Kopperud Gunnar "Vi som elsket Afrika"

En bok som fikk meg til å reflektere over debatten om flyktninger, bistand og nødhjelp i Afrika

Gunnar Kopperud f.1946 har rapportert fra nesten de aller afrikanske land.  Han har elsket, håpet og trodd på sine drømmer om Afrika. 

Om du leser boka skjønner du at han i dag erkjenner at etter tjue år med reiser som journalist i Afrika tok han feil.

I denne boka ser forfatteren på flyktning strømmens spor. Hvor og hvorfor startet de?

Dette er en essayistisk bok om menneskene i Afrika, som går tilbake på hans tidligere opplevelser av journalistisk arbeid på reise i Afrika. Han ser tilbake på dette og reflekterer på hvordan kan Afrika reddes fra seg selv?

Denne boka har mange forferdelige historier om nødhjelp, korrupsjon og alle som tjener på krigene og sulten i Afrika, det er et politisk spill. Her er noen eksempler:

Boka starter med å fortelle om den omstridte spanske enklaven Ceuta på den marokkanske nordkyst. Det er en gammel militærbase og handelsby før fønikere, romere, vandaler, bysantinere og arabere. Den ligger helt i Schengens yttergrense, med ekstrem streng grensekontroll. Den har vært spansk i over 500 år, siden 1580. Der stanser flyktningestrømmen i enorme flyktningeleirer utenfor gjerdene.

Det er satt opp et dobbelt gjerde som er seks meter høyt, fordi her prøver mange flyktninger å komme seg inn, slik at de kan ta fergen over til Spania. For mange er drømmen å komme denne vegen. Over gjerde, under gjerde eller klippe seg veg gjennom gjerde for å skjule seg i den muslimske bydelen, der de kan kjøpe seg billige falske papirer, og komme til Europa. Dette er veien man kan ta om man ikke risikere en synkeferdig båt over Middelhavet.

For Europa er disse menneskene på andre siden av gjerdet, flyktninger, asylsøkere eller emigranter. For Afrika er de utvandrere og dette er bare begynnelsen av hordene som vil komme. Desperate mennesker på flukt fra krig, undertrykkelse og fattigdom? Hvorfor flykter de fra Afrika? Hvor får de alle pengen fra til å betale smuglerne? Det koster ca. 20 000 dollar- 160 000 norske kroner, hvor får de pengene fra?

Han skriver utrolig godt, humoristisk og provoserende. Han skriver i en veldig direkte tone, korte presist og fengende fortellinger eller historier om hva han har opplevd. 

Jeg må innrømme at denne boka har jeg lest i små porsjoner for virkelig å skjønne og forstå hva han skriver. Eks: Alle flyktningene som står i kø for å få vann, matvare rasjoner eller medisinsk hjelp. Mens soldatene i FN-teltene like ved får flydd inn mat til seg, de har diet-satser på 100 dollar dagen og det er åpne alkoholkraner døgnet rundt. Er det virkelig sant eller sarkasme?

1990 Mauritania, det er i Vest-Afrika, som har vært Fransk koloni 1898 -1960.

I 1990 ble 100 000 mennesker kastet ut av sitt eget land, sine egene hus og sendt ut i ørkenen, det er et ørkenland. Vestlig bistand fikk økonomiske interesser der de bodde og kastet dem ut. 80 000 tusen til Senegal og 20 000 til Mali. Der ute i ørkenen i 40 grader, ingenting gror der og det er ingenting å gjøre der. De får mat, vann så de overlever, men så er det sykdommene....

Kopperud var tilbake i 1991. Han viste frem en firedobbelt sider fra en avis, hvor han hadde skrevet om dem. De var ikke interessert i hva som sto der, men bildene. De sa: "Dette er et bevis på at vi enda finnes". Et folk uten fremtid. 
I Mauritania eksisterer det også slavehandel den dag i dag.

1994, krigen mellom Tutsiene og Hutuene i Rwanda. Det er en krig vi så mye om på tv og han dekket den, først hutuene som drepte - slaktet ned en halv million Tutsier og tre mnd. etter var krigen snudd og han skulle dekke den også. Det angrer han på i dag, det var tøft....
En kort forklaring: Tutsier er kvegfolk, de lever på proteinrik diett av kjøtt, melk og blodmat, de blir et høyreist folk. Hutuene er gårdbrukere og lever på en proteinfattig kost med frukt og mye grønnsaker, kortvokste. 

Og alle FN soldater som var øyenvitner til alt dette, men fikk ikke ta til våpen.

1992, Sudan. Borgerkrig mellom arabiske muslimer og kristne som var mot et islamsk militærregime.

Han skriver om guttflokker på 200-1000 unger i alderen 9-16 år som flakker omkring langs den kenyanske grensa. De lever av frukt og nøtter, stjeler det de kommer over og prøver å holde liv i seg selv. Han beskriver sultedøden, fryktelig. 

Sult brukes som våpen og sult er gullgruve for forretningsmenn. Tenk om maten hadde kommet frem til dem som skulle ha den, men ca. en tredjedel forsvinner til forretningsmenn som tjener seg rike, kall det plyndring eller korrupsjon, i de høye kretser kaller de det kapitalflukt. For ikke å glemme spesialflyene med nødhjelp, hver last koster 100 000 i utgifter til mannskap og leie av fly osv. osv.  

Noen av feilene som er begått og som han skriver om kan summeres slik:

- Alle frigjøringskrigene har ikke skapt frihet eller fred.

- All nødhjelpen vi har drevet med er et politisk spill og ødelegger.

- All bistand misbrukes

= Resultatet av dette er at menneskesmugling har blitt verdens tredje største industri. Dette er noe han begrunner veldig grundig. 
I slutten av boka forklarer han journalistenes jobb, Dvs:

- mediedekkingen av kriger og katastrofer. Redaktører som krever....

- Nødhjelp, alle de kritiske spørsmålene man ikke tar opp.

- Innsamlingsaksjoner i Norge hvor hver 5. krone går til hovedorganisasjonen, 

    utgifter til NRK og reklame osv.

- Asylpolitikk og enda mer.

Som jeg nevnte over er dette en meget sterk bok, den er på bare litt over 200 sider, men jeg måtte bare ta en og en historie om dagen, dette var heftig lesing. Skal jeg ta opp hans stil, så kan jeg spørre om: kan jeg tro på han?

Det vil alltid være uenigheter om slikt, men jeg synes denne boka var utrolig spennende og bra. Jeg setter noen spørsmålstegn med det  han hevder, men slik er vi for vi vil verne oss selv.

Les den og bli orientert fra en mann med lang erfaring, og hva han mener.

En bok jeg anbefaler å lese, for å bli klokere og får å få en annen informasjon.

Jeg var for noen år siden og besøkte noen venner i Tanzania som jobbet med informasjon om trær og jordvern, et svensk prosjekt. Det slo meg hvor mange sikkerhetsfolk de hadde og hvor redde vennene var om jeg/vi ikke kom hjem akkurat da sola gikk ned. Vi var aldri utenfor det høye gjerde etter at det var blitt mørkt. Jeg følte meg alltid overvåket av vaktene deres, noe jeg ikke tenkte så mye på da, men som jeg har reflektert over etter å ha lest boka.

Jeg hadde et fantastisk spennende opphold, bortsett fra og at jeg ble kort svindlet, på et flott hotell i Serengeti av de ansatte på hotellet. Banken reagerte heldigvis fort. Vi hvit-ingen ble sett på som noen man kunne utnytte, og det klarte de veldig bra med mine to kort.

Gunnar Kopperud (f 1946), forfatter, journalist og medielærer. Han har magistergrad i filosofi og er utdannet skuespiller. Han har vært krigsreporter i Afrika og Asia og skrevet for mange aviser, les mer om han på wikipedia.

Utgitt, Gyldendal 2018

Sakprosa

208 sider

Leseeksemplar

Sele Katrine "Jølster Hotell, historier frå et asylmottak"

En tankevekker og opplysende bok om asylsøkere i Norge.

En bok hvorfor folk må emigrere og hvordan de gjorde det, kom til Norge.

Hva kommer de til når de havner i Norge og hva tilbyr vi dem? Hva skjer med dem nå? 

Vi følger ni personer fra veldig ulike steder i verden og får deres historie om drømmen de hadde og hva som har skjedd med dem. En flott oversikt med kart over hvor de kommer fra i den ene permsiden og hvor de havnet, bakerst i boka.

Dette er ni ulike mennesker som har reist i fra alt. De har forlatt alle, - foreldre, -ektefeller, -barn og familie, eller stukket fra vold og trusler. De har utsatt seg for enorme påkjenninger på sin lange flukt for å komme hit til Norge. Alle de ni som interjuves kommer fra helt ulike sosiale forhold og har ulik familiestatus og religion. 

De kommer til Jølster Hotell er en gammelt ærverdig sveitser stil hotell. Forfatteren flyttet inn i og skrev denne boka.

Hun sier; Eg trudde eg skulle skrive ei bok om Jølster hotell, men Jølster hotell er ikkje ei  plass. Det er lengsler. Det er usemn. Det er sakn - det er håp. bygget står der, med utsyn over vatnet og fjella, Nikplai Astrups landskap. et høgreist, okergult bygg i sveitserstil, fasaden full av utførlege utskjæringar, nesten som blonder. Vakkert. Men folk er ikkje til stades der. Dei er i fortiden eller i framtiden", side10.

Her skal de vente til UDI bestemmer om de skal få opphold eller ikke. Denne ventetiden er forferdelig og veldig ubestemmelig av varighet. Noen venter i en mnd. andre i flere år, før de hører noe. Imellomtiden skal de bo på små rom på Hotell Jølster og klare seg selv. De får utlevert kokekar, noe service og bestikk.

I 2016 fikk nordmenn 5850 kr pr mnd. for å klare seg. Asylsøkerne fikk 1700 kr annen hver uke, etterhvert ble den redusert til ca. kr 900, hver fjortende dag. Dette var til enslige, var det flere i familien fikk de mindre pr. person. Dette skulle de skal klare seg på til mat, klær og annet de trenger i hverdagen som hygieneartikler, røyk osv. Maten måtte laget på kjøkkenet etter tur. De fikk busskort slik at de kunne reise til norskopplæringen.

Hotellet hadde stått tomt i noen år og fylt opp med en del loppemarked møbler. Rommene små, kvinnene fikk egne rom, mens mennene måtte stort sett, dele rom. De måtte dele rom og leve der med et totalt ukjent menneske fra en helt annen kultur. De aller fleste hadde hatt dramatiske - traumatiske flukter bak seg og uvissheten om hvordan de hadde det hjemme, levde de eller...

Bassel, født i 1969 dro fra Damaskus, på flukt gjennom Europa i en tom frysebil, dagevis. Han dro fra kona og seks barn. Han fikk opphold og hele familien kom. De flyttet etterhvert til Brekke, ei bygd med 150 norske innbyggere. Han var en så enormt positiv mann, som ville bli kjent og de trives nå i Norge. Det samme var kona som hadde drevet egen frisørsalong i Syria og drømte om å få komme i jobb.

Malik f 1980 som også kom fra Syria, kom fra en middelklasse fam og var gift med Shahad, Han var utdannet innen IT og hadde jobbet i Dubai og tjente mye penger, før han ble innkalt til hæren i Syria, da rømte han. 

Han fikk opphold etter noen mnd. Kona og den tre år gamle datteren kom vegen over Middelhavet. De fikk et rekkehus, med loppemarked møbler og var langt under deres standard og litt av et sjokk. Men, nå hadde de funnet seg til rette og Shadad venter på at hennes papirer som tannlege skal godkjennes.

Jeg nevner disse to av ni. Sele skriver om flyktningestrømmer som har vært i verden til alle tider. Er de lykkejegere, de som flykter? Det er mange grunner til at folk flytter og hun sammenligner det som skjedde i med det som skjedde på 1800 tallet og utvandringen til Amerika. 

Hun referere og sammenligner så nøkternt og bra til Hoems romaner om de som reiste fra Rekneslia til Amerika, 

Alle de som dro og trodde de skulle bli fri fra fattigdommen, men de kom til upløyd mark og måtte bygge opp livet sitt. Det var et slit, drømmer som brast, "præriesyken", de psykiske problemene de fikk.

Det var ikke lett og det er ikke lett. - savnet, lengsler, etter hjemmet, kulturen, gata og alle minnene.

Verst er all ventingen. Tblets f 1950 fra Eritrea, har ventet i 14 år og venter enda. Hayat fra Sudan, mannen og datteren fikk opphold først, hun måtte vente i fire år. Man skjønner at man blir psykisk utslitt av slikt. Hvorfor er ikke rutinene bedre?

Her fikk jeg en helt annen oppfatning en hvordan jeg trodde det var og hvordan asylsøkerne ble behandlet Alt jeg trodde om behandling av opphold og standarden de fikk tilbudt var sjokkerende.

Denne boka forklarer usminket og naturlig om disse ni personens reis på livets lange veg så langt.  Hvorfor er ikke sysselsetting en del av hverdagen for asylsøkerne? De får tilbud om 600 timer i norskundervisning, men sliter man med konsentrasjonen og stress pga av uvissheten om man får opphold, da er ikke motivasjonen på topp. I mellomtiden er livet på vent selv om barn fødes og årstidene endres.  

Veldig bra! Les den!

Utgitt på Samlaget i 2017

sider 176

Lånt på biblioteket


Andre som har blogget om boka: Rose- Marie, BokBloggBerit, Beathesbokhjerter

  Linket opp til EN SMAKEBIT PÅ SØNDAG