Emma Reyes "Brev fra min barndom "

 

                                    En utrolig sterk og rystende selvbiografi fra Colombia.       

Boka starter med at vi hørere om barndommen til forfatteren Emma Reyes. Hun er 5 år gammel bor med søsteren Helena 6 år og gutten Eduardo som de kalte "lusa". Frøken Maria bor sammen med dem, men hvem er hun? Hun er nok moren og hver dag må Emma tømme do-bøtta, og de andre har også oppgaver de må gjøre før hun låses dem inne. 

Maria oppsøker en mann som kommer og henter Eduardo, hun sier at det var bare faren som edelig kom og hentet han. De lever i ytterste fattigdom og har ikke mat i huset, renslighet finnes ikke og de to jentene var stort sett alene i leiligheten i Bogota. 

En dag forlater de Bogota, de pakker det lille de har og drar til en annen by. Der føder Maria en sønn, som blir gitt bort rett etter fødselen. Etter en stund drar de videre, det oppstår kaos og de to jentene blir forlatt på jernbanestasjonen. 

De to jentene ble tatt hånd om og kom til et nonnekloster. Det var som et fengsel, og de ble forferdelig dårlig behandlet. De fikk ikke nevne moren og Edvardo med et ord og de ble straffet for det minste om de brøt regler. Mesteparten av boka handler om hva Emma opplevde i nonneklosteret. Hun klarte å rømme derfra da hun var 19 år gammel. 

Boka beskriver Emmas (født 1919) oppvekst og det ubeskrivelig hard og rå livet hos nonnene. Hun beskriver ulike scener uten bitterhet, men på en saklig på en fin måte på hvordan hun taklet livet som slavearbeider. Hun ble åndelig mishandlet både religiøst, slått og utnyttet på mange måter. 

Jeg synes hun har skrevet en fin og opplysende bok, og jeg er sikker på at det var slik har hun opplevd sine 19 første år. Hun lette etter lyspunkter i livet hele tiden. Vi fikk ikke høre noe om hvordan det gikk etter at hun klarte å rømme, men skjønner at hun har klart seg i livet videre i Frankrike. 

Boka ble kåret som: Årets bok i Colombia i 2012.

Utgitt: Cappelen Damm i 2019, 237 sider. 

"Barndom" av John M. Coetzee

En oppvekst roman fra Afrika. 

En selvbiografisk roman fra Afrika, om oppveksten litt utenfor  Cape Town. Der har familien flyttet inn i et hus, boligstrøk der alle hus er lik, i området. Han vokser opp med en lillebror, en mor han elsker og ser opp til og en far han mislikte. 

Hovedpersonen er han selv som liten og han er litt av en luring og observatør som aldri faller helt i ro noen steder. Han liker seg ikke på skolen, speideren starter han i, og faller ut. Fotball hater han, men cricket liker han, osv. 

Foreldrene og holdningen hjemmefra er sterke, de er opptatt av raseskille, og har masse fordommer mot neger og spesielt mot de fattige. Faren har en nedlatende holdning til kvinner og hva de kan. Spesielt vond er han ovenfor kona når hun anskaffer seg en sykkel, han mobber henne. 

Farens familie kom fra Nederland på 1600 tallet, for lenge siden men men er stolte av det enda. Faren er utdannet advokat, men jobber ikke som det, noe vi skjønner i slutten av boka, da det går helt over styr for faren.

Engelsk, er språket de snakker hjemme. Moren er utdannet lærer, men mannen hennes synes ikke hun skal jobbe når hun har to barn å holde styr på i hjemmet, men det er noe ble hun nødt til etter hvert. Moren forguder han, sønnen sin. Noe han vet og setter pris på, og utnytter. Eks: Hun lar han være hjemme fra skolen, når han ymter om det. Hun skjønner at han ikke føler seg vel der. 

Han vil være den beste i klassen og det vet moren, han er intelligent og kan mye. Hun skjermer han fra farens utbrudd av raserianfall og når han truer med juling. Noen ganger skjermer hun han for mye, synes han. Da reagerer han ved å liksom ikke bry seg om hva hun vil, en litt bortskjemt gutt, tenker jeg ....

Skolen hører vi mye om, lærere som forguder noen elever og banker lærdom med spanskrør i de elevene som de ikke liker, eller er fattige.  Her handler det mye om hvem du er, hvem foreldrene dine er, og hvordan status de har i samfunnet, - og naturligvis hvordan hudfarge og religion man har.

Familien snakker om lengsel etter slik det var før, da familiens overhode eie en gård. Han elsket å høre historier fra farens og hans søskens oppvekst. Han ble som fortryllet av alle fortellingene slektninger kunne fortelle, et slikt liv drømte han om. Han fikk bli med på jakt, og så hvordan de slaktet og alt livet ellers på gårde. 

På slutten av boka flytter de, og han blir med en venn hjem som har "boy". Han får sjokk over at noen er så rike, at selv barna kommanderer tjeneren, til alt mulig. Et helt annet live, enn det han selv levde under, der det gikk verre og verre for faren og ekteskapet …. 

En ærlig og fin barndomserindring, som sier noe om stedet og tiden han vokste opp i Afrika. Født i 1940. 

Dette er første del av en trilogi.

Han mottok Nobelprisen i litteratur,2003, han er en Afrikansk forfatter.   

Lest av Anders Ribu lydbok 5t 5m, fra Storytel

"Morslinjer" av Madeleine Schultz

 

Voldens skildres gjennom tre generasjoner kvinner

Kan smerte arves, kan man spørre seg?   Boka bygger mye på selvbiografisk stoff, om mormor som opplevde mye vold i ekteskapet. Forfatteren hadde et godt forhold til mormoren sin og fikk en del innsikt i hennes liv. Men, vi skjønner også at moren til forfatteren ble misbrukt som barn. Vold, smerte og skam kan det føres videre til neste slektsledd? Hva gjør vold, og traumer med en morsrolle? Spennende temaer som tas opp i denne boka, synes jeg.

Morfar og mormor, giftet seg1952 i Oslo. De var av samme pariakaste. (nordlendinger). Han hadde vært i Tysklandsbrigaden, der han opplevd et sønderbombet Tyskland, under krigen? Var han blitt påvirket og blind over alt det grusomme han så, og sikkert opplevde selv. Vold avler vold, sier man, og man blir blind og blir voldelig selv i gitte situasjoner.....

Morfaren forlot familien sin i 1972, han bare dro og mormoren ble aleneforsørger. Hun slet økonomisk, men den voldelige ektemannen som drakk var borte, og hun satt igjen med alle smertene etter årene med han. Datteren (moren til forfatteren) var 11år da han dro og mormoren var kreftsyk, hun måtte låne penger så ungene fikk mat, for faren ville ikke betale. Kunne det virkelig være så liten hjelp å få på 70 tallet, undrer jeg meg over?

Madeleine drar til Nord Norge, hun vil se stedet der moren kom fra. Vi får høre om livet der og mormorens oppvekst. Det var et hardt og fattig liv, kvinner som slet og menn på sjøen. (Høres ut som min bestemors oppvekst på Træna, men der var det ikke vold i hjemmet, bare fattigdom).

Vinteren 2016 begynte Madeleine å arbeide for krisesenter bevegelsen, det var starten på at hun ønsket å skrive en bok om vold mot kvinner. Samme år mottok hun en bunke håndskrevne brev fra sin avdøde mormor, hun og moren blir tvunget til å forstå volden. Hun tar med moren, de går i terapi og det viser seg at moren også har vært utsatt for litt av hvert. Det må ha vært tøft, tenker jeg.

Madeleine, har selv blitt mor, og vil skjønne mer om sine formødres opplevelser av vold. Hun har opplevd en del annet, som forskjeller i lønn, få fast arbeid, selvmord, mobbing  osv.

Hun hevdet at barn som blir misbrukt som små og føler seg brukt, blir ofte et offer for stadig nye misbruk. Det tror faktisk jeg også, og støttet hennes tankegang. 

En lydbok som tar opp så mange ting kvinner har kjempet for, og stadig kjemper for. Hvorfor blir det ikke forsket like mye på kvinnehelse, som på menns sin helse, kan man undre seg over i 2022. 

En reflekter og fin bok, til alle som er opptatt av kvinnesak, kvinnekultur og kvinne velferd bør lese eller lytte til. Hun referer også til mange kjente forfatter som har skrevet om tematikken. Kan absolutt anbefales, mye fine refleksjoner og fakta!

Lydbok fra Storytel lest av Reidun Berntsen 4t 8min, utgitt 2021

Annie Ernaux , "sommeren 58"

 

Den første heftige forelskelsen

Annie forteller i denne boka en svært personlig opplevelse fra hun var 17 år og dro på feriekoloni til Normandie, der hun skulle jobbe med aktiviteter for barn. Hun var oppglød over å komme hjemmefra, særlig å komme vekk fra morens øyner som hang ved henne, og passet på henne hele tiden. Hun sitter og ser på bilder og minnes sommeren 1958, leser brevene fra den gang og prøver å memorere alt som skjedde. Var dette virkelig meg? Den virkelig Annie, den jeg var når jeg var 17 år, spør hun seg selv om. Derfor kaller hun denne boka for selvbiografisk, roman. 

Hun danser med aktivitetslederen H, en mann hun blir med på rommet til etterpå og tilbringer en natt sammen med han. Han blir hennes først mann som hun har sex med. En voldsom opplevelse for henne som preget henne for resten av livet, og hennes skriving. Nesten 60 år seinere skriver hun denne boka. 

Hun ble så forelsket i H, men dagen etter så han ikke engang på henne, hun betydde ingen ting for han, men det satte dype spor i Annie. Hun ble ulykkelig forelsket i denne mannen og dette preget henne voldsomt. Hva hadde hun gjort, det var skammelig, hun følte selvforakt og ingen måtte få vite noe om dette.

Natten etter havner hun sammen med Jacques, hun lånte ut kjønnet til han, helt uten betydning var dette for henne. Hun tenkte bare på H, aktivitetslederen. Hun ble omtalt som hore av de andre, men siste natten H. var der, elsket de igjen. Han dro uten å si farvel. 

Annie ble besatt av denne mannen, og disse seks ukene er hun stolt over alt hun har opplevd, hun var blitt noe annet.  Det stemte nok ikke helt for hun sluttet nærmest å spise og utvikler bulimi når hun starter på lærerskolen.

På lærerskolen, bodde hun på et strengt nonne-internat. Det var med avsky hun var omgitt av alle jentene, - menstruasjons-bindene, noe som hadde uteblitt hos henne. Hun mistet menstruasjonen i et år. Hun og venninnen Mari- Claude, de var kritiske til lærerskolen og hun vil ikke bli lærer. 

Hun slutter og tar seg jobb i England. Der blir hun venninne med R, de gjør ganske mye gale ting. Det er i England på høsten 1960 at hun blir bevisst på hva hun vil. Hun vil skrive og starter opp med litteraturstudiene sine.

En bok jeg synes forteller veldig bra om hvordan man så på, og var oppdradd til å se på seksualitet. Hvor ærbare man skulle være og hvordan man så på kjønnsrollene den gangen, og hun brøt alle konvensjoner. Hun prøvde å være en fri kvinne uten å ha noen referanser til hvordan man skulle takle kåte menn. Heldigvis har vi fått et mer åpent syn på dette og kan i alle fall snakke om det og være mer åpen om konsekvensene. Man føler heller kanskje ikke den skammen i dag, over å ha gjort noe slik på samme måte, tror jeg. 

En fengslende og fin bok, hun fanger tiden og hendelsene på brutalt, forståelig og  vakkert vis. En bok jeg synes nærmest bør stå på lese-lista i VG. Skole.  

 

Utgitt på Gyldendal 2021 på Norsk, 170 sider ink. etterord

Annie Ernaux vant Nobelprisen i Litteratur i år 2022,