"La meg være i fred om Kirsten Flagstad sitt liv" av Eve-Marie Lund

Det er i år 125 år siden Kirsten Flagstad ble født på Hamar 12. juni 1895 – død 1962

Norges største, verdenskjent opera-stjerne (sopran) og 

Norges første kvinnelige Operasjef. 

Hun ble født på her i dette huset som nå er Kirsten Flagstad museum. Huset er et av Hamars eldste hus, fra 1849.Det er litt morsomt for huset vårt er fra samme år.

Kirsten var mye på turneer og hun bodde flere steder i Norge. Hun hadde røttene sine et sted - og som sitt sted valgte hun fødebyen Hamar.

         

Den unge Kirsten Flagstad Hun var bare 18 år debuterte hun på Nationalteateret med operaen "Tiefland" Hun ble en internasjonal superstjerne ute i den store verden, særlig i USA, Tyskland og England.

Dette har vært en informativ og grundig bok om Kirsten Flagstad sitt liv. Hun var en spesiell dame, med en stor stemme og ble en stor superkjendis, spesielt i USA, England og Tyskland. At hun var så stor ute i den store verden viste jeg egentlig, men ante ikke SÅ stor! Kanskje fordi opera aldri har vært noe jeg har vært så opptatt av.

1935-1941, Kirsten får kontrakt med Metropolitan i New York, - der blir hun virkelig stjerne og publikum strømmer til operaen. Hun synger og driver rovdrift på stemmen og mister hørselen på det ene øret i to år. Et enormt stort press, men har sine metoder og  øver ikke med de andre, går rett inn på scenen og gjør det hun skal. 

Kirsten Flagstad ble født på Hamar, men vokste opp på Vinderen i Oslo med svært musikalske foreldre og med spesiell musikalsk slekt.  Moren Maja var pianist/ repetitør og faren Michael var fiolinist og orkesterleder. Kirsten var opptatt av sang og hadde 8 år gammel allerede et stort repertoar. Hun hadde absolutt gehør. 
Kirsten hadde bestemt seg, hun skulle bli lege, ikke slite seg ut som musiker slik foreldrene gjorde. 

Moren, Maya ble kalt hele Norges operamamma, hun var streng og ville lære datteren både klaver og sang. Sluntret hun unna klaverøvelsene ble det bjørkeris.  Kirsten ville helst bare synge, ikke spille klaver. 10 år gammel får hun sang-partituret til Lohengrin av Wagner i fødselsdagspresang. Moren lærte henne ståldisiplin og skrøt aldri av henne. Alle de fire barna i familien Flagstad ble musikere.

Kirsten hadde et vanskelig forhold til datteren Else, me noen ganger var de gode venner, som her! Kirsten var en kvinne som var mer interessert i å tolke rollekarakteren hun skulle skildre enn menneskene rundt seg. Hun var veldig sjenert og slet med det hele livet.

Kirsten bruker fritiden og slappet av ved å legge kabal og strikke, det roet henne. Etter forestillingene, ble det et ritual for henne å drikke for å slappe av og roe ned, (kanskje litt vell mye). Derfor tok hun ikke imot noen i garderoben etter forestillingen, det mislikte mange, særlig i USA. 

I 1936 blir hun kåret til «Århundrets stjerne» i London, masse konserter.

I 1937 holder hun konsert på Frogner stadion, til stor jubel.

Sonja Henie og Kirsten Flagstad to kvinner som var superstjerner i USA. 
De fikk det  tøft i Norge etter krigen, mange bunnløse anklager.
.

Krigen bryter ut i Norge, men mannen hennes Henry sier at hun skal holde seg i USA.  Hun synger mange gratis konserter, også konserter til inntekt for Norgeshjelpen i USA og legger om repertoaret «Jeg vil synge overalt hvor norske sanger kan bringe håp og lykke», sa hun og dro spesielt til steder der nordmenn hadde bosatt seg og sang for dem.

Kirsten ville hjem og kom hjem i april/mai 1941. Henry, forretningsmannen var medlem i NS, barna hans får han til å melde seg ut. De er i motstandsbevegelse og Henry støtter motstands-bevegelsen  økonomisk (slik at flyktningene fikk mat, klær og transport ut av landet). Den 17. juni 1941 melder han seg ut av NS. 
Det var for seint, en gang NS mann- alltid NS mann ble stempelet. De mente han hadde jobbet for nazistene som krigsprofitør.

Dette NS medlemskapet til Henry satte mange kjepper i hjulene for Kirsten. Henry ble arrestert som krigsprofitør. Og Kirsten ble upopulær på grunn av at hun reiste hjem til et okkupert land. Det ble litt av et surrealistisk oppgjør etter krigen, men bobestyrer Sunfør, som beslaglagte Henry og Kirstens formue.  Kirstens sitt pass ble også beslaglagt av mannen som aldri hadde hørt om Kirsten Flagstad. Det tok (1 og ½ år)  før hun fikk passet igjen i påvente av landssvikersaken. Henry dør 13. mai 1945 av kreft, Kirsten får ikke ta farvel med sin mann. Han ble frifunnet i 1949.

Etterkrigstiden var nok tøff, hun ble møtt med protest opprop, stinkbomber og ord som Nazi- sangerinne.  Hun tok seg nær av det, men kunne ingenting gjøre. Hun holder to store veldedighet- konserter for  foreldreløse jødiske barn, i England og fikk positiv omtale, det hjelper.  Hun holdt etter hvert mange veldedighetskonserter, hvor overskuddet gikk til ulike formål.  

Kirsten Flagstad ble utnevnt som Norges første operasjef! 

I 1958, Den Norske Opera opprettes og det ble åpningskonsert  i Hamar, 2 nov 1958, i Kirsten sin fødeby. Hovedscenen i Oslo med kongen tilstede skjedde 16. februar 1959.

Kroppen skranter, hun var mye syk og får diagnosen kreft. Kirsten er optimistisk og er på operaen så ofte som mulig, og reiser rundt for å se, så mye som mulig av Operaforestillinger. Men, 3.desember 1962 dør hun (67 år). Gravlagt på Vestre gravlund, for seg selv.

Det er naturlig for meg å få henne med i min Hommage til... utstillling! 

Så får jeg se om jeg klarer å få laget et smykke til henne!

En spesiell og spennende kvinne.

Utgitt på Arneberg Forlag 2008

sider 520, sort - hvitt bildene er fra boka. 

Kilde: kjøpt selv

Virginia Woolf, biografi av Hilde Hagerup

En liten men veldig fin biografi om Virginia Woolf og henne liv.

Virginia Stephen ble født 25.januar 1882, hun død den 28.mars 1941, antagelig litteraturhistoriens mest berømte selvmord (59 år). Hun var og er vil jeg hevde, en av verdens mest kjente og innflytelsesrike forfatter. Svært radikal og bevist allerede fra tenårene på at hun skulle skrive bøker. Tross at hun ikke fikk noen offisiell skolegang.

Moren til Virginia, Julia ble enke bare 24 år gammel, da hadde hun barna Georg, Stella og seks uker etter gravferden føder hun Gerald.

Faren Leslie, var enkemann med datteren Laura. Han og Julia gifter seg i 1878 og sammen får de barna: Vanessa, Thorby, Virginia og Adrian. Plutselig var det en barneflokk på 8 barn. De tilhørte den øvre middelklassen i England, bodde i Kensington, en rik bydel av London. 

Laura, farens datter fra første ekteskap ble sendt på institusjon da Virginia var 5 år, hun hadde voldsomme anfall skrek og gikk ofte berserk. Virginia opplevde disse opptrinnene traumatisk da hun var barn og satte nok spor i henne.

Dette er Viktoriatiden 1837 - 1901 og kvinnene skulle overvåkes av faren, mannen eller brødre.  Det var strenge regler for hvordan man skulle oppføre seg og føre seg. Faren støtter at kvinner skal få utdanning, politisk. Brødrene hennes fikk gå på privatskoler og studerte etterpå ved Cambridge. Det fantes skoler for jenter, men ikke for hans døtre. Han mente at de kunne ta seg av dette selv innenfor husets vegger. Moren prøvde å lære dem litt fransk, latin og historie, men hun var en dårlig lærer. Faren prøvde å lære jentene matte, men det var heller ikke mye å skryte av. Men de hadde et bibliotek i hjemmet og faren skjønte fort at Virginia hadde talent og lånte henne bøker, som de ofte samtalte rundt.

Om somrene leide storfamilien et hus i St. Ives i Cornwall, med utsikt til fyret. Den har jeg lest, og skjønte fort at den bygger på egne hendelser i familien. Boka: De dro til fyret

 Bildet er fra boka

Virginia opplevde at halvbroren Georg forgrep seg på henne og Gerald angrep henne, begge deler var skremmende opplevelser hun aldri glemte og preget henne resten av livet. 

Da Virginia er 13 år dør moren, Virginia hadde et vanskelig forhold til moren, noe som uforløst en sorg over ikke å få snakket om. Hun har sitt første sammenbrudd. Det blir veldig mange som dør rundt henne. Halvsøsteren Stella, var nygift dør 1897, bare 2 år etter bryllupet og når faren dør i 1904 får Virginia sitt andre sammenbrudd. 

De fire helsøsknene velger å flytte fra Kensington til Bloomsbery. Det var et opprør i seg selv. De fire søsknene drar på en dannelsesreise til Italia. Thorby blir syk og dør 2 år etter faren.

Bloomsbery - kretsen var av stor betydning for Virginia, de diskuterte og var frie mennesker. Mange kunstnere og homofile par bodde i det området.

Der treffer hun Leonard Woolf som hun gifter seg med i 1912. Året etter får hun et sammenbrudd som varer i over to år. Man tenker alltid på Virginia som var syk hele tiden, men hun var syk i til sammen nesten 5 år og frisk i 55 år.  Leonard var en fantastisk mann for Virginia, han tok vare på henne i hennes tunge stunder og de støttet hverandre og hadde mange felles interesser. De var enige om ikke å få barn, et savn Virginia ofte reflekterte over.

1 1917 startet de sitt eget trykkeri The Hogarth Press, som vokste og ble et vell-renommert trykkeri.

Virginia var en fri kvinne og hadde flere kvinnelige elskere i livet sitt. Hun var opptatt av kvinnelige rettigheter. Mannen hennes Leonard var jøde, det likte hun på en måte ikke, for hun hadde rasistiske synspunkt på jøder. Tross dette han var han hennes elskede mann. 

Krigen kom, i 1940 fikk hun og Leonard vite at de sto på nazistenes lister. Leonard var jøde og forlegger og Virginia var radikal og forfatter. De var enige om å begå selvmord sammen om nazistene kom til England.  Virginia prøver flere ganger å ta sitt eget liv.

Den 28. mars 1941 går hun ut i elven Ouse, med steiner i lommene, hun blir funnet tre uker seinere. Virginia la igjen et brev til Leonard at hun var i ferd med å bli gal igjen og takket for den fantastiske mannen han hadde vært mot henne og vi var så lykkelige sammen. 

Virginia Woolf skrev mange bøker, jeg skal iallfall først lese "Et eget rom" - den mest berømte ikke skjønnlitterære utgivelsen hennes.

Så skal jeg låne meg filmen The Hours fra 2002 og se den en gang til.

Denne serien som heter Ikon er utgitt av Gyldendal er veldig fine. De forteller det mest vesentlig om Ikoner innen mange sjangre fra det 20. århundre, det er ungdom som har stemt frem de det skulle skrives om.

Det er ulike Forfattere som skriver bøkene og denne som Hilde Hagerup har skrevet var veldig personlig og fin. Morsomt å høre hennes private iakttagelser av steder og meninger om ulike ting. Hun har bodd og studert i England og boka bærer preg av at hun har likt og kost seg med å skrive denne boka.

Utgitt på Gyldendal 2011

96 sider

Kilde: Biblioteket