anne Stine omtaler mange fragmenter fra billedvevnadene, tepper og andre tekstiler som er vevd i ull og lin, i ulike mønstre, og silketøy og broderier. Der ulla fra Spælsau har hold seg, mens linen har råtnet og forsvunnet. Hun skriver en del om tekstil redskapene som ble funnet i Oseberg-graven. 

Det var to vev-stoler, to rund-vever, båndvever og en brikkevev med 52 brikker. Alt i nydelig trearbeid. Silke-strimlene antar man kommer fra Bysants, (Istanbul) fordi man har funnet lignende i Birka gravfunn i Sverige, en stor silke fragment som nå er bevart i Lyon, Frankrike. 

Ulike vevteknikkene som: to-skaft, fire-skaft som kalles "Krypert" og diverse ulike varianter av krypert teknikker, vises i boka. Men, for å få til alt dette var naturligvis "Håndteinen" et viktig redskap for alle kvinner den gangen. Håndteinen brukes til å lage tråd, fra ull til spunnet trå.  

Hvem var Oseberg-dronningen? Ja, det vet man ikke helt sikkert, men i 1918 mente A.W. Brøgger at graven måtte være Dronning Åsa sin grav. Hun var mor til Halvdan Svarte, de tilhører Ynglingætten dvs. Hårfagre ætten. Dronning Åsa var Gudrød Veidekongens andre hustru, og døde ca. år 850. At kvinnen de fant var Dronning, det kan man fastslå ganske så sikkert. 

Dette er skisser av billedvevnadene - som man kaller "Revlene" antagelig vevet av Dronningen selv, med hjelp av hennes "terner". Disse lå i graven og skildrer ulike scener fra slag og livet ellers. 

En fin bok om Oseberg funnene, med masse skisser, forklaringer og mye man ikke vet med sikkerhet. Dette er en del av hva Arkeolog Anne Stine Ingstad jobbet med. Lest i forbindelse med kvinneprosjektet mitt "Hommage til..."

                    Alle bildene har jeg avfotografert fra boka. Utgitt av Schibsted, 1992. 

Bilder fra utstillingen i Plock, Polen og omtaler, del 2

Kort om oss ni kunsthåndverkerne som var med på utstillingen "Håndlagde historier" i Masovian Museum i Plock, Polen

Jeg viser 15 smykker fra "hyllest til unike kvinner" serien på utstillingen. 

Derav var det tre Polske kvinner , Marie Curie og to nye:

 
Rosa Luxemburg 1871Polen - 1919 skutt i Berlin. 

Polsk revolusjonær politiker, filosof, redaktør og forfatter. 

"Ved reisens slutt" sølv, marmor, kalsitt og lær. Rosa, 47 år ble skutt, kastet i elven og liket fløt avgårde. Liket ble funnet og 13.juni 1919 fulgte rundt 200 000 mennesker henne til graven i Berlin.

   

Magdalena Abakanowicz, 1930 - 2017 fra polen. 

Verdenskjent for sine store vevnader og tredimensjonale skulpturer i fiber.

"Samtalen"sølv, forgylt sølv figurer, inspirert av hennes skulpturer

 

Kari Håkonsen, div glass

Torbjørn Kvasbø, keramikk i forgrunnen og to til diagonalt inn i bildet

Inga Blix, flere tekstiler

Vidar Koksvik, div glass

Liv Blåvarp, viste div smykker i tre

Kari Mølstad, viste div glass

Ragnhild Enge, med flere vevde tepper

Tor Alex Erichsen, keramikk. 7 ulike vaser/krukker, en for hver dag. 

En høytidlig mottaking på rådhuset i Plock, ang utstillingen og samarbeidet

Politikere, ordfører, de ansvarlige for utstillingen, folkene fra Kunstbanken og oss utstillerne.

 

Det var åpning på ettermiddagen, med taler av alle slag. Direktørene i museet i Plock og Ingrid Blekastad og tolken. 

Det var også blitt utformet en vakker katalog over utstillingen:

Morsomt å få fin omtale i avisa!

Inga Blix, Torbjørn Kvasbø, meg og Ingrid Blekastad, fra åpniningen i Plock

NB, dette er et: Klippet er  fra Kulturnett Innlandet:

Suksess for Kunstbanken

Kunstbanken, Hamar, viser ni norske kunstnere i utstillingen Håndlagde historier i Masovian Museum i Plock i Polen. Klikk på den blå tekste over for å se bilder

Den 10. august åpnet Kunstbankens utstilling Håndlagde historier med ni norske kunstnere i Masovian Museum i Plock i Polen. Dette museet har Polens største samlinger av kunst og design fra Jugend- og Art Deco-periodene. 

Begeistret publikum i Polen

- Å være med på utstillingsåpningen av Håndlagde historier ble en stor opplevelse. Et kyndig kunstpublikum i Plock, Polen tok begeistret i mot stjernelaget av Innlands-kunstnere som kurator Ingrid Blekastad hadde valgt ut, forteller Seksjonssjef kunst og kultur i Innlandet fylkeskommune, Kurt Ole Linn. Klikk øverst for å se bilder

- Prosjekter som Håndlagde historier er selvsagt først og fremst et samarbeid om kunst, men skaper også dialog, forståelse og samhørighet på tvers av landegrenser. Noe som er viktigere enn noen sinne, slik tidene er. Og neste sommer vises utstillingen på Ullinsvin i  Vågå. Det norske publikum kan bare glede seg, avslutter Linn.

Utstillingen del av EU-prosjekt

Utstillingen som viser samtidig kunsthåndverk fra Innlandet, er del av et bilateralt EØS-prosjekt mellom Kunstbanken og Masovian Museum. Tittelen på utstillingen spiller på hovedtittelen av prosjektet: Historier. Verden er mer komplisert enn våre sannheter om den. Kunsthåndverkerne bruker hendene til å fortelle sine historier.

Alle kunstnerne bosatt i Innlandet

Kunstnerne som deltar er alle bosatt i Innlandet: Ragnhild Enge (tekstil), Inga Blix (tekstil, Vidar Koksvik (glass), Kari Håkonsen (glass), Kari Mølstad (glass) Torbjørn Kvasbø (keramikk), Tor Alex Erichsen (keramikk), Liv Blåvarp (smykker tre) og Ingun Kleppan (smykker metall).

Til sammen viser de 73 kunstverk, flere er produsert spesielt for denne utstillingen.

Ønsket norsk kunsthåndverk

Bakgrunnen for utstillingen er Masovian Museums interesse for kunsthåndverk fra Norge og Innlandet, basert på arbeider de tidligere så i Kunstbanken på Hamar. Norsk samtidskunsthåndverk er spesielt interessant sett opp mot art nouveau og art deco epokene.

Norsk og Skandinavisk kunsthåndverk har en svært høy kvalitet og flere av kunstnerne som deltar på Håndlagde historier er blant de fremste i sitt fag i Skandinavia. Mange er ettertraktet internasjonalt og har tilknytning til utenlandske gallerier, de inviteres til utstillinger internasjonalt og mottar internasjonale priser, forteller kurator for utstillingen og leder av Kunstbanken Ingrid Blekastad.

Kunstneriske utforsking viktig

Kunsthåndverket har utviklet seg siden 1970-tallet, og for mange kunstner har de kunstneriske verdiene de siste tjue årene blitt viktigere enn bruksaspektet.

Se lenken øverst: Arbeider av Vidar Koksvik, utstillingen Håndlagde historier.

Torbjørn Kvasbøs kunstneriske produksjon er et godt eksempel på denne utviklingen. Han startet som pottemaker, men rundt 2000 beveget han seg bort fra bruksfunksjonen, slik at arbeidene hans nå karakteriseres som keramiske skulpturer, eller materialbasert kunst. Materialet og utforskingen av dette, blir dermed avgjørende når produktet klassifiseres.

Både bruksgjenstand og estetisk objekt

Andre kunstnere som Liv Blåvarp og Ingun Kleppan, kombinerer bruksaspektet og estetisk objekt, slik at smykkene deres både kan være vegghengte kunstverk og bæres som smykke.

Samme veksling mellom bruksgjenstander og estetiske objekter gjelder glasskunstnerne. Fra å inngå i en fabrikkproduksjon, startet de sine egne glasshytter på 1970-tallet og fikk dermed hånd om hele produksjonen.

Tekstilkunsten har røtter både innen billedkunsten og kunsthåndverket og da kunsthåndverket ble etablert i Norge var det opp til hver enkelt kunstner å definere hvor de ønsket å organisere seg. Flere har også dobbelmedlemskap i fagforeningene til kunsthåndverkerne og billedkunstnerne. Dette gjelder både Inga Blix og Ragnhild Enge.

Ønsker å finne nye forbindelseslinjer 

Utstillingen Håndlagde historier ønsker å sette samtidens kunsthåndverk og de eldre samlingene fra Jugend- og Art Deco-periodene i perspektiv. Den ønsker å åpne opp for utvidede refleksjoner over den materialebaserte kunsten på tvers av århundrene, og for nye forbindelseslinjer, kontraster og historier.

Utstillingen vises i Masovian Museum i Polen frem til 15. oktober 2023, og på Galleri Ullinsvin i Vågå, Norge, sommeren 2024.

Kurator for utstillingen Håndlagde historier er

Ingrid Blekastad

Direktør, Kunstbanken - senter for samtidskunst
Epost: ingrid.blekastad@kunstbanken.no 
Telefon: 62 54 22 60 / 922 18 343

Hjemmeside Kunstbanken 

«Kvinnene jeg tenker på om natten» av Mia Kankimäki, del 1.

"I fotsporene til mine heltinner" 

Denne forfatteren skriver om 11 ulike kvinner som har imponert henne, og meg.  Jeg må dele denne boka opp i noen ulike deler. Så første del er om Karen Blixen. Del to om Oppdagelsesreisende og tredje del er om Kunstnerne.  

Forfatteren Mia er finsk, hun har solgt leiligheten sagt opp jobben og har akkurat utgitt en bok, hva gjør jeg nå, sier hun? Mia er 42 år, uten mann, barn, leilighet eller jobb og er arbeidsløs. Hun har blitt kjent med villdyr-forskeren Finske Olli, og drar til han i Arusha, Tanzania for å bli bedre kjent med Afrika og gå i Karen Blixen sine fotspor. Dette er en fortelling om Karens liv, og om finske Mia sin reise i Afrika. 

DEL 1. KAREN BLIXEN, ca. 150 sider.

Mia, forfatteren hatt en drøm om å reise til Afrika, i Karen Blixen sine fotspor. Hun drar og besøker Olli som også er Finsk. Han og kona Flotea (fra Tanzania) har en datter på to år. Mia blir tatt imot og bor hos dem. Ingen ting fungerer slik hun er vant med i Tanzania, alt blir et sjokk, ikke strøm, vann osv. de bor i et hus som de driver og bygger. Hun sjokkeres over mørkeret som kom så raskt, over skurene folk bor i, i og alle bodene langs støvete veier, hvor kjøtt henger i solsteiken. 

Denne boka kom i 2014, jeg var der i 2007 og dette er som en beskrivelse som jeg selv kunne ha skrevet fra mine tre uker i Tanzania. Jeg storkoste meg med å gjenoppleve Tanzania. Folket, frisørsalongene, maten, å bli glodd på osv. gjennom Mia sin beretning. Den stemmer perfekt med mine opplevelser, som jeg hadde. Måtte bare bla i noen bilder fra da jeg var i Tanzania, en opplevelse jeg aldri vil glemme. Mitt besøk var også hos venner, som bodde og jobbet i Tanzania, vi var på også på Safari i Serengeti og overnattet. 

  

Vi var i Serangeti to dager, så fantastisk mye flotte dyr. Oppvasken var man ikke så nøye med.

Jeg har valgt å ta med noe mer biografisk, enn det jeg har skrevet om Karen før, da jeg hedret henne med et smykke i mitt prosjekt "Hommage til unike kvinner". Dette fordi Mia legger så stor vekt på alle brevene hjem til Danmark og familien i denne boka, mye er derfor nytt for meg, mer troverdig.

 

Mia referere stadig til brevene Karen, brevene hun skrev hjem til familien sin, biografisk:

Karen var 28 år, dro fra Danmark med tog til Napoli og båt til Mombasa, turen tok 19 dager. I Mombasa ventet hennes vordene mann Bror på henne. De ble gift dagen etter den 14 januar 1914. Da ble Karen, Baronesse Karen von Blixen - Finecke. 

Det hun ikke visste var at Bror var en rundbrenner og hadde syfilis. Hun ble smittet og led fryktelig, men skrev i brevene hjem til moren at det sikkert bare var malaria, eller andre sykdommer. Karen viste selv at hun hadde syfilis, men fortalte ikke det i brevene. Karen fant ut at hun hadde to muligheter, å skyte mannen sin, - eller godta det, hun valgte det siste. Et ulykkelig ekteskap, Bror var ikke mye tilstede i hennes liv. 

Våren 1915 dro hun til Europa, Paris og København hvor hun lå på sykehus i til sammen tre mnd. Hun fikk en kur mot syfilisen som gikk på kvikksølv og arsenikk behandling. Hun dro tilbake til Afrika, hun likte afrikanerne og hjalp med mye. Noe ikke mange av de andre kolonistene gjorde. Karen var veldig mye syk, faktisk i årevis mer eller mindre sengeliggende. Var det syfilisen eller forgiftningene av behandlingen hun hadde fått, som var det verste, det vet man ikke. Hun mistet håret, var svimmel, tålte dårlig varmen osv. 

 Når hun klarte å komme seg på jakt, det elsket hun og var lykkelig. Karen fortalte entusiastisk til familien i sine brev, om jakten, om å bo i telt osv. Hun var ofte deprimert, ulykkelig over hvordan hennes liv ble, spesielt at livet ble barnløst. Hun hadde fått penger av slektningene sine for å kjøpe land i Øst-Afrika, og det gikk ikke så bra som forventet. 

En dag traff hun en mann hun hadde hørt mye om, og hun skrev entusiastisk til moren over endelig å få møtt Denys Finch Hatton, som hun hadde hørt så mye om. Den engelske aristokraten og jegeren. Karen fortalte Bror om at hun var lykkelig som hadde truffet han, mannen i mitt liv, som hun sa. Bror kalte Denys for sin gode venn og min kones elsker, men Karen og Bror forble gifte tross Brors ord. 

 1918 ble det tørke og ingenting grodde. Tiden og årene gikk.  Karen hadde vært hjemme en periode og kom tilbake til Mombasa på nyåret 1921. Hun kom hjem til et nesten ribbet og herjet hjem. Møbler og sølvtøy pantsatt, krystallglass og service hadde Bror og hans venner i festenes vill slag brukt som skyteskiver. Den økonomiske situasjonen var katastrofal. Resultatet ble at Karen overtok driften og Bror måtte forlate gården. 

 Karen ble endelig skilt etter 8 år, hun var da 36 år, klipte håret og gikk i bukser og kjørte automobil. Hun følte at hun levde i et helvete berg og dalbane, hun levde lykkelig så lenge Denys var hos henne, når han ikke var der var hun deprimert og ofte sengeliggende. Hun hadde mange tanker i hodet om livet videre. I 1925 når skilsmissen endelig var ferdig, skulle hun dra hjem eller bli....hun ble.

 1 1926, var hun hjemme i 8 mnd., depressiv, ensom og hadde en fortvilelse over hva fremtiden ville bli. Da hun kom tilbake til Afrika, var det hungersnød på høysletten, en apeflokk hadde ødela mais åkeren og sykdom herjet, særlig spanskesyken. Karen gikk med selvmordstanker, skulle hun orke dette livet….

 Hun ble gravid med Denys, men mistet barnet. Karen følte seg gammel og var ugift, led av syfilis og hadde ikke penger. Hun var forelsket i Denys, men han ville ikke gifte seg. Hun konsentrerte seg om å oppdra farmens barn, siden hun ikke fikk egne barn. Laget skole for dem osv. Nyttårsaften var Karen og Danys på jakt og skjøt først en stor løve, så to til. Etter det fikk Karen til-navnet "Ærede løvinne" av Danys. Det satte hun pris på.

 Finansene av The Karen Coffee Company, som onkelen hadde finansiert, gikk tapt i den endelig konkurs 1931. Det var pengenød, tørke og spanskesyke i 1930. Det ble begynnelsen på slutten for Karen, da en eiendomsmegler i Nairobi kjøpte eiendommen. 

1931 brukte hun tiden på å selge unna alt av møbler og annet husgeråd, Danys var ikke tilstede. Den 1. mai 1931 styrtet Danys fly, han døde. Karen sitt liv gikk i svart. Etter at Danys ble begravet i Ngong åsen, forlot Karen Nairobi. Denys døde, gjorde at all ventingen var ferdig, hun var fri og dro hjem til Danmark, til Rungsted lund!

Fattig og helt utkjørt ble hun fulgt til jernbanestasjonen av sine tidligere ansatte. Reiste gikk videre hjem på billigste billett. Det ble 3dje klasse med dekksplass for baronessen, det var det hun hadde råd til, for å komme seg hjem. Tenk om hun den gang hadde vist at hun skulle bli en svært kjent forfatter.

 Det tok fem år før hun begynte å skrive om livet sitt i Afrika, og 12 år før hun åpnet kassene sine med bøker og minner fra huset sitt i Ngong.  Det var i 1937 at hun skrev boka "Den Afrikanske farm" som 51 åring.  Hun ble to ganger nominert til Nobelprisen, men fikk den ikke.

 Karen levde sitt tredje liv som forfatter og elsket fester. Det står i boka, at i 1959 danset hun på bordene i USA med Marilyn Monroe. Karen døde en mnd. etter Marilyn. Da var Karen 77år, veide 38 kg og så ut som om hun var hundre år.

I 1985 kom filmen "Mitt Afrika", om Karens liv i Afrika. Den filmen har jeg sett mange ganger, og den er så vakker. Men den skildrer ikke livet hennes helt korrekt, det var nok mye hardere enn det filmen viste.

 

 

 Smykket jeg laget til Karen Blixen. Blonde-korall, med pels (Karen frøs bestandig, og elsket pels). Finger-koraller tredd på ei hvit lær-snor, festet med sølv og kulturperler. Korallene fant jeg på Zanzibar, i Tanzania.

Mia sin Historie: Mia måtte nok innse at Karen var en mye mer modig kvinne enn henne, og at livet ofte ikke var så rosenrødt som Karen fortalte i brevene hjem til Danmark. Karen elsket å være sammen med Afrikanerne. Særlig Farah hennes gode kompanjong (tjener) gjennom 18 år, de to var ofte på farmen alene eller dro på safari bare de to sammen.  

 Mia får sin safaritur, med Fazal i Arusha nasjonalpark, og flere andre nasjonalparker. Det ble en fin opplevelse for henne. Men, kanskje en prøvelse å være sammen med Mia, som beskriver seg selv som introvert og røper hverken entusiasme eller glede på det hun ser. Hun sitter helt urørlig og glor på dyrene, naturen osv. i 14 dager. Fazal er en trivelig fyr og hun opplevde mye fordi han ordner og fikser alt, han vet alt om hvordan man innretter seg på slike turer.  Mia skildrer turen med mye selvironi og humor. Hun har sine drømmer og opplever også mye skummelt, og skjønner at hun ikke kunne klart seg uten han, men på dag 12......sier ikke mer.

En morsom, spennende og god bok. Særlig for dem som er opptatt av kule, sterke og modige kvinner fra historien. 

Roman, biografisk, utgitt 2020 på Gursli Berg forlag, 2020, lånt på biblioteket.   

 

Manus er ferdig, levert trykkeriet

Jeg er så haaaapppppyyyy!

Etter "mye om og men" bestemte jeg meg for å lage en skikkelig katalog over kvinneprosjektet mitt. 

Det ble faktisk en bok på 97 sider, hvor jeg har med 43 unike kvinner som jeg har laget smykker til, og skrevet om. Egentlig har jeg to til, men de glemte jeg helt vekk på slutten, fordi de ikke skal være med på utstillingen min som jeg skal ha nå i mai. 

Trykkeriet har lovet den ferdig i god tid før åpningen av utstillingen min, på Galleri Fjordheim, ved Mjøsbrua. Åpningen blir 8.mai og utstillingen skal stå til 6. juni. Der skal jeg vise smykker som jeg har laget- hedret 40 unike kvinner.

Jeg gleder meg skikkelig til å få den ferdig i hånda,i riktig str. 24 x 24 cm blir formatet. 

Det er første gang jeg gjør noe slikt, og det har vært utrolig mye jobb, men morsomt. Jeg har hatt en grafisk designer til å monter, mine bilder og tekstene. Hun har gjort en så flott jobb synes jeg, med å velge ut hvilke bilder som skulle med osv.  

 Så får jeg se om det blir flere Hommage smykker etter hvert, eller om prosjektet blir avsluttet, det  jeg vet ikke? Men, utstillingen skal vises så lenge det er igjen et utvalg av smykker. 

Marie Curie, Radioaktiviteten og biografi

Marie Curie 1867 - 1934. vinner av 2 Nobelpriser.

Marie Curie (født Maria Sklodowska 1867, Warszawa, Polen) Hun var den første og den eneste som har vunnet to Nobelpriser i to vitenskapelige grener: Nobelprisen i fysikk 1903 og Nobelprisen i kjemi 1911. 

Hun er en kvinne jeg skal hedre med et smykke og har derfor lest div bøker om henne. 

Denne biografien som datteren Eve Curie har skrevet var en tung, gammeldags og kjedelig bok, så den jeg fordypet meg i var det øverste. Den utkom i 1930.

Marie ble født i Warszawa, Polen. Foreldrene var lærere, de priviligert og barna fikk undervisning. Hun hadde fire eldre søsken. Moren hennes døde av tuberkulose når  Marie var 11år gammel. Marie var skoleflink og utmerket seg bland elevene for hun hadde et helt spesielt minne og gjorde det bra.

I polen fikk ikke kvinner gå på universitet, det var kun for menn. Så da hun var ferdig med sin grunn utdannelse i  1883, hun var syk en periode og bodde på landet for å komme seg, hun leste vitenskapelig og politiske bøker. Arbeider som guvernante og underviste elever.

1891 reiser hun til søsteren Bronia i Paris. Der studerte hun matematikk og fysikk, ved Sorbonne Universitetet. 1893, akademisk grad i fysikk. Hun snakket dårlig fransk, hadde få venner og lite sosialt liv.

Da Maria er 27 år gammel treffer hun Pierre Curie på et laboratorium. De hadde mange felles interesser og likte å sykle som vi ser på bildet over. De var begge brennende opptatt av fysikk. Pierre hadde ingen akademisk grad, men jobbet seg fram. 1895 fikk han doktorgraden, forskning på magnetisme. Marie var den som tok alle undersøkelsene på ulike legeringene.

Det var den tyske Wilhelm Røntgen som oppdaget røntgen strålene, fikk Nobelprisen for det i 1901.

Det ble en sensasjon, da han i 1895 oppdaget stråler som gikk gjennom myke materialer som  muskler, men stoppet ved bein. I 1896 fant fysikeren Henri Becquerel flere slike stråler, kom fra uran.

Marie tok doktorgrad- avhandlingen sin på å studere dette fenomenet, med Uran. Marie arbeidet med å lage radium med slag fra gruver. Bekblender som ble smeltet, siktet, kokt, destillert, elektrolysert = Polonium, radioaktivt stoff. 1899 studerte hun og Becquerel den radioaktive strålingen.

1902 klarte Marie å fremstille radium i ren form. 7tonn bekblender ble 1 gram radium, hun fikk sin doktorgrad. 1903 fikk Marie og Pierre Nobelprisen i fysikk, for arbeidet med radioaktivitet. ingen av dem var friske nok for å overvære seremonien i Stockholm.

Marie var verdens første kvinne som fikk Nobelprisen i forskning. Radium ble et helbredende middel mot all sykdom "Vidundermiddel". De røpet ikke hvordan det ble til.

 Bilde av Marie og datteren Eve f. 1904, som skrev biografien (Over) og et med begge, Irene er yngst.

Livet ble enklere for Pierre fikk jobb som professor ved Sorbonne og fikk laboratorium, og Marie fikk lønn som assistent.

1906 ble Pierre drept av en heste trukket vogn Marie ble enke og kom i dyp sorg, hun var gravid med sitt andre barn Irene. Marie overtok Pierre sin  jobb ved Sorbonne i 1908. 1.ste kvinnelige professor ved Sorbonne Universitet.

Påstand fra fysikeren Lord Kelvin om at Radium ikke var et grunnstoff for det gav fra seg helium gass. Marie arbeidet videre med å lage reinere polonium og radium.

1910 Kunne hun bevise at rent radium var et hvitt metall som smeltet ved 700 grader Hun dokumenterte dette i et verk på 971 sider.

1911 fikk hun nobelprisen i Kjemi for dette. Oppdagelsen av grunnstoffene radium og polonium. 

Det franske vitenskapsakademi ville ikke ha henne som medlem fordi hun var kvinne. 

Hun hadde også et forhold til Paul Langerin, en mann med fire barn.Privatlivet hennes ble førsteside stoff i de Franske avisene, men hun hentet Nobelprisen i Stockholm selv om det stormet rundt hodet på henne.

 Hun fikk mange beskyldninger og opplevde mange tragiske situasjoner, med ruteknusing osv. Hun dro til sin venninne i England Herta Ayron.  Marie ble nok betraktet som Suffraget, men var ikke aktiv med i denne bevegelsen. 

Det roet seg litt i 1912, når det ble kjent at radium kunne helbrede.

Under 1.ste verdenskrig  satte Marie i gang en stor innsamlings aksjon og fikk installert over 200 mobile røntgen apparat, slik at kuler og granatsplinter kunne bli funnet i soldatenes kropper.
Hun og datteren Irene reiste rundt og lærte opp folk.
1921, bilde av Marie Curie i USA.  Hun fikk mye ære og heder der, men hun var mye syk.
1934 dør Marie Curie av stråling syke/kreft, en av de farligste bivirkningene av radium.

1925 tok datteren, Irene doktorgrad i fysikk

1935 fikk hun og mannen Frederic nobelprisen i Kjemi. 

Marie Curie sin aske ble 21april 1995 flyttet til Pantheon i Paris- et eksklusivt hvilested for de mest fremtredende franskmenn. Hun er den første kvinnen som har fått plass der på grunn av sin forskning.

Enquist, Per Olov " Boken om Blanche og Marie"

En bok om den umulige kjærligheten og menneskene Marie Curie og Blanche

Jeg tenkte jeg ville lese en bok av Per Olov Enquist, for han skriver alltid så fantastisk bra bøker. Dette er en bok jeg aldri har sett før eller hørt om før. 

Så ble det denne boka, helt tilfeldig som jeg fant på biblioteket. Det var et bra valg for denne boka har virkelig inspirert meg. (mer om det helt nederst).

Til romanen og noe hendelser: 

Denne romanen handler mest om Blanche Wittman, 1859-1913 hun er fortelleren. Blanche kommer som ung pike inn som pasient på La Salpstriere hospitalet i Paris. Hun ble innlagt med diagnosen epilepsi, men ble kjent som "Queen of Hysterics". Den berømte hysteripasienten til Jean - Martin Charcot på Salpetriete hospital, (se bildet under) et sykehus for fattige, prostituerte og folk med nerveproblemer.(ca. 6000 pasienter midt i Paris). Sigmund Freud var en av dem som var vitner til hennes hysteri.

Blanche og hennes lege Charcot hadde et kjærlighetsforhold. Han var gift og dette var uhørt.

Charcot dør i 1893 og Blanche sine problemer har da avtatt. Som det står i boken:

Hun hadde da i to år jobbet som assistent på sykehusets røntgenavdeling. Så kom hun som assistent til Marie Curie laboratorium. Der skjedde oppdagelsen av radium noen år seinere. Hvem kunne skille mellom dødelige røntgenstråler og dødelig radium? Det ene tok fatt der det andre sluttet. fra side 9.

Blanche var Marie Curie sin assistent når de den 17. februar 1898, (viktig dag i fysikkens idehistorie) - gjennomførte Marie og Pierre Curie første vellykkede eksperiment med bekblende, og konstaterte at en sterk, eiendommelig og hittil ukjent stråling kunne avleses. Det var Jons Jacob Berzelius i 1829 som oppfant det metalliske grunnstofffet torium, som var sterkere enn uran. nå fant de et noe med enda sterker stråling, det var radium. Dette fikk de sammen nobelprisen i fysikk 1903. 

De utviklet et utrolig vennskap  Marie Curie og Blanche. Blanche støttet Marie da hun ble utstøtt i Paris på grunn av sin kjærlighetshistorie som ble førstesideoppslag og Marie hjalp Blanche helt til hun døde. Hennes eksponering av mye stråling gjorde at hun måtte amputere begge beina og venstre arm. Hun døde i Marie sin leilighet, hun skulle forflytte seg fra sengen til kassen med hjul. Blanche var ved sin død 102 cm lang og veide 42 kg. Hun var en torso med hode.

Jane Avril, er også en som bodde på Salpstriere hospitalet, moren var prostituert og Jane ble sendt samme veg, 11år gammel. Hun fikk hysteriske anfall og ble sendt til Salpstriere. Vi kjenner henne godt igjennom arbeidene til Henri de Toulouse- Lautrec og Moulin Rouge plakatene hans. Jane og Blanche var rivaler og uvenner på sykehuset, fordi de begge var Charcot ynglinger

En bok som har mye historie rundt disse og som setter et perspektiv på livet de levde og tiden, spennende å lese om.

25 år etter at Blanche døde fant de tre av hennes notatbøker. Disse påvirket Enquist til å skrive denne romanen: Det er den hysteriske, den elskede, den stråleskadde og den amputerte Blanche sin fortelling som han sier, hennes tro på kjærligheten.

Den gule boken

Den svarte boken

Den røde boken, hun døde lykkelig, det er hennes påstand i det siste hun skriver.

Jane Avril, er også en som bodde på Salpstriere hospitalet, moren var prostituert og Jane ble sendt samme veg som 11år gammel. Hun fikk hysteriske anfall og ble sendt til.  Vi kjenner henne godt igjennom arbeidene til Henri de Toulouse- Lautrec og Moulin  Rouge plakatene hans. Jane og Blanche var rivaler og uvenner på sykehuset, fordi de begge var Charcot ynglinger.

Hvordan har denne boka gått meg hus forbi?

En fantastisk spennende og bra bok fra Enquist, han skuffer aldri.

Jeg skal ha en stor utstilling om knappe to år, nå etter å ha lest denne er jeg i gang med et Hommage ......smykke for å hedre Marie Curie. Hun må være med, tenk "2 nobelpriser" fikk hun.

Denne kvinnen trenger mye heder, hun burde vært løftet opp i skyene. En skikkelig kvinne som sto opp for sin vitenskap. En av fortellingene i boka er om da hun i 1911 ble tildelt Nobelprisen i kjemi. Kort tid etter at hun fikk beskjed om dette ble hun førsteside oppslag i Franske aviser med at hun hadde en elsker, en gift mann,-  med fire barn. 
Da skrev Nobel instituttet til henne og ba henne ikke om å komme for å få prisen. Hun og datteren Eve dro til Stockholm og mottok prisen, hun holdt sin tale og alt gikk bra.

Utgitt 2004
212 sider.
Lånt biblioteket

Maleriet " En klinisk leksjon på Salpêtrière " av Pierre Aristide André Brouillet. Dette maleriet viser Jean-Martin Charcot som viser hypnose på Marie "Blanche" Wittmann, som støttes av Dr. Joseph Babiński (bak). Legg merke til likheten med illustrasjonen av opisthotonus (tetanus) på bakveggen.
 Kopi fra Wikipedia