Viser innlegg med etiketten åpen klasse. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten åpen klasse. Vis alle innlegg

søndag 9. april 2017

Bjørnevog Catherine Blaavinger "Um sakne springe blome"


En meget spesiell bok....den får deg til å tenke, mye!

Boka er helt svart med gullskrift og kan minne om ei svartebok slo det meg når jeg fikk det i hånda.
Så åpnet jeg den og skjønte ingen ting, hva var dette.?...

Bruken av dialekt er vanskelig og jeg ser at det er mer norrønt i språket enn normalt i denne boka. Hun har også brukt de norrøne bokstavene. Noe jeg heldigvis husker fra den gang jeg tok norsk GF. Denne teksten er mer mot- mellom Setersdaldialekt/Hemsedal kan jeg tenke meg.

Mor kom fra Gudbrandsdalen, Fron og pratet ganske bredt til tider, særlig når hun var sammen med folk fra derfra. Jeg knekte koden ved og ta frem mors stemme i meg og lest høyt, da ble det forståelig for meg.

Det norske språk er ikke enkelt, men her er det brukt som et kunstnerisk uttrykk. Jeg var inne på You Tube og så noen klipp fra opplesningen hennes. Det var veldig stotrende og halt med masse papir flytting underveis, men ok å høre tross alt.
Kikket på Elikkens link til video om forfatteren, den var bra.

Om innholdet i boka:
Boka starter med at hun lengter etter han, kjærligheten. Hun opplever den og får barn. Flere barn, men så forsvinner han. Har hun skremt han vekk eller er det en naturlig flukt fra henne?
Hun sitter alene tilbake og føler seg sveket av den hun har hatt kjær.
Det er mange vakre ord, tanker og setninger som gjør at jeg blir grepet av teksten.

Hun former et drømme-aktig scenario eller er det et skrekk-senario hun har gjennomlevd? 
Det kunne like gjerne vært i Middelalderen, eller er det i nåtid? Det får vi ikke svar på.
Er det psykisk eller krig, siden dyrene skytes?

Huset er borte, så hun ser tilbake på hva som var...
Det er sorgtungt og vi skjønner at hun sliter. Hun mister barna et etter et og nesten forstanden av sorgen hun bærer. Gripende tekst!

Det er så mye symbolbruk og undring som ligger i teksten så her er det mange tolkning muligheter.
Det er så dystert og tungt på slutten.
Jeg har lest slutten mange ganger og ser krig og frustrasjon i mitt hode, men det kan også være psykisk traume hun har gjennomlevd av en annen sort. 
Det får vi ikke vite, men de fant henne gående langs vegen med gullsaksa i hånden, så hun overlevde.
Slutten var den mest kompliserte delen av boka.

Hva jeg synes:
Jeg likte den, men var litt vanskelig særlig mot slutten. Men, det flotte var alle de vakre diktene innimellom, som gav meg mye å tenke på. Så det er både en diktbok og en fortelling.
Jeg klarer aldri å lese mange dikt av gangen, jeg må fordøye det jeg leser og det svirrer i hodet.
I min tankeverden kunne dette ha vært en video eller film.
Jeg fikk så mange bilder i hodet av boka, inspirerende.

Visuelt sett er boka så spennende med tekst som endrer størrelse og mellomrom, og setninger som hopper og danser over sidene. Kan minne om noen av Jan Erik Vold dikt, de var en periode satt opp slik som komposisjoner. Spennende!

En veldig annerledes bok enn jeg hadde forventet. Denne lånte jeg på biblioteket, men mange av de flotte diktene har jeg lyst til å komme tilbake til, så jeg tror jeg må anskaffe meg denne.
Fint at vi får ulike bøker som kommer opp, denne hadde aldri jeg funnet av meg selv.


 Fra baksiden av boka, nærmest som en gravstein

Utgitt på Det Norske Samlaget 2016,
136 sider. Dikt og/eller roman
Lånt på biblioteket

Nominert til bokbloggerprisen, åpen klasse for 2016

Flere omtaler finner du her

lørdag 12. mars 2016

Dahle Gro "Amerika"


En følsom, sterk, vakker og rørende novellesamling! 

En novellesamling som har tyve små historier. Det er en liten familie som har mistet et barn, en sønnen som døde for tre år siden. De som er tilbake er to voksene og et barn, de er så triste og vil søke etter ny lykke i det store landet Amerika.
Da de kommer til Amerika vil de at lille Åse skal skifte navn, kalle seg selv noe nytt feks. Samantha, er ikke det et fint navn foreslår foreldrene? Foreldrene sier at amerikanerne klarer ikke å si Åse, så det er for å hjelpe henne at de vil at hun skal kalle seg noe annet.
Er jeg en annen, Sam, kan jeg kanskje kalle meg og sklir ned i depresjon på den gule skolebussen. Jeg vil ikke være her, tenker Åse og ser seg rundt i bussen!

Savnet etter å måtte forlate alt, bildebøkene, lekene osv når de flytter fra Norge og inn i et hus  i USA. Det er et stort hus som de leier og er fult av andre barns leker.
Savnet etter broren, det kjente og depresjon over skiftningene i alt sem ikke sies. Alt hun vil spørre om, men kan ikke snakke om det med foreldrene, de hadde nok med seg selv. Savnet etter broren, den trykkende stemningen mellom foreldrene som krangler og det tomme som aldri blir sagt. Åse som tror og føler at hun hele tiden er iveien for de voksene, hun er lat, negativ, sur, vrang og føler seg ikke som andre barn.

Faren er så taus hele tiden og i etterkant spør hun se selv, "Kjente jeg han, denne mannen jeg kalte far..."
Hun sliter med tunge tanker som "Ønsket far at det var jeg som var død og ikke broren min..." og når foreldrene spør om hva det er så smiler hun slik hun har lært å smile, moren får et nervesammenbrudd.

Hun opplever et hull i verden etter at broren døde, men en dag spør hun far om hvor gammel han var, 8år svarer han og vil ikke si noe særlig mer.... Hun er 6 år og prøver å rømme, det er bare ut i hagen, men foreldrene blir redde. Åse er glad i sine foreldre sine og er redd for at noe skal skje med dem.

OY, dette er følsomme greier. Men, det er skrevet så vakkert og rett frem, minner mange av oss kan ha fra barndommen som bare er bagateller, men som man husker så godt. Her hører vi om bikinien som strammet og klør, så velkjente barndomsminner. Jeg blir glad og trist på en fin måte av boka.

En rørende novellebok, som jeg ikke klarte å lese mer enn to-tre noveller av før jeg måtte legge den fra meg og la de synke inn. De rørte noe i meg som skremte meg på en måte, men fanget interesse på en annen. Hvordan man handler og ikke ser og handler når man har opplevd noe så rystende som å miste et familiemedlem og drar fra alt det kjente, på søken etter noe annet? Er det rart man får vondt i magen og at livet ikke er så enkelt som om man vil ha det til? Den ender med at de reiser hjem, men er det enkelt etter  noen år og forlate noe?

Dette jeg har skrevet virker kanskje litt depressivt, men det er absolutt en bok jeg vil anbefale og den er flott.
Jeg syns coveret var så merkelig, men etter å ha lest boka skjønner jeg naturligvis valget. Det er fra dyrebildeboka hun var så glad i.


Utgitt på Cappelen Dam. Takk for leseeksemplar!
Utgitt 2015
Noveller, 208 sider.

Diktsamlingen "Karneval" som Gro utgav i 1998, den har jeg brukt mye. Jeg leste faktisk et av diktene fra den boka i mor sin begravelse "Si at du stapper moren din opp i en koffert. Hva får du da?"
Med det ville jeg si hvor mye mor betydde for meg, hvordan jeg var i opposisjon mot henne som ung og hvordan hun har preget meg. Jeg syns det diktet sier så utrolig mye og jeg syns at Gro Dahle er så flink til å si mye med få ord.
Fantastisk flink, dyktig, pedagogisk dame som sier mye om levd liv, livs visdom og får deg til å tenke!

lørdag 27. februar 2016

Sortland Gunnar M. "Fotturar i Norge"



En novellesamling som handlet om noe helt annet enn jeg hadde tenkt eller sett for meg.

Et utvalg av synspunkt på hva fotturer kan være på ulike plan, tenkemåter, personer og handlinger kommer frem i denne kort novellesamlingen. Den er plukket ut som en av kandidatene til Bokbloggernes pris i åpen klasse.

Noen noveller er svært knappe, mens andre er over noen sider. Her hører vi om han som må kaste seg ut for stupet som basehopper, for å få adrenalin kikk og vi skjønner han er forlatt av kona og tenker på datteren.
Den gamle mannen som drømmer om alle turene han har gått i fjellet og ligger å venter på at døden skal inntre, slik at han ikke skal være til byrde for noen mer.

Boka har bare 93 sider, men jeg har brukt lang tid på å lese den. Først raste jeg igjennom og tenkte ja, ja, men det var noe fascinerende, så da tok jeg for meg en og en novelle og tekte over hva forfatteren mente og da fikk boka mer mening. Jeg må innrømme at jeg leser sjeden slik kortnoveller og det kommer ikke helt av seg selv, tenkemåten og spesielt ikke etter jeg var ferdig med Bjørnstads-60tallet her om dagen.

Men når jeg nå har tatt den med ut og lest noen sider hver dag har den fascinerte  meg, ja jeg ble dypt grepet av denne lille gule flisa.

Denne boka tar en med seg inn i så mange settinger, som skiltet med sameskrift som frøs langt til nord og ville til Syden eller bare ha trøst, det er den eneste fortellingen jeg ikke likte. Alle historiene  som tok oss inn drømmer, fantasier av ulik sjanger var bra.  Og historiene som går i oppfyllelse eller forsvinner når man blir edru og ler av hva man hadde tenkt å begi seg ut på, i den "tankeløst enfoldig  fylla" likte jeg. Drømmene og kunnskapen vi vil forvalte videre til våre barn, mange fine tanker......osv

Komposisjonen av boka likte jeg veldig godt. Starten og slutten som på en måte binder sammen, historien med den gamle mannen og hvordan "vi" barna må rydde opp etter at foreldrene er borte.
Ellers var det mest manns stemmer der, men det er naturlig når det er en mann som er forfatteren. Jeg likte også at bier ble brukt som et gjennomgangstema.

En vakker liten sjarmerende novelle samling.

Gaute M.  Sortland er født 1980, har utgitt romanen Johan i 2009 og kortprosasamlingen Du er her igjen og alt er forandret 2011. Han har fått mye kritikerrost for det han har skrevet.


Utgitt på Samlaget i 2015
93 sider, kortnoveller
Lånt på biblioteket