En ung jente fjorten år gammel
får beskjed om at hun er adoptert. Dette utløser et skred av hvem er jeg,
spiseforstyrrelser, drikking, sex osv. På leting etter seg selv ....
Melissa
vokste opp i et trygt hjem, men hvorfor tok det så lang tid før Melissa fikk
vite at hun var adoptert? Hun lignet ikke på noen i familien og hadde en
adoptert stor søster?
Det skulle ta 36 år før biologisk mor og datter møttes igjen. Da fikk hun hele historien om hvordan dette var gått til. Melissa skulle egentlig vært abortert vekk, men aborten var ikke vellykket og hun ble adoptert vekk, etter fødselen i syvende mnd. Det ble en lang og kronglete historie, med religiøs undertone om at man skulle ikke røpe hvor hun var blitt av, krangling i familiene osv. Melissa gav ikke opp... og finner ut mer og mer.
Så endelig fant hun den rette moren som hadde født henne. Begge ble veldig lykkelige, "Happy ending" tilslutt.
Jeg tror det er lettere for unge adopterte å finne foreldrene sine nå, og hvorfor holde det skult at man er adoptert. En kort liten bok, men sikkert beskrivende for hvordan man skjuler sine ting, særlig når det er mange religiøse momenter inne i bildet, slik som i denne Amerikanske fortellingen.
Jeg har selv tre adoptivbarn og det har aldri vært noe spørsmål om å skjule at de er adoptert. Jeg tror faktisk heller at jeg var fokusert "nesten for mye" på det, når de var små. Men, så kommer de fra Colombia og ser ganske annerledes ut en meg og min blonde mann.
Adopsjoner er vanskelig for nesten alle unge en periode i livet, og det er like så store problemer om man er norsk adoptert, som om man er utenlands adoptert.(Det snakkes det for lite om i dagens adopsjons politikk)
Utgitt i 2017, Lunde forlag.
