En følsom bok som handler om barns oppvekst hos foreldre som burde ha flyttet fra hverandre for lengst.
Ørstavik har skrevet flere bøker om uforløste forhold til foreldre og handler om tematikken på det psykiske plan. Den forrige jeg leste var ”Uke 43”. Hun har et klart grep på fortellingen, og vi blir kastet ut i en familiekonflikt som virker endeløs og håpløs.
Signe er 30 år og mor til ei lita jente, har mann. Men hele hennes vonde barndoms opplevelse fra jul og det utrygge hjemmet vokser frem i henne når julen nærmer seg. Foreldrene og broren kommer på besøk og det blir konflikter.
Jeg skjønner godt at å vokse opp med en religiøs far som alle synes er ok på jobb, men som hjemme er en tyrann og drikker i skjul. Dette må være vanskelig. Ok, moren har sine sider, men det er mer tilgivelig at hun har blitt slik. Den jeg virkelig synes synd på i denne fortellingen er broren som har kommet hjem til Norge og må være sammen med foreldrene, alene. Signe svikter han også, på en måte.
Signe tar et valg og velger å leve sitt liv med sin familie. Vi er ikke nødt til å gjenta foreldrenes handlingsmønster, men det krever å stå i mot. Foreldrene har jobber i hjelpeapparatet og det setter jo en fin snert på historien. De ser andres problem, men takler ikke egne problemer.
Andrine Sæther er oppleser av boka og det passer veldig bra, flott tolket.
Tid: 6.34.09
Jeg har ikke lest ferdig noe av Hanne Ørstavik. Hører hele tiden at hun skriver så gode bøker.
SvarSlettFor noen år siden gav hun ut "Presten" og jeg kjøpte den og gikk i gang med å lese. Men jeg leste og leste, og skjønte aldri når historien begynte. Fikk aldri tak på den, og den står halvlest i bokhylla.