Den tredje løgnen av Agota Kristof

 

Bildet er lånt fra internett

Dette er bok tre, en helt ny historie!

Jeg var blitt advart at denne boka var litt annerledes. Men, sta som jeg er, ville jeg få med meg alle bøkene i serien. Her hører vi om et helt nytt familiedrama som forteller om hvorfor de to brødrene kom vekk fra hverandre. Det er Lucas som forteller.

Fortellingen starter med at Lucas sitter i fengsel, har brutt oppholdstillatelsen. Så hører vi om hans barndom hvor han ble skadet og var på ulike sykehus etter å ha blitt skadet av en kule etter å ha blitt skutt på.

Han vil hjem til bestemors hus, tilbake til sin små by etter førti år? Etter alle årene i eksil. Han vil prøve å finne igjen bestemors hus og Claus.

Denne historie fortelles fra Lucas sitt perspektiv som jeg ikke skjønner noe av, det blir mer og mer surrealistisk i forhold til de to andre bøkene. De to første bøkene var ganske linjere i fortellingen. Hvor vi i første bok hører om guttene som må bo hos bestemor, og hvordan de blir mottatt og at de skriver i dagboken og om alt de øver seg på alt, fra vold - til å fiske osv...

Bok nr. to er det Claus som forteller og da hører vi om hvordan det har blitt i landet med et kommunistisk diktatur, og livet hans. Begge disse bøkene var svært besettende og spennende. 

Nå har tiden gått og landet har blitt mer eller mindre fritt. Lucas har blitt en mann i slutten av femti årene og har lengtet etter å finne ut av hvordan det gikk med Claus. Han kommer til byen og alt er endret. I Lucas sine fortellinger fra barndommen er det ikke vi, men nå er det bare «jeg» hele tiden. Hmmmm ...

Jeg blir ganske forvirret for Lucas forteller en helt annen historie, som overhode ikke passer overens med Claus sin historie. I denne boka er det ikke faren, men en ukjent mann som rømmer og blir drept. Han sier feil og juger om hvor gammel han er/var. Det var et sjalusidrama, som lå bak alt dette og alle hendelsene, sier Lucas.

Når han kommer for å lete etter Claus, kaller Lucas seg for Claus (jeg klarer enda ikke holde tunga rett i munnen for hvem som er hvem i fortellingen, jeg er ganske forvirret). Det blir enklere å skjønne etter hvert som historiene kommer opp, merkelig!

Denne boka ble litt for gåtefull om merkelig, men sett nå i ettertid og det har gått noen dager, skjønner jeg litt mer og ser noen paralleller osv. Jeg har blitt en opplevelse rikere!

Men hvorfor var det viktig at de skulle gjenforenes på kirkegården?

Boka ble utgitt første gang i 1991 og regnes som en av de tre bøkene av Agota Kristof som er klassiker i europeisk 1900 tall litteratur-historie

Andre som har lest disse bøkene er Tine

1. boka Tvillingene dagbok, 1986

2. boka er Beviset, 1988

3. boka, Den tredje løgnen. 1991 

Disse tre bøkene regnes som klassikere i den Europeiske litteratur historie. De har først blitt oversatt til norsk nå.

Fra Book Bites

Barnepiken av Emma Rous

Hvem er jeg, undere Seraphine som er datteren på Herregården Summerbourne?

Seraphine og Danny er tvillinger, de vokste opp på Herregården Summerbourne utenfor London. Seraphine finner et bilde av moren som døde samme dag som tvillingene ble født. Men hvorfor er det bilde av mor, far og bare et barn?

Seraphine har blitt 25 år og faren har nylig død, hun er på Summerbourne. Det er når hun rydder i litt gamle ting etter faren at hun finner dette bildet. Men, hvor er det andre barnet, den andre tvillingen?

Er ikke jeg og Danny tvillinger likevel? Er det meg eller Danny, lurer hun på og setter i gang en jakt som skal få et helt annet utfall en hun hadde tenkt seg.

Da tvillingene ble født, hadde de en barnepike, Lora fra London som passet storebroren deres, Edwin på 4 år. Lora hadde vært hos dem fra sommeren 1991 og i nesten et år og kjente familien og forholdene godt, det var nok hun som hadde tatt bildet, tenkte Serapine.

Den elskede Lora som var så snill og dyktig, hun kan sikkert svare på mange av mine spørsmål. Hva skjedde egentlig den dagen mor døde, tok hun selvmord eller var det et drap? Hvorfor dro Lora tilbake til London og forsvant sporløst? Hun må vite hva som skjedde og forsvant så fort?

Seraphine prøver å spørre bestemoren Vera, men hun sier at dette skal hun ikke begynne å grave i og advarer henne mot aldri å oppsøke barnepiken Lora. Du må ikke begynn ikke å rote i dette, advarer bestemoren. Det er naturligvis det Seraphine gjør, men uten hell. Lora nekter å snakke om hva som skjedde når de ble født, hun er taus og avviser Seraphine.

Her er det detektiv arbeid, barndomsopplevelser, bygdesladder, tvilling-mystikk, myter- eventyr, kjærlighet, sjalusi og mye annet som blir rullet opp. En skikkelig såpeopera av merkelige omstendigheter, men underholdende og spennende nok for meg som sitter alene på verkstedet og jobber.

En fortelling som man kan drømme seg litt bort fra, nå i disse dager.

Den har spennende på mange måter og det er høyt tempo så man kjeder seg ikke ved å høre den på lydbok, lest av Rudy Claes som leste veldig engasjert og bra. 

Lydbokforlaget 2020
spilletid 10 t.37 min
Kilde :Lytteeksemplar


Lagt inn på: smakebit på søndag

Konar Affinity "Mischling"

Pearl og Stasha, to tvillingsøstre som overlevde Auschwitz.

Dette er en bok jeg egentlig har gruet meg til å lese,(høres merkelig ut) for jeg vet jo at det er fryktelige ting som skjedde med jødene i "Mengeles Zoo «i Auschwitz. Men, denne boka er fortalt på en så vakker- undrende måte at den ble en helt annerledes opplevelse, enn det jeg hadde tenkt meg. 
Her fortelles det på en måte som ikke grafser i grusomheter, men skildrer hverdagslivet i leieren og hverdags episoder sett med barn øyner. Den skildrer utholdenheten, håpet og godheten, samtidig som et helvete ligger i bakgrunnen.

Boka starter så vakkert om to tvillingsøstre som har delt samme livmor i 8 mnd., så knyttet de var til hverandre. De er helt like, eneggede og heter Stasha og Pearl.  Pearl ble født først så kom Stasha. 

De har fortellerstemmen jeg i annet hvert kapitel. 

Stasha er først og sier at vi bodde i en familie og hadde piano og bøker, dagene forbløffet oss med skjønnet. Vi var så like, og hadde det så fint, men hadde hørt at det var en annen verden også. Pappa var lege i byen vår Lódz’ og han forsvant en dag da han skulle hjelpe en pasient, hvor ble det av han?

Enkelte hevder at det var denne verden som formet oss mest. Jeg vil gjerne si at de tar feil. men la meg fortelle historien, sier Stasha:

Vi var 12 år gamle, sammenklemt i en kuvogn i 4 døgn, sammen med mamma og Zayde, bestefar i 1944. Til føde hadde vi en gul løk vi sleiket på, den sendte vi mellom oss. Til underholdning lekte vi leker Zaide laget, eks klassifisering av levende ting, ordlek med art, kjønn, familie osv. Vi kom til Auschwitz og ble tatt imot av onkel Doktor, i hvit frakk.

Vi var tvillinger og ble sendt bort fra rampen og inn i støvet, ut på en veg. Vi så kropper som lå i hauger. Vi ble ikke sendt til dusjing, (noe vi ikke skjønte før lenge etterpå) men til "Mengele zoo", der hadde det en gang vært staller for hester. Vi fikk dusje med vann og fikk nr på armen.

Der bodde vi i knert små senger med halm og Oksen en sint dame passet på oss. Vi var misunnelige på guttene som hadde tvilling faren som oppasser. Han tok hånd om papirene, alle likte han. Mange var egentlig ikke tvillinger, men tvilling faren sa at de var det og skrev dem inn som det.

Josef Mengele utsatte tvillinger og krøplinger for kirurgiske eksperimenter og prøvde ut med å sprøyte inn ulike stoffer i dem osv...ikke tenk tanken engang. Alt dette mens han plystret glade melodier og klassiske stykker.

Pearl og Stasha har hele livet lekt med sin tvilling identitet, en mystisk og merkelig univers med hemmelige leker, gåter og språk. Dette ble en overlevingsstrategi for dem. Noe av det gikk på at Stasha skulle ta det morsomme og det vond, hun ble en av Mengele sine favoritter.

Pearl skulle ta det triste, fortiden og det gode, slik ble det ikke akkurat, men....

En dag kommer ikke Pearl tilbake. Den 20. januar 1945 kommer den røde arme- russerne kommer og frigjør leieren. Nazistene prøver å flykte og å komme seg på biler ut av leieren, etter å ha prøvd å skjule sine spor og de ønsket heller ikke at det skulle være overlevende igjen i leieren. 

Feliks fikk tak i en bjørnefell. Feliks og Stasha kommer seg inn i folkemengden på veg ut sammen med tusenvis av andre fanger. Den lange dødsmarsjen begynner. De sakner akterut og later som de dør og kommer seg unna og der begynner de på sin reise gjennom det krigs-herjede Polen. De opplever utrolig mye både skummelt, farlig og trist.....

Pearl ble funnet i et bur i kjelleren, hard skadet, men kunne røre seg litt. Dette ble min andre fødsel, sier hun og viste at hun ikke kunne gå mer og hadde arr over alt. Russerne er så sjokkerte at de lager film om den 13 år gamle jenta og de andre i kjelleren. Tvilling faren var også kommet i bur i kjelleren.

Miri, en kvinne stelte med Pearl. Vi dro derfra den 31. januar 1945, det var 35 barn på vandring, med meg i en vogn som Miri dyttet mens tvilling faren holdt ordet på barna. Peter og jeg var gode venner og han hjalp Miri med meg i vognen, vi kom oss til Krakow og videre..... og alt de opplevde, må du lese selv. Det var litt av en fortelling å høre bare å komme dit.

Pappa var ikke død, han hadde vært i Dachau leieren. Han var en nedbrutt mann.

Det skjer så mye i denne boka, men er skildret på en varm god måte med fantasifulle historier som kan ta pusten fra en, det er romanen proppet med fakta stoff. 

Vi vet at den bygger på dokumentarisk stoff og at Dr. Josef Mengele var en mann som kom seg vekk og opererte under mange falske navn. I boka på side 18 er 19 av hans falske navn ramset opp, men ungene fikk bare kalle han for onkel Doktor. 

Jeg ble skikkelig rørt av denne boka, for den er en vakker skrevet poetisk roman om helvete, men med håpet, drømmene og kjærligheten til familien, hverandre og drømmen om en dag å treffes igjen er så sterk, -drivkraften.

Det er en bok jeg har brukt lang tid på å lese, den har vært tøff.  Jeg har tatt den i små bolker med pusterom inni mellom, det er en bok jeg aldri kommer til å glemme. Den er en poetisk opplevelse med mange vakre og fine betraktninger midt oppi alt det grusomme.

Den viser til en historie og en overlevelse som er utrolig. Den er veldig godt skrevet! Spesielt det med at de to jentene forteller sine historier i "jeg" form, etter krigen når de vet litt mer om hva som skjedde, vi får også høre om staffene til noen av de dømte nevnte fangevokterne og assistentene på laboratoriet.

Vi må lære oss å elske verden på ny, er siste setningen i boka. Vakker avslutning!

Dette er en bok alle bør lese! 

Affinity Kontar, f. 1978 er av polsk-jødisk opprinnelse og oppvokst i California. Hun bor i Los Angeles. Dette er hennes andre roman. Den første het: The Illustrated Verson of Things i 2009.

Denne boka ble valgt til "Årets bok" av New York Times, Amason, Publishers Weekly, Flavorwire og Elle.

Ugitt på Font forlag, 

375 sider, utgitt 2017,  
utkom i 2016 på engelsk

oversatt av John Erik Bøe Lindgren

Kjøpt selv.

Andre som har lest boka: Rose-Marie og Min bok og maleblogg