"Barndom" av John M. Coetzee

En oppvekst roman fra Afrika. 

En selvbiografisk roman fra Afrika, om oppveksten litt utenfor  Cape Town. Der har familien flyttet inn i et hus, boligstrøk der alle hus er lik, i området. Han vokser opp med en lillebror, en mor han elsker og ser opp til og en far han mislikte. 

Hovedpersonen er han selv som liten og han er litt av en luring og observatør som aldri faller helt i ro noen steder. Han liker seg ikke på skolen, speideren starter han i, og faller ut. Fotball hater han, men cricket liker han, osv. 

Foreldrene og holdningen hjemmefra er sterke, de er opptatt av raseskille, og har masse fordommer mot neger og spesielt mot de fattige. Faren har en nedlatende holdning til kvinner og hva de kan. Spesielt vond er han ovenfor kona når hun anskaffer seg en sykkel, han mobber henne. 

Farens familie kom fra Nederland på 1600 tallet, for lenge siden men men er stolte av det enda. Faren er utdannet advokat, men jobber ikke som det, noe vi skjønner i slutten av boka, da det går helt over styr for faren.

Engelsk, er språket de snakker hjemme. Moren er utdannet lærer, men mannen hennes synes ikke hun skal jobbe når hun har to barn å holde styr på i hjemmet, men det er noe ble hun nødt til etter hvert. Moren forguder han, sønnen sin. Noe han vet og setter pris på, og utnytter. Eks: Hun lar han være hjemme fra skolen, når han ymter om det. Hun skjønner at han ikke føler seg vel der. 

Han vil være den beste i klassen og det vet moren, han er intelligent og kan mye. Hun skjermer han fra farens utbrudd av raserianfall og når han truer med juling. Noen ganger skjermer hun han for mye, synes han. Da reagerer han ved å liksom ikke bry seg om hva hun vil, en litt bortskjemt gutt, tenker jeg ....

Skolen hører vi mye om, lærere som forguder noen elever og banker lærdom med spanskrør i de elevene som de ikke liker, eller er fattige.  Her handler det mye om hvem du er, hvem foreldrene dine er, og hvordan status de har i samfunnet, - og naturligvis hvordan hudfarge og religion man har.

Familien snakker om lengsel etter slik det var før, da familiens overhode eie en gård. Han elsket å høre historier fra farens og hans søskens oppvekst. Han ble som fortryllet av alle fortellingene slektninger kunne fortelle, et slikt liv drømte han om. Han fikk bli med på jakt, og så hvordan de slaktet og alt livet ellers på gårde. 

På slutten av boka flytter de, og han blir med en venn hjem som har "boy". Han får sjokk over at noen er så rike, at selv barna kommanderer tjeneren, til alt mulig. Et helt annet live, enn det han selv levde under, der det gikk verre og verre for faren og ekteskapet …. 

En ærlig og fin barndomserindring, som sier noe om stedet og tiden han vokste opp i Afrika. Født i 1940. 

Dette er første del av en trilogi.

Han mottok Nobelprisen i litteratur,2003, han er en Afrikansk forfatter.   

Lest av Anders Ribu lydbok 5t 5m, fra Storytel

Vredens druer av John Steinbeck, 1001 bøker

En spennende, trist og fin historie fra depresjonstiden på 30 tallet i Amerika

Dette har vært en av de mest omtalte bøkene i Amerikansk litteratur siden den kom ut i 1939. Den betraktes som Steinbeck sitt hovedverk. Boka vant Pulitzer-prisen 1940 og hovedgrunnen til at han fikk Nobelprisen i 1962

Til boka:

Familien Joad bor i Oklahoma, de forpakter en gård og det er depresjonsår og uår ang. avlingen. Bøndene kan ikke betale for seg og må flytte fra gårdene, de blir drevet ut på veiene av aggressiv reklame om at det er mye arbeid å få i California.

Familien er en stor familie. Tom kommer hjem etter å ha sittet fire år i Mc Alster fengselet for å ha drept en mann. På sin vei møter han en mann han kjenner, Casy- Predikanten og de vandrer hjemover til Tom sitt hjem, men gården og huset er tomt. Familien har blitt kastet ut og har flyttet til farfarens gård noen kilometer borte.Der bor de bare midlertidig til de har fått solgt alt de har av eiendeler, slik at de kan få kjøpt seg en lastebil og komme seg av garde til Carlifornia. De er ikke de enste som er i samme situasjon som dem, så oppkjøperne gir ikke mye for alt de har av gårdsutstyr, møbler osv.

De kommer seg avgårde og lastebilen blir deres mye hjem, de har så mange og store drømmer. Det er en lang ferd og de er mange, farmor og farfar, onkel John, mor og far og deres barn. Noah som er litt underlig (hjerneskadet), Tom og Al som kan kjøre, deres gravide søster Saronsrose og kjæresten hennes Connie. Ruthie 12 år, Windfield 10 år og predikanten Casy, det ble 13 mennesker og en hund.

Hovedvegen 66 er vegen de kjører, flykningenes vei til paradis. Det er en lang vei, og det skjer mye underveis. De må komme seg til California før pengene tar slutt. De slaktet de to griser før de dro og har med som mat, hvor lenge holder den? 

En ufattelig fin historie om fellesskapet, drømmene og forventningene de har. Noen faller fra underveis og de treffer andre flykninger som de slår seg sammen med. De er en raus familie, med en mor som tar over som sjefen i familien. De kommer til California, men det har også mange andre også gjort.

Romanen skifter i annet hvert kapittel, mellom å fortelle hvordan familien har det  reflekterende fortellende og neste kapittel er den episk fortellende, om situasjonen.

Dette er en utrolig vakker fortelling om så mange ting, arbeidsløsheten, sykdom, død, fellesskap, familie, kjærlighet, drap, sanitær og boforhold, politikken, utnyttelse av de fattige, klasseskille osv..... Den har så mange aspekt og forteller så mye om 30-talet, depresjonen og frustrasjonen i Amerika på den tiden.

Vakre fortellinger som skjærer meg i hjerte, så tårene triller. Alle de sterke scener om det og ikke få arbeid, tjene penger så man har mat, klær og sliter seg totalt ut som slaver. 
Og midt oppe i dette som høres ut så ille ut er det mange små og morsomme gleder, og fantastiske naturbeskrivelser som veier opp og danner et helhetlig bilde av datidens historie.

Dette var en fantastisk flott bok! Jeg skjønner godt at denne ble en bestselger. (Jeg tror boka grep meg ekstra mye pga. av usikkerheten man kan føle nå i disse koronatider, mange paralleller)

ANBEFALES!

Original tittel "The Grapes of Wrath" 1939

Kom ut på norsk i 1940. Denne utgitt på Bokklubben nye bøker i 1971

Oversatt av Artur Omre

308 tett skrevne sider

Kilde: Fra min egen bokhylle

Andre bøker jeg har lest av han og blogget om er: 

Dagdrivergjengen fra 1938

Lest flere av han da jeg var ung, blant annet Øst for eden

Jeg har sett på denne boka mange ganger og tenkt at den har jeg lyst til å lese. Nå har jeg lyst til å se filmen, fra 1939, håper de har den på biblioteket!

Linket opp til Elida - 1001 bøker.  April: forfatter fra Amerika 
og til Smakebit på søndag

Før plogen din over de dødes knokler av Olga Tokarozuk

Nobelprisvinneren i litteratur 2018, gikk til denne polske kvinnen!

Janina Duszejkos en av de få beboerne i den lille byen på den polske landsbygda, tett inntil den tsjekkiske grensa. Hun har blitt en eldre kvinne med en bred arbeids-bakgrunn, hun har jobbet som bro-ingeniør, lærer og nå bruker hun dagene sine til å oversette bøker av William Blake sammen med en tidligere student. Hun studerer astrologi og passer på/ er vaktmester til en del sommerhus til rikingene som bor i Warszawa. Hun er en enslig merkelig kvinne som er imot jakt og liker seg sammen med dyr, bedre enn mennesker. Hun betraktes som en litt sær kjærring. 

Det er kald vinternatt og hun vekkes av at naboen Duglaus knakker på døra hennes. Hun har tatt sovemedisin og er litt utenfor, men kommer seg på beina da han sier at Store Fot er død.

Dett blir bare et av dødsfallene på det lille stedet Luftcug, det oppdages stadig nye mennesker som er tatt av dage og hennes egne hunder- jentene mine som hun kaller dem. Det må være jegere som har gjort dette.

Politiet er trege og Janina begynner og utforske drapene på egen hånd. Hun har sin egen teori, hun er sikker på at det er dyrene som tar igjen og dreper menneskene. De ville dyrene vil ta igjen, er hennes hypoteser.  Hun ser spor som ikke politiet bryr seg om og hun skriver lange brev til politiet og forklarer, men det skjer ingenting.

Hun likte egentlig ikke Store Fot, så at han døde sjenerer ikke henne, hun har tidligere anmeldt han til politiet for dårlig hundehold. Dessuten driver han med krypskyting og ulovlig jakt, hevder hun Hun har sin egen lille kirkegård i hagen, med mange rare ting.  Janina er selv vegetarianer og hater folk som spiser kjøtt. Man kan si at romanen har en del samfunnskritiske momenter i seg.

Ja, er hun bare gal? Bor alene og leker astrolog? Mener moren som er død for lene siden er i kjelleren, osv. Hun er en svært original kvinne i småbyen. Hun har et spesielt syn på naturen og dens mystikk. Den er litt trolls med dyr som kikker på henne gjennom vinduet. Men man kan også si at romanen er samfunnskritisk, en god mix av mange sjangere. 

Ballet i soppforeningen var morsomt og beskrivelsene av naturen rundt henne enestående. Dyrelivet og av sommer- gjestene var også spesielt fine. Jeg hadde en magefølelse om hvordan den skulle ende, og min magefølelse fikk rett. Boka har mange fine tolkninger og var spennende nok til tider. Den var på ingen måte kjedelig og slutten var helt spesiell. 

Kult!   

Utgitt på GYLDENDAL

oversatt til Norsk, 2019

sider 290.

Leseeksemplar fra forlaget.

Nobelprisen i Litteratur 2018

Andre som har lest den. Beathe, Anita, og sikkert flere

Aleksijevitj Svetlana "De siste vitnene" Nobelprisen 2015

Vitnemål fra barna som opplevde krigen i Sovjet, en brutal barndomsopplevelse.

Forfatteren har oppsøkt kvinner og menn som var barn da krigen brøt ut i Sovjetunionen, alle intervjuobjektene var mellom 2- 14 år. Deres minner fra barndommen er sterke historier. Hva de så og observerte av ondskap og godhet, sulten og fortvilelsen om hva som skulle skje med dem. Hvor var mor og hvor var far, håpet om at de en dag skulle treffes igjen. Hun ville at de skulle fortelle om sine barnslige følelser og hva som betydde noe for dem den gangen fra sommeren 1941.
Det er faktisk mange som ikke har klart å fortelle dette til sine egne barn engang, det er for tøft!

Boka inneholder hundre fortellinger som ryster en langt inn i hjertet. Det som er så bra og levendegjør boka er at det står hele navnet til den som forteller og hvor gammel vedkommende  var i 1941. Hva personen jobber med i dag/har blitt til som voksen, det synes jeg er morsomt å registrer.

Hundre fortellinger om forferdelige scener, skjebner så dette er en bok man ikke tar i et javs, men som man må ta den inn i små porsjoner. Vi møter barn som var ned til to og fire år gamle i 1941, men minnene husker de. Skrekkscener fra krigen de aldri vil glemme. Flyene som bombet, tyskerne brant opp husene deres.  Mor eller far forsvant eller ble skutt, en gravid dame blir hengt, bestefar skutt, osv.

Men når jeg leser disse fortellingene er det sulten og frosten som griper aller mest tak i meg. Eks:
Zina - 8 år, nå frisør. - På barnehjemmet var vi 250 barn, vi hadde ingenting å spise, vi hadde kjempemager for vi spiste gress, knopper og bark. Mor forsvant, jeg er 51 år med egne barn, men savner mamma.

Vera 10 år, nå løsarbeider.- Pappa døde, mamma gråt hver natt, hun hadde syv barn og ikke mat. Vi spiste vann, en gryte med varmtvann på bordet for vi hadde ikke gress til å ha i den. Vi gnaget på alt  møblene og papir.

Lenja-5år, konstruktør. - Huset brant ned, mamma bar på nøkkelen til huset i lomma. Sulten.

Sasja -4år, låsesmed.-Mamma var sykepleier, jeg husker ikke ansiktet hennes, men den hvite frakken. Foreldrene forsvinner og hun og broren blir fraktet til en konsentrasjonsleir. En kvinne i hvit uniform. "Sasja sier mamma", men det er ikke mamma. 2De tok blod fra barna for å redde tyske soldater, men jeg døde ikke". Hukommelsen og læringsevnen sterkt svekket.

Volodja -12 år, Ærespensjonist.- Han mistet mor når han var 7år, bodde hos tanten, han så faren ble drept. Han startet et omflakende liv, men ble fanget opp og plassert på et barnehjem."Vil dere bli sjømenn"= JA, sa vi så fikk de uniformer, som 13 åring fikk han gevær og i 1943 -14 år ble han mannskap om bord på jageren "Kvikk".

Men boka har ikke bare triste historier, det var mange med-mennesker der ute også, selv i krigen:
Nina Sjunto- 6år , nå kokke.- Mamma død, pappa i fronten, vi bor hos en tante som dør. Seks år gamle Nina og lillebroren går avgårde for å finne pappa, "vi gikk og gikk".
I et hus var et vindu åpent, det luktet piroger, vi gikk inn. Damen sa det var farlig for oss å gå videre. Vi ble hos henne, hun gav oss mat, kjærlighet og det de trengte. Hun sa til dem "Nå skal dere være mine barn". Vi hadde fått et hjem.
Så brant hele landsbyen, med den snille damen. Vi overlevde fordi vi var og plukket bær i skogen.
Hun sier: "vi vokste opp med fremmede mennesker og ble reddet av dem. Alle mennesker er nære for meg, selv om livet i fredstid er annerledes".

Dette var en forferdelig trist bok, hvordan klarte de å overleve? Barn som måtte se på at søsken og foreldre ble skutt, gråt de ble de skutt selv. Hele byer ble nedbrent, og med 30 minus på vinteren var det ikke lett å overleve.  Folk ble slaktet ned.
Under den 900 dagers blokaden, spiste folk særlig i byene alt av katter, fugler, hunder, knapper og en sier at de overlevde på tapeten i leiligheten, den hadde lim av mel på baksiden, alt som kunne tygges var mat.

Jeg sitter her og vet ikke hva jeg skal skrive for det var så mye vondt, og mye av det vonde dukket først opp etter at krigen ble slutt, hos enkelte Tenk å være 10 år og ha skutt et menneske, litt av noen traumer å ta med seg videre i livet. Utrolig mange traumatiske fortellinger.

Man kan lure på hvorfor man vil lese en slik bok? Ja, det undere jeg meg på akkurat nå. Mennesker  kan utføre så mye jævelskap at intet er nytt under solen. Vi må ikke glemme at krigen er stadig vekk der ute i verden.

Jeg tror at de hadde det mye verre enn oss her i landet under 2. vedens krig. Langt øst, med lange harde vintre over så mange år, uten hus å bo i for mange. Folk i Finnmark opplevde mye forferdelig også, der alt ble brent.
NEI TIL KRIG OG ONDSKAP!

Jeg er glad for at jeg klarte å få lest den, men den blir nok suuuurrrrende lenge oppe i mitt hode..
Etter det jeg skjønner er disse intervjuene gjort i perioden 1978 - 2004.

NOBELPRISVINNEREN 2015

Utgitt på Kagge 2016
345 sider,
Lånt på biblioteket
Utkom på russisk 2013.

Linket til : En smakebit på søndag

Ishiguro Kazuo "Resten av dagen"

Butleren Stevens sitt liv, stolthet om yrket og hans status over livet

Vi er i 1956, og Mister Stevens, butleren drar på en liten ferie i England, der følger vi han gjennom refleksjon han gjort seg over hva som skjedde med han, kjærligheten, livet som butler og hva han var øyenvitner til for lenge siden.

Han har jobbet på Lord Darlingtons gods, der hans far var butler før han, jobben har nærmest gått i arv i familien. Nå har en ny herre overtatt godset, den amerikanske Farriday, med han et nytt liv, andre vaner. Dette omhandler stil, særlig i den mellommenneskelige omgang med hverandre. Stevens er en gammeldags, blitt en aldrende butler som holder på stilen, tausheten og toleransen ovenfor sin herre på godset.

Den nye godseieren sier at han skal reise vekk en stund, sier han kan ta bilen og ta noen dager fri.

Stevens får låne sin herres stilige bil og drar ut på sitt livs første ferie. Han skal reiser for å besøke den tidligere husbestyrerinnen Mrs. Kenton, som forlot dem så brått, for å gifte seg. De var i mange år svært gode kollegaer og venner, han har fått mange brev av henne opp gjennom årene. Hun er en godt voksen kvinne, han gjerne vil treffe igjen. 

Dette blir en reise gjennom den engelske landsbygden i 1956.

Mens har kjørte, hører vi om hans tanker om sitt yrke som butler, lojaliteten, tilrettelegging, administreringen, pussing og polering av innbo, osv. Han forteller om verdigheten ved å være butler, stil og hvordan man oppfører seg. Hvem som har forutsetninger og hvem som ikke har i dette yrket.

Fordi man må vite om hvor folk står i samfunnet, vise språklige eleganse, om hvordan man styrer et hushold og med innsikt i jakt osv.

Tiden han ser tilbake på er Mrs. Kenton og hva som stod på spill på 1920-30 tallet. Hun kom til og med med formaning om at faren han skjelver sånn, han kan ikke servere på konferansen mars 1923. Dette likte naturligvis ikke Stevens, men de forble venner.

Denne konferansen er en samling med mange høye herrer og damer som diskuterer situasjonen i Europa. Vi hører videre om hvordan den engelske overklassen på 30 tallet ble overtalt av nazistene til å være et mellomledd/være lojale mellom dem og den engelske regjering. Lord Darlington satte Darlington Hall til disposisjon, som gav mange utfordinger for Stevens jobb, eks: å si opp jøder...

Oy, dette høres kjedelig ut, men det var den absolutt ikke. Hans biltur åpner hans sinn og han plumper ut med ting han aldri før har gjort. Han ser plutselig på seg selv som en Lord der han kjører rundt, men hans holdningsløshet og stormannsgalskap lammer han. 

Hans møte med Mrs. Kenton ble ikke som han trodde. Hva hadde han forventet seg etter alle disse årene? Var det virkelig verdt å møte henne? Hvordan kunne det livet blitt? 

Jeg gav mitt beste til Lord Darlington - alt! -sier han.

Han var en engelskmann ut i fingertuppene, men hva vil det egentlig si?
Nå jobbet han for en amerikaner, skjønner han hva engelsk verdighet er?

En veldig bra bok, men det tok litt tid å komme frem til hvor bra jeg egentlig synes den var, men etter at den er ferdig. Knallgod!

En flott bok som sier mye om statusen og endringer i samfunnet fra 1920 tallet til 50-60 tallet. Hvilken holdninger har vi i dag?

Det er så mange fine detaljer man undres over. Hvordan han endrer seg bare på turen, i møte med fattige lokale mennesker, om å bli satt på en pidestall, eller blir gjennomskuet?..... mye bra. 

Utgitt første gang i 1989, denne i 2017

224 s, Lånt                                             

Kazuo Ishiguro ble i 2017 tildelt Nobelprisen i Litteratur 2017 for sitt forfatterskap.

Han er født i Japan i 1954, flyttet til England 1960.


Nå har jeg lånt filmen og skal se den i kveld, med Emma Thompson og Anthony Hopkins.

Håper jeg ikke blir like skuffa som "Sonja" filmen jeg så i romjula. Første dele av karrieren var ok, etterpå at hun var blitt alkoholiker, det var det. Slik vet jeg at det ikke var, har lest to biografier som sier noe annet. Ikke en filmsnutt fra Henie -Onstad sentret, eller den store opptredenen hennes i Norge, det var bare litt isdans for mannen på et tjern, litt skufende.  

Helt til slutt har jeg en tanke: Matias Faldbakken skrev boka The Hills, 

Har han latt seg inspirere av denne boka, når han skrev The Hills???