En jernbanestasjon med en stasjonsbygning huser
seks folk etter en katastrofe.
Dette er en dystopisk roman om en miljøkatastrofe som har rammet
verden. Boka kom ut i 1990 og var sikkert mer skremmende da, enn det vi stadig
opplever gjennom massemedia i dag. Susanne og sønnen Waldemar på 8 mnd. har
funnet en stasjonsbygning ved en jernbane, der de slår seg til. Der har hun funnet en kjeller med
hermetikk og venter på at Aleksander, kjæresten skal finne dem.
Det er en skremmende fremtidsvisjon om mennesker på flukt,
hvordan de finner hverandre på den nedlagte stasjonen og vi hører om deres liv
og de livene de har levd. De leter etter familie, venner osv., men det er ingen
kommunikasjon som eksisterer mer.
Dette er mennesker som har fått prøve livet hard, med skuffelser og tap
av alle sorter. Men sammen er de sterke og prøver å hjelpe hverandre. Mange
ulike skjebner.
Hilda er den første kvinnen som kommer inn på stasjonen. Hun hjelper Susanne
og hun blir boende. Hun har bodd på en fjellgård hos en ensom bonde de siste
årene, før det har hun vært hushjelp. Hun hadde en sønn, men han ble et
monster. Noen av de andre som dukker opp er:
Benjamin med slavemerket er en merkelig gutt som kan mye og vet mye
medisiner og sykdommer. Alma, taterkvinnen som har født seks barn, som
myndighetene har tatt fra henne og Predikanten som har sprengstoff så de
sprenger et beredskapslager osv.
Mat og ønsket om å få noe å spise er viktig, vi møter Leo, trailersjåføren som hjelper henne. Han hører vi om i en seinere setting har blitt ranet, for maten og det han hadde.
Menneskene er på flukt for å prøve å overleve. Årstidene er endret og regnet er forgiftet og sykdommer herjer.
Her skjer det mye underlig, men veldig flotte betraktninger av ulike
mennesker og deres skjebne.
Her sitter jeg i dag og ser på tv om eksplosjonen i Beirut, mange år
etter at boka ble skrevet.
Det er mye utenkelig som skjer og kan skje....skremmende!
Lest av Kjersti Borchgrevink Maagerø
