En utrolig sterk og rystende selvbiografi fra Colombia.
Boka starter med at vi hørere
om barndommen til forfatteren Emma Reyes. Hun er 5 år gammel bor med søsteren
Helena 6 år og gutten Eduardo som de kalte "lusa". Frøken Maria bor
sammen med dem, men hvem er hun? Hun er nok moren og hver dag må Emma tømme
do-bøtta, og de andre har også oppgaver de må gjøre før hun låses dem
inne.
Maria oppsøker en mann som
kommer og henter Eduardo, hun sier at det var bare faren som edelig kom og
hentet han. De lever i ytterste fattigdom og har ikke mat i huset, renslighet
finnes ikke og de to jentene var stort sett alene i leiligheten i Bogota.
En dag forlater de Bogota, de
pakker det lille de har og drar til en annen by. Der føder Maria en sønn, som
blir gitt bort rett etter fødselen. Etter en stund drar de videre, det oppstår
kaos og de to jentene blir forlatt på jernbanestasjonen.
De to jentene ble tatt hånd om
og kom til et nonnekloster. Det var som et fengsel, og de ble forferdelig
dårlig behandlet. De fikk ikke nevne moren og Edvardo med et ord og de ble
straffet for det minste om de brøt regler. Mesteparten av boka handler om hva
Emma opplevde i nonneklosteret. Hun klarte å rømme derfra da hun var 19 år
gammel.
Boka beskriver Emmas (født
1919) oppvekst og det ubeskrivelig hard og rå livet hos nonnene. Hun beskriver
ulike scener uten bitterhet, men på en saklig på en fin måte på hvordan hun
taklet livet som slavearbeider. Hun ble åndelig mishandlet både religiøst,
slått og utnyttet på mange måter.
Jeg synes hun har skrevet en fin
og opplysende bok, og jeg er sikker på at det var slik har hun opplevd sine 19
første år. Hun lette etter lyspunkter i livet hele tiden. Vi fikk ikke høre noe
om hvordan det gikk etter at hun klarte å rømme, men skjønner at hun har klart
seg i livet videre i Frankrike.
Boka ble kåret som: Årets bok i
Colombia i 2012.
Utgitt: Cappelen Damm i 2019,
237 sider.