Sele Katrine "Jølster Hotell, historier frå et asylmottak"

En tankevekker og opplysende bok om asylsøkere i Norge.

En bok hvorfor folk må emigrere og hvordan de gjorde det, kom til Norge.

Hva kommer de til når de havner i Norge og hva tilbyr vi dem? Hva skjer med dem nå? 

Vi følger ni personer fra veldig ulike steder i verden og får deres historie om drømmen de hadde og hva som har skjedd med dem. En flott oversikt med kart over hvor de kommer fra i den ene permsiden og hvor de havnet, bakerst i boka.

Dette er ni ulike mennesker som har reist i fra alt. De har forlatt alle, - foreldre, -ektefeller, -barn og familie, eller stukket fra vold og trusler. De har utsatt seg for enorme påkjenninger på sin lange flukt for å komme hit til Norge. Alle de ni som interjuves kommer fra helt ulike sosiale forhold og har ulik familiestatus og religion. 

De kommer til Jølster Hotell er en gammelt ærverdig sveitser stil hotell. Forfatteren flyttet inn i og skrev denne boka.

Hun sier; Eg trudde eg skulle skrive ei bok om Jølster hotell, men Jølster hotell er ikkje ei  plass. Det er lengsler. Det er usemn. Det er sakn - det er håp. bygget står der, med utsyn over vatnet og fjella, Nikplai Astrups landskap. et høgreist, okergult bygg i sveitserstil, fasaden full av utførlege utskjæringar, nesten som blonder. Vakkert. Men folk er ikkje til stades der. Dei er i fortiden eller i framtiden", side10.

Her skal de vente til UDI bestemmer om de skal få opphold eller ikke. Denne ventetiden er forferdelig og veldig ubestemmelig av varighet. Noen venter i en mnd. andre i flere år, før de hører noe. Imellomtiden skal de bo på små rom på Hotell Jølster og klare seg selv. De får utlevert kokekar, noe service og bestikk.

I 2016 fikk nordmenn 5850 kr pr mnd. for å klare seg. Asylsøkerne fikk 1700 kr annen hver uke, etterhvert ble den redusert til ca. kr 900, hver fjortende dag. Dette var til enslige, var det flere i familien fikk de mindre pr. person. Dette skulle de skal klare seg på til mat, klær og annet de trenger i hverdagen som hygieneartikler, røyk osv. Maten måtte laget på kjøkkenet etter tur. De fikk busskort slik at de kunne reise til norskopplæringen.

Hotellet hadde stått tomt i noen år og fylt opp med en del loppemarked møbler. Rommene små, kvinnene fikk egne rom, mens mennene måtte stort sett, dele rom. De måtte dele rom og leve der med et totalt ukjent menneske fra en helt annen kultur. De aller fleste hadde hatt dramatiske - traumatiske flukter bak seg og uvissheten om hvordan de hadde det hjemme, levde de eller...

Bassel, født i 1969 dro fra Damaskus, på flukt gjennom Europa i en tom frysebil, dagevis. Han dro fra kona og seks barn. Han fikk opphold og hele familien kom. De flyttet etterhvert til Brekke, ei bygd med 150 norske innbyggere. Han var en så enormt positiv mann, som ville bli kjent og de trives nå i Norge. Det samme var kona som hadde drevet egen frisørsalong i Syria og drømte om å få komme i jobb.

Malik f 1980 som også kom fra Syria, kom fra en middelklasse fam og var gift med Shahad, Han var utdannet innen IT og hadde jobbet i Dubai og tjente mye penger, før han ble innkalt til hæren i Syria, da rømte han. 

Han fikk opphold etter noen mnd. Kona og den tre år gamle datteren kom vegen over Middelhavet. De fikk et rekkehus, med loppemarked møbler og var langt under deres standard og litt av et sjokk. Men, nå hadde de funnet seg til rette og Shadad venter på at hennes papirer som tannlege skal godkjennes.

Jeg nevner disse to av ni. Sele skriver om flyktningestrømmer som har vært i verden til alle tider. Er de lykkejegere, de som flykter? Det er mange grunner til at folk flytter og hun sammenligner det som skjedde i med det som skjedde på 1800 tallet og utvandringen til Amerika. 

Hun referere og sammenligner så nøkternt og bra til Hoems romaner om de som reiste fra Rekneslia til Amerika, 

Alle de som dro og trodde de skulle bli fri fra fattigdommen, men de kom til upløyd mark og måtte bygge opp livet sitt. Det var et slit, drømmer som brast, "præriesyken", de psykiske problemene de fikk.

Det var ikke lett og det er ikke lett. - savnet, lengsler, etter hjemmet, kulturen, gata og alle minnene.

Verst er all ventingen. Tblets f 1950 fra Eritrea, har ventet i 14 år og venter enda. Hayat fra Sudan, mannen og datteren fikk opphold først, hun måtte vente i fire år. Man skjønner at man blir psykisk utslitt av slikt. Hvorfor er ikke rutinene bedre?

Her fikk jeg en helt annen oppfatning en hvordan jeg trodde det var og hvordan asylsøkerne ble behandlet Alt jeg trodde om behandling av opphold og standarden de fikk tilbudt var sjokkerende.

Denne boka forklarer usminket og naturlig om disse ni personens reis på livets lange veg så langt.  Hvorfor er ikke sysselsetting en del av hverdagen for asylsøkerne? De får tilbud om 600 timer i norskundervisning, men sliter man med konsentrasjonen og stress pga av uvissheten om man får opphold, da er ikke motivasjonen på topp. I mellomtiden er livet på vent selv om barn fødes og årstidene endres.  

Veldig bra! Les den!

Utgitt på Samlaget i 2017

sider 176

Lånt på biblioteket


Andre som har blogget om boka: Rose- Marie, BokBloggBerit, Beathesbokhjerter

  Linket opp til EN SMAKEBIT PÅ SØNDAG