Vitnemål fra barna som opplevde krigen i Sovjet, en brutal barndomsopplevelse.
Det er faktisk mange som ikke har klart å fortelle dette til sine egne barn engang, det er for tøft!
Boka inneholder hundre fortellinger som ryster en langt inn i hjertet. Det som er så bra og levendegjør boka er at det står hele navnet til den som forteller og hvor gammel vedkommende var i 1941. Hva personen jobber med i dag/har blitt til som voksen, det synes jeg er morsomt å registrer.
Hundre fortellinger om forferdelige scener, skjebner så dette er en bok man ikke tar i et javs, men som man må ta den inn i små porsjoner. Vi møter barn som var ned til to og fire år gamle i 1941, men minnene husker de. Skrekkscener fra krigen de aldri vil glemme. Flyene som bombet, tyskerne brant opp husene deres. Mor eller far forsvant eller ble skutt, en gravid dame blir hengt, bestefar skutt, osv.
Men når jeg leser disse fortellingene er det sulten og frosten som griper aller mest tak i meg. Eks:
Zina - 8 år, nå frisør. - På barnehjemmet var vi 250 barn, vi hadde ingenting å spise, vi hadde kjempemager for vi spiste gress, knopper og bark. Mor forsvant, jeg er 51 år med egne barn, men savner mamma.
Vera 10 år, nå løsarbeider.- Pappa døde, mamma gråt hver natt, hun hadde syv barn og ikke mat. Vi spiste vann, en gryte med varmtvann på bordet for vi hadde ikke gress til å ha i den. Vi gnaget på alt møblene og papir.
Lenja-5år, konstruktør. - Huset brant ned, mamma bar på nøkkelen til huset i lomma. Sulten.
Sasja -4år, låsesmed.-Mamma var sykepleier, jeg husker ikke ansiktet hennes, men den hvite frakken. Foreldrene forsvinner og hun og broren blir fraktet til en konsentrasjonsleir. En kvinne i hvit uniform. "Sasja sier mamma", men det er ikke mamma. 2De tok blod fra barna for å redde tyske soldater, men jeg døde ikke". Hukommelsen og læringsevnen sterkt svekket.
Volodja -12 år, Ærespensjonist.- Han mistet mor når han var 7år, bodde hos tanten, han så faren ble drept. Han startet et omflakende liv, men ble fanget opp og plassert på et barnehjem."Vil dere bli sjømenn"= JA, sa vi så fikk de uniformer, som 13 åring fikk han gevær og i 1943 -14 år ble han mannskap om bord på jageren "Kvikk".
Men boka har ikke bare triste historier, det var mange med-mennesker der ute også, selv i krigen:
Nina Sjunto- 6år , nå kokke.- Mamma død, pappa i fronten, vi bor hos en tante som dør. Seks år gamle Nina og lillebroren går avgårde for å finne pappa, "vi gikk og gikk".
I et hus var et vindu åpent, det luktet piroger, vi gikk inn. Damen sa det var farlig for oss å gå videre. Vi ble hos henne, hun gav oss mat, kjærlighet og det de trengte. Hun sa til dem "Nå skal dere være mine barn". Vi hadde fått et hjem.
Så brant hele landsbyen, med den snille damen. Vi overlevde fordi vi var og plukket bær i skogen.
Hun sier: "vi vokste opp med fremmede mennesker og ble reddet av dem. Alle mennesker er nære for meg, selv om livet i fredstid er annerledes".
Dette var en forferdelig trist bok, hvordan klarte de å overleve? Barn som måtte se på at søsken og foreldre ble skutt, gråt de ble de skutt selv. Hele byer ble nedbrent, og med 30 minus på vinteren var det ikke lett å overleve. Folk ble slaktet ned.
Under den 900 dagers blokaden, spiste folk særlig i byene alt av katter, fugler, hunder, knapper og en sier at de overlevde på tapeten i leiligheten, den hadde lim av mel på baksiden, alt som kunne tygges var mat.
Jeg sitter her og vet ikke hva jeg skal skrive for det var så mye vondt, og mye av det vonde dukket først opp etter at krigen ble slutt, hos enkelte Tenk å være 10 år og ha skutt et menneske, litt av noen traumer å ta med seg videre i livet. Utrolig mange traumatiske fortellinger.
Man kan lure på hvorfor man vil lese en slik bok? Ja, det undere jeg meg på akkurat nå. Mennesker kan utføre så mye jævelskap at intet er nytt under solen. Vi må ikke glemme at krigen er stadig vekk der ute i verden.
Jeg tror at de hadde det mye verre enn oss her i landet under 2. vedens krig. Langt øst, med lange harde vintre over så mange år, uten hus å bo i for mange. Folk i Finnmark opplevde mye forferdelig også, der alt ble brent.
NEI TIL KRIG OG ONDSKAP!
Jeg er glad for at jeg klarte å få lest den, men den blir nok suuuurrrrende lenge oppe i mitt hode..
Etter det jeg skjønner er disse intervjuene gjort i perioden 1978 - 2004.
NOBELPRISVINNEREN 2015
Utgitt på Kagge 2016
345 sider,
Lånt på biblioteket
Utkom på russisk 2013.
Linket til : En smakebit på søndag
