Sa Pa ligger ca 35-40 mil fra Hanoi, opp i fjellene mot Kina. Vi kunnet tatt tog og buss, men på hotellet i Hanoi ordet de en tur for oss, med luksus transport (Co Sapa Limousine) i en stor bil med god plass til 8 passasjerer.(billigere enn tog). Turen tok seks timer og var en opplevelse i seg selv.
Hus og eiendommer fantes av alle slag langs vegen, dette litt herskapelig
til den mer vanlige boligen for folk flest.
Sakte dukker fjellkjeden som er vårt mål opp, etter at vi har passert mile-vis med rismarker i lavlandet
Litt fakta om Sa Pa:
Litt fakta om Sa Pa:
I det nordlige Vietnams vakre fjell finner man denne ris-terrasserte lille byen Sa Pa Den ligger 1650 meter over havet med utsikt til Vietnams høyeste fjell, Fan Si Pan -3143 m.
Sa Pa ligger ved grensen til Kina, og under grensekrigen i 1979 angrep Kina byen.
Av sikkerhetsgrunner ble Sa Pa et lukket land, men åpnet for utenlandske turister igjen i 1993. Antall turister har vokst dramatisk, og i dag har minoritetene blitt en attraksjon på lik linje med naturen.
De etniske minoritetene har riktig nok tjent penger på turisme, men som ellers i verden er det nok de som tjener minst på den. UNICEF har satt i gang prosjekter som skal hjelpe den opprinnelige befolkningen, særlig barn og unge jenter. Deres mål er: Ansvarlig og bærekraftig turisme er en av veiene fram for den opprinnelige befolkningen. (Fra boka turen går til Vietnam)
Vi kjører oppover til Sapa, i smale og krunglete veger. Langsmed vegen sitter folk og snakker, venter på bussen, jobber på markene osv, med sine stamme hodebekledning (Dao)
Alle gatene er veldig bratte og de jobbet med å legge nye rør i flere av gatene.
Byen bar preg av at her kom det kravfulle turister og hoteller spretter opp over alt.
Høy sjarm faktor, men hus fra 1920 tallet da franskmennene anla feriested i Sa Pa og fjernet minorietet landsbyene.
Gatekunst er heller ikke ukjent her
En reise tilbake i tid, i en sidegate uten turister
I den støvete hovedgata sitter to menn og skal selge levende ender!
Turister og stammefolk om hverandre over alt!
Mopeder med hele familien ble fraktet på og er fremkomstmiddelet her.
Man skal ikke gå mange skritt uten å møte en flokk gateselgere fra landsbygda. Det er særlig kvinner fra den fattige h'mong- minoriteten som selger sine varer, med barna på ryggen.
En ung mor med sovende barn på ryggen sitter å jobber, mens en litt eldre kvinne klipper
En fantasi/eller kanskje brude/fest utgave og en tradisjonell drakt
noen av de spesielle trekkene ved stamme tekstilene
Det er en rød strek under Sa Pa, der vi var!
Fra Markedsplassen (som jeg tror UNICEF står bak, etter å ha lest litt omdet).
Et trygt sted der kvinner kan selge sine varer og oppbevare dem på stedet, uten å bære det frem og tilbake.
Et trygt sted der kvinner kan selge sine varer og oppbevare dem på stedet, uten å bære det frem og tilbake.
En litt sliten drømmende kvinne
De sitter å broderer, jobber hardt.
Ikke alt er hjemmeprodusert, så man må se nøye på hva man kjøper.
En rekke kvinner fra Dao stammen og de spesielle røde hodeplaggene
To barn på markedet.
Nei, tre! Barna, hvordan har de det?
Uten sko, møkkete og de må passe på hverandre på markedet!
Dette er inngangs-partiet til et kjøpesenter og til en kabel bane.
Et surrealistisk bygg rett ved markedsplassen, (bildene over)
. Her ligger butikk etter butikk med kopivarer (fra Kina?) med sportsutstyr og alt man trenger for å gå på tur. Sjekk det fine toalettet!
Dette er vegen ned til vårt bosted: Little View Homstay.
Vi fikk rom i femte etg, med fantastisk utsikt!
Hyggelig rom, i etnisk stil!
Stedet ble drevet av et hyggelig par/vertskap.
De bodde og sov i senga bak resepsjonen, med sine to barn.
På toppen var det frokost, et hyggelig og svært personlig rom
Utsikten rett ned, (til et stuerom), hotellkompleks til høyere og venstre som vokser og vokser.
Inn i fjellene!
Etter et voldsomt regn og torden vær om natta
Skal neste innlegg handle om:
En dagstur opp og ned fjellsider med guiden Sue i H'mong distriktet!
De andre innleggene jeg har publisert fra turen før påske:
Del 1:Vietnam, Hanoi,
Del 7: Vi bodde i Mekong - deltaet
Del 8: Vannfolket, som bor, jobber og lever på Mekong- deltaet
Fantastisk, Ingun. Flotte bilder, og tekst som fyller ut fortellingen. Det var sterkt å være i SaPa.
SvarSlettJeg koser meg litt med å lage disse minnene. Det er greit å friske opp i bøker og med all informasjonen som vi fikk med på turen, ellers.
SlettSaPa var en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme. Det var så mange kontraster der, mellom utbyggere- minoriteter, overlevelse- utvikling. Bra vi fikk sett stedet, før det blir ødelagt av masseturismen på alle de nye hotellene som spretter opp over alt.
Oy, for en tur du har vært på Ingun. Så spennende!
SvarSlettKlem fra Kari
Ja, det var litt av en opplevelse, så følg gjerne med videre!
SlettFor en flott tur dere fikk i behagelig bil. Tenker det var herlig.
SvarSlettOg for et sted, men stakkars de fattige som bor der. Hvordan har disse barna det når det er kaldt? Ikke enkelt for kvinnene i dette samfunnet. Hva gjør mennene? Hvor er de?
Veldig trist med masseturisme, det ødelegger mange steder, også i Norge. Sjelen blir borte når man må vandre i kø. Har opplevd det mange steder. Dere er heldige som fikk oppleve det nå.
Hilsen fra Tove/fargeneforteller.
Nesten alle minoritet-folk driver småbruk, men en viktig del av inntekten er kvinnenes håndarbeid. Mennene og besteforeldrene er hjemme på småbruket å jobber, det vil du se i neste innlegg hvor vi går gjennom landskapet. Mange er jo naturligvis ansatte i butikk og byggebransjen også.
SlettDet kan falle snø der om vinteren, ble det oss fortalt, men tror ikke det er så veldig kaldt der. Håper barna, har skotøy!
Ellers virket det som Vietnameserne er veldig glade og kjærlige mot barna sine. Barna får mye oppmerksomhet i storfamilien. Før, i gamle dager fikk man gjerne opp til ti barn, men nå får man vanligvis ikke mer en to til tre, ble vi fortalt.
Jeg tror knapt jeg har møtt et vennligere og mer imøtekommende folk. Vietnamesere er utrolig dyktige forretningsfolk, og bygger landet, til tross for at de bor i en kommunistisk ettpartistat. De er veldig arbeidsomme. For oss kan det se ut som de har veldig enkle og primitive boforhold, men for dem vil kanskje vår måte å leve på være vel så fremmed og rar. Dessuten er hele landet oppdyrka. Det er ris og grønnsaker, så det som blir servert på alle spisesteder er kortreist mat. Spisestedene er også veldig ofte familiebedrifter. Og maten er nydelig.
SlettFlotte bilder av et interessant land, virker det som. Store kontraster. Takk for titten::)
SvarSlettBare hyggelig Anita, det kommer mange flere innlegg!
Slett